Klarer ikke å få kontakt med det motsatte kjønn

[Gjest Lord Isak]

Jeg er en kar i slutten av 20-årene som sliter litt når det gjelder å komme i kontakt med det motsatte kjønn.. Begynner så smått å bli litt deprimert på grunn av at jeg aldri får til noe på den fronten.

 

Har alltid vært litt reservert og sjenert - spesielt på grunnskolen, og det er nok mye av forklaringen. Det ble bedre da jeg begynte på videregående, men i de årene de fleste får sine første erfaringer med jenter, skjedde det fint lite for min del. Jeg gjorde meg ferdig med militæret og regnet med at ting ville bli bedre da jeg begynte å studere. Det ble det ikke, heller verre, pga mistrivsel med studievalg og utredning for sykdom var jeg ikke spesielt sosialt aktiv og hadde et lite nettverk. Jeg bestemte meg for å gjøre en drastisk endring i livet: flyttet, begynte å studere noe helt annet og kom inn i et veldig bra miljø. Trivdes veldig godt og 3 år gikk kjempefort. Fortsatt uten at jeg kom noe lenger når det gjaldt det motsatte kjønn, men jeg innbiller meg at jeg ble litt mindre sjenert og at praten gikk litt lettere.

 

Så begynte jeg å jobbe. Hadde det travelt og var mye borte i helgene i 3 år. Jobbet på en plass der det skjedde lite, og hadde lite sosialt liv på fritiden. Så jeg bestemte meg for å flytte til en større plass med flere kjente. Trivdes veldig godt fra dag 1! Deltok på sosiale arrangementer, ble med på fester. Fikk helt sjokk da ei venninne ville ha meg med på kafè en kveld. Første "date" i en alder av 28... Utrolig hyggelig, selv om det ikke skjedde noe mer. En stund senere turte jeg også å invitere med meg noen selv på konsert, også veldig hyggelig! Har i den senere tid også hatt venninner på middag, og det har vært veldig positivt. Inviterte også på tull en venninne med på en helgetur senere i år og før jeg visste ordet av det hadde hun sagt ja... Så langt, så bra... Så får jeg beskjeden om at jeg har kreft... Ble operert i hui og hast og har senere blitt behandlet med cellegift. Jeg har heldigvis fått en god prognose, men merker jo at det setter sine spor. En testikkel mindre, et operasjonsarr i lysken og veldig mange tanker som kverner rundt.

 

Har gått lei av jobben jeg har - føler det blir for ensformig og gir for liten utvikling, så jeg har bestemt meg for å søke videreutdanning til høsten. Håper at det å komme inn i et studiemiljø igjen kanskje kan gjøre ting litt lettere også. Ellers har jeg vært med på en par kurs på fritiden, men det har ikke ført til at jeg har fått utvidet nettverket i nevneverdig grad. Prøver å holde meg litt i form med svømming, selv om det har blitt litt begrenset den siste tiden pga sykdommen. En del av problemet er som sagt at jeg har et litt lite nettverk - har av den grunn vurdert om jeg skulle melde meg på et kajakkurs eller melde meg inn i Røde kors f.eks. Det med selvtilliten er vel egentlig hovedutfordringen, og her sliter jeg vel litt mer med hva jeg skal gjøre. Jeg har tenkt litt på om en psykolog kunne hjulpet meg, men er sannelig ikke sikker.

 

Noen som har noen tips til hva jeg skal gjøre?

[Kloever]

Jeg gjetter på at du er veldig ordentlig og hyggelig, og at du fort blir kategorisert som venn. Når man er usikker på seg selv blir det gjerne slik. Handler om å våge, ta noen sjanser. Prøv å være mer bevisst på det, tull og ha det mer gøy uten å være redd for å miste dem.

 

Gjerne småfrekk, men ikke dra det for langt. Så lenge hun ler og ikke tar seg nær av ting så er det bare gøy og spennende.

 

Har du kontakt med jenter over nettet? Det er jo en passende måte å prøve seg fram på.