Hvordan takler du døden?

[Wheeljack]

Å frykte døden er idiotisk, da døden ikke er noe annet enn en dyp søvn, du merker aldri at du sovner, du merker du blir trøtt. Men aldri at du sovner.

Stor forskjell på å frykte døden og det og dø. Kan aldri tenke meg at å drukne er like behagelig som du beskriver ovenfor.

[thai-mat]

Å drukne er faktisk veldig behagelig etter hvert. Det samme kan sies om å fryse ihjel. Har snakket med flere kristne som ser på dette som det klareste beviset for Guds eksistens - at det er godt å dø i mange tilfeller. Helt irrasjonelt fra et evolusjonistisk perspektiv, er det ikke?

 

Har du noen litt mer konkrete ting du håper du kan ha som deler av ditt liv som du kan peke på?

 

Det er en privatsak, og jeg kan ikke se at det er relevant for diskusjonen.

[Vikingspeider]

Egentlig ikke. Det du gjør kommer til å påvirke andre.

 

Uansett, nei, det er ikke særlig relevant. Men fremdeles skjønner jeg ikke hvordan det å tilbe Gud og jobbe for en bedre verden er mer bortkastet enn f.eks å kjøre snowboard hele dagen og dø i en ulykke når man er 31.

 

Men jeg har ikke hørt at det er behagelig å dø. Men i så fall ble jo dette gøy.

[Champari]

Troen min er en overbevisning jeg har, og ikke bare tomme ord basert på ingenting.

 

Troen er ikke basert på noen ting annet enn et ønske om å tro, ergo er det basert på ingenting.

 

At alle som tror, faktisk også ønsker å tro, burde si det meste om sannsynligheten for at kristendommen er en sann religion.

 

idiotisk av deg og komme med en slik generalisering ut i fra din egen synsing!

 

Idiotisk av deg å anta at kristendummen er sann, ut i fra din egen synsing.

 

 

Det der er kanskje litt drøyt eller hva?

Er ikke personlig kristen selv, men "ergo det er basert på ingenting" emmmm..?

ikke? har du noen gang vært kristen? har du noen gang hatt noe å tro på?

veit du det fra dine egene erfaringer eller er det bare en konklusjon du har kommt frem til?

 

Om en person finner ro i en religion, har en tro, så vil det bety stort for den personen.

Også en stor del av kristendommen er basert på trosamfunet. Menigheten, det å holde sammen.

Ergo det er basert på noe..

 

Like idiotisk av deg å gruse kristendommen ut i fra din egen synsing...

 

Folk er forskjellig, tror forskjellig og vil ALLTID mene forskjellig.

Lev med det

[thai-mat]

tilbe Gud og jobbe for en bedre verden

 

To vidt forskjellige ting.

[thai-mat]

har du noen gang vært kristen?

 

Dersom det å være kristen, vil si å tro på det som står i Bibelen: Ja.

 

 

har du noen gang hatt noe å tro på?

 

Ja, og det har jeg fortsatt. Jeg tror på fornuft og vitenskap, blant annet.

 

Om en person finner ro i en religion, har en tro, så vil det bety stort for den personen.

 

Mulig, men det sier ingenting om sannheten i religionen.

[Petrvs Romanvs]

Min egen død er uviktig, hvordan jeg takler andre som dør har vist seg ved ettertanke og gravøl.

[coRnflEks]

Det at det er behagelig å dø er ikke motsigende med henhold til evolusjonære prinsipper. Kroppen og hjernen prøver etter beste evne å gjøre det ubehagelig når man er nær ved å dø, men det kommer til et punkt da hjernens evne til å skape ubehag blir også påvirket. Du vil i mange tilfeller oppleve at synet ditt går - ergo tunellsyn og "det hvite lyset". Bevisstheten begynner å visne bort - ergo trettheten mange føler. o s v.

 

Når det gjelder døden, så er det sikkert like ille som det var FØR noen av oss eksisterte. Altså før vi ble født.

 

Så kommer det noen morsomme spørsmål til dere som har usynlige, ubeviselige bestevenner:

 

1. Eksisterte dere før dere ble "unnfanget"?

 

2. Hvis dere svarte ja

a) Hvor var dere? Himmelen? Helvete? Limbo? En del av Gud? En felles bevissthet?

b) Hvordan blir dette noe annet enn gjenfødelse?

 

3. Hvis dere svarte nei, hvorfor er det så umulig å forestille at dere slutter å eksistere når dere dør?

 

4. Når dere kommer til himmelen etter dere dør:

a) Hvilke mentale kapasiteter har dere? Her på jorden så er bevissthet, syn og alle mentale kapasiteter direkte resultater av organet vi har mellom ørene - dette vet vi pga folk med lidelser og hjerneskader..

b) De som er hjerneskadde, reiser da deler av deres hjernekapasitet til himmelen først?

c) Hvis dere får hjernen augmentert i fremtiden til å se infrarødt spekter, økte kapasiteter osv.. Vil du plutselig mangle disse i himmelen? Etter det jeg husker så vil man bli gjenskapt i sin beste form i himmelen? Hmm.. vil dette gjøre at de som døde 2 år gamle er så gamle for evig i himmelen? Teit. Hva med de som er genetisk skadde? Blir de reparert? Masse spørsmål der altså...

 

Svaret er at vi ikke vet, og har ingen måter å finne ut av det på, på nåværende tidspunkt. Om vi gjør det, så vil det være gjennom vitenskap eller en annen stor begivenhet. Ev. når man dør.

 

Når det gjelder hvordan jeg personlig takler døden, så fokuserer jeg på de positive tingene. Jeg gjenopplever minner, gjenopplever følelsene jeg hadde til de personene og kjenner i meg hvor glad jeg var i dem. Jeg er veldig takknemmelig for at tilfeldighetene gjorde at jeg ble kjent med de og fikk oppleve det jeg fikk sammen med dem. Jeg vil prøve å holde mine kjære og andre bevisste skapninger i livet og prøve å la dem oppleve et så bra liv som overhode mulig. Ellers så lever jeg etter livsprinsippet mitt:

Aksepter det, eller gjør noe med det.

 

Når det gjelder min egen død, så håper jeg at jeg kan unngå den. Medisinsk fremgang kan innen min levetid komme til det punktet hvor jeg kan augmentere de mentale kapasitetene mine og kanskje overføre dem til et digitalt medium som forhåpentligvis er evigvarende. Hvis dette ikke skjer, så er det ikke mer jeg kan gjøre med det - jeg får da bare akseptere det. Det er lett å forestille seg at man ikke eksisterer: Man gjør det hver dag når man sover.

 

Dessuten tror jeg vi kan alle innse at vi foretrekker eksistens framfor ikke-eksistens. Å være blind kan diskutabelt bli betraktet som begrenset eksistens. Det er noen som lever uten langtidshukommelse, og det er noen som lever uten korttidshukommelse. Det er noen som lever uten å være i stand til å kommunisere, og det er.. osv. Tror ikke jeg trenger å fortsette. MEN, på hvilket tidspunkt vil en person foretrekke å eksistere i den begrensede formen?

 

Og hvis dere syns det høres forferdelig ut å ikke ha langtidshukommelse, hva om det kommer brikker som du kan sette inn i hodet og utvide kapasiteten din? Vil det ikke være like forferdelig å IKKE ha den kapasiteten? Kanskje det er noe med det å ikke vite hva man går glipp av..

 

/end rant

[thai-mat]

det kommer til et punkt da hjernens evne til å skape ubehag blir også påvirket.

 

Hva med hjernens evne til å skape behag?

 

"Medisinsk fremgang kan innen min levetid komme til det punktet hvor jeg kan augmentere de mentale kapasitetene mine og kanskje overføre dem til et digitalt medium som forhåpentligvis er evigvarende. "

 

Har du lest for mye science fiction? Eller er du jævlig ung? Selv om du digitaliserer minnene dine, vil det fortsatt ikke være din bevissthet. Hvis vi overfører deg telepatisk til en annen del av universet, vil det oppstå en ny bevissthet der som tenker "Dette gikk jo fint!", men din egen bevissthet vil opphøre å eksistere.

Endret 2. april 2009 av thai-mat

[thai-mat]

på hvilket tidspunkt vil en person foretrekke å eksistere i den begrensede formen?

 

Og hvis dere syns det høres forferdelig ut å ikke ha langtidshukommelse, hva om det kommer brikker som du kan sette inn i hodet og utvide kapasiteten din? Vil det ikke være like forferdelig å IKKE ha den kapasiteten? Kanskje det er noe med det å ikke vite hva man går glipp av..

 

/end rant

 

Mange som er født døve, vil ikke ønske å kunne høre. Det vil bli for kaotisk for dem. Jeg er ikke enig i at døve mennesker har begrenset grad av eksistens. Det er bevisstheten som er grunnlaget for eksistens, og ikke sansene. Ville du eksistert i større grad om du kunne se infrarødt lys? Høre ultralyd? Ville du ønske å sanse dette?

[Imsvale]

Det er som med så mye annet: Det er all gruingen som er verst. Med litt trening kan man la være å grue seg så veldig, men helt kvitt den blir man aldri.

[fargoth]

Det er som med så mye annet: Det er all gruingen som er verst. Med litt trening kan man la være å grue seg så veldig, men helt kvitt den blir man aldri.

Jeg mener det er mulig å oppnå total aksept for døden. Dødsangsten under dødsøyeblikket tror jeg er en iboende menneskelig egenskap som er vanskelig å undertrykke, men jeg er overbevist om at man kan bli fullstendig kvitt enhver redsel for ens egen uunngåelige død i tiden før den inntreffer. Erkjennelsen av egen dødelighet trenger ikke innebære frykt, redsel eller engstelse i etterkant av erkjennelsen.

[Imsvale]

Spør enhver skuespiller, artist e.l. om de ikke fremdeles er bittelitt nervøse før en opptreden uansett hvor lenge de har holdt på.

 

Om det finnes noen så vil jeg tro det er fordi de har eksepsjonelt mye trening og timer med tilvenning. Så mye trening får du neppe med tanke på døden.

[fargoth]

Jeg mener det er en uriktig sammenlikning. Ens egen dødelighet er noe man må erkjenne og den fulle betydningen og meningen av/med begrepet død er noe man må forsone seg med. Jo lengre man har kommet i forsoningsprosessen jo mindre frykter man døden, og de fleste av oss kommer såpass langt i denne prosessen at man ikke føler noen som helst frykt eller ubehag når man tenker på ens egen uunngåelige dødelighet. De som blir rammet av sykdom eller ulykker med et forutsigbart og nærliggende dødelig utfall tvinges til å gå inn i sluttfasen av denne bearbeidelseprosessen mye tidligere enn resten av oss.

[Imsvale]

Så du mener at det faktum at man ikke har noe valg, samt alvoret i situasjonen, gjør prosessen enormt mye raskere, og man kan dermed innfinne seg med døden langt snarere enn ved mer ordinære sitasjoner hvor man strengt tatt har et valg. Jo, jeg kan nok anerkjenne den muligheten.

Endret 2. april 2009 av TrondH86

[fargoth]

Jeg mener en forsoning med ens egen dødelighet og det følelsesmessige spillet i forkant av en frivillig eller tvunget opptreden ikke kan sammenliknes overhodet. Om man har et valg eller ikke, har lite å si for mestringen av nervøsiteten i forkant av en opptreden. Man må også skille mellom frykt og engstelse og helst separere ut de ulike følelsene man føler i forhold til hvert scenario hver for seg, for å kunne diskutere objektivt hvordan disse kan nøytraliseres. Men selv om man kan føle mye av de samme følelsene i forhold til begge overstående scenarioer er det ikke gitt at måten for å overkomme dem er like.

[Imsvale]

Har nok ikke kompetanse til å diskutere dette i slik detalj.

[coRnflEks]

Hva med hjernens evne til å skape behag?

 

"Medisinsk fremgang kan innen min levetid komme til det punktet hvor jeg kan augmentere de mentale kapasitetene mine og kanskje overføre dem til et digitalt medium som forhåpentligvis er evigvarende. "

 

Har du lest for mye science fiction? Eller er du jævlig ung? Selv om du digitaliserer minnene dine, vil det fortsatt ikke være din bevissthet. Hvis vi overfører deg telepatisk til en annen del av universet, vil det oppstå en ny bevissthet der som tenker "Dette gikk jo fint!", men din egen bevissthet vil opphøre å eksistere.

 

Hva MED hjernens evne til å skape behag? Hva er alternativet? Når hjernen dør så skjer ting som ikke den er beregnet på. Evolusjonære prinsipper forteller oss at hva som skjer i det tidspunket, når du ganske sikkert er død, er ganske urelevant for å videreføre genene sine. Så da var det tre ting som kunne skje:

1. Døden oppleves som behagelig.

2. Døden oppleves som ubehagelig.

3. Døden oppleves ikke fordi bevisstheten går først.

 

Dette er mulighetene for hjernen når den ikke får nok oksygen og begynner å streve med å holde prosessene i gang. Slik jeg ser det så er nummer 1 mest sannsynlig, ettersom man vil slutte å føle noe som helst, og dette inkluderer smerte. Fravær av smerte etter en periode med intens smerte vil ofte oppleves som behagelig. Men det var sikkert ganske tilfeldig, og er kanskje det fremdeles. Enkel logikk.

 

Når det gjelder sci-fi, ja jeg er en fan. Men det betyr ikke at jeg baserer mine forhåpninger på det for den grunn. Medisinvitenskapen har kommet langt, og nå har menneskehjerneatlaset startet å bli skapt. Datamaskiner øker i kapasitet i den samme eksponensielle hastigheten som Moore forutså.

 

Dine besteforeldre kunne ikke forestille seg datamaskinen, tv, kikkhullkirurgi osv. Når du ser på hva teknologi får til, hvem vet hva som skjer de neste 60-70 årene? Det er kanskje litt optimistisk, men jeg lever ikke livet mitt basert på den antakelsen heller.

 

Mange som er født døve, vil ikke ønske å kunne høre. Det vil bli for kaotisk for dem. Jeg er ikke enig i at døve mennesker har begrenset grad av eksistens. Det er bevisstheten som er grunnlaget for eksistens, og ikke sansene. Ville du eksistert i større grad om du kunne se infrarødt lys? Høre ultralyd? Ville du ønske å sanse dette?

 

Når det gjelder bevissthet som grunnlag for eksistens, så må jo dette bety at mus har samme eksistens som mennesker. Vi kan bare gjette på dette tidspunkt at dette er fakta, at mus har bevissthet, men jeg tror det. Men hva om du kun hadde bevissthet, men ingen mentale kapasiteter som helst? Kan det kalles eksistens? Det høres mer ut som en definisjonssak på hva eksistens er.

 

Og teleportasjon (thai-mat) er et stråmann argument. Vi har ikke noe som helst grunn til å tro at bevissthet IKKE er et resultat av hjernen og hvordan den er lagt opp. Hvis jeg kunne duplisert hjernen min i silikon, koblet begge sammen så de var speilinger av hverandre, og så avsluttet en og en funksjon av den biologiske hjernen min - hva ville skje? Jeg er slettes ikke sikker selv på dette spørsmålet. Men det var hvordan jeg ville gjøre det, IKKE teleportasjon.

[Dead_Rabbit]

Hvis du synes døden er tung å takle, så les litt om stjerner, galakser og universet. Da ser man hvor lite livet og jorda betyr i utgangspunktet. Om alle menneskene på jorda led en utenkelig smertefull død i dag, ville ikke universet brydd seg.

[rune89]

Hehe, ja ikke sant? Døden er ingenting å være redd for, da er man og blir man borte. Er litt som og sove, siden du da er borte og husker lite.