Jenter, hvordan ville dere reagert på selvskading på en gutt.

[L4r5]

Jeg bare forstår ikke hvorfor enkelte trenger å kutte opp og se blod når man sliter, mens andre kommer seg gjennom ved å bite tenna sammen. Skjønner ikke helt den der jeg..

Og helt ærlig tror jeg aldri du kommer til å skjønne det. Det er ikke så lett å skjønne for "dere andre". Man må ha vært der selv.

 

Og sånn apropos så er det ikke alle som kutter. Finnes andre former for selvskading også.

[Nie]

Jeg hadde ikke reagert, jeg. Eller, om han aldri hadde nevnt at han slet med noenting, også plutselig viste seg å være selvskader kunne jeg muligens blitt litt skeptisk. Men så lenge jeg visste om at han slet med noe hadde jeg ikke hevet øyenbrynet en gang.

 

Betyr det at selv med sterke psykiske problemer ville du fortsatt vurdert han som potensiell kjæreste?

Ja. Dersom kjemien var til stede, uten problemer.

 

 

Men, for å komme med ett eksempel på noe som faktisk er selvskading.

Har ingen her inne vært hos tannlegen, og virkelig ventet på at det skulle gjøre vondt, for så å knipe hendene sammen, og sette neglene i seg selv? Det er selvskading. I stedet for å vente på smerten man ikke har kontroll over så lager man en smerte man faktisk har kontroll over.

[Capria]

Jeg bare forstår ikke hvorfor enkelte trenger å kutte opp og se blod når man sliter, mens andre kommer seg gjennom ved å bite tenna sammen. Skjønner ikke helt den der jeg..

 

Alle sliter iblandt, men for å ta meg selv som eksempel da, så har jeg borderline. Dvs at når jeg blir deprimert blir jeg ti ganger mer deprimert enn jeg trenger å være, samme hvis jeg får angst eller blir sint. Pågrunn av denne sykdommen er det vanskeligere for meg å holde følelser på avstand og tenke på andre ting (bite tenna sammen om du vil). Selvskading er såvidt jeg har forstått svært vanlig blandt folk som har borderline, siden det ikke bare kan skyves unna slik som "vanlige" mennesker ofte gjør for å takle problemer.

 

Men ja, det er jo bare en del av selvskadere, det er som sagt vanskelig å forklare:P

Endret 10. mars 2009 av Capria

[Nie]

Og sånn apropos så er det ikke alle som kutter. Finnes andre former for selvskading også.

Som for eksempel å slå en vegg i sinne, sparke til bilen som ikke vil virke, dunke hodet i veggen i oppgitthet.

[Melisma]

Men hva er denne gleden og tiltrekningen ved å skade seg selv, er det for distrahering? Er det synet av blodet, merkene? Er det følelsen av at noe fysisk vondt skjer?

[Smurstafa]

Men, for å komme med ett eksempel på noe som faktisk er selvskading.

Har ingen her inne vært hos tannlegen, og virkelig ventet på at det skulle gjøre vondt, for så å knipe hendene sammen, og sette neglene i seg selv? Det er selvskading. I stedet for å vente på smerten man ikke har kontroll over så lager man en smerte man faktisk har kontroll over.

Veldig bra eksempel som jeg syns fortjente en quote bare for at det ikke skulle drukne helt bort i alle innleggene her.

[Capria]

Men hva er denne gleden og tiltrekningen ved å skade seg selv, er det for distrahering? Er det synet av blodet, merkene? Er det følelsen av at noe fysisk vondt skjer?

 

Dette er helt individuellt.

[Nie]

Men hva er denne gleden og tiltrekningen ved å skade seg selv, er det for distrahering? Er det synet av blodet, merkene? Er det følelsen av at noe fysisk vondt skjer?

Ingen kan svare deg på det, på generell basis. Jeg kjenner selvskadere som skader seg fordi de mener de fortjener det. Ingen andre vil straffe dem, så de gjør det selv. Det finnes dem som gjør det fordi de finner smerten berusende, det finnes dem som gjør det fordi de liker blodet. Kort sagt er det like mange svar på spørsmålet ditt som det er selvskadere.

[Melisma]

Men til de som kutter seg, begynner man ikke å innse ganske fort at det å gjøre armer og bein fulle av arr og ekle sår, kanskje ikke er det lureste?

 

Hos tannlegen varer smertene en liten stund og forsvinner, men psykiske problemer forsvinner jo ikke av å lemleste kroppen Gjør heller noe annet som ikke gjør kroppen stygg for alltid.

Endret 10. mars 2009 av Melisma

[Capria]

Men til de som kutter seg, begynner man ikke å innse ganske fort at det å gjøre armer og bein fulle av arr og ekle sår, kanskje ikke er det lureste?

 

Hos tannlegen varer smertene en liten stund og forsvinner, men psykiske problemer forsvinner jo ikke av å lemleste kroppen Gjør heller noe annet som ikke gjør kroppen stygg for alltid.

 

For min egen del så jeg ikke hvor arrete det ble før det egentlig var forsent og jeg ikke klarte å slutte. Noen dager syens jeg armen min var dritstygg å kunne ikke sjønne hvordan jeg noen gang kunne gå uten langermer igjen, mens ander dager kunne jeg stryker over arrene og være glad for at de var der. Nå bryr jeg meg ikke så mye om dem, går i singlett eller oppbretta armer på jobb uten å gjøre noe større ut av det.

 

Og jo, de psykiske problemene forsvinner for en liten stund, og av og til er det lille pusterommet du VET du kommer til å få alt du klarer å se frem til, man tenker ikke lengre enn det i et slikt øyeblikk. Alle selvskadere vet at det ikke vil hjelpe i lengden, men det er ikke alltid så lett å se fremover.

Endret 10. mars 2009 av Capria

[Smurstafa]

Men til de som kutter seg, begynner man ikke å innse ganske fort at det å gjøre armer og bein fulle av arr og ekle sår, kanskje ikke er det lureste?

Jeg vil tro (ut i fra det jeg har lest av de som har skrevet i denne tråden) at det er som hvilken som helst annen avhengighet.

Når man innser det, så er det som regel for sent, men da er det noe som drar i en så man ikke klarer å stoppe..

 

Selv led jeg av spilleavhengighet for en stund tilbake.. Og selv om at jeg var VELDIG klar over at det ikke var smart å putte på den 13. tusenlappen på maskinen, så klarte jeg ikke la være. Den forferdelige følelsen jeg hadde inni meg av å ha tapt mangetusen kroner og vite at jeg hadde et problem var det kun en ting som kunne kurere.. Og det var å putte på mer penger til maskinen fant det for godt å gi meg noen tusen tilbake og kicket av å vinne slo til.

Som regel varte det kun i noen timer, før den gamle følelsen var tilbake. Og den var så forferdelig at jeg dro ut igjen for å prøve å vinne litt igjen for å dempe smertene.

 

Samme gjelder for andre avhengigheter. Man veit veldig godt at det ikke er smart. Men problemet man har er så stort, og gjør så vondt at man tyr til det eneste som man vet kan døyve smertene.. Og det er mer av det man har et problem med..

[Nie]

Men til de som kutter seg, begynner man ikke å innse ganske fort at det å gjøre armer og bein fulle av arr og ekle sår, kanskje ikke er det lureste?

 

Hos tannlegen varer smertene en liten stund og forsvinner, men psykiske problemer forsvinner jo ikke av å lemleste kroppen Gjør heller noe annet som ikke gjør kroppen stygg for alltid.

Det du feiler i å innse er at psykisk smerte ikke er konstant, den er veldig vekslende, fra helt forferdelig til ikke så ille. Når det er på det verste, så blir selvskadingen en måte å mildne det litt, gjøre det bra igjen en liten stund, en pause, rett og slett. Det er som å løpe maraton i 8 timer, du blir så sliten at man kan gjøre hva som helst for en pause. Da tenker man ikke på de langsiktige konsekvensene, da er det nåtiden som gjelder.

 

Foresten, ikke all selvskading gir arr. Å dunke hodet i veggen er faktisk selvskading, men det gir ikke arr. Å slå seg selv, gir ikke arr. Ett blåmerke, kanskje. Og uansett, få arr varer evig. Jeg har tidligere vært åpen om at jeg har vært selvskader her på forumet, og ser ingen grunn til å stoppe nå. Arrene mine er nesten ikke synlige lengre, jeg har bare ett lite område på leggen (5x5cm, muligens) der man kan se at jeg har arr. Og det ser uansett bare ut som om jeg har trynt stygt.

[brutal_mann]

Litt snodig emnetittel men skal prøve å forklare litt bedre.

 

Jeg sliter med sosial angst, selvskading og er veldig deprimert til tider og er veldig skeptisk til å prøve å finne meg en jente (over nette) pga jeg lurer på hvordan hun ville reagert til alle arrene jeg har på armene.

 

Så lurer på hva dere hadde sagt/reagert på en gutt som drev på med selvskading.

Si det si det... Førte innskytesen er jo om du går til behandling. Et "ja" der er positivt.

[Thlom]

Folk har forskjellige taklingsmekanismer. Noen griner, noen slår i veggen, noen løper til de kollapser, noen kjefter på de rundt seg, noen bruker knark og noen kutter seg selv. De fleste har forskjellige måter å takle depressive perioder. Det er ganske enkelt å si at de må finne andre måter å takle periodene sine på, men det er ikke bare bare. Det krever behandling, styrke og støtte.

 

Når det gjelder det å være kjæreste med en selvskader, eller en med(mer eller mindre) alvorlige psykiske lidelser generelt, så er ikke det lett. Jeg forstår godt de som ikke orker det, for det kan være tungt. Du blir satt i en situasjon du er usikker på og ikke vet hvordan du skal takle. Hvordan skal du takle det om kjæresten ringer deg og sier at han eller hun er dypt nede og vurderer selvmord? Hvordan skal du takle det når du oppdager nye arr? Hvordan skal du takle det når kjæresten hakker på deg uten grunn? Hvordan skal du takle det når kjæresten ligger apatisk på sofaen og stirrer i taket? Hva om forholdet skranter og du vil ut? Har du da et ansvar for kjæresten sin psykiske helse?

 

Det er fult mulig og kan være verd det. Hver enkelt må selv vurdere om en orker og takler et slikt forhold.

[Gjest Guest_lurerpå_*]

wow, hadde aldri trodd at det ville bli så mye liv pga mitt spm.

Kan fortelle at det er vel over ett år siden sist og at jeg aldri har prøvd å fått noe oppmerksomhet, heller tvert imot så har jeg gjort alt jeg kunne for å skjule det for alle (tenker mest på familie medlemer).

 

Er så og si på bedringens vei men arrene vil jo alltid være der selv når jeg er helt "frisk", så var vel litt derfor jeg spurte.

Kan forstå de som sier at det ville ha vært litt ekstra tungt å være med en som sleit med depresjon, jeg hadde selv vært skeptisk om jeg fant en jente som hadde lignende plager som jeg har.

Men jeg merker også hvor mye bedre det er å snakke med en som ikke er down hele tiden og hvor mye det hjelper på meg selv også, så derfor vil jeg heller prøve å finne en som er frisk.

[Nie]

Men jeg merker også hvor mye bedre det er å snakke med en som ikke er down hele tiden og hvor mye det hjelper på meg selv også, så derfor vil jeg heller prøve å finne en som er frisk.

Altså, må bare sette litt perspektiv på den setningen. Selvsagt, noen som ikke går rundt og er konstant depresive er mye lettere og mer moro å prate med, men en som er frisk, og alltid har vært frisk vil heller ikke kunne forstå deg når du er down. Det finnes både ups og downs med å finne en med de samme problemene, og samme greia med en uten problemer.

[Petrvs Romanvs]

Tja.. alt kommer an på hvor personen er nå, men jeg hadde ikke fordømt de som i sin tid har prøvd Liber III vel Jugorum.

[Melisma]

 

Ja, jeg ser dere nevner dette gang på gang, men mitt spm er: Hvorfor ikke dunke hodet i veggen eller gjøre noe annet som IKKE etterlater livslange arr.. Hva er greia med det?

Endret 11. mars 2009 av Melisma

[L4r5]

Ja, jeg hører dere sier dette hele gang på gang, men mitt spm er: Hvorfor ikke dunke hodet i veggen eller gjøre noe annet som IKKE etterlater livslange arr.. Hva er greia med det?

Fordi det ikke funker for alle. Simple as that.

[Kverulantus]

 

Ja, jeg ser dere nevner dette gang på gang, men mitt spm er: Hvorfor ikke dunke hodet i veggen eller gjøre noe annet som IKKE etterlater livslange arr.. Hva er greia med det?

Som Thlom sa; folk takler det på forskjellige måter.