Skranken, et juridisk diskusjonssted om juridiske problemstillinger fra himmel til jord..

[jonlem]

Hva gjør man når tidligere arbeidsgiver, etter gjentatte purringer ikke utsteder en attest?

 

Skriver attesten selv, og ber om signatur fra tidligere leder. Det fungerte for meg

 

(Forutsetter nok et høvelig godt forhold til tidligere leder som enkelt og greit sleit med tidsklemma og var bare glad for å slippe attest-skrivinga)

[AnonymDiskusjon]

Har man noen rettigheter om man har bestilt en gratis pakke i forbindelse med medlemsregistrering på et nettsted og deres nyhetsbrev? Jeg mottok en kvittering i epost hvor det står at denne kan fremvises for å få utlevert pakken i et gitt tidsrom, men bedriften har nå sluttet å gi ut produktet selv om tidsperioden ikke er gått ut.

 

Anonymous poster hash: 6d818...e1c

[Nedward]

 

Hva gjør man når tidligere arbeidsgiver, etter gjentatte purringer ikke utsteder en attest?

 

Skriver attesten selv, og ber om signatur fra tidligere leder. Det fungerte for meg

 

(Forutsetter nok et høvelig godt forhold til tidligere leder som enkelt og greit sleit med tidsklemma og var bare glad for å slippe attest-skrivinga)

 

Forholdet er nok forholdsvis kjølig. Derfor: Fant ut at Arbeidstilsynet er rette instans å ta kontakt med. De hev seg rundt med en gang, så jeg antar at dem trapper opp virkemidlene hvis arbeidsgiver ikke tar seg sammen. 

 

Egentlig håper jeg han fortsetter å være en idiot, har det sånn sett ikke travelt med attesten. Så kan jeg nyte meg et snev av skadefryd i mellomtiden.

Endret 30. september 2015 av Nedward

[Emancipate]

Hva er straffen for å lage et atomkraftverk uten konsesjon?

[coffeee]

Hva er straffen for å lage et atomkraftverk uten konsesjon?

Formodentlig fengsel.

[Emancipate]

Under hvilken paragraf?

[coffeee]

Under hvilken paragraf?

Atomenergiloven paragraf 55.

[krijarv]

Kan barn arve lån fra foreldrene sine? Hva sier lovene om dette?

 

Det høres jo i utgangspunktet idiotisk ut at det skulle være sånn, men man vet jo aldri.

[nicho_meg]

Ja, men ingen tvinger deg til å akseptere arven. Du kan frasi deg arv.

[krikkert]

Nei. Arv er alltid netto formue. Man kan ikke "arve" lån, men man kan overta lån, eller man kan overta ansvaret for avdødes gjeld/forpliktelser som ledd i arveoppgjøret. 

 

Når en person dør går alle rettigheter og forpliktelser (det vil si både eiendeler og lån) over på dødsboet. Det er frivillig for arvingene å akseptere ansvar for dødsboets gjeld og øvrige forpliktelser. De kan kreve offentlig skifte uten gjeldsansvar. Dette blir imidlertid vanligvis ganske dyrt. 

[Sheasy]

Jeg ønsker meg en vurdering av følgende innlegg.

 

Det folk desverre ikke vet er at folk ikke har lov å prate slik til dem eller plage dem for deres meninger. I følge Norges lover kan en person som blir kalt rasist eller nazist, og disse ordene blir brukt til å skade en annens navn eller gjør at de mister ansikt. Har en rett til at de offentlig beklager og trekker tilbake sine beskyldninger, og rett til monitær erstattning. Jeg tror det blir viktigere og viktigere i fremtiden å anmelde disse menneskene.

[Gjest medlem-141789]

Jeg ønsker meg en vurdering av følgende innlegg.

Det folk desverre ikke vet er at folk ikke har lov å prate slik til dem eller plage dem for deres meninger. I følge Norges lover kan en person som blir kalt rasist eller nazist, og disse ordene blir brukt til å skade en annens navn eller gjør at de mister ansikt. Har en rett til at de offentlig beklager og trekker tilbake sine beskyldninger, og rett til monitær erstattning. Jeg tror det blir viktigere og viktigere i fremtiden å anmelde disse menneskene.

Dersom ordene ikke er sanne, altså at de blir brukt til å skade eller ødelegge navn, enten grovt uaktsomt eller med vilje, har en rett til en unnskyldning, at personen offentlig trekker tilbake beskyldningen og eventuelt, dersom det blir funnet rimelig at dommer, en erstattning lik skaden påført personen.

[Sheasy]

Presisering: Jeg ønsker at noen med juridisk kompetanse vurderer innlegget.

Endret 19. oktober 2015 av Sheasy

[Gjest medlem-141789]

Presisering: Jeg ønsker meg en at noen med juridisk kompetanse vurderer innlegget.

Les i allefall loven om ærekrenking, som inkluderer falske anklager som kan skade andres navn, rykte og livsgrunnlag.

[Ståle Nordlie]

Dette handler om "ærekrenkning". I den nye straffeloven som ble innført for noen uker siden er ærekrenkelse avkriminalisert. 

 

I stedet har vi fått en ny paragraf i skadeerstatningsloven: 

 

§ 3-6 a.(erstatning for ærekrenkelser)

Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.

Reglene i § 3-6 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

 

http://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6a

 

Jeg har ikke noen spesiell innsikt i dette, men hvis noen er særlig interesserte kan jeg sitere merknaden til paragrafen i forarbeidene, Ot.prp. nr. 22 (2008-2009): 

 

 

 

 

Til § 3-6 a

Bestemmelsen er ny, og oppstiller vilkårene for erstatning og oppreisning som følge av ærekrenkelser. Innholdsmessig videreføres de delene av skadeserstatningsloven § 3-6 som gjelder erstatning og oppreisning for ærekrenkelser. Det er ikke ment å endre dagens rettstilstand. Formålet med bestemmelsen er å gi rettsanvenderne bedre veiledning enn den som gis i § 3-6, slik bestemmelsen lyder i dag. Behovet for en mer oppdatert bestemmelse skyldes i første rekke den betydelige innflytelsen EMK og EMDs praksis har hatt og har på den norske rettstilstanden på området, men også at § 3-6 ville ha gitt enda mindre veiledning enn i dag om henvisningene til vilkårene for straff for ærekrenkelser ble tatt ut, uten at det ble foretatt ytterligere endringer.

Bestemmelsen må tolkes og anvendes med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 som bakgrunn og rettesnor.

Første ledd første og annet punktum viderefører deler av § 3-6 første ledd slik den lyder i dag, uten andre realitetsendringer enn dem som er nødvendige som følge av at straffeloven 1902 § 246 og § 247 ikke videreføres i straffeloven 2005.

For å utløse ansvar må ytringen være egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme; det kreves ikke at det føres bevis for at en slik krenkelse faktisk har funnet sted. De vernede rettsgoder – ærefølelse og omdømme – er de samme som hittil har vært beskyttet av straffeloven 1902 §§ 246-247. Den forståelse av disse rettsgodene som er utviklet i rettspraksis og teori under herredømmet av nevnte straffebestemmelser, må også legges til grunn ved tolkingen av de tilsvarende begreper som nå videreføres i § 3-6 a.

Skyldkravet er uaktsomhet og knytter seg til fremsettelsen av ytringen og til spørsmålet om ytringen er ærekrenkende. Oftest vil det foreligge forsett her, men departementet ser det ikke som nødvendig å nevne forsett i tillegg til uaktsomhet i en lovbestemmelse som kun omhandler erstatning og oppreisning, og hvor sistnevnte sanksjon ikke forutsetter en strengere skyldform.

Tredje punktum er nytt, se punkt 1.14 foran, og ivaretar døde personers behov for vern mot ærekrenkende ytringer. Forslaget gir en uttrykkelig adgang for den avdødes nærmeste (jf. straffeloven 2005 § 9) til å kreve oppreisning.

Annet ledd gjør unntak fra ansvaret på to alternative grunnlag, som er utformet for best mulig å dekke de sentrale vurderingstemaer som er lagt til grunn i EMD´s og Høyesteretts praksis når det er spørsmål om en sanksjon mot ytringer er i strid med EMK artikkel 10.

Det første unntak i bokstav a er at ytringen bygde på et fyldestgjørende faktisk grunnlag og dessuten at det var en tungtveiende grunn til at den ble [side 489] satt frem. Når begge disse vilkår er oppfylt, vil det etter praksis i EMD ikke være grunnlag for å ilegge straff eller knytte sivilrettslig ansvar til ytringen. Lovteksten bruker uttrykksmåten "fyldestgjørende faktisk grunnlag" som dekkende både for ytringer med et hovedsaklig faktisk innhold ("statements of facts" i EMD) og mer verdipregede ytringer ("value judgments"). Ofte brukes denne uttrykksmåten av EMD ved sistnevnte type ytringer, men den vil også være treffende ved den førstnevnte type, hvor temaet snarere har vært om ytringen er "sann". Departementet ser det slik at det har en egenverdi å unngå den bastante formuleringen om en ytring er "sann" eller ei.

En "tungtveiende grunn" for fremsettelse av ytringen er nevnt særskilt: allmenn interesse. Etter praksis i EMD er dette et særlig viktig moment i vurderingen av om ytringen er ansvarsfri. Ytringer som vanligvis tilfredsstiller kravet til allmenn interesse, vil være slike som berører politiske emner eller er av maktkritisk karakter, uavhengig av hva slags makt det er tale om. Gjenstand eller mål for slike ytringer vil kunne være personer innenfor offentlig eller privat virksomhet. Men også beskyldninger på mer personlige områder kan tenkes å ha allmenn interesse, for eksempel dersom det dreier seg om å hindre grove overgrep eller lignende. Ved å nevne den allmenne interesse særskilt har departementet også for øye den særlige rolle pressen har som "public watchdog", slik EMD gjerne uttrykker det.

Tungtveiende grunn kan for øvrig foreligge hvis for eksempel ytreren var i en situasjon hvor han var pliktig til å uttale seg, jf. straffeloven 1902 § 249 nr. 3.

Bokstav b hjemler ansvarsfrihet også når ytreren var i "aktsom god tro i så måte". Etter dette alternativet inntrer altså ansvarsfrihet dersom den som fremsatte en beskyldning, trodde at denne var basert på et godt faktisk grunnlag, og at fremsettelsen var begrunnet i tungtveiende hensyn, og han ikke kan bebreides for denne tro. Det legges her opp til en helhetsvurdering, som antas å være i samsvar med EMD´s praksis.

En del viktige momenter i denne vurderingen er regnet opp i tredje ledd. Det første momentet – graden av krenkelse – er nært forbundet med selve aktsomhetsbedømmelsen. Det kan sies slik at jo mer krenkende ytringen er, fortrinnsvis ved innholdet i beskyldningen, desto større aktpågivenhet må ytreren vise med hensyn til ytringens forankring i faktum og med hensyn til berettigelsen av å sette den frem. Det vil alltid bli stilt krav til den som har fremsatt en beskyldning, om at han på forhånd har gjort hva som med rimelighet kan forlanges for å bringe faktum på det rene. Ved beskyldninger i media vil det også bli stilt krav til kontradiksjon for den som er rammet av en beskyldning: vedkommende skal få en rimelig anledning til å imøtegå denne. Medias ansvar vil etter omstendighetene bero på den samlede virkning av flere oppslag eller av flere fortløpende reportasjer eller kommentarer, jf. for eksempel Rt. 2002 side 764, og i den forbindelse vil det være en del av plikten til å undersøke faktum å sørge for at den krenkede gis en tilfredsstillende adgang til å komme med korreksjoner og motforestillinger, jf. Rt. 2003 side 1190 avsnitt 81. I forlengelsen av dette momentet bør også nevnes kravet til pressen om en balansert fremstilling. Ved en ubalansert reportasje, som formidler en beskyldning, kan virkningen i visse tilfeller bli den at fremstillingen ikke kan sies å hvile på et tilstrekkelig faktisk grunnlag.

På disse sistnevnte punkter faller presse-etikken i stor grad sammen med det rettslig relevante tema. I dommen mot avisen Tromsø i EMD 20. mai 1999, gis følgende generelle norm (avsnitt 65):

"... the safeguard afforded by Article 10 to journalists in relation to reporting on issues of general interest is subject to the provisio that they are acting in good faith in order to provide accurate and reliable information in accordance with the ethics of journalism."

Departementet finner for øvrig grunn til å understreke at den foreliggende bestemmelse ikke er ment å gjøre unntak fra den ansvarsfrihet som følger av de såkalte referatpriviligier, som innebærer at det som hovedregel ansvarsfritt kan refereres beskyldninger fremsatt i møter i Stortinget, rettsmøter, tiltalebeslutning, siktelse m.m. Den rettstilstand som på dette punkt er utviklet under ærekrenkelsesbestemmelsene i straffeloven av 1902, videreføres inn i den foreliggende bestemmelse om erstatning og oppreisning.

Fjerde ledd viderefører i moderne språkdrakt § 3-6 annet og fjerde ledd slik bestemmelsen lyder i dag.

 

https://abo.rettsdata.no/browse.aspx?sDest=gOT22z2E09z2DSKADEz2DMP3z2D6A (krever abonnement)

 

 

 

Endret 19. oktober 2015 av Ståle Nordlie

[Sheasy]

For å legge til litt konkrete eksempler.

 

- Å karakterisere TS i et forum som dette som gal/forstyrret/dum/idiot etc

- Å kalle personer som sier ting som dette "Er ikke så lett å oppføre seg gitt. Lurer på hva det er med disse folka [flyktninger/muslimer/arabere/syrere] som gjør at de alltid må slåss og ødelegge ting?" for rasister. Jeg er også interessert i hvilken rolle det spiller om det foregår på et anonymt forum som dette vs. mer offentlige ytringer.

- Utsagn som at mange/flere av de mer høylytte kritikerne av (muslimsk/farget) innvandring er rasister.

[Gjest medlem-141789]

Dette handler om "ærekrenkning". I den nye straffeloven som ble innført for noen uker siden er ærekrenkelse avkriminalisert. 

 

I stedet har vi fått en ny paragraf i skadeerstatningsloven: 

 

§ 3-6 a.(erstatning for ærekrenkelser)

 

Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.

 

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.

 

Reglene i § 3-6 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

 

http://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6a

 

Jeg har ikke noen spesiell innsikt i dette, men hvis noen er særlig interesserte kan jeg sitere merknaden til paragrafen i forarbeidene, Ot.prp. nr. 22 (2008-2009): 

 

 

 

 

Til § 3-6 a

 

Bestemmelsen er ny, og oppstiller vilkårene for erstatning og oppreisning som følge av ærekrenkelser. Innholdsmessig videreføres de delene av skadeserstatningsloven § 3-6 som gjelder erstatning og oppreisning for ærekrenkelser. Det er ikke ment å endre dagens rettstilstand. Formålet med bestemmelsen er å gi rettsanvenderne bedre veiledning enn den som gis i § 3-6, slik bestemmelsen lyder i dag. Behovet for en mer oppdatert bestemmelse skyldes i første rekke den betydelige innflytelsen EMK og EMDs praksis har hatt og har på den norske rettstilstanden på området, men også at § 3-6 ville ha gitt enda mindre veiledning enn i dag om henvisningene til vilkårene for straff for ærekrenkelser ble tatt ut, uten at det ble foretatt ytterligere endringer.

 

Bestemmelsen må tolkes og anvendes med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 som bakgrunn og rettesnor.

 

Første ledd første og annet punktum viderefører deler av § 3-6 første ledd slik den lyder i dag, uten andre realitetsendringer enn dem som er nødvendige som følge av at straffeloven 1902 § 246 og § 247 ikke videreføres i straffeloven 2005.

 

For å utløse ansvar må ytringen være egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme; det kreves ikke at det føres bevis for at en slik krenkelse faktisk har funnet sted. De vernede rettsgoder – ærefølelse og omdømme – er de samme som hittil har vært beskyttet av straffeloven 1902 §§ 246-247. Den forståelse av disse rettsgodene som er utviklet i rettspraksis og teori under herredømmet av nevnte straffebestemmelser, må også legges til grunn ved tolkingen av de tilsvarende begreper som nå videreføres i § 3-6 a.

 

Skyldkravet er uaktsomhet og knytter seg til fremsettelsen av ytringen og til spørsmålet om ytringen er ærekrenkende. Oftest vil det foreligge forsett her, men departementet ser det ikke som nødvendig å nevne forsett i tillegg til uaktsomhet i en lovbestemmelse som kun omhandler erstatning og oppreisning, og hvor sistnevnte sanksjon ikke forutsetter en strengere skyldform.

 

Tredje punktum er nytt, se punkt 1.14 foran, og ivaretar døde personers behov for vern mot ærekrenkende ytringer. Forslaget gir en uttrykkelig adgang for den avdødes nærmeste (jf. straffeloven 2005 § 9) til å kreve oppreisning.

 

Annet ledd gjør unntak fra ansvaret på to alternative grunnlag, som er utformet for best mulig å dekke de sentrale vurderingstemaer som er lagt til grunn i EMD´s og Høyesteretts praksis når det er spørsmål om en sanksjon mot ytringer er i strid med EMK artikkel 10.

 

Det første unntak i bokstav a er at ytringen bygde på et fyldestgjørende faktisk grunnlag og dessuten at det var en tungtveiende grunn til at den ble [side 489] satt frem. Når begge disse vilkår er oppfylt, vil det etter praksis i EMD ikke være grunnlag for å ilegge straff eller knytte sivilrettslig ansvar til ytringen. Lovteksten bruker uttrykksmåten "fyldestgjørende faktisk grunnlag" som dekkende både for ytringer med et hovedsaklig faktisk innhold ("statements of facts" i EMD) og mer verdipregede ytringer ("value judgments"). Ofte brukes denne uttrykksmåten av EMD ved sistnevnte type ytringer, men den vil også være treffende ved den førstnevnte type, hvor temaet snarere har vært om ytringen er "sann". Departementet ser det slik at det har en egenverdi å unngå den bastante formuleringen om en ytring er "sann" eller ei.

 

En "tungtveiende grunn" for fremsettelse av ytringen er nevnt særskilt: allmenn interesse. Etter praksis i EMD er dette et særlig viktig moment i vurderingen av om ytringen er ansvarsfri. Ytringer som vanligvis tilfredsstiller kravet til allmenn interesse, vil være slike som berører politiske emner eller er av maktkritisk karakter, uavhengig av hva slags makt det er tale om. Gjenstand eller mål for slike ytringer vil kunne være personer innenfor offentlig eller privat virksomhet. Men også beskyldninger på mer personlige områder kan tenkes å ha allmenn interesse, for eksempel dersom det dreier seg om å hindre grove overgrep eller lignende. Ved å nevne den allmenne interesse særskilt har departementet også for øye den særlige rolle pressen har som "public watchdog", slik EMD gjerne uttrykker det.

 

Tungtveiende grunn kan for øvrig foreligge hvis for eksempel ytreren var i en situasjon hvor han var pliktig til å uttale seg, jf. straffeloven 1902 § 249 nr. 3.

 

Bokstav b hjemler ansvarsfrihet også når ytreren var i "aktsom god tro i så måte". Etter dette alternativet inntrer altså ansvarsfrihet dersom den som fremsatte en beskyldning, trodde at denne var basert på et godt faktisk grunnlag, og at fremsettelsen var begrunnet i tungtveiende hensyn, og han ikke kan bebreides for denne tro. Det legges her opp til en helhetsvurdering, som antas å være i samsvar med EMD´s praksis.

 

En del viktige momenter i denne vurderingen er regnet opp i tredje ledd. Det første momentet – graden av krenkelse – er nært forbundet med selve aktsomhetsbedømmelsen. Det kan sies slik at jo mer krenkende ytringen er, fortrinnsvis ved innholdet i beskyldningen, desto større aktpågivenhet må ytreren vise med hensyn til ytringens forankring i faktum og med hensyn til berettigelsen av å sette den frem. Det vil alltid bli stilt krav til den som har fremsatt en beskyldning, om at han på forhånd har gjort hva som med rimelighet kan forlanges for å bringe faktum på det rene. Ved beskyldninger i media vil det også bli stilt krav til kontradiksjon for den som er rammet av en beskyldning: vedkommende skal få en rimelig anledning til å imøtegå denne. Medias ansvar vil etter omstendighetene bero på den samlede virkning av flere oppslag eller av flere fortløpende reportasjer eller kommentarer, jf. for eksempel Rt. 2002 side 764, og i den forbindelse vil det være en del av plikten til å undersøke faktum å sørge for at den krenkede gis en tilfredsstillende adgang til å komme med korreksjoner og motforestillinger, jf. Rt. 2003 side 1190 avsnitt 81. I forlengelsen av dette momentet bør også nevnes kravet til pressen om en balansert fremstilling. Ved en ubalansert reportasje, som formidler en beskyldning, kan virkningen i visse tilfeller bli den at fremstillingen ikke kan sies å hvile på et tilstrekkelig faktisk grunnlag.

 

På disse sistnevnte punkter faller presse-etikken i stor grad sammen med det rettslig relevante tema. I dommen mot avisen Tromsø i EMD 20. mai 1999, gis følgende generelle norm (avsnitt 65):

 

"... the safeguard afforded by Article 10 to journalists in relation to reporting on issues of general interest is subject to the provisio that they are acting in good faith in order to provide accurate and reliable information in accordance with the ethics of journalism."

 

Departementet finner for øvrig grunn til å understreke at den foreliggende bestemmelse ikke er ment å gjøre unntak fra den ansvarsfrihet som følger av de såkalte referatpriviligier, som innebærer at det som hovedregel ansvarsfritt kan refereres beskyldninger fremsatt i møter i Stortinget, rettsmøter, tiltalebeslutning, siktelse m.m. Den rettstilstand som på dette punkt er utviklet under ærekrenkelsesbestemmelsene i straffeloven av 1902, videreføres inn i den foreliggende bestemmelse om erstatning og oppreisning.

 

Fjerde ledd viderefører i moderne språkdrakt § 3-6 annet og fjerde ledd slik bestemmelsen lyder i dag.

 

https://abo.rettsdata.no/browse.aspx?sDest=gOT22z2E09z2DSKADEz2DMP3z2D6A (krever abonnement)

 

 

 

 

Tragisk at en ikke lenger kan komme i fengsel for slikt Sier noe om hvem og hva de rødgrønne prioriterte. Håper en kan få det her tilbake i straffeloven, slik at folket får den beskyttelse de trenger.

Endret 19. oktober 2015 av medlem-141789

[tangenfoto]

Leser for tiden statsrett, og en lærebok som er et par år gammel stemmer tydeligvis ikke overens med dagens versjon av Grunnloven. 

Forfatteren skriver om grunnlovsendring og nevner §112. "Dagens" §112 handler om natur og miljø... Tenkte bare å spørre kjapt her om noen vet om opprinnelige 112 har blitt flyttet / innlemmet noe annet sted  

 

[krikkert]

Den opprinnelige § 112 er dagens § 121. 

 

Jeg ønsker meg en vurdering av følgende innlegg.
 

Det folk desverre ikke vet er at folk ikke har lov å prate slik til dem eller plage dem for deres meninger. I følge Norges lover kan en person som blir kalt rasist eller nazist, og disse ordene blir brukt til å skade en annens navn eller gjør at de mister ansikt. Har en rett til at de offentlig beklager og trekker tilbake sine beskyldninger, og rett til monitær erstattning. Jeg tror det blir viktigere og viktigere i fremtiden å anmelde disse menneskene.

 

 

Ærekrenkelsesinstituttet ble fra 1.10 gjort til et rent sivilrettslig institutt. Det har ikke vært ført en offentlig ærekrenkelsessak på mange år, og fengselsstraff for ærekrenkelser er det enda lenger siden var aktuelt. 

 

Det har aldri vært slik at man kan få dom på "offentlig unnskyldning". Man kunne tidligere få dom på mortifikasjon, altså at en domstol erklærer at beskyldningene er "døde og maktesløse", og tapende part kunne få plikt til å kunngjøre dette. Men unnskylde vil tapende part ikke ha plikt til å gjøre. 

 

Merk også frifinnelsesgrunnen "fyldestgjørende faktisk grunnlag". Dersom den som blir anklaget for å være rasist/nazist faktisk har fremmet rasistisk tankegods/nazistisk ideologi vil det ytterst sjelden være grunnlag for å gjøre ansvar gjeldende. 

 

 

[Gjest medlem-141789]

Den opprinnelige § 112 er dagens § 121. 

 

Jeg ønsker meg en vurdering av følgende innlegg.

 

Det folk desverre ikke vet er at folk ikke har lov å prate slik til dem eller plage dem for deres meninger. I følge Norges lover kan en person som blir kalt rasist eller nazist, og disse ordene blir brukt til å skade en annens navn eller gjør at de mister ansikt. Har en rett til at de offentlig beklager og trekker tilbake sine beskyldninger, og rett til monitær erstattning. Jeg tror det blir viktigere og viktigere i fremtiden å anmelde disse menneskene.

 

 

Ærekrenkelsesinstituttet ble fra 1.10 gjort til et rent sivilrettslig institutt. Det har ikke vært ført en offentlig ærekrenkelsessak på mange år, og fengselsstraff for ærekrenkelser er det enda lenger siden var aktuelt. 

 

Det har aldri vært slik at man kan få dom på "offentlig unnskyldning". Man kunne tidligere få dom på mortifikasjon, altså at en domstol erklærer at beskyldningene er "døde og maktesløse", og tapende part kunne få plikt til å kunngjøre dette. Men unnskylde vil tapende part ikke ha plikt til å gjøre. 

 

Merk også frifinnelsesgrunnen "fyldestgjørende faktisk grunnlag". Dersom den som blir anklaget for å være rasist/nazist faktisk har fremmet rasistisk tankegods/nazistisk ideologi vil det ytterst sjelden være grunnlag for å gjøre ansvar gjeldende. 

 

Her er en ærekrenkelse sak som er ett år gammel: https://lovdata.no/artikkel/hoyesterett_%E2%80%93_aerekrenkelse_oppreisning/1404

Her er en til, og investoren vant: http://www.nrk.no/sorlandet/arbeidstilsynet-beklager-aerekrenkende-uttalelser-1.12056435

 

(på den nederste krevde investoren en offentlig beklagelse, det fikk han).

 

Og disse er store, det finnes mange mindre saker som går for lukkede dører.

 

Husk at betegnelsen på en nazist og rasist vil være strengere enn hva de fleste her på forumet og i media mener. Å være mot innvandring, som ofte kan føre til rasisme skrik, er ganske sikkert grunnlag for en ærekrenkelse sak.

 

Assosiasjoner om folkemord osv. gjør nazismebegrepet svært negativt ladet, rasisme har to definisjoner, å mene at mennesker er delt inn i forskjellige raser, og er hat mot sitt egen eller andre grupper.

Endret 19. oktober 2015 av medlem-141789