Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva er problemet mitt? =/

[Gjest Trådstarter :)]

Hei, jeg er en gutt på 16 år som har et ganske kjipt problem. Regner egentlig ikke med så mye hjelp, men jeg vil gjerne lufte tankene mine litt og så hadde det vært greit å få noen andre innspill og hvis tråden skulle utvikle seg slik at andre som slet med noe av det samme fikk litt hjelp ville det vært supert.

Det har seg da slik at jeg har slitt med depresjoner en stund nå, jeg har snakket med psykologer og selv hatt lange kvelder hvor jeg har prøvd å analysere hva som er galt. For det er det som er det egentlige problemet mitt, jeg aner ikke hva som gjør meg trist / molefunken / umotivert / trøtt og sliten.

Jeg har alltid vært flink i "alt", blitt sett på som den "populære" nerden som ikke tar i mot dritt og som du bør respektere. Utmerket meg innen så godt som alle felt helt siden barnehagen ("Skole", sosiale sammenhenger, atletiske prestasjoner osv.), Jeg har alltid hatt en stabil stilling i det naturlige hierarkiet i vennekretsen og har egentlig ingenting å syte over! har mat på bordet og en familie som bryr seg om meg, men det er fremdeles noe der, et eller annet som ligger og graver i brystet mitt og bare ligger og spyr dritt i kroppen min. Uansett hvor mange venner jeg har rundt meg er jeg ensom, uansett hvor gode karakterer jeg får er jeg ikke fornøyd, uansett hvor god form jeg er i er det aldri godt nok.

I starten da dette begynte brydde jeg meg egentlig ikke noe særlig om det, jeg var oppmerksom på at jeg noen ganger ble litt utafor, men det gikk bra, det ville jo gå over. Nå derimot, et år etter at det først begynte har tvilen slått litt bedre rot. Denne følelsen, denne fornemelsen av at noe er helt feil i livet mitt vil ikke gå vekk, den ødelegger alle resultater og, alt egentlig! jeg klarer ikke sette ord på hva det er, men nå nylig kom jeg på tanken om det kansje kunne være at jeg ikke vet hvem jeg selv er. Som nevnt tidligere har jeg utmerket meg innen ganske mange retninger og jeg har egentlig hatt interesser og hobbyer innen de fleste felt (går fint ann å kombinere fiske og roman-lesning når man er på leir med sportsklubben). Dette har gitt meg tryggheten av at jeg kan velge hva som helst her i livet, spørsmålet er bare å finne ut hva jeg vil. Men hva vil jeg? Som sagt så er det mange forskjellige retninger som frister, noen mer enn andre, men jeg tror ikke problemet mitt ligger 100% her. Med fare for å virke arrogant så er jeg mer analyserende og resonnerende enn de fleste 16-åringer på min alder. Jeg har sett mye og opplevd mye for min unge alder og jeg har en del "tolkninger" i hodet mitt om én kan si det slik. Jeg tenker masse over alt og har til og med motstridende meninger om en del ting. Jeg klarer ikke bli enig med meg selv om noen ting, det er så mye stoff her i verden og jeg har ikke kjangs i havet til å holde orden på det! Hvordan skal jeg kunne ta viktige valg her i livet når jeg vet så lite om konsekvensene, hvordan skal jeg kunne støtte andre når jeg ikke har nubbesjangs til å klare å holde styr på mine egne tanker?

Jeg tror jeg må stoppe der foreløpig det roter seg til for mye oppi toppen nå Jeg beklager for alle skrivefeil og om det ble noe rotete, hvis det er en trøst så er det ikke halvparten så rotete som hodet mitt akkurat nå

MvH rimelig fortvilt gutt.

[Gjest Gjest]

Hvis det er feilpostet så beklager jeg på forhånd =)

[Syv]

Noen ganger er det mer adaptivt å være idiot mao :b

 

Edit: Det kan virke som om du har opplevd for lite motgang i livet. Tror du trenger utfordringer. Hva med et felt du ikke er så god på?

 

Har du forresten dame? Hvis ikke, kan det være årsaken til følelsen av ensomhet?

Endret 14. april 2009 av Syv

[Cyberfrog]

Er ikke alltid en fordel å tenke for mye, nei. Det vet jeg alt om .

 

Det er lettere sagt enn gjort, men du burde ikke være så redd for å ta beslutninger. Om det å velge blant alternativer var aldri så vanskelig, så blir man vanligvis ganske fornøyd med valget etterhvert - og kan faktisk begynne å lure på hvorfor i helv*** det var så vanskelig å velge i utgangspunktet.

 

 

Bare en liten kommentar, jeg påstår ikke jeg vet hvorfor du er plaget med depresjoner.

[Gjest Guest_Ts_*]

@Syv: Er ikke helt sikker på akkrat hva jeg vil klassifisere som motgang, men jeg har da noen skjeletter i skapet; jeg har skilte foreldre som hater hverandre intenst og har utvalgt meg som "megler", så nå kan jeg masse dritt om begge to som jeg aldri i verden hadde trengt å vite. Jeg har også endt opp med en traumatisert bror som har gjort det til sin livsoppgave å lage mitt liv til et helvette på alle mulige måter. Jeg var mobbeoffer nummer en for hele trinnet i et år etter å ha skiftet skole, endte med at ingenting endrer seg før man står opp for seg selv, til stor forargelse for mobberne. Har ellers hatt et gangske plain liv så kansje det er noe i det du sier, men problemet mitt nå er jo at absolutt alt nå blir en utfordring, jeg prøver å finne grunnen. Hvis grunnen var, som du sier, for lite motgang, ja da sliter jeg vel rimelig mye : /

Ditt andre punkt var om jeg hadde dame. Nei, det har jeg ikke. Jeg har det problemet at jenter på min alder har en tendens til å gå etter eldre gutter og "bad boys". Godtok egentlig dette og slo meg til ro med at jeg ikke gadd å stresse med å kapre ei jente som egentlig ikke setter pris på min personlighet, da venter jeg heller et par år. Men i det siste har jeg begynt å føle suget etter ei spesiell å kose med, men det er lettere sagt enn gjort å få lurt a' inn i armkroken;)

@Cyberfrog: Jeg ser poenget ditt, men hvordan i huleste granskauen skal jeg få fred med sjelen når hvert eneste lille valg har så store konsekvenser og jeg aldri i livet vil ha mulighet til å beholde kontrollen over situasjonen som jeg hypotetisk vil befinne meg i? Jeg er helt rådvill

Takker og bukker for begge svar

MvH Moi

[Coffey]

EDIT: Okei, nå leste jeg igjennom hele innlegget ditt.

 

Wow, du er akkurat som meg. Jeg ser meg selv i veldig mye av det du sier, og jeg er 16 jeg og. Jeg har mange venner, og går også under "den populære nerden". Jeg har også skilte foreldre, men ellers et veldig, veldig godt liv. Likevel, jeg føler meg ekstremt ensom, da jeg ofte drukner i mine egne tanker og meninger. Faktisk, så sent som idag måtte jeg ta meg fem minutter fra en mattetime rett og slett fordi jeg ble så sliten av tankene mine.

 

Jeg vet ikke om jeg har så mange oppmuntrende ord, ikke mer enn at dette er en fase vi må igjennom. Dessverre, det er tungt å være opplagt idag.

 

Men, vi er fortsatt unge, og ingen av oss kan vite sikkert hva de neste årene vil by oss. Kanskje allerede neste år vil du "finne" deg selv, og være tilfreds med dine egne tanker. Men vet.

 

Ihvertfall, jeg ville, som jeg ser på mine egne "problemer", sett på det som en positiv egenskap. Bare noe som trenger "å bli kjørt igang".

 

Eneste tipset jeg kan komme med, helt sikkert: Hvis det ikke føles som det går over til det uholdelige; ikke gjør så mye ut av det. Bare innse at dette er noe du må igjennom, og prøv heller å få mest ut av det. Sett flest meninger, tenk mest mulig, og bruk ungdommen din til akkurat det du føler for. Om du en gang kommer til å angre så kan du tenke at det var det du ville gjøre der og da, og ingenting kan endre det.

 

Lykke til

Endret 14. april 2009 av KoffeinKanin

[AnaXyd]

Prøv å tenk MYE mindre. Det virker som du tenker alt for mye, og det blir man faktisk gal av. Ja, jeg er inne i en vanskelig situasjon selv for tiden, og det værste jeg kan gjøre er å tenke på den.

 

"Symptomene" dine heller mye mot denne såkalte identitetskrisen. Typisk for denne er: "Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Hva er poenget?" osv.

 

Ja, jeg er enig i at det ikke er så mye poeng med å være her, men når man faktisk har det bra så er det ganske digg å leve livet.

 

Jeg anbefaler deg å prøve å gjøre noe godt ut av situasjonen din, prøv å vær mye ute med venner, da det virker som du har en god sosial krets. Dra på fester, ha det morro, og tenk at det kun går en vei nå som du er så langt nede, og det er oppover!

[Coffey]

Det er ikke så lett å "tenke mindre". Og heller vil jeg ikke anbefale det, jeg tror det er noe du vil angre på senere.

[Cyberfrog]

"Tenke mindre" betyr ikke å drite i alt, være totalt uansvarlig. For meg betyr det å tenke mer fornuftige tanker; ikke gruble over bagatellmessige hendelser i hverdagen eller irritere seg over ting man ikke kan gjøre noe med - for eksempel.

 

Det er lettere sagt enn gjort, men det kan være vel verdt det å prøve.

[AnaXyd]

Korrekt Cyberfrog. Korrekt. Prøv å tenk mindre trådstarter! Tenk på livets positive sider, og ikke bare heng deg opp i det negative. Ikke analyser og gruble over ting, bare prøv å ta litt lettere på ting i den perioden du er i nå.

[Coffey]

Dere tror ikke han vil tape på det senere?

[AnaXyd]

Hvordan da, tenker du på?

[Coffey]

Vel, du setter mange viktige standpunkt og inntrykk i ungdomstiden, og jeg ville sagt, personlig; jo flere, jo bedre.

[AnaXyd]

Nåja, jeg vil ikke akkurat si at jeg var særlig voksen oppe i hodet mitt når jeg var 16 år, og ei heller nå som jeg er 18. Men jeg har lært at det ikke hjelper å gå rundt å gruble, analysere og tenke over ting i flere hundre timer. Såklart, jeg sier ikke at han ikke skal tenke, analysere, gruble osv i det heletatt, men redusere det. Det trådstarter trenger å finne ut av, er de tingene i livet som er gøy, og som gir mening. Det gir aldri mening å sitte på rommet og tenke på ting.

 

Men ja, enkelte ganger hjelper det å tenke over ting, men ikke hele tida. Trådstarter, kom deg ut blant folk og ha det morro!