Hva gjør man når alle etablerer seg?

[Gjest Guest_Bob_*]

Visste ikke at det fantes andre som generelt ikke drikker uten å være fanatisk religiøs, ha en diagnose eller være oppmann i en avholdsforening. Fantastisk, jeg er ikke alene i verden ! Har aldri "møtt" noen andre som har et så likt syn på alkohol som det du forteller om. Tok tidlig i livet avgjørelsen om å avstå fra alkohol uten å føle behov for å se ned på de som drikker eller prøve å overbevise de til å gjøre noe annet. Jeg er vel bare en litt sær festbrems. Mennesker kan gjøre det de selv føler for så lenge det ikke går utover medmennesker.Har mang en gang tenkt at jeg bare skal begynne å helle nedpå. Bare for å føle meg litt på innsiden av gjengen. Ikke alltid være freaken som ikke drikker. Blir veldig lett til at man kan føle seg litt utenfor og ikke helt godtatt, selv om folk påstår at de synes det er greit. Men, jeg er nok en del for sta og føler vel kanskje at enkelte holdninger er en del av det som gjør meg til meg selv.

 

Er også i samme "fase" som deg i livet. Halve venneflokken har blitt familie-mennesker, andre halvdelen er single og "glad i party hver helg" livet. Passer liksom ikke inn noen av plassene. Unger og hele den greia er helt uaktuelt sånn livet er nå og fest greiene er bare kjedelig. Har heldigvis noen få som er med på å gjøre litt morsomme edru greier noen ganger.

 

Ble litt rotete dette her. Bare veldig gira over å høre at det fantes andre mennesker som meg selv !

[brutal_mann]

Visste ikke at det fantes andre som generelt ikke drikker uten å være fanatisk religiøs, ha en diagnose eller være oppmann i en avholdsforening.

Nå er vi oppe i tre individer bare i Norge!

[brutal_mann]

Joda, Hwoarang, du er nok inne på mye av det jeg har tenkt selv, også. Jeg vil ikke gjøre meg selv avhengig av alkohol for å kunne være sosial, men samtidig har jeg ennå ikke helt funnet hvilke metoder jeg skal bruker for å gjøre det på en annen måte.

Dette rådet faller nok ikke i god jord, men kamelspising og tolmodighet hører med. <- Leses med normal "fortellrerstemme". Ikke noe spydigheter eller andre ufinheter

 

Målet med kamlespising er å unngå konfliktsituasjoner før en har nok ammunisjon til å legge frem sitt eget syn på en uangripelig måte _uten_ å trøkke "motstanden" ned i gjørma. Sosial interaksjon på meget høyt nivå m.a.o.

[DaEvil1]

Jeg er ikke helt sikker på om fraværet av kamelspising er problemet. TheMartine sier selv at hun ikke har så store problemer med å få bekjentskaper, men problemet ligger i å gå fra bekjent til venn. Jeg tror kanskje problemet ligger litt mer i initiativ. Å finne på noe sammen med bekjentskapet er kanskje mer nærliggende en løsning tror jeg. Man kan jo alltids ta en spansk en ved med å la en diskusjon gli over på en skuespiller som har en ny film på kino, og så komme med en liten "Hei! *skuespiller x* er jo med i *film x*. Siden vi begge liker *skuespiller x*, skal ikke vi se den på kino en gang?". Vet ikke hvor mye TheMartine har forsøkt slike små triks, men tror de kan være til hjelp. Altså at når man stifter bekjentskaper, så hjelper det å prøve å finne noe man har til felles som man kan gjøre ilag en gang.

[-Léon-]

Kan vel si at jeg har aldri vært en stor fan av å drikke seg drita i helgene og er vel på en måte en litt innelukket person pga av det. Har vel også egentlig funnet ut at jeg skal like godt bare stå fra alt som har med alkehol å gjøre, aldri likt det og jeg liker ikke så sitte å spy dagen etter.

Spesielt ikke få høre alle de tragisk dumme tingene jeg har gjort mens jeg var full.

 

Er synd hvordan det har blitt med at alle tror alle skal ut å feste i helgene og hvis du sier at "Nei, jeg drikker ikke" så får du bare et rart syn tilbake som at jeg var en retard elns.

 

Ut ifra det du skriver så virker det som du har et relativt ok liv, med en jobb som du liker og lever livet sånn du vil det skal utfoldes.

Helt til det kommer med å stifte beskjentskap til andre mennesker.

Den siste delen er vel hva jeg selv sliter med også, jeg ser vel på meg selv som ikke den mest spennende mennesk siden jeg ikke drikker.

 

Men synes du bare bør stå på dine prinsipper og heller bare ligge ut en mal på forumet på hvordan din mann eller venner bør være, og evt se om noen svarer ;p

 

Hmmm, glemte litt poenge med hele posten

[thomassit0]

Man MÅ jo ikke drikke så man blir ødelagt full da, går jo an å kosedrikke en 6 pack i.l.a. en kveld

[TheMartine]

Visste ikke at det fantes andre som generelt ikke drikker uten å være fanatisk religiøs, ha en diagnose eller være oppmann i en avholdsforening.

Nå er vi oppe i tre individer bare i Norge!

 

Vi må ikke glemme det verdensomspennende straight edge-miljøet, som hovedsaklig består av kule punk- og rockemennesker. Fin gjeng, det

 

[...]

 

Problemet ligger mye i initiativ, ja. Jeg er flink til å be med meg folk ut på ting hvis de allerede er venner av meg, men det er et ganske så stort skritt å be med meg en jeg bare kjenner så halvveis. Jeg har ikke så mange triks i ermet heller. Det har hendt flere ganger at jeg har spurt om vedkommende vil være med på konsert eller en eller annen gratisfestival, og da har jeg stort sett fått nei. De jeg trives best rundt på jobben, er også stort sett bare interesserte i å gå på en eller annen pub, så jeg vet neimen ikke hvordan jeg skal klare å grave opp de riktige menneskene, jeg.

 

Så får jeg en litt merkelig følelse av å be med meg et menneske på kino eller kafé. Det blir litt sånn...date-ish over det.

 

[...]Ut ifra det du skriver så virker det som du har et relativt ok liv, med en jobb som du liker og lever livet sånn du vil det skal utfoldes.

Helt til det kommer med å stifte beskjentskap til andre mennesker.

Den siste delen er vel hva jeg selv sliter med også, jeg ser vel på meg selv som ikke den mest spennende mennesk siden jeg ikke drikker.

 

Men det er jo helt feil. At man liker å dra på fylla betyr ikke at man er et mer spennende menneske. Hvis du ikke drikker fordi du er prinsipelt imot det, vil jeg heller si at det er interessant personlighetstrekk ved deg. Det betyr ikke at de som drikker er mindre spennende, men det betyr heller ikke at de nødvendigvis er mer spennende heller

 

Men synes du bare bør stå på dine prinsipper og heller bare ligge ut en mal på forumet på hvordan din mann eller venner bør være, og evt se om noen svarer ;p

 

Ja, hehehe. Kanskje det er det enkleste? Skrive en bestilling, og se om jeg får varen eller ikke

 

Man MÅ jo ikke drikke så man blir ødelagt full da, går jo an å kosedrikke en 6 pack i.l.a. en kveld

 

Det går ikke an å kosedrikke noe som smaker død og helvete, vel. Nei, skal jeg drikke, skal jeg jaggu bli grøftedrita også

Endret 23. mars 2009 av cyclo

[Blåbær]

Ok, skal vi bare droppe alkoholpraten. Det kan ikke være andre årsaken da?

Personlighet er viktig, utseende, dannelse, omgangskrets osv, du har ikke funnet noen svar der da?

Punk og rockefolk er ikke de folkene du ser oftest med barn og trillevogner i gatene. Kanskje på tide å vokse opp og finne deg andre venner?

[ahpadt]

Som ^ sa, syntes jeg det er et overveldende fokus på alkoholen. Det finnes utallige andre ting som også spiller inn.

Endret 23. mars 2009 av ahpadt

[TheMartine]

Ok, skal vi bare droppe alkoholpraten. Det kan ikke være andre årsaken da?

Personlighet er viktig, utseende, dannelse, omgangskrets osv, du har ikke funnet noen svar der da?

Punk og rockefolk er ikke de folkene du ser oftest med barn og trillevogner i gatene. Kanskje på tide å vokse opp og finne deg andre venner?

 

For det første, så henger jeg ikke med punk- og rockefolk. Skjønt jeg ser ikke hva som ville vært så galt med det. Mange av dem jeg kjenner til i straight edge-miljøet er arbeidsfolk og etablerte, har god moral og engasjerer seg i verdensproblematikk.

 

Kan ikke helt si jeg føler meg barnslig, heller, snarere langt eldre enn de fleste på min alder.

 

Utseendet skjønner jeg ikke at skal spille noen rolle i et vennskap, mens jeg vet inderlig godt at personligheten min ofte er på kollisjonskurs med andres. Det er visse egenskaper jeg har, som jeg synes er fine og flotte og viktige, men som jeg sjelden møter forståelse for. Det er litt problematisk, i og med at det er personlighetstrekkene jeg liker best ved meg selv, men som jeg tydeligvis må forandre om jeg skal kunne gå godt overens med flere.

 

Men ok, rådet er tatt inn til betraktning. Man kan jo alltid forbedre seg.

[isprins]

Visste ikke at det fantes andre som generelt ikke drikker uten å være fanatisk religiøs, ha en diagnose eller være oppmann i en avholdsforening.

Nå er vi oppe i tre individer bare i Norge!

 

fire, vis man teller med meg..

Har forresten 4 andre kamerater som ikke er etablert med kjærring og unger, men der er det den vanlige helgeflatfylla som rår.. Jeg syns fulle folk er slitsomme, så jeg gidder ikke gå på byen lengre da det er dritkjedelig.

[trollhatt]

Jaha, hvordan har dere/noen av dere klart å vri denne tråden nesten utelukket inn på alkohol og drikking/ikke drikking som tema?

Om alkohol først skal blandes inn så går det slik som det her; drikk for det sosiale, ikke vær sosial for å drikke

 

Hva du skal gjøre derimot? Ingen anelse, men om du liker å dille med PC som jeg fikk inntrykk av et par sider tilbake så kan jeg sikkert invitere deg med til Stockholm til sommern/våren/høsten... nårenn det blir på LAN, meg og en gjeng med svensker i alle aldre... om du tør å sitte på

 

Jeg har noe av det samme problemet som det virker som det er opptil flere i denne tråden har, og med fare for å fremstå som tidenes nerd eller no så skal jeg ærlig innrømme at det som startet som hobby spilling har utartet seg til å bli ganske godt kjent med noen søta brødre så internett er aldeles ingen sperre for nye bekjentskaper.

[DaEvil1]

Problemet ligger mye i initiativ, ja. Jeg er flink til å be med meg folk ut på ting hvis de allerede er venner av meg, men det er et ganske så stort skritt å be med meg en jeg bare kjenner så halvveis. Jeg har ikke så mange triks i ermet heller. Det har hendt flere ganger at jeg har spurt om vedkommende vil være med på konsert eller en eller annen gratisfestival, og da har jeg stort sett fått nei. De jeg trives best rundt på jobben, er også stort sett bare interesserte i å gå på en eller annen pub, så jeg vet neimen ikke hvordan jeg skal klare å grave opp de riktige menneskene, jeg.

 

Så får jeg en litt merkelig følelse av å be med meg et menneske på kino eller kafé. Det blir litt sånn...date-ish over det.

Hmm, blir ikke det meste litt date-ish med mindre man er en gruppe da? (Festivaler blir litt mer som en langhelg kanskje da.)

 

Men uansett, det er jo mange ting man kan gjøre med andre (som dog kan kanskje føles litt som en date ) som bowling, se en DVD sammen, grille sammen på sommeren, drive med en sport sammen. Problemet kan være at, man får litt den samme flaue følelsen når man inviterer på slikt selv. Det kan være der problemet ligger. Hvordan "ter" du deg når du inviterer bekjentskaper (ikke venner) med på f. eks konserter og festivaler? Spør du litt passivt og forsiktig, eller er du veldig entusiastisk når du gjør det? Har du lyst toneleie i stemmen din? Ser du personen mye inn i øynene? (uten å ende opp med å stirre) Sinnstilstander er veldig smittsomme, så hvis du sier noe med entusiasme, og tror på det selv, er det veldig lett for den andre personen å bli entusiastisk selv, selv om den personen ikke nødvendigvis har så mye forhold til hva du snakker om.

 

Det skjer også at uansett hvor entusiastisk du er med tanke på hva du sier, så forblir personen litt passiv. Da kan det være problemer med å holde oppe motivasjonen til å spørre den personen, men da ligger sannsynligvis ikke problemeet hos deg, men heller med at den andre personen har litt vanskelig for å åpne seg ovenfor andre. Da er det godt mulig, at denne personen føler at den trenger for eksempel alkohol for å åpne seg ovenfor andre. Jeg har selv merket at folk som har vært nogenlunde lunkne til meg før, men som jeg har vært med mens de har fått litt innabords, har blitt mye mer begeistret for meg etter det, selv om jeg ikke har drukket. Og i slike tilfeller kan det være vanskelig (med dog ikke umulig) å komme til vennestadiet uten å gå via et par turer på puben med vedkommende.

 

Første steg blir alltid litt rart og kanskje flaut, men hvis det er en trøst er det slik for de fleste mennesker (og derav ligger mye av grunnen til at mennesker bruker alkohol til å komme forbi disse sperrene), og det eneste du kan gjøre er å se på deg selv og hvordan du opptrer ovenfor andre mennesker for å øke sjansene for at de lar deg komme inn i sin comfort zone. Vet ikke om dette hjelper så mye, men det kan kanskje være litt food for thought

[DaEvil1]

Utseendet skjønner jeg ikke at skal spille noen rolle i et vennskap, mens jeg vet inderlig godt at personligheten min ofte er på kollisjonskurs med andres. Det er visse egenskaper jeg har, som jeg synes er fine og flotte og viktige, men som jeg sjelden møter forståelse for. Det er litt problematisk, i og med at det er personlighetstrekkene jeg liker best ved meg selv, men som jeg tydeligvis må forandre om jeg skal kunne gå godt overens med flere.

 

Håper det ikke blir for personlig her, men hvilke egenskaper er det snakk om her? Bare nysjerrig, da jeg ikke kan se noen egenskaper som gjør deg lite attraktiv for et vennskap...

[TheMartine]

 

Er ganske nerdy, ja, hehe. Er det spesielt bra LAN-miljø i Sverige, eller hvorfor reiser du dit, egentlig? Jeg hang på LAN hele tiden da jeg var yngre, men nå går det mest i TG og kanskje ett til i løpet av året.

 

Og ja, nettet kan funke kjempebra for å bli kjent med folk, det. Det er lettere å finne mennesker med samme interesser og man kan komme ganske langt innpå hverandre før man møtes. Det liker i hvert fall jeg

[TheMartine]

 

Mange tankevekkere her, Hwoarang

Den date-følelsen er vel bare noe man må jobbe seg forbi, og som sikkert blir borte ganske kjapt hvis man er flinke til å finne på en del ting sammen, og ikke lar det gå en evighet mellom hver gang man møtes.

 

Når jeg ber med meg folk ut har jeg nok ofte stor entusiasme ved meg, ja. Jeg er generelt veldig entusiastisk rundt det meste, men samtidig har jeg et ufrivillig ironisk klang i stemmen min, så det kan godt være at mange plukker opp den. En gang ble det nesten til en diskusjon mellom meg og servitrisen på Peppes fordi hun ikke trodde på meg da jeg sa at det smakte godt, hehe.

 

Jeg er ganske ironisk ofte også, da, så jeg er ikke helt uskyldig. Dét er forresten en av mine verste egenskaper, denne ironien og sarkasmen som stadig kommer tilbake. Har en ganske guttete humor, kan du si, og det gjør ofte at folk feiltolker meg nettopp fordi jeg ikke er gutt.

 

Kan godt gi en kort beskrivelse av de egenskapene jeg selv liker, men som ofte viser seg å være problematiske når det gjelder forhold til andre mennesker. Det er ikke noe sensasjonelt, altså.

 

For eksempel er jeg veldig opptatt av moral, ærlighet, rettferdighet, toleranse og kunne sikkert dødd for mine prinsipper. Jeg reagerer veldig på løgn, har store problemer med å ikke bli provosert av dårlig moral, tror jeg kan forandre verden ved å diskutere med rasister og homohatere og generelt alle jeg møter som uttrykker en eller annen form for intoleranse eller fordomsfulle holdninger. Sånn sett er jeg intolerant selv, og dobbeltmoral er paradoksalt nok noe av det ekleste jeg vet om. Jeg er ganske lett å fyre opp, hvis man trykker på de rette knappene.

 

Jeg jakter på nødhjelps-ververe når jeg går i byen, bare for å fortelle dem at jeg alt er medlem og at jeg synes det gjør en flott jobb. Jeg mister litt av livslysten hver gang en flokk med idioter står utenfor bussdøra og sperrer for dem som skal av, jeg får vondt langt ned i sjela hver gang jeg leser =Oslo, og legger generelt alt for mye energi i saker jeg aldri kan forandre samme hvor mye jeg prøver.

 

Sånn prioriterer jeg, og jeg vet det ikke alltid er like lett å forstå.

[ahpadt]

Når jeg ber med meg folk ut har jeg nok ofte stor entusiasme ved meg, ja. Jeg er generelt veldig entusiastisk rundt det meste, men samtidig har jeg et ufrivillig ironisk klang i stemmen min, så det kan godt være at mange plukker opp den. En gang ble det nesten til en diskusjon mellom meg og servitrisen på Peppes fordi hun ikke trodde på meg da jeg sa at det smakte godt, hehe.

 

Jeg er ganske ironisk ofte også, da, så jeg er ikke helt uskyldig. Dét er forresten en av mine verste egenskaper, denne ironien og sarkasmen som stadig kommer tilbake. Har en ganske guttete humor, kan du si, og det gjør ofte at folk feiltolker meg nettopp fordi jeg ikke er gutt.

 

Det der høres merkverdig kjent ut. Jeg syntes det også er viktig med ærlighet - noen gang så er jeg kanskje til og med for ærlig. At folk veldig ofte ikke tørr å si det de mener rett ut irriterer meg også. Hva slags signaler tror de at de sender ut? Prøv å skap noe eget før dere forfølger andre, id**ter. Får bruke utsagnet: "Grow a pair of bollocks".

Endret 24. mars 2009 av ahpadt

[trollhatt]

snip

 

Næh, ikkeno spesiellt - bare de jeg spiller med til vanlig som drar igang et lite LAN noen ganger i året, andre gang jeg dro over nå for et par uker siden. Veldig hyggelig faktisk, får man satt et ansikt og litt mer personlighet enn bare en stemme på folk

 

-Særegenhet er bra.

Endret 25. mars 2009 av trollhatt

[TheMartine]

Det der høres merkverdig kjent ut. Jeg syntes det også er viktig med ærlighet - noen gang så er jeg kanskje til og med for ærlig. At folk veldig ofte ikke tørr å si det de mener rett ut irriterer meg også. Hva slags signaler tror de at de sender ut? Prøv å skap noe eget før dere forfølger andre, id**ter. Får bruke utsagnet: "Grow a pair of bollocks".

 

Ja, det er irriterende. Altså, man kan godt pynte på sannheten om den ikke er annet enn skadelig eller sårende, og det ikke er noe noen får noe godt ut av. Men det er i ytterst få tilfeller, altså.

 

Det mest frustrende er dem som sier ja til å være med på alt mulig, for så å ombestemme seg en time før konserten eller kinoen eller what ever starter. Kanskje sa de ja uten å ha veldig lyst, eller så fikk de et bedre tilbud, og lyver til deg og sier at de ikke har råd eller er blitt dårlige. Åååh, det der opplever jeg hele tiden, og det irriterer ræva av meg.

[DaEvil1]

Når jeg ber med meg folk ut har jeg nok ofte stor entusiasme ved meg, ja. Jeg er generelt veldig entusiastisk rundt det meste, men samtidig har jeg et ufrivillig ironisk klang i stemmen min, så det kan godt være at mange plukker opp den. En gang ble det nesten til en diskusjon mellom meg og servitrisen på Peppes fordi hun ikke trodde på meg da jeg sa at det smakte godt, hehe.

 

Jeg er ganske ironisk ofte også, da, så jeg er ikke helt uskyldig. Dét er forresten en av mine verste egenskaper, denne ironien og sarkasmen som stadig kommer tilbake. Har en ganske guttete humor, kan du si, og det gjør ofte at folk feiltolker meg nettopp fordi jeg ikke er gutt.

Hehe, har litt den samme tendensen selv til å virke ironisk selv om jeg ikke er det. Det kan nok være en bidragende faktor til at folk er litt nølende. Merker selv at folk har litt problemer med å vite hvor de har meg. Så tar meg selv litt i nakken på det der, men ikke for mye, da jeg nyter litt at folk ikke helt klarer å plassere meg. Personlig syns jeg ironi og sarkasme er essensielt for en person, men ikke alle deler det synet. Så blant folk flest, kan nok det være et problem ja.

 

For eksempel er jeg veldig opptatt av moral, ærlighet, rettferdighet, toleranse og kunne sikkert dødd for mine prinsipper. Jeg reagerer veldig på løgn, har store problemer med å ikke bli provosert av dårlig moral, tror jeg kan forandre verden ved å diskutere med rasister og homohatere og generelt alle jeg møter som uttrykker en eller annen form for intoleranse eller fordomsfulle holdninger. Sånn sett er jeg intolerant selv, og dobbeltmoral er paradoksalt nok noe av det ekleste jeg vet om. Jeg er ganske lett å fyre opp, hvis man trykker på de rette knappene.

Hva mener du med "dårlig moral"? Mener du intoleranse og fordomsfulle holdninger som du nevner her, eller noe mer?

 

Det er vel omtrent umulig å ha et livssyn som ikke inneholder paradokser og selvmotsigelser. Det beste man kan gjøre, er å være klar over disse, og å ha selvinnsikt til å arrestere seg selv når man går for langt.

 

Jeg jakter på nødhjelps-ververe når jeg går i byen, bare for å fortelle dem at jeg alt er medlem og at jeg synes det gjør en flott jobb. Jeg mister litt av livslysten hver gang en flokk med idioter står utenfor bussdøra og sperrer for dem som skal av, jeg får vondt langt ned i sjela hver gang jeg leser =Oslo, og legger generelt alt for mye energi i saker jeg aldri kan forandre samme hvor mye jeg prøver.

 

Sånn prioriterer jeg, og jeg vet det ikke alltid er like lett å forstå.

Du brenner ihvertfall for hva du gjør! Jeg vet ikke hvordan du er i person, men syns du selv at du kan virke litt for engasjert for folk til tider? Hvis du gjør det, er det verdt å tenke på å rasjonere litt på seg selv. Selv vet jeg at det ikke er lett å slå av egenskapene som det er med å slå av en bryter, men jeg tenker at å prøve å rasjonere egenskapene til en viss grad bevisst, kan være behjelpelig med tanke på å få nye venner. Men det finnest selvfølgelig grenser for hvor langt man skal gå for å tilpasse seg selv for andre. Så hvis du føler du stiller deg for mye inn på andres frekvens, så gjør du sannsynligvis akkurat det det

 

Forresten, hva er =Oslo?