Man of failure

[Gjest kårebjarne]

Hei på godt norsk!

Jeg er en gutt på snart 20 som kjemper litt psykisk i hverdagen med tanker fra A til Å.

Man kan vel si det at data har alltid vært med meg siden oppveksten, og at jeg sitter her mye..

Det som har skjedd den siste tiden før jul er at min mor og far er skilt, dette grunnes vel av at pappa fant med seg en dame som bor i italia, vel jeg skal komme til den saken og.

 

Jeg vet faktisk det at jeg er den sløveste person i min alder, seriøst. Skolegangen min gikk ikke bra i det hele tatt, der jeg også prøvde å gå opp igjen etter et friår, det resulterte i over 60 dager og 120 timer fravær elns. Jeg fikk en jobb etter et halvt år senere, på en fabrikk til dit jeg er nå. Der har jeg nok fått sparken etter mine sløve dager uten å ringe å si min begrunnelse av hvorfor jeg ikke har vært der, en av mine sjefer er heller ikke den beste kan man si.

Vel, jeg bor nå hjemme hos min far som møtte dama si på gardermoen som er her. Ikke for å diskriminere henne, men at han dumpa mamma for det der kan jeg ikke skjønne, det er heller ikke min sak, men jeg liker det ikke.

 

Jeg har hatt angst ifølge legen fra før av, der jeg bråvåkner før jeg sovner og spretter opp i senga og tror jeg skal dø f.eks.. Dette har ikke skjedd i det siste, men det begynner å bli litt dypere enn som så; Jeg er redd døden, tenker daglig på at jeg skal bli borte!

Da kjenner jeg angsten komme tilbake, virkelig ekkelt.

 

En annen side av meg nå er såklart at jeg har mistet jobben, jeg klarer ingenting selv om at jeg kan erklære meg som en av de beste i data i området med alle venner og kjente. Men aldri klare og stå opp i tide å sløve videre.

Dette går litt dypt innpå meg når folk begynner og spørre om jeg har vært på jobb i det siste, om jeg har snart tatt lappen(ER PÅ TUR!), eller om jeg egentlig har noe i det hele tatt som selvstendighet.

Jeg blir virkelig deppa, ivertfall for en stund siden min far sa at det var skamfullt (Han er en kjempefar ellers, gjør alt).

 

Jeg er vel humoristen, vitenskapsmannen med en glad maske i vennegjengen ellers, de er jo topp de også. Men jeg har egentlig ikke lagt det her ut for andre før.

Det er vel slik at alle kjenner alle og at det kan bli litt baksnakking rundt her og der jeg bor.

 

For å skrive det rett ned: Jeg tenker ikke bare daglig på døden, men også selvmord når jeg blir deppa, det er liksom en ting man kan slippe unna alt dette her. Som sagt så er jeg redd døden, så jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det i nær framtid akkuratt, når jeg tenker på det, så blir det som en relief for meg, med tanke på alt det negative jeg tar imot og gjør mot meg selv. (No emokid oke?)

Det er liksom ikke samme personen som spør, men det er f*** meg alle andre bedre kjente folk rundt meg(De synes vel det er litt gøy siden jeg flirer litt falskt tilbake med et vet ikke svar).. I det siste har jeg vel sittet oppe på pc'n eller plundra litt med gitaren, forresten for rundt 7 timer siden fikk jeg enda et negativt spm.

 

Har tenkt på det med flytting og litt diverse etter lappen er tatt, men hva kan vel en som meg få en jobb uten utdanning? Fjandin heller om nav kommer nær meg.

 

For dere som liker å le av dette å kommentere: Dude, du er kul. Kan vel egentlig tenke seg selv i denne situasjonen først?

[Gjest Guest_gjestemann_*]

minner litt om meg når jeg var på den alderen..

 

gjør som meg og meld deg inn i militæret og fullfør

[Smurstafa]

Det kan virke på meg som at du trenger en oppstrammer av selvrespekten din. Det kan virke som at du er så lite respekt for deg selv som person at du ikke ser vitsen i å faktisk fullføre noe. Du dropper ut av skolen, mister jobben pga fravær uten begrunnelse, etc.

En lat person ville funnet en grunn til alt fraværet, men du ser ikke vitsen til å komme opp med en begrunnelse en gang.

 

Du trenger virkelig en oppstrammer av deg selv, og som gjesteposteren over med skrev, så kan faktisk militæret være løsningen. Et eller annet sted der du blir piska fremover i et år hvor det faktisk vil få konsekvenser hvis du er lat.

 

Få respekten for deg selv først, så kan resten følge etter..

[Nickless]

Aldri for sent å gjøre noe med livet. Du er bare 20 (like gammel som meg faktisk). Jeg for min studerer, og tanken om det å ta seg et friår osv streifer meg selvfølgelig, det gjør det nok med alle. Alle blir lei, men det er bare å bite i seg, jo fortere du er ferdig jo fortere kan du ta den noen pauser. Så hadde jeg vært deg hadde jeg begynnt å fordype meg i deg jeg intresserer meg for (data for din del ser det ut til, noe som faktisk også er mitt tilfelle)

Vet ikke om du har fått deg noe vitnemål eller noe sånt?

Hvis det ikke er tilfellet så begynn med blanke ark nå! jobb hardt (ja, du blir kanskje lei etter en stund, men sånn er det bare!). Så skal du se noe helt annet

[Gjest Guest_hepphepp_*]

Enig med de over her og har vært gjennom noe av det samme selv, skilte foreldre, masse fravær og for lite initiativ til å skaffe jobb for min del. Kom inn i militæret og var der gjennom hele tjenestetiden og er nok det lureste jeg noengang har gjort. For min del slo jeg opp med min daværende kjæreste som var et dårlig forhold, dog etter et halvt år. Jeg fikk nye venner, fikk oppturer ved å se at jeg faktisk klarte å gjennomføre ting som jeg aldri hadde trodd jeg kunne klare, gikk ned 12kg mens jeg var der inne og fikk bedre selvtillit.

 

Håper du finner ut av det og kommer deg ut av denne kjipe situasjonen;)

[DaEvil1]

Jeg er tilbøyelig til å være enig med andre her. Militæret kan være en skikkelig oppstrammer her. Men det kan og bidra til at selvmordstankene blir forsterket. Uansett, du trenger å gjøre noe, og det må ikke utsettes. Du er den beste på å finne løsningen, siden du kjenner deg selv best. Men det er sannsynligvis ikke den emst behagelige løsningen som er løsningen. Jeg tror du bør tenke over hvem du er, og hvem du vil være i fremtiden. Og så prøve å finne ut hva som er best. Men ikke utsett noe du kan gjøre for å forbedre situasjonen din hvis du har anledning til å gjøre det. Da vil du bare fortsette i en ond spiral...

[isaac elric]

du sier at du tok et friår fra VGS. vurderer dette selv, siden jeg er så lei skole. noen sier at man kommer tilbake mer motivert, mens andre sier at det kan bli vanskeligere å starte opp igjen.

 

hva var planene dine for friåret ditt, og hva endte du opp med å gjøre?

 

litt off topic, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre selv, så det hadde vært greit å høre litt om hvordan du opplevde det.

[Skugga]

Ta friåret ditt etter utdanning, din laban.

[Gjest kårebjarne]

Vel, friår er noe man må bestemme seg for motivasjon etter det igjen, jeg gjorde stort sett ingenting enn å leve livet akkuratt da. Jeg kjenner en del fra før av som aldri kommer tilbake på vgs, og som starter å jobbe istedenfor.. Det er ikke akkuratt det lureste man kan finne på i den grunn, når jeg tenker på skolebenken nå så kommer det et stort: Ouff!. Selv om at det er lettvint om man kommer seg på skolen kanskje? Noen tenker at det er bedre enn å jobbe osv.

 

Militæret ja..

Har tenkt litt på dette, før jeg fikk fabrikkjobben så ringte jeg inn til forsvaret og spurte når jeg kom til å få dette. Han mente at det blir rundt i august, noe jeg gleder meg til i grunn. Bortsett fra marinen, luftforsvaret..

[isaac elric]

er motivert til å studere på egenhånd og samtidig skaffe meg en deltidsjobb. har aldri vært den slacke typen, så tror jeg tar et friår. skal snakke med rådgiver på fredag... regner med at jeg vet litt mer da.

takker for svar!

[Hamnli2]

Problemet ditt er jo ganske åpenbart da... Du møter jo ikke opp! Ikke på jobb og ikke på skolen, er jo ikke rart du får dårlige karakterer og sparken. Du må ta deg sammen, stramme deg opp. Militæret er kanskje ingen dårlig ide.

[TheMartine]

Du har angst, depresjoner og tilnærmet lik ingen selvrespekt?

 

Jeg tenker at dette er problemer man kan jobbe med hos en psykolog, uten at jeg skal si at det nødvendgivis er den beste løsningen. Det virker likevel som du trenger å bearbeide dette, få hjelp til å sortere tankene og ikke minst finne en måte å ta tak i deg selv slik at du kan begynne å få orden på livet ditt.

 

Jeg vil uansett ikke tro at saken blir noe bedre av å hive seg ut i en ny jobb eller flytte for seg selv, siden dette er psykiske problemer som man må jobbe seg gjennom på en skikkelig måte, slik at de ikke blir liggende og lure under overflaten i lang tid.