Hva gjør man når alle etablerer seg?

[Kloever]

Forresten, hva er =Oslo?

 

Et blad som vanskeligstilte (narkomane) selger/solgte. Til topic så skjønner jeg frustrasjonen ved at andre etablerer seg og blir mindre tilgjengelige.

 

Men forstod det sånn at TS ikke har hastverk selv, og da har man i hvert fall ikke den biten å bekymre seg over.

[TheMartine]

Hehe, har litt den samme tendensen selv til å virke ironisk selv om jeg ikke er det. Det kan nok være en bidragende faktor til at folk er litt nølende. Merker selv at folk har litt problemer med å vite hvor de har meg. Så tar meg selv litt i nakken på det der, men ikke for mye, da jeg nyter litt at folk ikke helt klarer å plassere meg. Personlig syns jeg ironi og sarkasme er essensielt for en person, men ikke alle deler det synet. Så blant folk flest, kan nok det være et problem ja.

 

Ja, hehe, det er jo faktisk ganske gøy å vite at folk sliter litt med å plassere meg. Men i lengden, og de gangene jeg faktisk er seriøs, er det ikke like morsomt lenger. Av og til gjør jeg det ekstra vanskelig ved å si én ting, og signalisere noe helt annet. Hehe, huff, greit å gjøre det enkelt, liksom.

 

Jeg liker også egentlig ironi og sarkasme godt, og jeg forstår den og underholdes av den i stor grad. Men jeg vet det er mange som synes det er vanskelig å tolke ironi og sarkasme, og da skjønner jeg også godt at de ikke liker at andre bruker det rundt dem.

 

Hva mener du med "dårlig moral"? Mener du intoleranse og fordomsfulle holdninger som du nevner her, eller noe mer?

 

Dårlig moral er for meg mangel på omtanke, lav terskel for å lyve og skubbe unna andre for å oppnå det man selv vil, liten vilje til å se saken fra andres perspektiv, mangel på respekt for medmennesker, og en nonchalant holdning til hvilke spor man setter hos andre. Kort fortalt, altså.

 

Jeg mener ikke at man skal krype for verden og ikke hevde seg selv, men det gjelder å finne den gyldne middelveien mellom selvrespekt og selvrealisering, og å anerkjenne og respektere sine medmennesker. Det er veldig viktig for meg, og det virker for meg som at veldig mange drar det for langt i enten den ene eller den andre retningen.

 

Det er vel omtrent umulig å ha et livssyn som ikke inneholder paradokser og selvmotsigelser. Det beste man kan gjøre, er å være klar over disse, og å ha selvinnsikt til å arrestere seg selv når man går for langt.

 

Det er virkelig, virkelig sant.

 

 

Du brenner ihvertfall for hva du gjør! Jeg vet ikke hvordan du er i person, men syns du selv at du kan virke litt for engasjert for folk til tider? Hvis du gjør det, er det verdt å tenke på å rasjonere litt på seg selv. Selv vet jeg at det ikke er lett å slå av egenskapene som det er med å slå av en bryter, men jeg tenker at å prøve å rasjonere egenskapene til en viss grad bevisst, kan være behjelpelig med tanke på å få nye venner. Men det finnest selvfølgelig grenser for hvor langt man skal gå for å tilpasse seg selv for andre. Så hvis du føler du stiller deg for mye inn på andres frekvens, så gjør du sannsynligvis akkurat det det

 

Forresten, hva er =Oslo?

 

Ja, jeg er absolutt for engasjert. Jeg har merket det mange ganger at folk stiller seg helt uforstående til måten jeg reagerer på ting. Jeg var sånn halvveis på datern med en gutt i fjor, og han sa rett ut at han var redd for å si imot meg, så han holdt heller kjeft enn å si fra når han var uenig. Han var ganske pysete, da.

 

Jeg har begynt å prøve å forklare til folk hvorfor jeg reagerer så voldsomt på slike ting som uærlighet og generell dårlig oppførsel, og det viktigste jeg kan fortelle dem er at dette hovedsakelig er min måte å reagere på dårlig oppvekst med mye svik, uærlighet, egoisme og lite omtanke. Nå som jeg har blitt voksen, og vet at man faktisk fortjener å bli behandlet med respekt, har jeg på en måte tatt det veldig langt ut. Ikke bare på vegne av meg selv, men på vegne av alle, spesielt samfunnets "svakeste".

 

Det er nok ikke dumt å prøve å rasjonalisere seg litt, og tro meg, jeg har prøvd å roe meg i mange år, jeg. Jo mer drit jeg leser om i aviser og får SMS om fra Amnesty, jo mer engasjerer jeg meg. Sånn sett tror jeg det beste for alle, er om jeg skulle snuble over noen som har et visst engasjement selv, utover sko-shopping og personalpils. Men det ser ikke akkurat lyst ut, da, hehe.

 

 

=Oslo er et flott magasin som kommer ut hver måned, og selges av rusmisbrukere og hjemløse i Oslo. Bladet koster 50 kroner, og halvparten går til selgeren (jeg pleier å gi en hundrings, hehe). Kjempeflott tiltak, og et veldig lærerikt blad, faktisk.

 

 

...wooow, nå har jeg prata mye om meg selv.

[TheMartine]

Til topic så skjønner jeg frustrasjonen ved at andre etablerer seg og blir mindre tilgjengelige.

 

Men forstod det sånn at TS ikke har hastverk selv, og da har man i hvert fall ikke den biten å bekymre seg over.

 

Stemmer det. Jeg får ikke akkurat melkespreng av å se babyer, for å si det sånn.

[ahpadt]

...wooow, nå har jeg prata mye om meg selv.

 

Tråden handler om deg også, så...

[Kloever]

...wooow, nå har jeg prata mye om meg selv.

 

Tråden handler om deg også, så...

 

Nja, tråden har et tema som hun ville ta opp. Men har aldri vært noe problem å prate om seg selv, da

[TheMartine]

Jeg, som mennesker generelt, snakker selvsagt lett om meg selv, jeg. Men det er faktisk meningen at andre skal kunne komme med sine historier og erfaringer her også

[DaEvil1]

Ja, hehe, det er jo faktisk ganske gøy å vite at folk sliter litt med å plassere meg. Men i lengden, og de gangene jeg faktisk er seriøs, er det ikke like morsomt lenger. Av og til gjør jeg det ekstra vanskelig ved å si én ting, og signalisere noe helt annet. Hehe, huff, greit å gjøre det enkelt, liksom.

 

Jeg liker også egentlig ironi og sarkasme godt, og jeg forstår den og underholdes av den i stor grad. Men jeg vet det er mange som synes det er vanskelig å tolke ironi og sarkasme, og da skjønner jeg også godt at de ikke liker at andre bruker det rundt dem.

Det kan være greit å gjøre det enkelt, men det er utrolig vanskelig når man har vendt seg til å gjøre alt lit ambigiøst

 

Dårlig moral er for meg mangel på omtanke, lav terskel for å lyve og skubbe unna andre for å oppnå det man selv vil, liten vilje til å se saken fra andres perspektiv, mangel på respekt for medmennesker, og en nonchalant holdning til hvilke spor man setter hos andre. Kort fortalt, altså.

 

Jeg mener ikke at man skal krype for verden og ikke hevde seg selv, men det gjelder å finne den gyldne middelveien mellom selvrespekt og selvrealisering, og å anerkjenne og respektere sine medmennesker. Det er veldig viktig for meg, og det virker for meg som at veldig mange drar det for langt i enten den ene eller den andre retningen.

Kan ikke si meg uenig her. Liker å tenke at jeg har et nogenlunde lignende syn (selv om jeg ikke følger det opp 100% av en eller annen grunn). Og vet at det medfører at folk kan bli lunkne til en. Jeg er tydeligvis en av få av de jeg studerer i lag med, som synes at narkomane er likeverdige med oss, og man bør gjøre ting lettere for dem. Og selv om jeg ikke gjør noe stort ut av det, dør litt av troen min på menneskeheten (som er relativt liten fra før av) når folk gir inntrykk av at de er bedre, og at de forstår deres situasjon uten å ha vært i nærheten av samme situasjon selv.

 

 

Ja, jeg er absolutt for engasjert. Jeg har merket det mange ganger at folk stiller seg helt uforstående til måten jeg reagerer på ting. Jeg var sånn halvveis på datern med en gutt i fjor, og han sa rett ut at han var redd for å si imot meg, så han holdt heller kjeft enn å si fra når han var uenig. Han var ganske pysete, da.

 

Jeg har begynt å prøve å forklare til folk hvorfor jeg reagerer så voldsomt på slike ting som uærlighet og generell dårlig oppførsel, og det viktigste jeg kan fortelle dem er at dette hovedsakelig er min måte å reagere på dårlig oppvekst med mye svik, uærlighet, egoisme og lite omtanke. Nå som jeg har blitt voksen, og vet at man faktisk fortjener å bli behandlet med respekt, har jeg på en måte tatt det veldig langt ut. Ikke bare på vegne av meg selv, men på vegne av alle, spesielt samfunnets "svakeste".

For meg ser det ut som at det ikke er altfor vanlig å reagere voldsomt på slike ting. Noe som sannsynligvis skremmer folk litt. Jeg har personlig noen veldig sterke meninger, men jeg har en tendens til å prøve å formidle dem diplomatisk da det alltid har vært min natur å opptre diplomatisk.

 

Det er nok ikke dumt å prøve å rasjonalisere seg litt, og tro meg, jeg har prøvd å roe meg i mange år, jeg. Jo mer drit jeg leser om i aviser og får SMS om fra Amnesty, jo mer engasjerer jeg meg. Sånn sett tror jeg det beste for alle, er om jeg skulle snuble over noen som har et visst engasjement selv, utover sko-shopping og personalpils. Men det ser ikke akkurat lyst ut, da, hehe.

 

 

=Oslo er et flott magasin som kommer ut hver måned, og selges av rusmisbrukere og hjemløse i Oslo. Bladet koster 50 kroner, og halvparten går til selgeren (jeg pleier å gi en hundrings, hehe). Kjempeflott tiltak, og et veldig lærerikt blad, faktisk.

 

 

...wooow, nå har jeg prata mye om meg selv.

Kanskje det ja. Hvis "the law of attraction" har noe for seg, så skal det skje at du møter på noen likesinnede. Når du prøver å rasjonalisere deg selv, uten å klare det tilfredstillende for andre, har du nok mest sannsynligvis rett i at det beste ville være å treffe på noen som har et skikkelig engasjement. Du kan vel alltids få hjelp hvis du virkelig vil forandre på personligheten din for å være mer kompatibel med andre, men da blir jo spørsmålet om det er verdt det. Og for what it's worth, hvis jeg ikke hadde bodd på motsatt side av landet, tror jeg vi kunne hatt mange engasjerte diskusjoner.

 

Vi har et lignende opplegg her i Bergen i likhet med =Oslo som heter Megafon. Prøver å kjøpe det når jeg kan, men har aldri tenkt over å gi mer enn det det koster som du nevner. Tror jeg skal begynne med å gi en hundrings istedet for de 50 kr som det koster, da jeg har mer enn råd nok til det.

 

Du har pratet en del om deg selv, men jeg tror det er positivt. Det hjelper en å finne ut hva man selv tenker når noen andre spør og graver, som jeg har en tendens til å gjøre når jeg putter på meg lekepsykiaterhatten min!

[TheMartine]

Sorry at jeg svarer så seint, Hwoarang, jobb og sånn, vettu.

Men det er virkelig artig å lese det du skriver, og jeg tror vi er enige om veldig mye, og egentlig oppfører oss ganske likt til tider. Bare at jeg har en noe mer oppfarende personlighet enn deg, muligens. Det er ikke sjelden jeg slår neven i bordet, for å si det sånn. Klarer ikke alltid å styre meg fra å bli litt voldsom, eheh...

 

Men, om jeg skulle velge da, så ville jeg heller vært venn med en som viste sitt engasjement, sitt sinne og sin glede tydelig, enn en som jobber hardt for å være mest mulig fattet hele tiden. Det blir kjedelig og påtatt, spør du meg. Jeg liker levende mennesker, men det er selvsagt ikke det samme som drama queens og den slags. Hyle og skrike er jeg ikke så fan av, men å heve stemmen og gjøre seg streng under de rette omstendigheter, det er jeg veldig fan av.

 

Hobbypsykologi er forresten innmari artig. Jeg gjør det selv ganske ofte, faktisk, hehe. Det er mange som trekker seg unna når de føler jeg går for nærme, men jeg liker meg under huden på folk, jeg. Og jeg liker å slippe (de rette menneskene) under huden selv, også. Hihi.

[DaEvil1]

Hah! Jeg har ingen hast. Så du har absolutt ingenting å unnskylde deg for. det at du blir lett oppfart, er jo et godt signal på at du har ganske lidenskapelige følelser rundt emnene du slår i bordet av. Alltid et pluss i min bok. Selv om jeg føler ganske sterkt rundt slike temaer, så må jeg innrømme at jeg kan virke noe mer "fattet" enn det andre kanskje ville vært. Men det har vel mer med min følelse av fremmedgjøring fra menneskeheten og at jeg kan være manipulativ til tider, med tanke på toneleie og blikk osv for å få frem poenget mitt. (Det kommer desverre litt for naturlig for meg, selv om jeg helt ærlig prøver å kutte ned! ) enn at jeg prøver å kontrollere meg selv. Hvis jeg blir sint, så må jeg få utløp for raseriet ganske raskt. Men av en eller annen grunn ser det ut til å skje sjeldnere og sjeldnere. Det er nok ikke et alt for godt tegn. :\

 

Er enig i det du sier angående vennskap. Jeg sliter med å snakke med folk som ikke har noe lyst til å ytre sine meninger og tanker om ting med et visst engasjement. Men det finnest som du nevner visse grenser. Jeg har en tendens til å reflektere individuell oppførsel til en viss grad. Så hvis jeg har en venn med engasjement, så er jeg ofte engasjert når jeg snakker med den vennen. Hvis jeg er med en litt "nerdete" venn, blir gjerne jeg også litt nerdete selv osv.

 

Angående det å gå under huden på folk, så er det lett å komme litt for nært en persons comfort zone, noe som gjør at de fleste trekker seg unna. Jeg har en del mer elastitet i min comfort zone. Men siden jeg har en tendens til å svare ærlig på spørsmål som blir stilt til meg (dog kanskje uten en fullstendig forklaring), virker folk som jeg ikke kjenner godt allerede til å bli litt skremt/overveldet av det. Det ironiske med det hele, er at omtrent alt det der ser ut til å forsvinne for folk flest når de har fått nok alkohol innabords.

[TheMartine]

Oi oi, er du manipulativ? Det er alltid interessant. Skulle ønske jeg var flinkere til det selv, faktisk, men det ender alltid opp med at den andre blir enten forvirret eller direkte ukomfortabel. Mind tricks, det er alltid kjekt å kunne

Neida, man skal og bør være real mot andre. Men det er absolutt en fordel å være god til å spotte manipulerende mennesker, og det er sikkert enklere å få øye på for en som er manipulerende selv.

 

Hvis du blir sjeldnere og sjeldnere sint, hva blir du da? Er du mer likegyldig? Én ting er jo å opptre fattet og behersket (som alltid er en god egenskap i diskusjoner), men om man egentlig ikke føler noe særlig for saken man diskuterer, vil jeg si meg enig i at det ikke er noe godt tegn, nei. I hvert fall om det går igjen i andre områder av livet, men det er jo ikke sikkert.

 

Ja, hehehe, jeg er litt sånn som deg rundt venner, jeg også. Det er jo en ålreit egenskap det, da. Man finner lettere tonen med folk på den måten, selv om det skjer av seg selv. Å være tilpasningsdyktig er jo alltid en fordel, så lenge det ikke går over i skuespill

 

Jepp, det er mange som trekker seg unna når man stiller litt for nærgående spørsmål. Jeg kan jo forstå det, for det er ikke alt man vil dele med hvem som helst. Men alle har forskjellige grenser også, og da gjelder det å føle seg fram litt mens man snakker. Jeg har en på MSN som jeg snakker med innimellom, og han sier at han ikke har problemer med å dele alt. Men når jeg spør litt inngående om for eksempel hvorfor han synes det er vanskelig å være sosial, så logger han av med én gang. Da blir det tullete, altså. Kan ikke invitere noen inn, for så å stenge dørene når man står på trappa, liksom.

 

Har hatt noen nære samtaler med fulle folk, ja. Egentlig, når jeg tenker over det, er vel jeg omtrent på det samme åpenhetsstadiet edru, som de er beruset. Nesten, da

[enken]

Etablerer deg.

[DaEvil1]

Ja mind tricks er kult å kunne. Jeg bruker dem som oftest bevisst når jeg prøver å forvirre noen på gøy eller noe. Men uten om det, prøver jeg som sagt å ikke bruke den manipulative siden av meg, da jeg er helt enig i at man skal være så ærlig mot noen som mulig når man er seriøs. Jeg må tross det av og til arrestere meg. For eksempel har jeg av og til en tendens til, når jeg tar feil i en diskusjon, å forsiktig flytte diskusjonen over på et litt urelevant punkt som jeg har lettere å argumentere for. Oftest skjønner jeg ikke det helt før etter diskusjonen, men jeg innrømmer som oftest feil etter å ha fått tenkt igjennom diskusjonen. Og det er om ikke lett, ihvertfall ikke alt for vanskelig å få øye på noen som manipulerer selv for meg. Så alt i alt tror jeg det er positivt for meg å være manipulativ av natur, så lenge jeg er obs på å arrestere meg, når jeg bruker manipulasjon til noe som jeg ser på som seriøst.

 

Vel, jeg er mer likegylidig til en viss grad. Men det er nok mer i forhold til de jeg diskuterer med enn i forhold til saken i seg selv. For eksempel føler jeg meget sterkt angående religion (er vel en "sterk agnostiker" hvis det er noe som heter det), og når jeg møter nye folk, kan jeg bli veldig engasjert i dsikusjoner. Men jo mer jeg diskuterer med en del folk (det er noen som ikke har den virkningen), jo mer får jeg følelsen av at de sitter fast på en livs -og religionsoppfatning som er uten mulighet til å utvikle seg, og som står på stedet hvil, og alle diskusjoner ender opp med å virke som repetisjoner av ting man allerede har vært igjennom 100 ganger på forhånd. Det kan hende at jeg er like bastant som de er på mitt livssyn, og at jeg dermed er like skyldig i dette, men så vidt jeg kan se, så har jeg forandret meg. Men så er jo jeg igjen, øyet som ser, og dermed har jeg en bias i saken...

 

Høres ut som en rar (men dog ikke uvanlig) ting som han på MSN sier. Mennesker ser ut til å ha litt poblemer med å holde helt ut en "practice what you preach" metode. For eksempel er det en gjeng med kristne mennesker jeg kjenner, som jeg pleide å diskutere med, og spille fotball med. Men nå de siste to månedene, har ikke jeg blitt invitert til noen av delene, selv om jeg vet de har holdt på med begge deler fortsatt. Når jeg møter dem, er de akkurat som vanlig, og er kjempegreie mennesker. Men det virker som at når de innså at de ikke klarte å konvertere meg til kristendommen, så var det ikke vits i å sløse bort mer tid enn nødvendig på meg. Og det er jo greit nok, men de har snakket mye selv om ærlighet om intensjoner og å være ærlig ovenfor seg selv og andre, og det virker litt motstridende av de ikke sier noe til verken meg eller to andre jeg studere med som var med på det samme, og som har opplevd den samme uvilligheten til å være ærlig.

 

Kanskje litt av grunnen til at du ikke føler noe særlig behov for å drikke, er at du mangler litt av de sperrene som folk flest ser ut til å bare bli kvitt når de drikker alkohol. Jeg tror ihvertfall det er mye av grunnen til at jeg ikke føler noe intensiv til å drikke (Selv om jeg har latt meg presse til å ta en slurk eller to et par tre ganger i livet siden jeg har vanskelig for å si nei når en jente spør pent )

[TheMartine]

Synes det virker som du bruker din manipulative side fornuftig, jeg. Når du nevner det, så har jeg faktisk noe av den samme uvanen under diskusjoner selv. Hvis jeg (en ytterst sjelden gang!) skulle ha tråkket ut på alt for tynn is, og må innrømme for meg selv at jeg tar feil, har jeg en tendens til å heller fokusere diskusjonen over på småting som jeg kan fortsette å plukke på. Men igjen da, mye avhenger av den jeg diskuterer med. En påståelig, hoven kverulant har jeg mye større problemer med å innrømme feil ovenfor, enn en som kan diskutere på en ordentlig måte. Oooh, jeg blir så sint når jeg diskuterer med feil folk, altså. Får lyst til å klappe til dem

 

Kan forstå at du blir mer likegyldig av å repetere deg selv hele tiden. Det blir omtrent som meg og feministdiskusjoner. Jeg vet allerede på forhånd hva alle vil si, men jeg klarer ikke la være å bli med. Men jeg tror, og håper, at likegyldigheten går i perioder. Det er tider man aldri møter interessante mennesker, og aldri hører friske tanker, og da vil man naturligvis også til en viss grad miste sitt engasjement til andre mennesker. Så er man kanskje heldig, og kommer i prat med noen som byr på litt intelektuelle utfordringer, og da lysner det igjen. Sånn er det i hvert fall for meg.

 

"Mennesker ser ut til å ha litt poblemer med å holde helt ut en "practice what you preach" metode."

Oh yes, det er så smertelig sant. Det er akkurat som om ord ikke betyr noe særlig, og at det er en uskreven regel som sier at man ikke egentlig forplikter seg til noe, med mindre man skriver en formell kontrakt. For å sette det litt på spissen. Jeg synes mennesker har en stygg tendens til å bable i vei om gode hensikter, viktigheten av ærlighet og hvor sterkt de engasjerer seg i samfunnsproblematikk, men når det kommer til stykket, er det bare ord, og ikke handling. Jeg liker å teste folk litt, da. Når de har bablet lenge nok, spør jeg gjerne hva de selv gjør for å bedre sakene de er misfornøyde med. Det er som regel fint lite, gitt!

Jeg kan forøvrig forstå at de kristne vennene dine ikke så poenget med å diskutere kristendommen mer med deg, men altså...fotball er da religionsnøytralt? Tullete.

 

Jo, du sier noe der. Jeg har få sperrer i edru tilstand, i hvert fall hva samtaleemner og åpenhet angår. Det er ikke noe problem overhodet. Men jeg har en god del sperrer ellers, som det selvfølgelig er deilig å bli kvitt med alkohol. Men jeg synes ikke det er verdt det, rett og slett. Uansett hvor søt gutten som byr på øl er

[DaEvil1]

Hehe, når du sier det, så er det også det av og til jeg "glemmer" å nevne feilene jeg gjør, når jeg diskuterer med arrogante sneversynte mennesker. Men de er jo av og til med på å gi et perspektiv på ting. Man lærer å sette pris på de individene som kan diskutere i motsetning til de som tror de driver med en monolog eller lignende.

 

Jeg prøver å være optimist, og forhåpentligvis har du rett. Jeg har en tendens til å se forløp til hvordan en diskusjon blir, men ender opp med å rive meg så mye i håret av ting som blir sagt, at jeg og ikke kan hjelpe for at jeg hiver meg inn i diskusjonen igjen. Det er vel kanskje der litt av problemet ligger. Blir litt sann som at "madness is doing the same thing over and over again, and expecting a different result", siden jeg tror at innerst inne håper jeg at i debatter hvor jeg hiver meg inn, at et lys vil gå opp for folk om at de kan prøve å se ting fra et annet perspektiv enn sitt eget innelukkede perspektiv.

 

Jeg tror noe av grunnen til at mange har så mange gode idéer om hvordan ting burde være, uten at man gjør noe med det, eller at man følger det personlig (jeg skal innrømme at av og til må jeg arrestere meg selv på det óg, men det virker som jeg blir litt flinkere etter hvert til å faktisk ha litt integritet) er at man har en stygg tendens til å stille noen krav til verden utenfor, men egne krav til seg selv. Derfor har man ikke tid til å ta seg av verdens krav, når egne behov har såre tranger som må taest av på en eller annen måte. Derfor har man også krav til samfunnet som man ikke stiller til seg selv. ("Vi burde være rettferdige her i verden, men jeg sniker i køen på bussen fordi alle andre gjør det".) Man vil rett og slett ikke ta på seg martyrrollen når andre kan dra fordeler av seg på grunn av det.

 

Det du sier om mine kristne venner, er jeg enig i. Hvis jeg trodde at over halvparten av jordens befolkning ikke kom til å oppnå frelse, og Gud ville at jeg skulle gjøre mest mulig for å frelse dem, da blir det litt bortkastet å bruke tid på noen som ikke viser tegn til å ville bli frelst. Det som gjør at jeg syns det var litt lumpent gjort, er derimot at de ikke sier noe om dette her, men heller smiler og hilser som vanlig når vi møtes. Og fotball er jo religionsnøytralt!

 

Jeg er nok en svakere person enn deg angående jenter og når de spør pent (jeg klarer derimot å motstå all verdens søte gutter! ). Hvilke sperrer ellers er det du snakker om? Sant som å danse og synge offentlig og slikt?

[Ottesen]

Nå skal jeg holde meg ganske kortfattet her

 

Visst jeg skal lage en slik tråd så blir det en enkel oppgave, kan bare ta "copy-paste" av det du skriver. Gjenner meg igjen i det meste du skriver faktisk. Jeg blir heller aldri bedt med ut noe sted av venner, og jeg drikker ikke. Såfort jeg smaker alkohol blir jeg som regel utrolig kvalm. MEN, på en annen side er jeg ganske lik uansett om jeg er full eller ikke.

 

*En sang hoppet inn i tankene mine nå:"You are not alone...trallala"*

 

Endret 8. april 2009 av Ottesen

[TheMartine]

Du vet det, Hwoarang, at det egentlig ikke er så uvanlig å kaste seg inn i en diskusjon med det håp at man skal klare å overbevise den parten om at den tar feil. Jeg gjør det selv hele tiden, jeg. Selvsagt diskuterer jeg av andre grunner også, men det er ikke sjelden jeg går inn i en diskusjon for å "vinne". Og med å "vinne", mener jeg vel for det meste å få dem til å se saken fra et annet perspektiv. Men der er nok du litt flinkere enn meg, for jeg har stort sett som mål å få dem til å forandre mening, eller rettere sagt bli enige med meg. Er litt fæl på akkurat det der

Så jo, jeg synes det er flott at du ikke gir deg, jeg. Kjipt med folk som ikke har innsatsvilje.

 

Hmm. Jeg har aldri tenkt på det slik, men det er nok mye riktig det du sier om at folk stiller andre krav til samfunnet og seg selv. Når jeg tenker på det kjenner jeg at jeg blir enda mer irritert, for det er helt åpenbart at det er der det svikter. Å sitte på bussen og forbanne seg over han som ikke reiser seg for den høygravide kvinnen, mens man selv blir sittende fordi man mener å sikkert ha en bedre grunn. Det blir for dumt. Det holder ikke med gode intensjoner og tanker, hvis man ikke utøver dem. Det plager meg virkelig langt inn i hjertrota, altså. Jeg gidder ikke høre på alt hva folk synes er feil med verden, med mindre de faktisk gjør noe selv for å forbedre den. Og da mener jeg ikke bare å pante flasker og sortere søpla si. Jeg vil se mer, meeer!

 

Jeg må le litt av de der kristne folka, altså. Det er liksom...det virker som så mange kristne har som mål å omvende andre. Det gjelder selvsagt ikke alle, men altså, jeg har gått på kristen folkehøgskole...

Jeg misliker sterkt at andre mennesker skal sette seg på sin høye hest og fortelle meg hvilken vei i livet jeg burde gå, da dukker opposisjonelle Martine fram, og hun står stødig på bakbeina, altså. På den andre siden synes jeg det er god underholdning å diskutere med slike misjonærer også, så jeg klarer ikke helt å vende det døve øret til, for å si det sånn.

 

Sperrer, ja. Jeg måtte tenke meg om litt før jeg bestemte meg for å svare på akkurat det, men så er jeg jo en forkjemper av åpenhet, da, så nå har jeg jo malt meg inn i et hjørne her, heh.

Nei, jeg er jo egentlig ikke så veldig utadvent i sosiale situasjoner eller med større grupper. Sliter med å være meg selv, ta kontakt, snakke og så videre. På fest og utesteder er jeg helt bortkommen, og blir alltid sittende i det mørkeste hjørnet og gjemme meg. Jeg virker nok ikke så veldig trivelig, i og med at jeg tar på meg den sarkastiske masken for å prøve å tøffe meg litt og være morsom, men det blir jo bestanding misforstått

Kort fortalt er det sånn at det meste i meg stopper opp når jeg er i sosiale settinger som fester og den slags. Kroppen fryser og hjernen kobler ut. Så der er sperrene mine, altså. Men jeg unngår dem ganske enkelt ved å ikke gå på fest. Så lur er jeg

[TheMartine]

Visst jeg skal lage en slik tråd så blir det en enkel oppgave, kan bare ta "copy-paste" av det du skriver. Gjenner meg igjen i det meste du skriver faktisk. Jeg blir heller aldri bedt med ut noe sted av venner, og jeg drikker ikke. Såfort jeg smaker alkohol blir jeg som regel utrolig kvalm. MEN, på en annen side er jeg ganske lik uansett om jeg er full eller ikke.

 

Men det får jeg ikke helt til å stemme, Ottesen. Om du er ganske lik i full og edru tilstand, skjønner jeg ikke problemet med å be deg med ut på noe. Hadde du vært veldig innadvent som edru, og partyløve som full, hadde jeg forstått det. Nei, tullete venner...

[Gjest Guest_teodor_*]

hei TheMartine,

jeg har nå lest hele denne tråden og denne og alle linkene den inneholdt (ja til og med de 8 sidene med avis-kommentarer) som jeg mener har relevans til din tråd.

 

jeg må si at du virker som ei superduper jente og det er vel sånne folk jeg egentlig leter etter selv, jeg synes du har et glimt i øyet hvis det går an å si ut ifra hva noen skriver.

du er veldig lik meg og jeg tror vi kunne blitt gode venner egentlig, vi kunne hatt mange gode samtaler..

det er veldig ulikt meg å si/gjøre dette; men vi kunne kanskje chattet litt en gang i tiden, bare sånn avslappet og uhøytidelig uten noe press om noe?

jeg er forøvrig en mann på 30, og hvis du føler at hele greia er upassende i tråden eller at jeg er en gammel gris eller noe så er det greit.

jeg tenkte bare at hva har jeg å tape på å spørre og vil en chat en gang i blant ta livet av meg/deg?

 

jeg har kjørt rimelig godt i grøfta i mitt liv og det står ikke så bra til, så det var godt å se at det faktisk finnes skikkelige folk i norge, deg TheMartine og flere andre som har postet i denne tråden, supre folk.

 

dere har løftet humøret mitt opp mange hakk, takk.

ha en fin dag.

[TheMartine]

Jøss, Teodor, så fint at tråden var til nytte for deg. Jeg bruker den egentlig mest til å surve over tingenes tilstand, jeg

 

Lag deg bruker her da, så blir det fart på sakene, veit du

[DaEvil1]

Man kan vel muligens si at det er menneskelig å kaste seg inn i en diskusjon...? Problemet er bare, at jeg irriterer meg over det at så mange andre gjør det, og da blir det litt hyklersk av meg å gjøre akkurat det samme. Og selv om jeg sier til deg (og til meg selv) at jeg gjør det for å få de til å se det fra et annet perspektiv, så har jeg sannsynligvis liggende et sted i underbevisstheten at de skal bli enige med meg og mine meninger. Og innsatsvilje er viktig, det er jeg enig i. Det viser at man bryr seg, og at man har pågangsmot. Det er vel heller det, at det føles bortkastet, når det eneste jeg får ut av mange debatter, er evnen til å formulere meg bedre. Men det er kanskje litt av mitt eget problem, at jeg tror jeg skjønner motdebattantens synspunkt, når jeg egentlig ikke gjør det...

 

Hva mener du når du sier du vil ha mer enn flaskepanting of sortering av søpla? Litt av typen "istedet for å donere penger til veldedige organisasjoner for arbeid i Afrika, så kunne man heller reist ned og gjort en innsats selv"?

 

Var det noen spesiell grunn til at du gikk på en kristen folkehøgskole? Syns det er morsomt og interresant når folk forteller meg hvilken vei jeg bør gå i livet. Traff forresten på en veldig hyggelig dame for et års tid siden. Hun ga meg et hefte, og sa dette ville hjelpe meg å finne den rette sti i livet. Når jeg så på heftet var det vakttårnet (Gis ut av Jehovas vitner), ble nesten litt rørt av det. Selv om jeg mått le litt av mye av det som stod i heftet.

 

Forresten tok jeg vistnok feil (har ALDRIG skjedd før!!11) angående mine kristne venner. Ble faktisk invitert med på fotball for et par dager siden. Så så feil kan man ta! Jeg tror det kanskje har med væremåten min. Jeg har tendens til å være veldig lett å ta kontakt med (hvis noen lurer på hvilken vei en eller annen gate er, og jeg er i nærheten, så er det meg som blir spurt av en eller annen grunn), men når man blir kjent med meg, siden jeg ikke tar initiativ til kontakt så alt for ofte, blir man kanskje litt usikker på hvor man egentlig har meg.

 

Hah, hvis jeg stiller spørsmål som blir såpass nærgående, har du jo bare en ting å gjøre: Stille meg spørsmål som gjør meg minst like oppmalt i et hjørne som det du følte deg!

 

Jeg kjenner meg litt igjen på det med utesteder. Med mindre jeg har noen jeg kjenner godt å henge med, har jeg en tendens til å bli bortkommen på utesteder. Er litt motsatt på fester. Der har jeg en tendens til å kanskje ta litt for mye av. En fest jeg var på, skulle jeg kjøre en veninne til sentrum så hun kunne nå bussen, ble folk helt målløs av at jeg kjørte. De trodde jeg hadde drukket alt for mye til å kjøre. Selv om jeg ikke hadde rørt en dråpe alkohol. Tror det er litt på grunn av at når jeg er blant fulle folk, så blir jeg litt "sosial full". Kanskje det er litt på grunn av at når jeg vet flesteparten er beruset, kommer de til å ha et ganske groggy minne av hva som skjedde, så da har ikke jeg så mye problem med hemninger og slikt

 

[hobbypsykolog]Dette kommer kanskje til å høres corny og kanskje litt fornærmende ut, så beklager på forhånd, men er grunnen til at hjernen din kobler ut og kroppen din fryser, at du innerst inn vil at den skal gjøre det, eller føler du at du er helt uten kontroll på det området?[/hobbypsykolog]

 

EDIT: Wow den var lang!

Endret 19. april 2009 av Hwoarang