Skranken, et juridisk diskusjonssted om juridiske problemstillinger fra himmel til jord..

[HW1]

Herr Brun skrev (2 timer siden):

Punkt 3 stemmer ikke. Praksis hos langt de fleste er at man enten gjør opp plattformavgift kontant, eller ved at det selges fondsandeler på dine vegne for å dekke plattformavgiften. Jeg kjenner ikke til noen aktører som først belaster plattformavgift når du velger å selge andeler. 

Dette i motsetning til forvaltningshonorar i fond, som tas direkte fra fondet (og ikke er en kostnad som belastes investoren, bare reduserer verdien på investorens eiendel). 

Det jeg mente å spørre om i punkt 3 var forvaltningshonorar i fond, beklager hvis dette ikke kom klart fram. 

Endret 18. juni av HW1

[Herr Brun]

HW1 skrev (7 timer siden):

Det jeg mente å spørre om i punkt 3 var forvaltningshonorar i fond, beklager hvis dette ikke kom klart fram. 

My bad, jeg leste ikke ditt innlegg nøye nok. 

Forvaltningshonorar (eller andre kostnader i fondet) er uansett ikke noe du noensinne får fradrag for. Fondet er eget retts- og skattesubjekt, og det er fondet som betaler dem. De er for alle praktiske formål en kostnad for deg, men ikke rettslig sett. De reduserer bare verdien av andelene, slik at gevinsten blir lavere, og dette er allerede reflektert i verdien du innløser andelene til. 

[Llandari]

Pengespillforskriften §60, tredje avsnitt sier følgende: 

Sitat

Organisasjoner som har tillatelse til å tilby hovedspill, kan i tillegg få tillatelse til å tilby databingo innenfor samme spilleperiode dersom omsetningen i hovedspillet er mer enn 2 millioner kroner per år per bingolokale. Med databingo menes spillterminal med bingospill som kan tilbys i bingolokale etter reglene i § 65.

Lotteritilsynet ønsker nå å trekke tilbake tillatelsen til en lokal bingo (som en forening jeg er medlem av er et av formålene til). De begrunner dette med at omsetningen de fire siste kvartalene ikke har vært over 2 millioner, og sier at formuleringen i forskriften mener løpende år og ikke kalenderår.

Dette er første gang det er benyttet noe annet enn regnskap for et helt kalenderår til vurdering av tillatelsen.

Er det mulig å si noe om deres forståelse av tidsbegrepet "år" i denne sammenhengen? For meg som ikke har noen form for juridisk utdannelse, betyr "per år" det samme som "f.o.m. 1.1 t.o.m. 31.12". Altså om man regner i hele år, så starter man 1.1 (eventuelt kan jeg være med på at man regner hele år fra datoen tillatelsen ble gitt). Hvis det hadde stått "siste 12 mnd", eller "siste 4 kvartal" så hadde det selvsagt vært noe annet.

[krikkert]

Når man i lovgivningen ønsker å være eksplisitt bruker man "kalenderår" for å markere at det gjelder en periode fra 1. januar til 31. desember. Andre begrep som vanligvis men ikke alltid betyr det samme er skatteår/inntektsår (i Norge fra 1.1.-31.12., men i f.eks. UK er det fra 6.4.-5.4.) eller regnskapsår. Tilsvarende er det vanlig å bruke "(periode på) 12 måneder" hvis man eksplisitt ikke ønsker å binde seg opp til kalenderåret. 

"År" er tvetydig og kan bety begge deler. I pengespillforskriften § 60 brukes både "år" og "kalenderår". "År" brukes i første,  tredje, fjerde, og femte ledd om en periodisering av omsetning. I sjette ledd bruker man "kalenderår" om den maksimale tillatelsesperioden. 

Etter min mening er det naturlig å se omsetningskrav i sammenheng med rapporteringskrav. Etter bingoforskriften § 71 skal bingotilbydere føre daglige rapporter. Bingotilbud uten medhjelper skal sende rapporter per kalenderår, mens bingotilbud med medhjelper skal sende rapporter per kvartal. Dette skaper en praktisk forskjellsbehandling mellom tilbydere med og uten medhjelper, men dette er ikke nødvendigvis ulovlig. 

Pengespilloven § 34 bygger på et prinsipp om at lovens og forskriftens vilkår må være oppfylt hele tiden, ikke bare ved periodevis kontroll. 

[Gaea]

Dette har ingen praktisk relevanse for meg, jeg bare lurer ut av nysgjerrighet: 

Er det tillatt å kreve av leietakere:

- At de må være i jobb eller studere? (Så lenge de selvsagt betaler leie i tide).

- Kreve at leietakere må være vegeterianere? 

- Kreve viss religionstilhørighet? 

- Kjønn? 

- Alder?

Er det ikke i teorien diskriminerende å kreve noen av disse tingene?

[krikkert]

Husleieloven § 1-8 fastslår følgende diskrimineringsgrunnlag: "Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved diskriminering gjelder likestillings- og diskrimineringsloven."

Jobb- og studiesituasjon er ikke et vernet grunnlag. Vegetarianer/ikke-vegetarianer er heller normalt ikke et vernet grunnlag - men kan være det hvis det kvalifiserer som et livssyn (etter tros- og livssamfunnsloven definert som "et sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål"). Religiøs tilhørighet er et vernet grunnlag, og for å forskjellsbehandle basert på dette må vilkårene i likestillings- og diskrimineringsloven § 9 være oppfylt, det samme gjelder kjønn og alder. 

[mobile999]

Husleieloven har en egen bestemmelse, § 1-8. "Forbud mot diskriminering":

Sitat

Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved diskriminering gjelder likestillings- og diskrimineringsloven.

https://lovdata.no/lov/1999-03-26-17/§1-8

 

[Gaea]

Takk for svar.

Da er det jo i praksis ganske mange som bryter loven.

Så har jeg et annet spørsmål: en kvinne med små barn fikk 14 dagers frist til å flytte fra leiligheten hun leide av et utleiefirma, intet advarsel i forkant, grunnet at hennes eks som hun hadde besøksforbud mot, forsøkte å oppsøke henne og knuste et par ruter i leiligheten da hun nektet å slippe ham inn. Utleiefirmaet krevde også erstatning av disse to knuste vinduene av kvinnen som ble utsatt. Det får meg til å undre over følgende. 

- Er det ikke han som knuste vinduene som er erstatningspliktig for vinduene, ikke leietaker? 

- Har utleiefirmaet rett til å si opp en leietaker med barn uten advarsel, og med såpass kort flyttefrist? 

[krikkert]

Gaea skrev (8 timer siden):

Takk for svar.

Da er det jo i praksis ganske mange som bryter loven.

Som sagt åpner LDL for at ikke all diskriminering er ulovlig. SiOs aldersdiskriminering er (antagelig) lovlig, og det er også lovlig å lyse ut etter jente til jentekollektiv. 

Sitat

 

Så har jeg et annet spørsmål: en kvinne med små barn fikk 14 dagers frist til å flytte fra leiligheten hun leide av et utleiefirma, intet advarsel i forkant, grunnet at hennes eks som hun hadde besøksforbud mot, forsøkte å oppsøke henne og knuste et par ruter i leiligheten da hun nektet å slippe ham inn. Utleiefirmaet krevde også erstatning av disse to knuste vinduene av kvinnen som ble utsatt. Det får meg til å undre over følgende. 

- Er det ikke han som knuste vinduene som er erstatningspliktig for vinduene, ikke leietaker? 

 

Det stemmer. Leietaker er erstatningsansvarlig for de skader leietaker gjør, og til en viss utstrekning for leietakers husstand og inviterte gjester. Andre personer svarer ikke leietaker for, og den skaden de gjør vil normalt ikke leietaker være ansvarlig for. Det finnes unntak, men ikke som er aktuelle i den saken du beskriver. 

Sitat

- Har utleiefirmaet rett til å si opp en leietaker med barn uten advarsel, og med såpass kort flyttefrist? 

Utleiefirmaet gikk ikke til oppsigelse, de hevet leieavtalen etter husleieloven § 9-9. De eneste alternativene i bestemmelsen som ikke krever forutgående advarsel før heving er bokstav a (vesentlig mislighold av betaling av leie eller andre plikter etter leieavtalen) og e (øvrig mislighold som gjør det nødvendig å bringe leieavtalen til opphør). 

Husleielovens regler om oppsigelse og heving gjør ikke forskjell på leietakere med og uten barn. Saklig grunn for oppsigelse blir ikke usaklig av at leietaker har barn, og vesentlig mislighold blir ikke mindre vesentlig av at leietaker har barn. 

Det er antagelig ikke grunnlag for heving her. Loven åpner ikke for å vurdere andre personer enn leietakers forhold ved vurderingen av vesentlig mislighold, og "dårlig smak i ekskjærester" er ikke et vesentlig mislighold. Derimot vil det nok være grunnlag for oppsigelse. Oppsigelse krever ikke at leietaker har skyld i det som skjer, i motsetning til heving. 

[Gaea]

krikkert skrev (4 minutter siden):

(...)

Det stemmer. Leietaker er erstatningsansvarlig for de skader leietaker gjør, og til en viss utstrekning for leietakers husstand og inviterte gjester. Andre personer svarer ikke leietaker for, og den skaden de gjør vil normalt ikke leietaker være ansvarlig for. Det finnes unntak, men ikke som er aktuelle i den saken du beskriver. 

Utleiefirmaet gikk ikke til oppsigelse, de hevet leieavtalen etter husleieloven § 9-9. De eneste alternativene i bestemmelsen som ikke krever forutgående advarsel før heving er bokstav a (vesentlig mislighold av betaling av leie eller andre plikter etter leieavtalen) og e (øvrig mislighold som gjør det nødvendig å bringe leieavtalen til opphør). 

Husleielovens regler om oppsigelse og heving gjør ikke forskjell på leietakere med og uten barn. Saklig grunn for oppsigelse blir ikke usaklig av at leietaker har barn, og vesentlig mislighold blir ikke mindre vesentlig av at leietaker har barn. 

Det er antagelig ikke grunnlag for heving her. Loven åpner ikke for å vurdere andre personer enn leietakers forhold ved vurderingen av vesentlig mislighold, og "dårlig smak i ekskjærester" er ikke et vesentlig mislighold. Derimot vil det nok være grunnlag for oppsigelse. Oppsigelse krever ikke at leietaker har skyld i det som skjer, i motsetning til heving. 

Ok, så lavere terskel for oppsigelse enn ved å heve leieavtalen? Og forstår jeg deg riktig at det er saklig grunn til å si opp en leietaker da om hun har blitt utsatt for vold av en uønsket gjest (hennes eks) og forsøk på inntrenging i leilighet? 

Hva vil du råde henne til å gjøre? Saken er allerede anmeldt, besøksforbud er innvilget og mannen har dom. Hun klarte utrolig nok å finne seg en ny leilighet å leie på så kort frist, men sliter med å betale erststatningen som utleierfirmaet mente hun skulle betale og den er nå gått til inkasso. 

[krikkert]

Nei, det er ikke saklig grunn å si opp en leietaker fordi leietakeren har blitt utsatt for vold av en uønsket gjest og forsøk på inntrenging i leiligheten. Det er saklig grunn til å si opp en leietaker som har risikable sosiale kontakter, som fører til skader på utleiers eiendom, og som hverken utleier, leietaker, eller politiet tilsynelatende kan hindre. 

Jeg ville bestridt utleiers krav. Det er ikke hennes ansvar å betale. 

[Gaea]

krikkert skrev (29 minutter siden):

Nei, det er ikke saklig grunn å si opp en leietaker fordi leietakeren har blitt utsatt for vold av en uønsket gjest og forsøk på inntrenging i leiligheten. Det er saklig grunn til å si opp en leietaker som har risikable sosiale kontakter, som fører til skader på utleiers eiendom, og som hverken utleier, leietaker, eller politiet tilsynelatende kan hindre. 

Jeg ville bestridt utleiers krav. Det er ikke hennes ansvar å betale. 

Takk for svar!

[Simen1]

Mineralloven virker å være rettet mot næringsvirksomhet. Gjelder den også for sporadisk hobbyleting etter gull? Konkret, kan jeg impulsivt ta med meg teltet, myggmidel og en vaskepanne og lete etter gull i elvebanker på finnmarksvidda en helg, eller omfatter mineralloven også slik ikkekommersiell sporadisk hobbyleting? Varslingsrutinene i §10 virker alt for omfattende til at det er noe man gidder for en impulsiv telttur. Det står også at enten staten eller grunneier eier mineralressurser der metallet har en egenvekt på over 5 gram/kubikkcentimeter. Betyr det at man i utgangspunktet må levere eventuelle gullkorn til staten/grunneier?

I lys av en langvarig rettssak i Sverige om eierskapet til en meteor som falt ned i 2020, (grunneier vs finner) hvordan vil eierskapet stille seg under norsk lovgivning for en hypotetisk tilsvarende sak?

Endret 4. juli av Simen1

[krikkert]

"Steinsamling med formål å ta med seg enkle håndstykker, typisk med samleverdi, [vil] ikke falle inn under lovens letebegrep", Ot.prp.nr. 43 (2007-2008) pkt. 7.1. Det er også en grensegang mellom allemannsretten (som ikke krever varsling) og leteretten (som krever varsling), men denne er ikke spesielt definert (departementet reiser problemstillingen i odelstingsproposisjonen, men sier ikke noe mer enn det). Så lenge man ikke gjør noen skade på grunnen, og det er en "sidegreie" til ellers lovlig telting etter friluftslova, vil man etter min oppfatning være på trygg grunn med allemannsretten. Det er imidlertid en grense for hvor store verdier man kan plukke med seg i medhold av allemannsretten. 

Det er ikke avklart hvordan norsk rett vil stille seg mtp meteoritter og eiendomsrett. Marianne Reusch, en av de bedre etablerte ekspertene på allemannsretten, har antatt at det man kan plukke med seg uten store problemer blir finnerens eiendom. 

[Nimrad]

Aftenbladet skriver at de som har lånt ut penger i denne advokatskandalen sannsynligvis ikke får fradrag for tapene. Jeg ble litt sjokkert over det egentlig og skjønte ikke helt argumentasjonen. Er det noen som kan forklare med litt andre ord? Er poenget at hvis jeg låner ut penger til et selskap og de eksempelvis bruker pengene på fest og fyll, så får jeg ikke fradrag hvis de ikke klarer å betale tilbake? 

Sitat

Tror ikke på fradragsfest
I advokatskandalen fordeler utlånerne seg slik:

• Privatpersoner og selskaper som har lånt ut penger, og meldt inn krav.
• Privatpersoner og selskaper som har lånt ut penger, men ikke har meldt inn krav.

Flere av utlånerne vil trolig forsøke å få fradrag for sine tapte krav over skatteseddelen. Men det tror ikke Tholo det er veldig sannsynlig at de får.

– Det er nemlig et strengt vilkår om at lånekravet og virksomheten som drives er tydelig tilknyttet for at et tapt lånekrav skal gi rett til fradrag, forklarer hun.

– Jeg har vanskelig for å se for meg at de fleste lånekravene i en sak som dette – enten de er ytt av privatpersoner eller selskaper – har tilstrekkelig tilknytning til en virksomhet, slik at fradragsretten trer i kraft. Det klare utgangspunktet er altså at tapte lånekrav ikke gir rett til fradrag, selv om tapet betyr at den skattepliktige har fått redusert formue, sier Tholo.

 

[Herr Brun]

Nei, poenget er at tap på fordring kun er fradragsberettiget dersom fordringen, altså utlånet, er tilknyttet kreditors (nærings)virksomhet. Det var ikke jeg klar over at var et krav, jeg har antatt at det var symmetri mellom fradrag for renteutgift, beskatning av renteinntekt og fradrag for tap på fordringen. Men det ser ut til at det ikke er slik. Kan forsåvidt si at det er en slags symmeri, ettergivelse av lån er ikke skattbart som inntekt, med mindre ettergivelsen har tilknytning til næring eller arbeid. 

(Jeg kan ikke egentlig skatterett så jeg er veldig usikker på konklusjonene her)

Edit: Ser ut som dette følger av skl. §§ 9-3 og 9-4: Du får fradrag etter § 9-4 kun dersom inntekt ville vært beskattet. Inntekt i form av realisasjonsgevinst på fordringer eller gjeldsbrev er ikke skattepliktig, med mindre det er såkalte massegjeldsbrev (i praksis obligasjoner, men etter skatteetatens praksis også andeler i folkefinansierte lån, i alle fall riktig strukturert). Da gir heller ikke tap fradrag. 

Endret 12. august av Herr Brun

[Nimrad]

Jeg var ikke klar over det jeg heller. Skjønner argumentasjonen for selskap sånn noenlunde, men jeg forstår det fortsatt ikke helt som privatperson. Man får vel fradrag for papirtap på obligasjoner? Eller rentefond for den saks skyld?

[Herr Brun]

Nimrad skrev (14 minutter siden):

Jeg var ikke klar over det jeg heller. Skjønner argumentasjonen for selskap sånn noenlunde, men jeg forstår det fortsatt ikke helt som privatperson. Man får vel fradrag for papirtap på obligasjoner? Eller rentefond for den saks skyld?

Ja, obligasjoner er massegjeldsbrev og rentefond er verdipapirfond. Men "rene" fordringer (såkalte "muntlige fordringer") får man altså ikke fradrag for med mindre det er som del av virksomheten. Til gjengjeld må man heller ikke inntektsføre om man selger med gevinst. Det følger (som nevnt i edit over) av skatteloven §§ 9-3 og 9-4. 

Endret 12. august av Herr Brun

[Nimrad]

Var virkelig ikke klar over at private lån ikke vil gi fradrag... Lurer jo litt på hvorfor

[Herr Brun]

Nimrad skrev (1 time siden):

Var virkelig ikke klar over at private lån ikke vil gi fradrag... Lurer jo litt på hvorfor

Antageligvis fordi man ikke vil legge til rette for det, for å bygge opp under utlånsmonopolet.