taushetsplikten - hvor mye kan jeg si før helsevesenet kan gjøre noe uten mitt samtykke?

[Gjest nervøse Ola]

hei,

jeg har i lengre tid slitt med angst og depresjoner. slet også lenge med selvmordstanker og kom dithen at jeg satt med tauet ferdig knytt i hånda før jeg endelig bestemte meg for at jeg måtte gjøre noe. det er noen måneder siden nå, og om få dager skal jeg endelig til en såkalt "registreringssamtale" hos en psykososial helsetjeneste.

jeg har forhørt meg litt rundt om kring om hva en kan/burde si under en slik registreringssamtale, men har i grunn ikke fått noen verdifull input. det eneste er ei veninne jeg snakket med som var blitt tvangsinnlagt etter å ha snakket med psykologen. hun mente på at det var fordi hun sa hun hadde både hatt selvmordstanker og tenkt ut hvordan hun i så fall skulle gjøre det (altså ble hun tvangsinnlagt fordi hun hadde selvmordstanker og klare tanker om metode).

 

noe av det jeg er mest redd for er å bli tvangsinnlagt. det spiller ingen rolle om dette ville vært bra for meg eller ikke, jeg vil ikke tvangsinnlegges (grunnet egne politiske syn og verdier - hva mer har vi om vi ikke har friheten i behold?). derfor lurer jeg litt på hva jeg burde/kan si, og hva jeg burde la være å si for å få den hjelpen jeg trenger uten at helsevesenet "brings out the big guns" og gjør noe de ikke trenger mitt samtykke for å gjøre. jeg lurer også på om personen jeg skal ha denne registreringssamtalen med er underlagt samme taushetsplikt som en evt psykolog/psykiater vil være.

 

beklager om det er vanskelig å skjønne hva jeg vil frem til her, men det var ikke akkurat enkelt å skrive dette..

[Timeo]

Hei, vil tro at grensen går hvis du gir uttrykk for at du ikke bare ønsker selvmord men også planlegger dette/har tenkt å gjøre alvor av det. I disse tilfellene blir det jo helt klart galt av helsepersonell å bare sitte der å smile med psykolog-fjeset sitt og bare si pytt pytt, men de er forpliktet til å forhindre deg i å ta ditt eget liv, hvis sykdommen din er så alvorlig at dette er en reell fare.

 

Vil råde deg til å være ærlig å beskrive tingene slik de er. Hvis du har kommet så langt som å være nær å ta ditt eget liv, så er dette VELDIG alvorlig og du burde ta det på alvor selv også, at du har en sykdom som er like dødbringende som de værste fysiske sykdommene - om du ikke gjør noe med det.

 

Ønsker deg god bedring. Det er mange gode ting i livet, det er bare depresjonen som gjør det vanskelig for oss å se det noen ganger. Depresjonen forteller ikke sannheten om hvordan livet egentlig er.

[.V.]

Om legen/psykologen/psykiateren tror at du kommer til å forsøke selvmord, så blir du innlagt. Såvidt jeg vet så må det 2 leger/psykologer/psykiatere til for å tvangsinnlegge noen, altså må du overbevise 2 personer om at du er i fare for å begå selvmord.

 

Det tryggeste er å bare nekte å snakke om det, men du burde si så mye som mulig for å få korrekt behandling. Bare ikke si noe konkret om hvordan eller når du vil begå selvmord, og helst si noe sånt som "jeg tenker mye på det, men har ingen intensjon om å faktisk gjøre det".

 

Du bør likevel være positiv, angst og depresjon kan behandles; det tar bare lang, lang tid å finne rett medisin (med mindre du er heldig og finner noe bra på første forsøk).

Det som kommer til å skje er at du får utskrevet en eller annen form for SSRI (som f.eks. Cipralex, Cymbalta eller Zoloft) og muligens en lav dose av anti-psykotisk medisin (som f.eks. Seroquel eller Abilify). Er bare å slå opp navnene på Wikipedia om du vil vite mer.

 

Du bør ikke starte 2 medikament samtidig, fordi da vet ikke du hvilket medikament som gir hvilke bivirkninger. Dette er en av grunnene til at det tar lang tid å finne riktig medisin, en annen er at du må stå 4-8 uker på hver type medisin før legen vil vurdere å bytte medisin om du ikke har ønsket effekt av den.

 

Har slitt med blant annet angst og depresjon selv, og dette er noe helsetjenesten faktisk kan hjelpe deg med, i motsetning til en del andre ting. Du bør forresten være forberedt på å gjenta deg selv mye, da du skal være veldig heldig om du bare får en eller to behandlere å forholde deg til. Permisjon, ferie, sykdom osv gjør at du enten kommer til å gå lange perioder uten noen å snakke med eller må starte fra scratch hos en vikar/ny behandler innimellom.

 

God bedring! Ikke gi opp!

[793]

I disse tilfellene blir det jo helt klart galt av helsepersonell å bare sitte der å smile med psykolog-fjeset sitt og bare si pytt pytt, men de er forpliktet til å forhindre deg i å ta ditt eget liv, hvis sykdommen din er så alvorlig at dette er en reell fare.

Om man verdsetter samfunnets kollektive samvittighet framfor enkeltmenneskets frihet, ja.

Det er mange gode ting i livet, det er bare depresjonen som gjør det vanskelig for oss å se det noen ganger. Depresjonen forteller ikke sannheten om hvordan livet egentlig er.

Men det gjør blind, ubegrunnet lykke?

Livet har mange forskjellige sider. Depresjon er bare én av dem.

 

Jeg ville latt være å nevne noe som helst om selvmordstanker, ettersom samfunnet generelt har et temmelig enspora og intollerant syn på fenomenet. Prøv heller å vende samtalen mot selve depresjonen og hva som kan gjøres for å forbedre tilstanden din.

 

Mitt forslag, vil være å holde seg unna piller som noe annet enn en midlertidig løsning, ettersom det sjelden finnes medisinske løsninger på et spirituelt problem.

[Skandinav]

Du vil, før man yter tvang, bli spurt om du går med på frivillig inleggelse. Da "big guns" tar man frem når den som er i behov av hjelpen ikke ønsker den samtidig som han er alvorlig sinnslidende og står i fare for seg selv eller andre.

 

ellers tenker jeg at du skal få ha ditt verdigrunnlag ifred, det er ikke grunn til å motargumentere, men jeg vil ha spurt meg selv: Vil jeg ha hjelp eller ikke? Slik du legger det frem sier du at du har et ønske om hjelp men bare på dine premisser. Du lurer også på om du skal holde tilbake noen av de mest elementære opplysingene til hva som er ditt problem. Det er jo som å gå til legen med vondt i foten når man egentlig har vondt i halsen.

 

Ja, alt helsepersonell har samme taushetsplikt.

[Isbilen]

Om du skulle bli tvangsinnlagt skader vel ikke det meningene dine? Uansett skal det mer til enn ønsker og tanker om fremgangsmåter.

[Gjest nervøse Ola]

takk for mange bra svar (og noen mindre bra). spesielt takk til E-Ton, innlegget ditt var til stor nytte =)

 

ellers skrev jeg vel at jeg slet med selvmordstanker. jeg tenker fortsatt mye på selvmord (som tema, ikke som i å gjøre det), men ikke lenger i en slik grad at jeg føler det er eller kan bli et problem. selv om jeg er deprimert anser jeg meg selv fortsatt som en meget rasjonell person, og jeg tar sjelden, om ikke aldri, store avgjørelser uten å ha tenkt nøye gjennom dem.

 

ellers tenker jeg at du skal få ha ditt verdigrunnlag ifred, det er ikke grunn til å motargumentere, men jeg vil ha spurt meg selv: Vil jeg ha hjelp eller ikke? Slik du legger det frem sier du at du har et ønske om hjelp men bare på dine premisser. Du lurer også på om du skal holde tilbake noen av de mest elementære opplysingene til hva som er ditt problem. Det er jo som å gå til legen med vondt i foten når man egentlig har vondt i halsen.

jeg vil jo ha hjelp, ellers ville jeg aldri ha prøvd å få en time. men jeg holder friheten høyere enn livet. jeg ønsker ikke, og har ingen planer om, å leve dersom livet jeg lever ikke er mitt eget. å bli fratatt friheten ser jeg på som enden på visa, og da er det jo et poeng å prøve å få hjelp uten at jeg blir "bura inne" og dermed gjør noe av det jeg vil ha hjelp til å forhindre.

kunne gjerne ha kjørt en lengre diskusjon på dette, men det blir off topic..

 

nå er planen å være så ærlig som mulig, og å styre litt unna/tre varsomt dersom personen jeg snakker med fokuserer for mye på selvmord og selvmordstanker. ser faktisk litt frem til dette nå regner med at det er et godt tegn

[Dragen]

Taushetsplikten opphører når du ytrer sterke ønsker om å skade deg selv og/eller andre.

[.V.]

Om du sier det samme til helsepersonell som du sier til oss, så ser jeg ikke for meg at de prøver å tvangsinnlegge deg. Lykke til!

 

Til dere andre så vil jeg bare si at selv om (tvangs)innleggelse kanskje er nødvendig noen ganger, så er det noe man burde unngå for enhver pris. Psykiatriske institusjoner er ikke særlig hyggelige steder, og det gjør fort vondt verre.

[jaxawier]

sånn hypotetiskt, helsetjenesten i din kommune har fastlege du møter, de har noe psykologiskt senter,sykehus og annet, uppgifter i det systemet sitter rimelig løst og mer eller mindre fritt tilgjengelig for det meste som kan krype å gå i den kommunen, så hvis du ikke hvil ha det slengt i trynet ved neste korsvei vent med den type opplysninger til du føler du kan stole på behandleren, en psykolog slikt noe... ellers ser det ut som du gjør allt riktig så langt,søk hjelp,få hjelp men pass deg bittelitt så gode intensioner fra div helsepersonell ikke medfører du blir buret inne

og selvsagt, hvis du ikke er happy med behandler har du ett udiskutabelt krav på å få byttet behandler. i tilfelle. lykke til.