Mister troen på alt rundt meg, noen andre?

[Gjest Ole Normann]

Her er jeg, seksten år gammel gutt med vanlige karakterer i det som skal være ville og morsomme tenåringsår. 13 år med skole har jeg slitt meg gjennom, og nå er jeg snart ferdig med det 14 året.

 

Problemer med faren min, som slo og truet med både å drepe og surre oss i kjetting for så å dumpe oss på havet, og komme på skolen for å hente oss med en pose godteri dagen etterpå, og en mor med psykiske problemer har jeg hatt sålenge jeg kan huske.

 

Når jeg var i 12 års alderen ble jeg endelig kvitt faren min, men da brast det for mamma (de skilte seg når jeg var fem), som hadde taklet både barnevernet med de andre søsknene mine som ikke taklet presset, og en familie som overgrep henne når hun var liten, og hun gikk inn i et nervøst sammenbrudd. Hun fikk flashbacks, og satt foran vifta på gulvet og vugga frem og tilbake hver dag. Hun er enda preget av dette i dag, og lider av noe som gjør at hun verken kan jobbe og er åpenbart misfornøyd med tilværelsen.

 

Jeg begynte aldri på fotball og slike andre aktiviteter som andre, og kom meg bare i sosiale grupper i bostedet (ergo, jeg har ingen ekstensiv vennegjeng i dag som jeg er med på fritiden, bare de vanlige vennene, ikke mye velg og vrak), og er i dag helt enormt skuffet over mennesker generelt. Overalt ser jeg dumme mennesker, selv bestevennene mine anser jeg for å ha halvt idiot i seg, og jeg blir mer og mer skuffet. Hvorvidt de ikke kan løse abstrakte, figurative og lineære iq tester like raskt som Newton er det samme for meg, men selvfølgelig er de sosialt tilbakestående - slik som mesteparten av verden i dag?? Jeg er lei av å være på et høyere sosialt nivå enn alle andre rundt meg, og føle det tomrommet av sosialitet i hverdagen min som resultat på manglende intelligens hos personer i tilværelsen. Å være tolerant og intetanende ovenfor dette er jeg dritlei av, men jeg holder maska, jeg fortsetter, fortsetter, fortsetter.

 

Alle vennene mine er bortskjemte drittunger, (dog er jeg vel i en noe mer intellektuell og dyp vennegjeng enn det som vanlig er, men jeg velger å kalle dem det nå) med to foreldre som lever lykkelig, penger, to biler, høy inntekt, you name it. Den sosioøkonomiske forskjellen kjenner jeg derfor godt, selvom det ikke er noe som vanligvis streifer tankene mine.

 

Overalt ser jeg at verden faller fra hverandre, folk sulter, folk dør, folk voldtar, dreper, skader, truer, fundamentalister sprenger seg selv, flyr fly i bygninger. Jeg begynner å tro at fornuftige og intelligente mennesker er en minoritet. Mobbere (jeg blir ikke mobbet), gale landsoverhoder, indoktrinering av absurd tankegang, idioter av noen mennesker. OVERALT??

 

Jeg er lei lei av at muslimer skriver at jeg skal dø og de er i midten av Europa i caps lock, jeg er lei av fjorten år gamle jenter fra England som kaller meg et ekkelt kryp fordi jeg kritiserer måten de kommenterer på, jeg er lei av tretti åringer på facebook som sier at jeg skal pule mora mi fordi jeg sa at de skulle kommet seg ut av pokerrommet fordi de ikke slutta å legge ann på 15 åringene der.

 

Jeg mister rett og slett troa på menneskeheten. Er det noen som har tips til hvordan jeg skal vende dette?

[MadnL]

Du har hatt en tøff oppvekst, noe som har gitt deg et bedre perspektiv på livet. Det er ingenting galt i det, men du må passe deg for å bli sur på vennene dine fordi de har en velfungerende familie - de kan ingenting for det!

[Gjest Ole Normann]

Du har helt rett, jeg går ikke og tenker sånn selvfølgelig, men som jeg håper at du forstår, er jeg ganske lei av alt som heter selvkontroll og selvkritikk akkurat nå, og om det ikke var strukturelt nok så håper jeg at du forstår at jeg som førsteåring på videregående er ganske lei av norsk!

[Tjorven #138]

Jeg har ikke vært der du er nå, men jeg skal driste meg til å si at jeg skjønner deg.

Verden er gal!

Om jeg oppfatter deg riktig så ser du ikke noe godt i verden eller i livet ditt slik det har vert og slik det er.

Et vært menneske (eller dyr) som vokser opp i et miljø med stor grad av negativ stimuli vil bli forvirret og miste troen på et lykkelig liv.

 

Dette kan og vil forandre seg om du hjelper deg selv!

 

Hvordan du skal hjelpe deg selv er jeg ikke riktige personen å fortelle deg, men slik jeg ser det tror jeg du ville ha godt av en sorteringssamtale med en psykolog. (Jeg har prøvd det selv )

Psykologer (i allefall noen av de) er fantastiske diskusjons partnere på slike tema.

[Gjest Guest_Liv_*]

Her er jeg, seksten år gammel gutt med vanlige karakterer i det som skal være ville og morsomme tenåringsår. 13 år med skole har jeg slitt meg gjennom, og nå er jeg snart ferdig med det 14 året.

 

Problemer med faren min, som slo og truet med både å drepe og surre oss i kjetting for så å dumpe oss på havet, og komme på skolen for å hente oss med en pose godteri dagen etterpå, og en mor med psykiske problemer har jeg hatt sålenge jeg kan huske.

 

Når jeg var i 12 års alderen ble jeg endelig kvitt faren min, men da brast det for mamma (de skilte seg når jeg var fem), som hadde taklet både barnevernet med de andre søsknene mine som ikke taklet presset, og en familie som overgrep henne når hun var liten, og hun gikk inn i et nervøst sammenbrudd. Hun fikk flashbacks, og satt foran vifta på gulvet og vugga frem og tilbake hver dag. Hun er enda preget av dette i dag, og lider av noe som gjør at hun verken kan jobbe og er åpenbart misfornøyd med tilværelsen.

 

Jeg begynte aldri på fotball og slike andre aktiviteter som andre, og kom meg bare i sosiale grupper i bostedet (ergo, jeg har ingen ekstensiv vennegjeng i dag som jeg er med på fritiden, bare de vanlige vennene, ikke mye velg og vrak), og er i dag helt enormt skuffet over mennesker generelt. Overalt ser jeg dumme mennesker, selv bestevennene mine anser jeg for å ha halvt idiot i seg, og jeg blir mer og mer skuffet. Hvorvidt de ikke kan løse abstrakte, figurative og lineære iq tester like raskt som Newton er det samme for meg, men selvfølgelig er de sosialt tilbakestående - slik som mesteparten av verden i dag?? Jeg er lei av å være på et høyere sosialt nivå enn alle andre rundt meg, og føle det tomrommet av sosialitet i hverdagen min som resultat på manglende intelligens hos personer i tilværelsen. Å være tolerant og intetanende ovenfor dette er jeg dritlei av, men jeg holder maska, jeg fortsetter, fortsetter, fortsetter.

 

Alle vennene mine er bortskjemte drittunger, (dog er jeg vel i en noe mer intellektuell og dyp vennegjeng enn det som vanlig er, men jeg velger å kalle dem det nå) med to foreldre som lever lykkelig, penger, to biler, høy inntekt, you name it. Den sosioøkonomiske forskjellen kjenner jeg derfor godt, selvom det ikke er noe som vanligvis streifer tankene mine.

 

Overalt ser jeg at verden faller fra hverandre, folk sulter, folk dør, folk voldtar, dreper, skader, truer, fundamentalister sprenger seg selv, flyr fly i bygninger. Jeg begynner å tro at fornuftige og intelligente mennesker er en minoritet. Mobbere (jeg blir ikke mobbet), gale landsoverhoder, indoktrinering av absurd tankegang, idioter av noen mennesker. OVERALT??

 

Jeg er lei lei av at muslimer skriver at jeg skal dø og de er i midten av Europa i caps lock, jeg er lei av fjorten år gamle jenter fra England som kaller meg et ekkelt kryp fordi jeg kritiserer måten de kommenterer på, jeg er lei av tretti åringer på facebook som sier at jeg skal pule mora mi fordi jeg sa at de skulle kommet seg ut av pokerrommet fordi de ikke slutta å legge ann på 15 åringene der.

 

Jeg mister rett og slett troa på menneskeheten. Er det noen som har tips til hvordan jeg skal vende dette?

[MayPai]

Jeg skjønner deg godt der!...Denne verden er patetisk. Ingenting fungerer. Alt er bare rot og kaos. Ondskapen lyser ut av disse ekle skapningene som en eller annen nisse har valgt å plassere på denne vakre planet, kun for å ødelegge den. Hva er poenget sier jeg. Jaja, man skal se positiv på ting sier de. Det er lett å se positivt på at folk dør av sult hver dag. At regnskogen, med alle sine fantastiske arter som faktisk tillhører denne fruktbare planet blir revet ned. I det hele tatt at nyhetene har noe å sende. For, det meste som blir sendt, handler om at en eller annen fyr har bestemt seg for å bli verdenshersker, og har fanget noen som gisler og forlanger løsepenger eller en annen form for egositiske goder. For det er slik verden er. Menneskene utnytter hverandre for egne ønsker og lyster hele veien.

 

Måtte bare få ut litt pepper, så beklager hvis dette ikke var til å stor hjelp.Men man har da sine gode dager, hvor verden faktisk smiler til deg. Og hvem har sagt at man trenger å være sosial for å være et lykkelig menneske? Jeg for min del trives best i eget selskap. Er da koselig å ha noen å snakke med fra tid til annen, man man skal være riktig heldig hvis man finner en person som deler de samme tankene og følelsene som deg.

 

Jeg er enig i at det fins pluss med mange tilbakestående mennesker på denne jorda, men er ikke så mya man får gjort med det. Må nesten bare fnyse litt for seg selv å heve seg over det. Og jeg vet hvordan det er å vokse opp i et tøft miljø. Med en mor som har spykiske lidelser og spilleavhengighet, en sjalu og litt psykotisk søster, en bror som er narkoman, vil jeg si jeg veit hva jeg snakker om. Det positive med dette er at jeg har lært meg livets harde realiteter, og lært meg å ikke bli så trangsynt, og tenke innenfor fire rammer. Jeg vil si man faktisk blir smartere av dette. Er kanskje derfor du føler deg litt "høyere" enn mange andre, for du føler de ikke veit bæret av hva de snakker om.

 

Den eneste løsningen jeg har å komme med er : Finn deg noe du liker, eller noen du liker å være sammen med, og bruk energi og tid på dette. Samfunnet får bare gå sin gang

[isaac elric]

hvis du krever at verden skal være et perfekt, idyllisk samfunn hvor verken krig eller vold eksisterer, så kan du like godt ta selvmord med en gang. det kommer ikke til å skje, hvertfall ikke så lenge menneskerasen fremdeles eksisterer. kampen mellom det gode og det onde vil aldri ende. ting kommer aldri til å bli perfekt. aksepter det. for at det skal være noe godt må det finnes noe ondt. for at du skal være smart og opplyst må noen være dumme "sauer".

 

verden er yin&yang

[Gjest Jente 16]

Dette er som om det skulle komme ut av min egen kjeft. Jeg har utrolig mange likhetstrekk i min barndom i og med at jeg har bodd med en psykopat som far i 16 år og moren min med nakkeskade som ikke har krefter til å gå i fra han. Hun klarte det tilslutt rett før jul og jeg lever bedre nå med en utrolig god kjæreste som jeg ser på som gudssendt til meg for at jeg skal klare å holde hodet oppe etter et overgrep med broren min som vitne og faren min som alltid spinner rundt i bakhodet hva enn jeg gjør.

 

Med alt dette å bære på trenger jeg noen som har vokst noe så bedre i hodet enn de vennene rundt meg, noen som forstår hva jeg går igjennom og ikke sier som alle andre sier: "Er det noe jeg kan gjøre?." Noe som er veldig vanskelig å få til, jeg har ingen slike og det virker ikke som du har heller, så med dette har jeg lært meg å sette pris på ting jeg ikke legger merke til tilvanlig som du skriver i ditt nest siste avsnitt, vi har så mye mer og du er bare en person av mange millioner med et liv å leve. Gjør det beste ut av livet ditt og ikke la deg selv havne på bånn, det er bare du som setter stopper for å være lykkelig, for vi alle har mulighet til å klare å nå dit.

 

Dette er en motivasjon jeg lever med hver dag for å klare hverdagen, men har aldri i hele mitt liv vært helt lykkelig. Noe jeg vil oppleve engang før jeg dør.

[hean]

Med fare for å tråkke feil vil jeg ikke si så mye men du er jo enda kun ett barn med rett til hjelp, denne linken kan jo hjelpe ett skritt på veien.

 

http://www.psykisk.no/forsiden/

 

Husk en ting, de fleste barn er opplyste i dag på grunn av TV, radio, aviser og internett men tar likevel ikke kontakt i frykt for hva som kan skje med foreldre, søsken, familie, rykter, etc. IKKE bli en av disse...

 

Trenger du hjelp så ta kontakt, enkelt å greit!!

Endret 13. april 2009 av Zatuu