En som står deg veldig nær har drept noen, tyster du?

[NikkaYoichi]

Jeg ville helt klart angitt en morder om jeg visste hvem som hadde begått et drap. Jeg anser drap som så alvorlig, at det ikke finnes noen vei utenom, for min samvittighet. Jeg blir skremt over å se hvor lav moral enkelte har.

[Dorian Gray]

Kalinken: Godt argumentert, jeg tror ståstedet mitt egentlig er at hvis jeg først skulle tystet så ville det vært min egen samvittighet som gjorde det, og ikke den eventuelle loven som forteller meg at det er det riktige å gjøre. Jeg ville absolutt ikke gått imot mine egne moraler grunnet en prinsipp jeg hadde fått for meg hvor jeg måtte gjøre det motsatte av det som var lovlig, men heller at jeg alltid lot de prinsippene ta avgjørelsen for meg.

[Hamnli2]

Og du mener at du er bedre skikket til å vurdere skyldsspørsmålet enn rettssystemet? Det er ikke politiet som dømmer folk, de bare finner og oppbevarer folk de mener kan ha brutt norske lover. Så hvorvidt du stoler på politiet eller ikke er ikke det sentrale her, heller forholdet ditt til domstolene.

 

Absolutt. Rettsystemet diskuterer ikke rett og galt, bare lov\ ikke lov. Å ikke tyste er selvfølgelig ikke lov, men er ikke dermed sagt at det er galt.

Men hva som er lov/ikke lov er hva et flertall av folket (i den grad politikerne i Norge representerer folket) mener er rett og galt. Det finnes selvfølgelig ikke noen universalt gyldig moral, men ifølge min og de aller fleste menneskers moral kan drap sjelden rettferdiggjøres.

 

Bortsett fra når man går til krig da, så da er ikke drap galt likevel...

 

 

 

Dessuten må du huske at det er flere måter å drepe på en vold. Går fint ann å prate folk ihjel eller manipulere offerets omgivelser til de tar selvmord. Er mange psykologer som har gådd på en smell der... For ikke å prate om ungdommer som får kompiser til å gjøre dumme ting, og så går det litt ut av kontroll... Eller han ensomme karen på videregående som ingen prata med som bare forsvant en dag...

 

For å si det enkelt, så tror jeg nesten alle kjenner noen som har drept noen, om man ikke bare tenker vold!

 

Det blir etter min mening helt galt å kalle dette for drap. Å hevde at folk ikke er ansvarlig for egne handlinger bare fordi de blir utsatt for påvirkninger utenifra henger jo ikke på greip.

Klart folk er ansvarlige for egne handlinger. Som om du foreksempel prater en stakkar til å ta selvmord, burde du ikke ta litt ansvar da? Er selvfølgelig ikke bare din feil, men du har litt skyld da du også, det må du være enig i. Egentlig tror jeg en egen tråd om akkurat dette ville vært på sin plass

 

Det er en selv som velger hvordan en skal la ytre påvirkninger påvirke seg.Ingen kan tvinge deg til å føle en følelse, bevisst eller ubevisst velger du å gi etter for deres ønsker.

 

Buhuhulllllshit! Du har på ingen måte kontroll over hvordan dine omgivleser påvirker deg, eller hvordan verden rundt deg får deg til å føle. For eksempel hadde vi nettop i psykologistudiet om hvordan få folk til å tro de er forelsket i deg, og dermed blir sjangsen for at de skal bli det høyere! Kontroll over egne følelser? Som vi sier der jeg er fra "meg i ræva!"

 

Når dette er sagt er det jo selvfølgelig ikke alltid det er lett å motstå andres påvirkninger og jeg kan gå med på å kalle folk som manipulerer andre til noe for medvirkende. Men altså ikke ene og alene ansvarlige for en annen persons handlinger.

 

Enig

 

Poenget er at drap er ikke alltid galt, og samfunnet er enig i at drap er greit, forstyrrende ofte.

 

Aldri gådd i fengsel for en venn?

 

Det er kriteriet mitt for å kalle folk mine venner, om jeg ikke ville gådd i fengsel for dem så er de ikke venner. Alle andre er bekjente.

 

Jeg har mange gode venner som jeg ikke hadde gått i fengsel for. Enhver er ansvarlig for sine egne handlinger, og jeg tar ikke hverken skylden eller straffen for noen andres handlinger bare fordi jeg er glad i dem. Hvorfor skulle jeg gjort det?

 

Fordi du er glad i dem?

 

Om du virkelig er glad i noen så er du rede til å ofre noe for dem. Om det er noen år i fengsel, livet ditt, eller bare en tur på kiosken mens favoritt-programmet ditt er på tv. Er du glad i noen så er du villig til å ofre for dem. Er du ikke villig til å ofre noe for en annen person så er ikke den personen en venn av deg \ du bryr deg ikke om den personen.

 

Du må huske at følelser, spesielt kjærlighet, er ikke rasjonellt

 

 

 

 

 

 

 

 

ps: om du ikke er villig til å ofre noe for noen så er du nokk en sosiopat. Om du ikke er villig til å gå i fengsel for noen så er du nokk ikke forelsket, vil jeg tro.

[oslofreak]

I utgangspunktet, nei. Jeg ville ikke ha tystet.

 

Dog så synes jeg det finnes visse unntak. Hvis en "kamerat" begår et kaldblodig drap og forteller meg om det, for deretter å be meg om å ikke si det videre; fuck him. Ingen sann venn ville ha satt en kamerat i en slik knipe.

 

Utover det så kan jeg tenke på dusinvis av ulike scenarioer der jeg hadde:

a. "tysta" glatt

b. "tysta" med tvil

c. ikke vet

d. ikke hadde tysta, men i sterk tvil

e. uten problemer hadde holdt kjeft

Endret 15. mars 2009 av oslofreak

[Kalinken]

Klart folk er ansvarlige for egne handlinger. Som om du foreksempel prater en stakkar til å ta selvmord, burde du ikke ta litt ansvar da? Er selvfølgelig ikke bare din feil, men du har litt skyld da du også, det må du være enig i. Egentlig tror jeg en egen tråd om akkurat dette ville vært på sin plass

Ja, som jeg sa i det foregående innlegget går jeg med på at man gjennom påvirkning kan bli medansvarlig for en handling, men jeg går ikke med på at den som har vært under påvirkningen ikke har noe ansvar selv. (Selvfølgelig kommer det an på hvilke tilfeller det er snakk om, her snakker jeg ikke om hjernevasking og tortur og den slags, men påvirkning av den mer hverdagslige sorten.)

 

Det er en selv som velger hvordan en skal la ytre påvirkninger påvirke seg. Ingen kan tvinge deg til å føle en følelse, bevisst eller ubevisst velger du å gi etter for deres ønsker.

 

Buhuhulllllshit! Du har på ingen måte kontroll over hvordan dine omgivleser påvirker deg, eller hvordan verden rundt deg får deg til å føle. For eksempel hadde vi nettop i psykologistudiet om hvordan få folk til å tro de er forelsket i deg, og dermed blir sjangsen for at de skal bli det høyere! Kontroll over egne følelser? Som vi sier der jeg er fra "meg i ræva!"

Jo, man har til en viss grad kontroll over hvordan omgivelsenes påvirkninger påvirker seg selv. Man trenger ikke mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer til å ihvertfall delvis kunne kontrollere sine egne reaksjonsmønstre. Å kunne velge egen reaksjon på stimuli forutsetter selvfølgelig at man har et bevisst forhold til hva det er man reagerer på og hvorfor man reagerer som man gjør, men med en viss grad av selvinnsikt skulle det ikke være så vanskelig å opparbeide seg dette.

 

For å ta et eksempel: En person mobber deg. Da kan du enten velge å betrakte dette som at det er en feil ved deg som fører til mobbingen, eller et problem som mobberen selv har som han "projecter" (husker ikke det norske ordet i farta) over på deg. Ved det første alternativet vil man påvirkes negativt følelsesmessig, mens i det andre vil man ikke gjøre dette.

 

Hvis man ser analytisk på påvirkninger vil jeg tro at en kan velge reaksjonsmåter til det meste. Samtidig ser jeg jo at de fleste ikke tenker analytisk i sosiale settinger, så de aller fleste vil ikke ha muligheten til å velge reaksjonsmåter. Men det at man ikke vanligvis gjør dette, vil ikke automatisk si at man ikke har muligheten.

 

Poenget er at drap er ikke alltid galt, og samfunnet er enig i at drap er greit, forstyrrende ofte.

Jeg er enig i at samfunnets moral ikke er konsekvent, men når det gjelder drap utenfor krigssituasjoner vil jeg tro at det er konsensus om at det i de fleste tilfeller er galt.

 

Om du virkelig er glad i noen så er du rede til å ofre noe for dem. Om det er noen år i fengsel, livet ditt, eller bare en tur på kiosken mens favoritt-programmet ditt er på tv.

Ja, de aller fleste er villige til å ofre noe for dem man er glad i. Meg selv inkludert. Men det er ikke dermed sagt at jeg er villig til å ofre hva som helst, spesielt ikke hvis jeg ikke betrakter det som noe verre for vedkommende å ta en straff for noe han har gjort enn det er for meg.

 

Er du ikke villig til å ofre noe for en annen person så er ikke den personen en venn av deg \ du bryr deg ikke om den personen.

De aller fleste er da villige til å ofre noe for venner, forskjellen ligger i hvor mye.

 

Du må huske at følelser, spesielt kjærlighet, er ikke rasjonellt

Kjærlighet er rasjonelt, bare ikke etter de parametrene man på forhånd kunne forvente. Det at man betrakter kjærlighet som irrasjonelt er kun et uttrykk for at man ikke forstår hvilke regler som styrer den.

 

ps: om du ikke er villig til å ofre noe for noen så er du nokk en sosiopat. Om du ikke er villig til å gå i fengsel for noen så er du nokk ikke forelsket, vil jeg tro.

Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke er noen sosiopat, og også ganske sikker på at jeg ikke er forelsket. Så du har ihvertfall en av to riktige her.

[Hamnli2]

1. Nå mente ikke jeg at du var en sosiopat da, jeg bare nevnte det i slengen.

 

2. Tror vi er stort sett enige, vi bare har forskjellige grenser for hvor mye man vil ofre for sine venner.

 

3. Men kjærlighet er ikke rasjonelt, det er ingen følelelser. Det mest rasjonelle er følgelig stoisisme, men dette blir igjen en annen diskusjon

 

4.

"Jeg er enig i at samfunnets moral ikke er konsekvent, men når det gjelder drap utenfor krigssituasjoner vil jeg tro at det er konsensus om at det i de fleste tilfeller er galt."

 

 

I vårt samfunn? absolutt. Om du regner flere samfunn med? Ikke riktig så. Menneskeoffre, dødsstraff, holmgang (eller annen tann for tann straff) osv, historien og dagens planet er full av eksempler der drap er akseptabelt i et samfunn.

 

Og hvorfor skal vi se bort fra krig? Det er da konstant krig på planeten vår, og det har det vel vært siden menneskeheten først møtte andre mennesker?

 

Poenget er at enten er drap galt, eller så er det nyansert. Jeg går for nyansert, og da må du bruke dine egne moraler og samvittighet for å dømme om et spesielt drap var riktig eller galt. Om noen jeg brydde meg om ble drept ville det vært galt i mine øyne, og da kunne ikke 10 ville hester, 3 tykke industrikjettinger, en klissen tyggegummi og siv jensen stoppet meg fra å ta hevn.

 

Om noen jeg brydde meg om drepte noen jeg ikke brydde meg om så ville jeg i utgangspunktet ikke brydd meg. Jeg måtte selvfølgelig ta det i betraktning at denne personen kanskje en dag kommer til å skade noen jeg bryr meg om, men det blir veldig individuellt.

 

Om noen jeg brydde meg om drepte noen jeg brydde meg om vet jeg ikke lenger. Kanskje hadde jeg tilgivet drapsmannen, kommer ann på omstendighetene. Hadde jeg ikke tilgivet han så hadde jeg ikke tysta uansett, ikke noe fengsel er hevn nokk.

[wûst]

Familie, aldri. Venner, ganske sikker på at jeg ikke ville ha gjort det.

[Melisma]

Brutalt.

 

 

Men er du enig?

[CypheroN]

Tja, delvis, delvis.. Men kjærligheten finnes nok, den.

[Erik den Raude]

Ofrer ikke en dritt for mordere. (:

[Melisma]

Jeg har en diskusjon gående om dette her om du/dere vil bli med på den. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette stemmer, men ingen andre er enig med meg, ikke irl når jeg drar opp dette.

 

Det er nesten som å prate med hjernevaska kristne, men de holder på det de tror fordi de har blitt opplært hele livet av verden at kjærlighet finnes. Denne magiske uforklarlige følelsen vi liksom ikke kan forklare.. Men ALT kan forklares, bare man rydder vekk all fantasitanker først.

 

Finnes kjærlighet eller er det bare instinkter?

[Inaktivbruker_101125]

Linken din fører til nowhere.

[Melisma]

Dette "jeg er glad i deg" vennskapet er bare overfladisk tull.

 

Dine vennskap kanskje... på tide å få noen nye venner?

 

 

Nei nei, dine venner og bestevenner også.. Alle homo sapiens på denne jord. Alle gjør vi kun ting for egen vinning.

[Hamnli2]

Kjærlighet er selvfølgelig bare kjemiske reaksjoner og neuroner som fyrer av i hjernen, men følelsen er like ekte likevel. Er vel ikke så vansklig å forstå?

 

Dette "jeg er glad i deg" vennskapet er bare overfladisk tull.

 

Dine vennskap kanskje... på tide å få noen nye venner?

 

 

Nei nei, dine venner og bestevenner også.. Alle homo sapiens på denne jord. Alle gjør vi kun ting for egen vinning.

 

Aldri hørt om altruisme du da?

[Dorian Gray]

Dette "jeg er glad i deg" vennskapet er bare overfladisk tull.

 

Dine vennskap kanskje... på tide å få noen nye venner?

 

 

Nei nei, dine venner og bestevenner også.. Alle homo sapiens på denne jord. Alle gjør vi kun ting for egen vinning.

Det er en måte å tenke på, og det er nok mange som deler dette synet. Men du har ikke akkurat revolusjonert verden med denne lille teorien din, og det er nok mye mer komplisert enn som så.

[Melisma]

prøver igjen med linken, Finnes kjærlighet eller er det bare instinkter?

 

Hamnli2: altruisme er bare svada. Følelsen kjennes ekte ut ja! Men om man plukker det fra hverandre så kan man ifnne ut svaret på hvorfor man tenker og føler slik. Ikke bare at det er sånn, at kjærligheten er noe magisk liksom..

 

Dorian, jeg svarer deg i linken jeg la ut, ellers sporer vi av.

Endret 15. mars 2009 av Melisma

[Hamnli2]

Altruisme er meget reelt. Gidder ikke engang finne kilde på det, du finner ikke psykolog i verden som ikke godtar altruisme.

 

Alt av følelser er bare kjemikalier og elektroner, men det føles godt å føle likevel! Poenget er at selv om du bare består av atomer så er du så mye mer en bare en mengde materie!

[thrice]

Kommer ann på bakgrunnen for drapet. Hadde det vært hevn for en voldtekt o.l. ville jeg ikke sagt noe, tror jeg.

[Rabbid]

Avhenger sterkt av situasjonen, men om det var kaldblodig drap gaar jeg rett til politiet.

[Utlånt]

det er et veldig vanskelig spørsmål hvor jeg egentlig ikke tror noen kan si seg sikre på noe før dem havner i en slik situasjon. Selv så tror jeg at omstendighetene hadde bestemt. Hadde det vært i selvforsvar hadde jeg nok ikke tystet men om det hadde vært med overlegg ville jeg enten latt personen melde seg eller så hadde jeg tystet. Selv er jeg også med den formening at man tyster ikke på familie eller venner. Men, jeg vil jo heller ikke ende med og bli straffet fordi noen har gjort noe idiotisk. Venner eller ikke. Men som sagt tror jeg ikke at jeg kan si noe med sikkerhet før jeg havner i en slik situasjon. Vanskelig spørsmål.