Hvordan takler du døden?

[cooa]

Jeg har strengt tatt så lenge jeg kan huske hatt en rimelig negativt syn på verden. Jeg ser ofte det negative, og husker oftest og lengst det negative. Kanskje ikke så overraskende har jeg et ateistisk syn på livet, jeg tror ikke på noe overnaturlig.

 

Innad familien min har det alltid foreligget en underforstått oppfatning av situasjoner, som når noen dør. Ingen snakker særlig direkte om det, og går heller vært til sitt. Det alvorlige blir heller blandet med humor eller unngått med en tydelig trykket stemning. Da min bestemor døde gikk det sterkt innpå meg, men jeg kunne ikke få meg til å gråte foran noen, ikke engang i begravelsen, da jeg holdt meg så det var fysisk smertefullt, det gikk bare ikke. Jeg klarer ikke snakke med noen om det. Akkurat det er det nå ca ti år siden sjedde, men er like smertefullt og noe jeg tenker på fremdeles. Vår, snø, landskap som minner meg på det vil sikkert være med meg så lenge jeg lever. At bare kjæredyret mitt dør tar jeg veldig tungt også.

Det gjør meg veldig sikker på at jeg ikke vil være i stand til å klare dødsfall i det hele tatt i nær familie i framtiden, jeg ser bare ikke mulighetene for å takle det, og det er noe jeg tenker ofte på. Jo flere som dør, jo tyngre blir det og jo mer tenker jeg på det. Jeg takler bare ikke døden, og en dag blir det for mye.

 

Hvordan takler andre døden?

[Bango]

Har bare vært en 5+ som har død som eg kjente.

 

Aldri har det gått innpå meg, det er vel bare å komme seg videre. Det er en naturlig ting og er ikke noe å gjøre med det.

[Akidon]

Jeg må ærlig inrømme at jeg ofte blir litt lettet når enkelte dør. For eksempel min farfar nærmet seg 100 og var ikke akkurat i god form. Når man ligger i en seng hele dagen og ikke er helt med i toppen er det på en måte like greit at det tar slutt.

 

Nå har jeg ikke opplevd noen nære beskjente som har død for tidlig. Kan tenke meg detter er verre, men når personer som har levd et helt liv går bort er det på en måte greit.

 

Synes egentlig det mer trist når du merker at bevistheten visner vekk. Sånn jeg ser det er det da livet slutter, når kroppen tar kveld etterpå er det bare prikken over i'en.

[Timeo]

Har en tro på jeg har funnet noe i troen min (Jesus) som er så sterkt at det vil overvinne døden. Likevel er jeg naturligvis redd for å måtte stå ansikt til ansikt med min egen død og gi slipp på alt.

[isaac elric]

det å miste sine nærmeste er en smerte de fleste av oss kommer til å oppleve...

selv gruer jeg meg til den dagen mine foreldre dør.

i det minste kan ikke de avdøde føle noen form for smerte.

 

hvordan takler jeg min egen død? slik jeg ser det, så er det å frykte døden (hovedsakelig ikke-eksistens) like dumt som å grue seg til en matteprøve som aldri kommer. i mitt subjektive syn på universet og min egen eksistens, så eksisterer selve konseptet "etter døden" kun som en mental konstruksjon - det er ikke reelt. jeg kommer aldri til å oppleve det. døden for meg er intet annet enn en svært overbevisende illusjon.

[thai-mat]

Det er ikke tilfeldig at alle religioner forsøker å løse "problemet" med døden. Dødsfrykt er hovedårsaken til at folk er religiøse. Verken Bellicus eller andre religiøse tror innerst inne, men de er så redd for døden at de ikke engang tør være ærlige med seg selv.

[Timeo]

Verken Bellicus eller andre religiøse tror innerst inne, men de er så redd for døden at de ikke engang tør være ærlige med seg selv.

 

Rart at du helt ukritisk kan sette deg til talsmann for hva jeg måtte tro. Troen min er en overbevisning jeg har, og ikke bare tomme ord basert på ingenting.

[Lionel_Luthor]

Det er ikke tilfeldig at alle religioner forsøker å løse "problemet" med døden. Dødsfrykt er hovedårsaken til at folk er religiøse. Verken Bellicus eller andre religiøse tror innerst inne, men de er så redd for døden at de ikke engang tør være ærlige med seg selv.

 

Det vet du ikke en eneste ting om, idiotisk av deg og komme med en slik generalisering ut i fra din egen synsing!

[fargoth]

Rent prinsipielt anerkjenner jeg døden som en nødvendighet for livet, og jeg er av den oppfatning at døden setter tilværelsen i perspektiv. Men selv med denne overbevisningen reagerer jeg som så mange andre med ukontrollerbar sorg når noen som står meg nær avgår med døden. Jeg har ikke levd lenge nok til å se mine foreldre dø, men jeg ser at klokken tikker mot det uunngåelige utfallet også for dem. Jeg tror en viktig del av bearbeidelsen kan og bør gjøres i forkant, slik at man ikke har noe uforløst i det enn en gang må ta forvell. De man er glade i kan bli røsket ut av livet når en minst venter det, og derfor bør man ikke vente frem til alderdomsdødsleiet før man forteller dem det. Man kan stille seg spørsmålet "dersom person x skulle dø i morgen, er det noe jeg måtte få sagt/gjort/utrettet før det skjedde?" Svarer man noe annet enn nei på det spørsmålet har man en jobb å gjøre.

[Champari]

Jeg mener at død er en veldig naturlig ting som skjer. En gang dør jo alle.

Det som har gått sterkest innpå meg var da min oldefar døde, en mnd fra han ble 100.

Han var utrolig spessiell for både meg og resten av familien, det jeg tenker da er at han var så gammel som han var og hadde levd et fullverdig liv. Kom til ro med det etter at sjokket og den største sorgen var over.

Kommer alltid til å savne han, men er ikke trist på den samme måten lengre.

 

Værre var det da ungen til ei veninne av meg døde 3 uker gammel.

Da skjønner man ikke lengre hvorfor og syns det er urettferdig av et så ungt liv skal bli tatt i fra oss.

Det at de ikke fant noen spesifik grunn til at hun døde gjorde det ikke bedre.

Hvordan man takler det veit jeg ikke, syns det er rett og slett helt sjukt at noen så ung skal gå bort.

 

Om en av mine foreldre skulle gått bort veit jeg heller ikke hva jeg skulle gjort. Jeg tror, veit selvfølgelig ikke siden jeg aldri har opplevd det, at man sørger og føler at verden går i ruiner men man etterhvert finner en måte å takle det på. Den måten er forskjellig fra individ til individ, men at man i alle fall finner en måte som funker for seg. Trøst i familie og venner, psykolog osv. Uansett når et mennske man er glad i dør vil det være vansklig og det vil være tungt.

Tror ikke man trenger en religion, men om man har det er det nok fint å søke hjelp og trøst i den. Jeg mener at man trenger folk og støtte rundt seg, være åpen om det til noen, si hva man føler og kunne gråte om det er det som må til.Bruk den tiden du selv føler du trenger på det. Om det tar uker, mnd eller år så må man kjenne på det og ikke forhaste noe.

 

En begravelse er siste farvell, men også en feiring over det livet den personen har hatt. en hyllest.

Om man skal tenke positivt på det:)

 

Man trenger ikke glemme en person som er død. Minnes det fine med han eller henne og huske hva det var den personen gjorde som fikk deg til og smile. Hva dere lo av og ting dere hadde som var spessielt.

 

Dette er mine meninger, opplevelser og erfaringer.

[RWS]

Rent prinsipielt anerkjenner jeg døden som en nødvendighet for livet, og jeg er av den oppfatning at døden setter tilværelsen i perspektiv. Men selv med denne overbevisningen reagerer jeg som så mange andre med ukontrollerbar sorg når noen som står meg nær avgår med døden. Jeg har ikke levd lenge nok til å se mine foreldre dø, men jeg ser at klokken tikker mot det uunngåelige utfallet også for dem. Jeg tror en viktig del av bearbeidelsen kan og bør gjøres i forkant, slik at man ikke har noe uforløst i det enn en gang må ta forvell. De man er glade i kan bli røsket ut av livet når en minst venter det, og derfor bør man ikke vente frem til alderdomsdødsleiet før man forteller dem det. Man kan stille seg spørsmålet "dersom person x skulle dø i morgen, er det noe jeg måtte få sagt/gjort/utrettet før det skjedde?" Svarer man noe annet enn nei på det spørsmålet har man en jobb å gjøre.

 

Det fargoth sier X 2.

 

 

Det er menneskelig å føle sorg når noen du kjenner går bort, det er en helt naturlig reaksjon. Min biologiske klokke tikker mot femti og mine foreldre, ihvertfall min mor, står så og si med et ben i graven og den andre på et bananskall, men jeg tror ikke at jeg er forberedt den dagen hun faller nedi, for å si det sånn, selv om jeg i flere år har sett hvem vei dette bærer. Og hva er vitsen med å forberede seg egentlig? Jeg forbereder meg IKKE på at mine egne unger kan dø, for det orker jeg rett og slett ikke! Det får jeg takle den dagen det eventuelt skjer. Min egen død har jeg ingen frykt for, det er lenge siden jeg sluttet å frykte den for den kommer samme hva jeg gjør og hvis tilfeldighetene gjør at det blir i marra... javel, so be it!

 

Personlig ser jeg ingen hjelp i å bli tankefengsel aspirant da det ikke ville hjulpet meg en dritt. Av samme grunn kommer jeg heller ikke til å være innom noen kirke på vei til graven, for jeg ser enda mindre vits i å ha en himmellos stående å jabbe gudsreklame til de av mine venner som gidder å møte opp i min begravelse da jeg selv setter pris på å få slippe.

 

Døden er en del av livet og jeg har vel strengt tatt gjort min del ved å sende mine gener videre. Minstemann er 4 år så det gjør ikke noe for hans del, eller for de mine andre unger for den sakens skyld, om jeg blir her litt til, men jeg frykter ikke lenger døden om den kommer i morgen for å si det slik. Misforstå meg ikke, jeg ELSKER livet, min kone og mine barn men jeg er realist og skjønner at ingenting kan vare evig og jeg har derfor heller intet ønske om å leve evig, ikke i dette livet og, hvis jeg hadde trodd på det, heller ikke i det neste .....

 

Er litt enig med thai-mat angående religion, ser også på dette som en sovepute for mange, eller sutte klut, for de som ikke klarer å innbefatte seg med virkeligheten og som må ha en nødfallskjerm for det uungåelige.... Greit å ha noen å skylde på når en ikke klarer å ta skylden selv liksom i livet og tro at døden er bare et steg opp og videre.....

alle vil til himmelen men ingen vil dø

[Vikingspeider]

Verken Bellicus eller andre religiøse tror innerst inne, men de er så redd for døden at de ikke engang tør være ærlige med seg selv.

 

Rart at du helt ukritisk kan sette deg til talsmann for hva jeg måtte tro. Troen min er en overbevisning jeg har, og ikke bare tomme ord basert på ingenting.

 

2 Mos 21, 24

3 Mos 24, 20

5 Mos 19, 21

 

Jeg synes vi skal legge noen gøye ord i munnen på thai-mat jeg.

[thai-mat]

Troen min er en overbevisning jeg har, og ikke bare tomme ord basert på ingenting.

 

Troen er ikke basert på noen ting annet enn et ønske om å tro, ergo er det basert på ingenting.

 

At alle som tror, faktisk også ønsker å tro, burde si det meste om sannsynligheten for at kristendommen er en sann religion.

 

idiotisk av deg og komme med en slik generalisering ut i fra din egen synsing!

 

Idiotisk av deg å anta at kristendummen er sann, ut i fra din egen synsing.

[Wheeljack]

Døden er omtrent det eneste som er 100% sikkert her i livet og som skjer en eller annen gang med samtlige mennesker. Noe jeg ser på som helt naturlig og er ikke redd for å møte den selv. Eneste jeg kanskje er litt nervøs for er om det blir en smertefull en, eller å sovne stille inn.

 

Når døden først har inntruffet, er det fint lite annet man kan gjøre enn å godta det. Sorg er såklart knyttet opp imot et dødsfall, men takling av den biten går mer på mellommenneskelige forhold enn døden selv å regne slik jeg ser det.

[thai-mat]

Bruke livet sitt på å frykte døden, og dyrke en dødskult...Snakk om bortkastet liv!

[Vikingspeider]

Troen min er en overbevisning jeg har, og ikke bare tomme ord basert på ingenting.

 

Troen er ikke basert på noen ting annet enn et ønske om å tro, ergo er det basert på ingenting.

 

At alle som tror, faktisk også ønsker å tro, burde si det meste om sannsynligheten for at kristendommen er en sann religion.

 

For det første burde vel det si noe om troverdigheten til det meste i følge ditt eget syn på saken.

 

For det andre har du en sær definisjon av sannsynlighet. Med utgangspunkt i hvor mange religioner det finnes i verden og antakelsen om at alle er nøyaktig like historisk og profetisk korrekte(noe de slett ikke er), skulle vel kristendommen ha en god 0.01% sjanse for å være sann - noe som overgår teorien om at alt er random så til de grader at du nå er latterlig.

 

idiotisk av deg og komme med en slik generalisering ut i fra din egen synsing!

 

Idiotisk av deg å anta at kristendummen er sann, ut i fra din egen synsing.

 

Idiotisk av deg å anta at det er idiotisk av kristne å anta at kristendommen er sann ut fra sin egen synsing, ut fra din egen synsing.

 

Eventuelt er det idiotisk av deg å synse at kristne synser. Eller, at Lioner_Luthor synser i alle fall.

[Vikingspeider]

Bruke livet sitt på å frykte døden, og dyrke en dødskult...Snakk om bortkastet liv!

 

Hva skal du bruke livet ditt på da? Helt konkret? Kom igjen, jeg utfordrer deg.

[Bango]

Istedet for å frykte døden kan man heller nyte det som skjer før døden.

 

Å frykte døden er idiotisk, da døden ikke er noe annet enn en dyp søvn, du merker aldri at du sovner, du merker du blir trøtt. Men aldri at du sovner.

[thai-mat]

[For det andre har du en sær definisjon av sannsynlighet. Med utgangspunkt i hvor mange religioner det finnes i verden og antakelsen om at alle er nøyaktig like historisk og profetisk korrekte(noe de slett ikke er), skulle vel kristendommen ha en god 0.01% sjanse for å være sann - noe som overgår teorien om at alt er random så til de grader at du nå er latterlig.

 

Det er ikke mye. Dessuten antar du at én religion må være sann. Det er ikke tilfelle. Jeg vil si at sannsynligheten for at Kristendommen er sann, er ~0.

 

Bruke livet sitt på å frykte døden, og dyrke en dødskult...Snakk om bortkastet liv!

 

Hva skal du bruke livet ditt på da? Helt konkret? Kom igjen, jeg utfordrer deg.

 

Leve.

 

Å frykte døden er idiotisk, da døden ikke er noe annet enn en dyp søvn, du merker aldri at du sovner, du merker du blir trøtt. Men aldri at du sovner.

 

Korrekt.

[Vikingspeider]

Bruke livet sitt på å frykte døden, og dyrke en dødskult...Snakk om bortkastet liv!

 

Hva skal du bruke livet ditt på da? Helt konkret? Kom igjen, jeg utfordrer deg.

 

Leve.

 

Jeg tror jeg uttrykte meg litt uklart - "leve" er vel ganske ukonkret, synes du ikke? Jeg skal også leve i løpet av livet mitt, men jeg tror at vi to vil gjøre ganske forskjellige ting, for å si det sånn. Har du noen litt mer konkrete ting du håper du kan ha som deler av ditt liv som du kan peke på? Jeg for eksempel, håper at jeg kan skaffe meg en utdannelse og en jobb som gir meg en inntekt jeg kan få nok ut av til å dekke mine utgifter, herunder mat, hus, strøm, klær osv, her også medregnet det som eventuelt går med til en familie, noe jeg også håper jeg kan få til etter hvert.

 

Dette er ting som jeg antar du også går for. Men for eksempel håper jeg at jeg kan få utdanne andre, om det er i en skolesammenheng eller annet - for eksempel er det mange foreldre som svikter barna sine, og jeg ser at min onkel er flink til å ta unna sin del av oppdragelse av andre folks barn. Barna selv uttrykker at de liker seg hjemme hos sønnene hans fordi det der er voksne som snakker og leker med dem(her snakker vi om 12-15-åringer).

 

Videre håper jeg at jeg kan leve etter verdier jeg faktisk forsøker å følge - jeg kommer ikke til å selge huset mitt og bli misjonær eller jobbe i Leger uten grenser, men å gi penger til Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Kreftforeningen og annet er svært viktig og noe jeg vil prioritere. Dette er noe som svært mange sier "nah, det er ikke så nøye" om.

 

Jeg kunne også tenke meg å drive en del filosofisk tenkning, da jeg tror at det finnes en sannhet - men at den krever særdeles stor innsikt og at jeg ikke tror noen har funnet den ennå. Men kanskje jeg kan hjelpe til.

 

Jeg har ingen ambisjon om å drive med fallskjermhopping, snowboarding, motorsykkelkjøring eller andre ting som stort sett ikke gagner noen andre enn meg selv* - disse inngår også i "leve", så teoretisk sett kan jeg tolke at du ikke har til intensjon å ha verdi for noen andre enn deg selv. Selvsagt tror jeg ikke det stemmer, men jeg bare understreker at du var ganske uklar.

 

*Å finne sannhet vil gagne alle som lærer om den. Så hysj.

 

 

Øh... det var bare noen eksempler da. Litt uoversiktlig og upresist kanskje, men skulle bare gjøre litt mer tydelig hva jeg tenkte.