Gå til innhold

Hitlers histore, VERDT OG LESE!


joakimahj

Anbefalte innlegg

I januar 1933 kom Adolf Hitler til makten i Tyskland. Han ledet en koalisjonsregjering der nazistene var i mindretall, så Hitler hadde derfor ennå ikke fritt spillerom.

 

Natt til den 27. februar 1933 sto det tyske parlamentet, Riksdagen, i flammer. Politiet fant en nederlandsk kommunist, Marinus van der Lubbe, liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet, og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene sto bak brannen, og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD. KPD ble fra 1. mars forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert.

 

I mars ble tre bulgarske kommunister arrestert, den mest kjente av disse var Georgi Dimitrov. Bulgarerne og van der Lubbe ble stilt for retten i Leipzig senere i 1933. Van der Lubbe ble funnet skyldig og ble henrettet den 10. januar 1934. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nazistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse rettene kunne nazistene kontrollere selv, og folkedomstolene ble senere beryktede for det høye antall idømte dødsdommer.

 

Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident Paul von Hindenburg til å få Hindenburg til å erklære unntakstilstand. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret (Riksdagsbrannforordningen) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nazistene erklærte så at Komintern sto bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter valget 5. mars 1933 kom den såkalte Bemyndigelsesloven, som gav rikskansleren diktatoriske fullmakter.

 

Dette valget var det siste Riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929.

 

De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52% av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30%.

 

Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, bl.a. provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser den 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30 % for SPD og KPD, men nå øket høyreflyen til over 60%, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men det var ikke forbundet med direkte fare å stemme på SPD eller KPD. Stemmene ble korrekt tellet opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.

 

Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25% av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.

 

For en fullstendig oversikt over alle tyske valg fra 1919 til 1933 til Riksdag og Landdager, se [(http://www.gonschior.de/weimar).

 

[rediger] De andre partiene forsvinner

 

De andre politiske partiene ble etterhvert forbudt. Etter at ledelsen i Sosialdemokratene hadde kritisert Hitler offentlig i Riksdagen, ble partiet forbudt og partiets verdier ble konfiskert. De venstreliberale Deutsche Staatspartei ble også snart tvangsoppløst. Høyrepartiene, bestående av de katolske partiene og de konservative, gikk i oppløsning innenfra etter press fra nazistene.

 

Den 14. juni 1933 ble NSDAP Tysklands eneste lovlige parti. Forsøk på annen partipolitikk ble straffet med flere års fengsel. Riksdagen besto fortsatt, men nå bare av nazister.

 

[rediger] Hindenburgs død

Paul von Hindenburg, tysk president 1925-1934

 

Nazistene fikk enda mer utvidede fullmakter den 20. januar 1934, da en ny lov ble vedtatt som strippet de tyske delstatene for makt. Weimarrepublikkens konstitusjon sikret delstatene stort selvstyre, noe som passet dårlig for nazistene. Den nye loven satte delstatene under kontroll fra sentralregjeringen i Berlin, og oppløste delstatenes egne parlament.

 

Den 2. august døde president Hindenburg. Hindenburg var den siste politikeren som kunne fungere som en viss motvekt til Hitler, og ved presidentens død var det ikke lenger noen som sto i veien for Hitler. Hitler samlet vervene som rikskansler og rikspresident, og tok selv tittelen fører og rikskansler.

 

Etter dette hadde Hitler full kontroll over Tyskland. Alle rester av republikken var borte, nå var Tyskland et totalitært regime.

 

[rediger] Hitler tar kontroll over SA

 

Utdypende artikkel: De lange knivers natt

 

Sturmabteilung (SA) var en paramilitær nazistisk gruppe, opprettet av Hitler selv i 1920. SA var blitt brukt til å trakassere politiske motstandere på 20-tallet, men nå følte Hitler at de var blitt en truende maktfaktor. Under ledelse av den populære Ernst Röhm var Hitler redd for at de skulle true førerens posisjon. Videre sto Hitler under et press fra de militære, da SA og Röhm stadig høyere artikulerte kravet om formelle posisjoner innen de væpnede styrker.

 

Natten til 30. juni 1934 ble kjent som «De lange knivers natt». Hitler hadde på forhånd fått fabrikkert bevis for at Röhm planla et kupp, og fikk ham arrestert denne natten.

 

Hitler hadde også alliert seg med de andre nazitoppene Hermann Göring, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich. Ved hjelp av SS fikk disse nøytralisert og overtatt SA. SA ble etter dette omstrukturert og i praksis lagt ned. SS, som tidligere hadde vært en undergruppe av SA, ble nå en egen enhet. SS overtok på mange måter SAs rolle etter denne utrenskningen.

 

Samtidig som SA ble kuppet, ble også en mengde andre politiske motstandere arrestert. Blant de mest kjente var Kurt von Schleicher, den tidligere rikskansleren.

 

Hitler benyttet også anledningen til å overta kontrollen over hæren. Hæren ble reorganisert, Wehrmacht overtok for det tidligere Reichswehr.

 

[rediger] Hitlers økonomiske politikk

 

Da Hitler kom til makten var Tyskland ennå rammet av depresjonen. Arbeidsledigheten var høy, og også landbruket slet med å produsere nok mat i de økonomiske krisetidene.

Hjalmar Schacht, tysk riksbankpresident og økonomiminister

 

Hitler allierte seg fort med storindustrien. Han utnevnte Hjalmar Schacht til ny president i riksbanken allerede i 1933. Schacht var vel ansett i det tyske næringslivet, og dette beroliget de som var redd for at Hitler skulle føre en alt for venstreorientert økonomisk politikk.

 

Samfunnsøkonomisk sett la Hitler seg noe over mot planøkonomi. Han fikk utarbeidet fireårsplaner for økonomien, i samme stil som i Sovjetunionen. Samtidig samarbeidet Hitler tett med næringslivslederne. Hitler ville satse mye på å bygge ut tungindustrien ytterligere, da han så på denne som en bærebjelke i økonomien og viktig til å ruste landet opp igjen.

 

Hitler stimulerte også økonomien ved å sette i gang store offentlige byggeprosjekter. Mest kjent er nettet av motorveier, de såkalte Autobahn. Utbyggingen av veiene skaffet arbeid til mange, og gav bilindustrien viktig hjelp.

 

Industrien ble også oppmuntret til å forske på syntetiske produkter. Hitler ville unngå å havne i samme situasjon som under første verdenskrig, da Tyskland måtte gi opp på grunn av manglende forsyninger uten å egentlig ha tapt krigen militært. Det var spesielt viktig å utvikle kunstig bensin, noe I.G. Farben greide i 1934 ved hjelp av statsstøtte.

 

Samtidig prøvde nasjonalsosialistene å reformere jordbruket ved å innføre maksimalgrenser på hvor mye gjeld som kunne ligge på en gård. Dette gav imidlertid ikke den ønskede effekten, og produksjonen gikk bare nedover. Resultatet var at Tyskland måtte importere matvarer, noe som gikk på bekostning av våpenimporten. Tyskland fikk et stort underskudd på handelsbalansen på grunn av denne importen.

 

Tyskland hadde likevel stor økonomisk fremgang på 30-tallet. Veksten i industrien var så stor at handelsunderskuddet ble av sekundær betydning. Veksten kom i stor grad vanlige folk til gode, på grunn av lavere arbeidsledighet og større tilgang på forbruksvarer.

 

Tysklands industrielle tyngdepunkt forflyttet seg også østover i denne perioden. Tradisjonelt sett hadde de vestlige bystrøkene, som Düsseldorf, Gelsenkirchen og Dortmund, hatt mesteparten av industrien. Mye av den nybygde industrien på 30-tallet ble bygd i Midt-Tyskland og i de tidligere tyske østområdene. Disse østligere områdene hadde tidligere stort sett vært jordbruksområder, men de gikk inn i en rivende utvikling i Hitlertiden.

 

[rediger] Jødeforfølgelser

Minnesmerke for Europas drepte jøder.

 

Hitler satte straks i gang med forfølgelse av jøder da han kom til makten. Det ble stadig innført regler og påbud for jøder, og jøder fikk forbud mot å jobbe i staten og militærvesenet og ble uønsket i utdanningssystemet.

 

I 1935 kom de såkalte Nürnberg-lovene, som kriminaliserte ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Senere ble jødiske menn pålagt å ta «Israel» som mellomnavn, og jødiske kvinner måtte legge «Sarah» til navnet. Jøder fikk også en gul «J» stemplet i passet.

 

Jødiske butikker ble systematisk ødelagt av SA, og jøder ble stadig trakassert. Den største aksjonen kom natt til 9. november 1938, en natt som ble kjent som krystallnatten. 1500 synagoger ble satt i brann, 7000 jødiske butikker ble ramponert og 20 000 jøder og andre «uønskede» ble satt i konsentrasjonsleir.

 

Mange jøder valgte å forlate Tyskland på grunn av jødeforfølgelsene. Noen dro til USA, og andre dro til andre europeiske land.

 

Krystallnatten førte til at mange utenlands fordømte nazistene. USA hjemkalte bl.a. sin ambassadør i Berlin. Jødeforfølgelsene gjorde at nazistiske og fascistiske bevegelser i andre land mistet lokal støtte og sympati.

 

[rediger] Opprustning

 

Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten. Marinen ble begrenset til seks større krigsskip, og hæren ble begrenset til 100.000 mann. Tyskland fikk ikke lov til å ha noe luftforsvar.

 

Allerede fra 1933 gikk Hitler inn for å bygge opp de militære styrkene. Dette måtte gjøres i hemmelighet så Frankrike og Storbritannia ikke oppdaget opprustningen.

 

Opprustningen var nå kommet så langt at britene og franskmennene måtte svare. Frankrike økte varigheten av verneplikten, og britene gikk i gang med å utvide marinen. Hitler svarte øyeblikkelig med å også innføre verneplikt i Tyskland, samtidig som han erklærte at Tyskland ikke hadde til hensikt å overholde rustningsbegrensningene i Versailles-traktaten. Tyskland gikk derfor i gang med å bygge opp Luftwaffe igjen.

 

De andre stormaktene reagerte i liten grad på dette. Storbritannia, Italia og Frankrike prøvde å opptre samlet og protestere, uten at Hitler brydde seg. Folkeforbundet fordømte Hitlers politikk, men Tyskland hadde meldt seg ut av Folkeforbundet allerede ved Hitlers maktovertagelse, noe som gjorde at de sto uten sanksjonsmulighter.

 

Hitler ønsket å bygge opp den tyske flåten igjen, men så fort at han ikke hadde ressurser nok til å bygge opp både hæren og flåten. Løsningen var å gjøre en avtale med Storbritannia om at størrelsen på den tyske overflateflåten ikke skulle overstige 35 % av størrelsen på den britiske overflateflåten. Tyskland kunne ha like mange ubåter som Storbritannia. Hitler anså avtalen som en stor diplomatisk seier.

 

I oktober 1935 angrep Italia Etiopia. Dette bidro til at demokratiene Frankrike og Storbritannia så med stor skepsis på Mussolini, og blokkerte handelen med landet. Tyskland benyttet denne sjansen til å nærme seg Italia, og fortsatte å handle med Mussolini.

 

I 1936 brøt det ut borgerkrig i Spania. Både Italia og Tyskland støttet nasjonalistene, ledet av Francisco Franco, og støttet Franco militært. De felles målene i Spania bidro til å føre Italia og Tyskland enda nærmere hverandre. Den 1. november 1936 snakket Mussolini i en tale om «aksen mellom Roma og Berlin», den nye alliansen aksemaktene var en realitet. På grunn av den russiske støtten til republikken, ønsket de vestlige stormaktene ikke å gripe inn på den legale regjeringens side, og overlot spanjolene til sin skjebne. Dette førte til at en rekke frivillige, ofte fra arbeiderklassen i England, Norge, Frankrike og andre europeiske land meldte seg på republikkens side.

 

Tyskland sendte i 1936 tropper inn i den demilitariserte sonen Rhinland. Hitler mente at dette var nødvendig for å sikre den tyske grensen mot Frankrike. Samtidig var det et alvorlig brudd på Versailles-traktaten. Siden Frankrike ikke reagerte på dette overfor Tyskland, fikk Hitler blod på tann og antok at Tyskland kunne handle som de ville uten at seierherrene fra første verdenskrig reagerte.

 

[rediger] Overtagelsen av Østerrike

 

Utdypende artikkel: Anschluss

 

Tyskland presset stadig på for et tett samarbeid med lillebroren i sør, Østerrike. Selv om landene hadde undertegnet en avtale den 11. juli 1936 der Tyskland anerkjente Østerrikes suverenitet, jobbet sterke krefter i Tyskland for en gjenforening. Spesielt Hermann Göring jobbet for dette.

 

Østerrike hadde også sitt eget nazi-parti, ledet av Arthur Seyss-Inquart. I 1938 ble det avslørt at disse planla et kupp i Østerrike. Østerrikes kansler Kurt Schuschnigg tok dette opp med Hitler under et møte i Berchtesgaden.

 

Hitler anså dette som en glimrende mulighet til å presse Østerrike til å innfri en mengde tyske krav. Hitler krevde bl.a. at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at al

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...