Jenter, hvordan ville dere reagert på selvskading på en gutt.

[Melisma]

Ghraag: Mener du at en som kutter seg ikke trenger hjelp? Personen klarer tydeligvis ikke å hjelpe seg selv eller familie/venner så da må jo personen få profesjonell hjelp?

 

Edit: Hvis jeg leste feil nå og at det ikke handlet om nye kutt, så kan du se bort ifra dette innlegget.

Endret 12. mars 2009 av Melisma

[Turtlis]

Jeg så en GRUSOM link, for ikke så lenge siden. Det var en person som skadet seg selv, på det aller værste. Hun(eller han?) kuttet seg dyyypt. Det var fete kjøttsår. Og hun sydde seg sammen igjen. Aldri i mitt liv sett noe så ekkelt, og trist.

Så ille kan det faktisk bli. Jeg gir heller et telefon nummer for mye, enn et for lite.

[Kverulantus]

Ghraag: Mener du at en som kutter seg ikke trenger hjelp? Personen klarer tydeligvis ikke å hjelpe seg selv eller familie/venner så da må jo personen få profesjonell hjelp?

 

Edit: Hvis jeg leste feil nå og at det ikke handlet om nye kutt, så kan du se bort ifra dette innlegget.

Nei, men jeg synes på en måte det er nedverdigende.

Tenk over det. Du sitter hjemme, du har hatt det helt for jævlig den siste tiden, hatt kraftige angstanfall der du totalt mister all selvkontroll og ender med å kutte opp armen nettopp fordi du ikke klarer å styre deg selv.

Så, senere på dagen kommer en venn av deg. Du tenker fremdeles ikke helt klart og ender opp med å vise arrene ufrivillig og deretter ser vennen din på deg med et blikk de fleste ville blitt skikkelig lei seg for å se, og rett etter det får du et nummer til en psykolog. Nettopp fordi vennen din ikke skjønner hvorfor. Hvor ble det av forståelsen fra denne personen? Du forstår ikke andres smerte da du bare gir de et nummer, sier det er til en psykolog og går.

 

Jeg skammet meg fryktelig den tiden jeg var mest "aktiv" med selvskadingen. Jeg kunne ikke noe for det.

Tankene mine var et helt annet sted enn kroppen min var under anfallene mine. Noe som førte til at underbevisstheten tok over og etterlot meg med store arr som jeg til enhver tid måtte passe på å skjule fordi jeg var redd for kommentarer fra mennesker som ikke klarer å forstå. Det førte til at jeg var altfor nærme til å begå selvmord. Var ikke mye om å gjøre før jeg plasserte en kule i hodet. Og det er skammelig at det skal være slik.

Det er en ting jeg ikke vil at andre skal oppleve. Men over til snakket om arr igjen.

Da folk så det første gangen var det så utrolig mange nedverdigende kommentarer. Og det hjelper ikke forklare da folk ikke gidder å ta til seg det jeg sier.

Jeg har det med å bli veldig seriøs da jeg forteller om ting som er så viktig å få med seg da man har venner som er selvskadere.

 

Det var ikke før for et par år siden folk i min omgangskrets begynte å forstå hva som rørte seg rundt i hodet mitt.

Og da var det bare støtte jeg kunne sanke inn. Det var en god følelse. En følelse som er med meg hele tiden.

Det hjelper meg med å kontrollere anfallene mine bedre, som igjen fører til at kuttingen har forsvunnet omtrent helt.

Og det hjelper meg med å holde diagnosene mine på plass også.

Som jeg har sagt før, så lider jeg av bipolar lidelse og er attpåtil suicidal.