Ville du ha blitt gravid hvis du viste at det var en sjangse ungen din ville bli født med misdannelser?

[-Léon-]

Litt usikker på om jeg har postet i feilt forum så moderator får bare flytte tråden.

 

 

Såg en dokumentar igår om en familie som hadde en genetisk feil. Den genetiske feilen var at unger de evt får har en sjangse(1 av 4 får den) at ungen blir født med en sykdom, som gjør at de produsere for mye hud.

De må konstant smøre seg inn i en tykk krem fra topp til tå og ta gjevnlige bad om dagene. Hvis jeg husker rett så funker kremmen som en beskyttende lager imot sykdommer og slikt.

Husker desverre ikke hva sykdommen heter, ellers ville jeg ha linket all info jeg fant.

Det var to familier med i dokumentaren og den ene hadde fått 3 unger alle med den sykdommen og den andre familien hadde fått 2 unger, begge led av den genetiske sykdommen.

 

 

Så spm mitt er vel ville du ha tatt sjangsen å få en unge når du viste at sjangsen var nokså stor?

Snakker vel generelt om alle sykdommer hvor ungen blir født med en eller annen form for misdannelser.

 

(sry, for alle skrivefeilene ;p dysleksi)

Endret 13. april 2009 av Zeüs

[BIjente]

100% ærlig svar: Nei

[Vizzy]

Mitt 100 % ærlig svar er nei.

 

For meg ville det blitt et problem. Fordi det ville satt krav til meg som person å være der hele tiden. Jeg er en mann å liker fritid, følge mine drømmer , være sammen med venner og familie. Dette ville også gått ut over min økonomiske situasjon der jeg ville fått betrakelig dårligere inntekt og kjøpekraft. Mindre muligheter for å satse på jobb og utdanning. Så jeg ville valgt abort , og vist ikke damen ville dette. Så tror jeg desverre at jeg hadde gjort det slutt. Fordi resten av mitt liv ville låst meg fast innenfor disse rammene. Man lever kun 1 gang , og man må tenke vil jeg leve resten av mitt liv slikt?

 

Vil jeg tåle all den smerte og vanskelige situsjoner som vil oppstå psykisk og fysisk? ikke jeg

[brutal_mann]

Ikke faen! Det er mitt svar.

 

Om du VET at du vil få barn med ymse lidelser så bytter du ut partneren din FØR du får barn. Barna har aldir bedt om å bli født, derfor er det et absolutt krav at en setter barnas velvære i sentrum FØR en mekker barn.

 

Mitt 100 % ærlig svar er nei.

 

For meg ville det blitt et problem. Fordi det ville satt krav til meg som person å være der hele tiden. Jeg er en mann å liker fritid, følge mine drømmer , være sammen med venner og familie. Dette ville også gått ut over min økonomiske situasjon der jeg ville fått betrakelig dårligere inntekt og kjøpekraft. Mindre muligheter for å satse på jobb og utdanning. Så jeg ville valgt abort , og vist ikke damen ville dette. Så tror jeg desverre at jeg hadde gjort det slutt. Fordi resten av mitt liv ville låst meg fast innenfor disse rammene. Man lever kun 1 gang , og man må tenke vil jeg leve resten av mitt liv slikt?

 

Vil jeg tåle all den smerte og vanskelige situsjoner som vil oppstå psykisk og fysisk? ikke jeg

Eksepsjonelt egoistisk begrunnet valg. Dog, du skal ha for ærligheten din.

[Ernie]

Absolutt ikke. Jeg ville sterkt vurdert adopsjon før jeg hadde gått for biologiske barn med en sjanse for arv av genetiske «sykdommer». Primært fordi hvis genfeilen arves kan det medføre et vanskelig forhold til barnet, dvs. barnet kan ende opp med å gå rundt og hate meg fordi jeg har latt det skje. Det finnes tross alt metoder for å selektivt velge vekk embryoer med genfeil, så hatet vil aldeles ikke være ufortjent. En sekundær grunn er at jeg aldeles ikke vil være med på å bevist bringe videre genfeil. Så lenge vi har teknologi for å forhindre det så ser jeg ingen grunn til å gjøre det. Man kan gjerne si at det er et steg mot å designe barn, men jeg ser ikke harmen i det så lenge man ønsker å eliminere genfeil. Litt avhengig av hva man snakker om kan det kan tross alt være forskjellen mellom å leve et sub-optimalt liv med gjentatte sykehusbesøk, operasjoner etc. og å leve et helt normalt liv. Dessuten kan det også være forskjellen mellom et levedyktig barn og et som ikke er det, altså et som er dødfødt eller dør kort tid etter fødsel.

[-Léon-]

Ville heller ikke ha tatt sjangsen, hadde heller valgt å adoptere en unge framfor å kanskje få en som ble født syk.

 

Hva synes dere om folk som tar sjangsen da? Er de egoistisk og tenker mer på seg selv enn hvilket liv barnet vil få?

[medlem-90636]

Nei, jeg ville ikke blitt gravid.

 

Jeg ville heller adoptert

[Syv]

Absolutt ikke. Jeg ville sterkt vurdert adopsjon før jeg hadde gått for biologiske barn med en sjanse for arv av genetiske «sykdommer». Primært fordi hvis genfeilen arves kan det medføre et vanskelig forhold til barnet, dvs. barnet kan ende opp med å gå rundt og hate meg fordi jeg har latt det skje. Det finnes tross alt metoder for å selektivt velge vekk embryoer med genfeil, så hatet vil aldeles ikke være ufortjent. En sekundær grunn er at jeg aldeles ikke vil være med på å bevist bringe videre genfeil. Så lenge vi har teknologi for å forhindre det så ser jeg ingen grunn til å gjøre det. Man kan gjerne si at det er et steg mot å designe barn, men jeg ser ikke harmen i det så lenge man ønsker å eliminere genfeil. Litt avhengig av hva man snakker om kan det kan tross alt være forskjellen mellom å leve et sub-optimalt liv med gjentatte sykehusbesøk, operasjoner etc. og å leve et helt normalt liv. Dessuten kan det også være forskjellen mellom et levedyktig barn og et som ikke er det, altså et som er dødfødt eller dør kort tid etter fødsel.

 

Hate noen for å få leve altså? Vel...

[medlem-90636]

Du kan jo forestille deg selv å være tenåring med sterkt synlige misdannelser som i tillegg er til stor daglig plage og som forårsaker mye smerte.

 

Jeg hadde nok ikke vært så veldig fornøyd dersom jeg fikk vite at jeg ble unnfanget til tross for at foreldrene mine viste at det f.eks var 70% sjangse for at jeg ville bli født med misdannelsen.

[Ernie]

Absolutt ikke. Jeg ville sterkt vurdert adopsjon før jeg hadde gått for biologiske barn med en sjanse for arv av genetiske «sykdommer». Primært fordi hvis genfeilen arves kan det medføre et vanskelig forhold til barnet, dvs. barnet kan ende opp med å gå rundt og hate meg fordi jeg har latt det skje. Det finnes tross alt metoder for å selektivt velge vekk embryoer med genfeil, så hatet vil aldeles ikke være ufortjent. En sekundær grunn er at jeg aldeles ikke vil være med på å bevist bringe videre genfeil. Så lenge vi har teknologi for å forhindre det så ser jeg ingen grunn til å gjøre det. Man kan gjerne si at det er et steg mot å designe barn, men jeg ser ikke harmen i det så lenge man ønsker å eliminere genfeil. Litt avhengig av hva man snakker om kan det kan tross alt være forskjellen mellom å leve et sub-optimalt liv med gjentatte sykehusbesøk, operasjoner etc. og å leve et helt normalt liv. Dessuten kan det også være forskjellen mellom et levedyktig barn og et som ikke er det, altså et som er dødfødt eller dør kort tid etter fødsel.

 

Hate noen for å få leve altså? Vel...

Ja, det er faktisk folk som hater foreldrene for at det er født med en genetisk feil, spesielt hvis de har visst om den på forhånd og ikke minst hvis det har endel konsekvenser for livet man lever. Jeg kan tenke meg at det henger nok godt sammen med depresjoner, dårlig selvbilde osv. som i bunn og grunn medfører at man mener livet man lever ikke er verdt å leve.

Ville heller ikke ha tatt sjangsen, hadde heller valgt å adoptere en unge framfor å kanskje få en som ble født syk.

 

Hva synes dere om folk som tar sjangsen da? Er de egoistisk og tenker mer på seg selv enn hvilket liv barnet vil få?

Vel, det kommer jo an på hva slags feil man snakker om. I og med at det er arvelig så vil man jo i de fleste tilfeller være slik at minst en av foreldrene har feilen og må leve med den. Kan en selv leve med det så er det ingen grunn til at barnet ikke skal kunne leve med det. Igjen, litt avhengig av hva det er snakk om vil jeg alikevel si det er egoistisk i og med at teknologien for å unngå det er til stedet. Barnets beste er å leve med minst mulige genfeil, ønsker man barnets beste unngår man å videreføre genfeil.

Endret 14. april 2009 av Ernie

[Bonna86]

Ærlig talt: jeg vet faktisk ikke, det blir en litt for fjern problemstilling for meg må jeg innrømme. Eventuelt ville jeg valgt å adoptere.

[ElHein]

Jeg ville aldri ha gjort det. Rett og slett fordi jeg ikke føler at de trenger å leve med sånne misdannelser.

[Melanie]

ja, jeg ville nok det. Jeg tror barnet kunne levd ett bra liv alikevel:)

[AnaXyd]

Jeg hadde seriøst ALDRI ha sagt ja til noe sånt. For det første så hadde jeg følt et visst ansvar for at mitt valg vil faktisk skape et menneske med misdannelser. Og, i tillegg ville det ha vært mye styr for meg som forelder. Slikt bry tror jeg de fleste vil unngå.

 

Nå snakker jeg ikke bare om sykdommen som er nevnt her, men også alt annet.

 

 

Tenk om du får vite om barnet har Huntingstons? For de som ikke veit hva det er, så er det en alvorlig sykdom som intreffer når man er rundt 30-40 årene, og er dødelig i mange av tilfellene. Og i tiden før man dør, så er det svært smertefullt.

 

Da hadde jeg følt meg egoistisk hvis jeg hadde sagt ja til noe sånt. Godt mulig at min sønn/datter hadde levd et normalt liv frem til sykdommen kommer inn, men å dø som 30-40 åring er for gæli.

[Lakus]

Jeg ville aldri ha gjort det. Rett og slett fordi jeg ikke føler at de trenger å leve med sånne misdannelser.

Men ifølge deg selv finnes det jo ikke mutasjoner. Det er kun herrens prøvelser sendt ned til mennesket. Og misdannelser er mutasjoner. Dermed vil du fornekte herrens prøvelser? DU motsier deg selv.

[Ita_est]

Er en ung mann, så jeg kan ikke bli gravid, men mitt syn på saken er:

 

Jeg ville ikke ha ønsket et barn med en medfødt sykdom av alvorligere grad enn f.eks. astma eller slike mer trivielle, medfødte laster. Grunner er:

 

1. Jeg, som flere andre her har sagt, hadde blitt altfor begrenset av barnets muligens store behov for hjelp/pleie. Jeg trenger mer luft under vingene, mulighet for karriére og tid til min kjære, noe jeg frykter ville blitt sterkt belastet av f.eks. Downs eller andre medfødte sykdommer.

2. Jeg er en smule tradisjonell, så jeg ønsker friske barn som kan hevde seg og gjøre meg stolt og glad. Misforstå meg ikke, de fleste barn gir foreldrene inderlig glede og kjærlighet, men barna ville aldri vokse opp som vanlig i samfunnet, og med Downs kreve pleie hele livet.

 

Om det bare var en mulighet for at barnet ble født med misdannelser ville jeg ønsket å prøve, men visst undersøkelser av fosteret viste at det ville blitt født med skadelige mutasjoner i genomet ville jeg bedt om abort.

 

Men jeg har all repekt og aktelse for de foreldre som velger å påta seg det ansvaret, arbeidet og slitet det kreves for å oppdra slike barn. De er mindre uselviske en meg der

[DeadManWalking]

Det er ikke en lett avgjørelse og ta, jeg er to fettere i minus pga noe arvelig faenskap. Begge døde før de fylte 20. Tilbake har jeg en tante i 50 årene som bor på gamle hjem og en onkel som har et papir i fra en psykolog hvor det står at han ikke er ansvarlig for sine egne handlinger. Min konklusjon; dont.

[Stoop kid]

Så spm mitt er vel ville du ha tatt sjangsen å få en unge når du viste at sjangsen var nokså stor?

Snakker vel generelt om alle sykdommer hvor ungen blir født med en eller annen form for misdannelser.

 

Jeg hadde som sagt over forsøkt å adoptere. Hadde ikke det funket, ville jeg laget barn på den naturlige måten.

 

Det er alltid en fare for at barn blir født med misdannelser.

 

Føler ønsket om å ha barn minst én gang i livet står sterkere enn risikoen her. 75% sjanse for et sunt barn er ikke så dårlige odds heller.

 

Hadde man vært så opptatt av barnas livskvalitet burde også mennesker med psykiske lidelser (og andre lidelser, som f.eks overvekt) holde seg unna tanker om barn, siden det visstnok er genetisk.

 

(Den siste setningen var ikke ment som et trollforsøk altså.)

Endret 2. september 2009 av Quicko

[Estella!]

jeg ville ikke blitt gravid hvis jeg viste at sjansene var store. Jeg har overhode ikke noe behov for å få en unge hvis jeg vet at den kan lide resten av livet bare forde at jeg absolutt skulle ha en unge ...

[Sameboe]

Jeg hadde ikke ville vie resten av livet mitt på en unge med så spesielle behov at det går ut over meg, og resten av familien vil jeg helst unngå!

 

Tar heller 18 år med tre vanlige unger, enn hele livet med en unge med sykdom! Sånn er det bare!