Skranken, et juridisk diskusjonssted om juridiske problemstillinger fra himmel til jord..

[Henrik.H]

De kan gjennomføre blodprøven med makt.

Politiet kan gjennomføre fremstillingen med makt. Politiet har ikke lov til å ta blodprøven, det må helsepersonell gjøre. Og helsepersonell plikter å ta denne, så lenge det kan skje uten fare for pasienten (les mistenkte) jfr Helsepersonelloven § 12.

 

Spørsmålet mitt er hvilke følger det får, dersom den mistenkte stritter i mot i den grad at lege/sykepleier ikke vil ta blodprøven.

[tom waits for alice]

Kom over en problemstilling et annet sted: Butikker som selger medikamenter, medisinutsalg, har i motsetning til apotek ikke lov til å selge slike til personer under 18 år. Det betyr at de må kunne spørre om legitimasjon. Nå var det en som var spurt som "tydelig var over 18." Og da var spørsmålet: Har man etter loven adgang til å spørre uansett? Si om jeg, som har rundet 60+ og ser slik ut, kommer til kassen på Rema og vil kjøpe Paracet, når de ansatte på Meny skal godkjenne alder når jeg scanner en boks øl eller 5 i selvbetjeningskassen, eller andre aldersbegrensede varer for den saks skyld: Har butikken anledning til å be om legitimasjon? Er det noen begrensninger på dette?

 

Geir

[Dubious]

Får ta det som et kompliment

[tom waits for alice]

Får ta det som et kompliment

 

 

Ja, det sa jeg også. Men det er neppe et juridisk svar...

 

Geir

[krikkert]

Spørsmålet mitt er hvilke følger det får, dersom den mistenkte stritter i mot i den grad at lege/sykepleier ikke vil ta blodprøven.

Det lønner seg ikke. Man bytter ut potensiell siktelse for brudd på vegtrafikkloven med potensiell siktelse for brudd på straffelovens bestemmelse om vold mot offentlig tjenestemann. Strafferammen er tre ganger så høy.

  

Kom over en problemstilling et annet sted: Butikker som selger medikamenter, medisinutsalg, har i motsetning til apotek ikke lov til å selge slike til personer under 18 år. Det betyr at de må kunne spørre om legitimasjon. Nå var det en som var spurt som "tydelig var over 18." Og da var spørsmålet: Har man etter loven adgang til å spørre uansett? Si om jeg, som har rundet 60+ og ser slik ut, kommer til kassen på Rema og vil kjøpe Paracet, når de ansatte på Meny skal godkjenne alder når jeg scanner en boks øl eller 5 i selvbetjeningskassen, eller andre aldersbegrensede varer for den saks skyld: Har butikken anledning til å be om legitimasjon? Er det noen begrensninger på dette?

Loven stiller ingen relevante begrensninger for dette, generelt sett. Ting kan stille seg annerledes hvis du blir målrettet utspurt på regelmessig grunnlag, altså at det får en form for trakasserende element. Det kan bli snakk om erstatningsansvar hvis man rettsstridig nektes kjøp.

[tom waits for alice]

Loven stiller ingen relevante begrensninger for dette, generelt sett. Ting kan stille seg annerledes hvis du blir målrettet utspurt på regelmessig grunnlag, altså at det får en form for trakasserende element. Det kan bli snakk om erstatningsansvar hvis man rettsstridig nektes kjøp.

 

 

Takk for svar.

 

Geir

[Lami]

Kan politimann velge å ikke si hva han heter?

[krikkert]

Polititenestemenn er berre tilplikta å opplyse om namn og grad så langt tenestetilhøva tillet det, jf. politiinstruksen § 5-4:

 

§ 5-4.Legitimasjon av politimyndighet.

Under utøvelse av politimyndighet skal en politimann alltid ha politilegitimasjon med seg. På forlangende fra den person tjenestehandlingen direkte angår, plikter politimannen å opplyse grad og navn, men bare så langt tjenesteforholdene på stedet tillater dette. En politimann som ikke er i uniform plikter å legitimere sin politimyndighet, såfremt han ikke er kjent av den som forlanger det

[Lami]

"På forlangende fra den person tjenestehandlingen direkte angår, plikter politimannen å opplyse grad og navn"

 

Det gjorde ikke Politimannen jeg nettopp så i serien Blålys når en person han ga pålegg til spurte om det.

 

"Det er irrelevant" sa politimannen.

[krikkert]

"Men bare så langt tjenesteforholdene på stedet tillater det."

[Lami]

Den setningen skjønner jeg ikke. Tjenesteforholdene ...

[Mannen med ljåen]

Hvis han ikke har lyst, kan han si han ikke har tid?

[d'espresso]

"Det skal du bare drite i", har jeg fått, så her er det åpenbart fritt fram. 

[Lami]

Ser i denne rapporten (side 30 punkt 4) at det å identifisere seg er klager de har fått inn: https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/klager/klager-pa-politiet-2017.pdf.

 

Skjer det med meg en gang skal jeg ta fram lovboken. Men de følger vel ikke loven når det gjelder dem ...

 

Samt har jeg opplevd at vektere dekker for ID skiltet sitt der de har navn på. Et kjapt googlesøk inn på ung.no ble det skrevet at de ikke har lov til å dekke over informasjon de har på vekterkortet sitt. Likevel gjør de det. Finner forøvrig ingen forskrift på det.

Endret 3. oktober 2018 av Lami

[johanf]

Jeg hater vektere. Ikke fordi de ikke er sammfunnsnyttige, men fordi de tror de har myndighet.

[d'espresso]

Polititenestemenn er berre tilplikta å opplyse om namn og grad så langt tenestetilhøva tillet det, jf. politiinstruksen § 5-4:

 

 

Er det ikke like greit/bedre å bruke den omtrent identiske politiloven § 20 (6)?

[Ståle Nordlie]

Ikke dårlig, d'espresso. Det er lettere å finne informasjon om politiloven. 

 

 

Politiloven § 20 (6):

...

Den som har politimyndighet, skal under utøvelse av myndigheten ha politilegitimasjon med seg. Begrensninger i politimyndigheten skal fremgå av legitimasjonen. Tjenestemannen plikter, så langt tjenesteforholdene på stedet tillater, å oppgi navn eller tjenestenummer og grad eller stilling når dette forlanges av den som tjenestehandlingen direkte angår. Den som ikke er i politiuniform, skal på forlangende fremvise politilegitimasjon såfremt han ikke er kjent av den som forlanger det.

...

https://lovdata.no/lov/1995-08-04-53/§20

 

 

Fra merknaden til § 20 i lovens forarbeider, i Ot.prp.nr.22 (1994-1995):

 

Legitimasjonsplikten i fjerde [nå sjette] ledd ivaretar så vel hensynet til å sikre at ingen falskelig opptrer som politi som hensynet til at det skal være mulig å identifisere den tjenestemann som har opptrådt i saken. Forbeholdet i tredje punktum er satt inn for å sikre mot at krav om identifikasjon skal forhindre eller utsette tjenestehandlingen under vanskelige situasjoner. Så vel tredje som fjerde punktum forhindrer at krav om identifikasjon brukes i sjikanøs hensikt.

 

 

 

 

Alternativet om å oppgi tjenestenummer kom forøvrig inn i politiloven i 2004. Det er mulig man glemte å oppdatere politiinstruksen?

 

[d'espresso]

Ikke dårlig, d'espresso. Det er lettere å finne informasjon om politiloven. 

 

 

Fra merknaden til § 20 i lovens forarbeider, i Ot.prp.nr.22 (1994-1995):

 

 

 

 

Alternativet om å oppgi tjenestenummer kom forøvrig inn i politiloven i 2004. Det er mulig man glemte å oppdatere politiinstruksen?

 

Det kan hende det gikk i glemmeboken, ja. 

 

Stusser forøvrig på at ikke tjenestenummer har vært å foretrekke for å tilfredsstille legitimasjonsplikten. Jeg kan se for meg at det kan være noe ubehagelig å opplyse navnet sitt til gud og hvermann som ikke nødvendigvis har spesielt lyst til å kommunisere med en.

 

Rent rettskildemessig er det vel kanskje ikke mer spennende enn at loven går foran instruksen i tilfeller der noen skulle være vrange og kreve at tjenestemannen oppgir sitt navn? 

 

Edit: Men then again, det syndes nok noe her. På min forespørsel om tjenestenummer til vedkommende var responsen den gjengitt i innlegget mitt ovenfor. Lite å gjøre da, gitt. 

Endret 4. oktober 2018 av d'espresso

[krikkert]

Ser ut til at den bestemmelsen ikke kom med i notatene mine fra politirett den gangen jeg leste det faget - jeg gikk rett på politiinstruksen, for det var det som sto i mine notater.

[d'espresso]

Merker svaret jeg har fått fra Skatteetaten på en henvendelse ikke akkurat hjalp.. I det jeg oppfatter som viktige veivalg og noe rotete rettskildebilde, er jeg litt lost.

 

Føler ikke den ellers gode nettsiden nordisketax løste problemet heller. Problemstillingen, kort oppsummert:

Jeg har bodd i Norge hele livet. I august flyttet jeg til Danmark, og kommer til å bo her i to år, under studier. Altså (forhåpentligvis) fra august 2018 til juni 2020. Jeg har jobbet i Norge i 2018. Jeg har ikke hatt frikort, da jeg visste jeg kom til å gå over det ganske radig. Jeg er under grensen for justering av stipend på bakgrunn av for høy inntekt som Lånekassen opererer med. 

 

Inntekten er dermed slik i løpet av 2018:

Hele året: Stipend og lån fra Lånekassen

Januar - august: Inntekt i Norge

Oktober - desember: Noe inntekt i Norge, men også inntekt i Danmark.

 

Jeg spurte skatteetaten om hvordan dette løses best mulig i praksis, og fikk følgende svar: 

 

 

Det er inngått nordisk trekkavtale som sikrer at skattetrekk som foretas i henholdsvis Danmark og Norge samkjøres ved at man sender eventuelt overskytende i det ene landet over til det andre før evt tilgodehavende i det andre landet sendes deg. Når det gjelder skatteberegning i de to land, vil dette avhenge av hvilken løsning du mener skal benyttes for at du skal unngå dobbeltbeskatning. Du har i utgangspunktet alminnelig global skatteplikt til begge land, og både Norge og Danmark kan kreve skatt på din globale inntekt. Alt skal oppgis i begge lands skattemeldinger. Man gir opplysninger i skattemeldingen dersom man mener det er nordisk skatteavtale som skal styre beskatning. Dersom man finner det mest hensiktsmessig å godta alminnelig beskatning i Norge, krever man norsk skatt satt ned med skatt som er beregnet på dansk inntekt. Da må RF-1150 fylles ut og legges som vedlegg til skattemeldingen. Du kan lese mer om problemstilling inntekt fra utland her:https://www.skatteetaten.no/person/skatt/hjelp-til-riktig-skatt/utland/https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/skatter-og-avgifter/skatteavtaler/skatteavtale-mellom-de-nordiske-land/id651100/ https://www.nordisketax.net/?l=dan

 

 

Har noen noe erfaring på dette området? Jeg har lest at hovedregelen er at jeg skatter i landet arbeidsinntekten er opparbeidet, og jeg tror vel egentlig at det ultimate skrekkscenario, ikke er realistisk. Det er nemlig at all min inntekt i hele 2018, uavhengig "arbeidsland" skattes der det skattes mest, nemlig i Danmark.

 

Om det er slik at jeg skatter i Norge det jeg tjener i Norge, og det jeg tjener i Danmark i Danmark, er jeg good. Selvfølgelig kjedelig å skatte voldsomme mengder på selv små summer, men slik er det nå engang. Men... Det er slik, right? Skatteetaten sier jo at jeg har globalskatteplikt til begge land, og at hele inntekten skal oppgis. Vil det å "godta alminnelig beskatning i Norge" redde meg?

 

Ser det skrives om nordisk trekkavtale at i visse tilfeller må meldinger av diverse slag være kompetent myndighet i hende før arbeid startes osv. Jeg aner ikke om det er relevant her, men arbeidet er i alle fall allerede startet (som i at en vakt er tatt, men ingen lønn utbetalt). 

Endret 8. oktober 2018 av d'espresso