Jeg mistenker jeg har Schizotyp og/eller Engstelig personlighetsforstyrrelse

[Gjest Gjest]

Jeg har lest om disse på nettet, og jeg passer inn til nesten alle symptomer.

 

Symptomer for engstelig personlighetsforstyrrelse (wikipedia.no):

Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt

Oppfatning om at en er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre

Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner

Uvillighet til å involvere seg med andre hvis en ikke er sikker på å bli likt,

Innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet,

Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning.

 

Symptomer for Schizotyp(nettpsykologene.no):

Schizotyp personlighetsforstyrrelse kjennetegnes ved at personen er underlig, eksentrisk og rar i oppførsel, utseende og talemåte, har avdempete følelsesmessige uttrykk og virker kald og reservert. Videre er personen preget av mistenksomhet og paranoide oppfatninger, vil ha en tendens til underlige sanseopplevelser og vil trekke seg tilbake fra sosiale sammenhenger. En person med denne lidelsen vil bli oppfattet som underlig og rar. Han eller hun kan ha det bra dersom de får være i fred.

 

Noen på engelsk (fra psychcentral.com):

ideas of reference (excluding delusions of reference)

odd beliefs or magical thinking that influences behavior and is inconsistent with subcultural norms (e.g., superstitiousness, belief in clairvoyance, telepathy, or "sixth sense"; in children and adolescents, bizarre fantasies or preoccupations)

unusual perceptual experiences, including bodily illusions

odd thinking and speech (e.g., vague, circumstantial, metaphorical, overelaborate, or stereotyped)

suspiciousness or paranoid ideation

inappropriate or constricted affect

behavior or appearance that is odd, eccentric, or peculiar

lack of close friends or confidants other than first-degree relatives

excessive social anxiety that does not diminish with familiarity and tends to be associated with paranoid fears rather than negative judgements about self

 

Jeg har mange nettvener, som jeg anser som gode venner. Jeg har ellers veldig få venner i det virkelige liv. Vil påstå jeg bare har en venn, og personen er ikke så nær, ingen personer har et spesielt nært forhold til meg egentlig.

 

Hva bør jeg gjøre? Hva vil skje hvis jeg blir stilt med en av disse diagnosene?

[Sitronsaft]

Jeg er INGEN ekspert, jeg har ingen kunnskap om dette i det hele tatt rett og slett. Men om det kan hjelpe litt, så virker det som et skritt i riktig retning at du vet selv at det kanskje er noe med deg som kunne vært bedre. Det er nok en intensjon for å kunne forbedre seg. Så, det jeg synes du skal gjøre er å oppsøke hjelp om du mener du kunne trenge det, og fortelle det du har fortalt nå osv. Om du blir stilt en diagnose så får du i alle fall hjelp

 

Ellers er det nok flere enn deg som f.eks. ikke har så fryktelig mange gode venner, men sånn er det bare. Noen er mer sosial enn andre, og sånn vil det alltid være.

[DuTTZi]

Jeg har lest om disse på nettet, og jeg passer inn til nesten alle symptomer.

Hva bør jeg gjøre? Hva vil skje hvis jeg blir stilt med en av disse diagnosene?

Nesten umulig å si noe ut i fra det du beskriver. Kanskje du lider av dette, eller kanskje har du rett og slett dårlig "selvtillitt" (mye av det du ramser opp kan jo passe med dette). Vanskelig å si.

 

Hvis det er belastende/plager deg, eller andre uttrykker bekymring, bør du gå til fastlegen og forklare situasjonen. Der vil du trolig bli henvist videre og få tilpasset hjelp. Hvis du får en diagnose vil du få behandling (trolig terapi, medikamenter funker ikke så bra på personlighetsforstyrrelser). Kilde. Du blir ikke tvangsinnlagt med mindre du er til fare for deg selv eller andre.

 

Hva gjør jeg hvis jeg lurer på om jeg har en personlighetsforstyrrelse?

Dersom du lurer på om du har en personlighetsforstyrrelse bør du først og fremst skaffe deg mer informasjon om den lidelsen du tror du har. Det finnes mange ulike personlighetsforstyrrelser. Dersom du føler deg spesiell eller annerledes fra andre mennesker har du ikke nødvendigvis en personlighetsforstyrrelse. Du bør også oppsøke din lege og snakke med ham/henne om din bekymring. Legen kan hjelpe deg med henvisning til psykolog eller psykiater. Dette er eksperter som kan vurdere om du har en personlighetsforstyrrelse, og eventuelt hjelpe deg videre i behandlingsapparatet.

Endret 7. mars 2009 av DuTTZi

[Gjest Gjest]

Takk, jeg antar jeg skal ta en tur til legen. Jeg vet at det å stille en selvdiagnose ikke er helt riktig, så har ikke konkludert.

 

Disse personlighetsforstyrrelsene forklarer dog veldig bra hvordan jeg har levd i noen år nå.

[Erik den Raude]

Hett tips: ikke selvdiagnostisér deg foran dataskjermen.

[dag1234]

For å stille en personlighetsforstyrrelsesdiagnose må en være over 18 år. Før den alder skalen ikke ha diagnosen. Så må du vanligvis ha hatt plagene i over to år, og plagene må ha ført til betydelige vansker i arbeid/skole eller sosial utfoldelse.

 

Det er ofte ikke lett å stille disse diagnosene på seg selv, og det er i det hele en uenighet innen psykisk helsevern om personlighetsforstyrrelser er sykdommer. Mange mener at det kun er varianter av måter man kan være på. Fastlegene vet ofte lite om personlighetsforstyrrelser og som regel må en til spesialist for å få stilt riktig diagnose - men der kan det også være vanskelig å få riktig diagnose.

 

Det er grader av personlighetsforstyrrelser, på sammen måte som det er grader av alt en kan plages av. Mange lever gode liv med sine personlighetsforstyrrelser, mens andre har vanskelige liv eller skaper store vansker for andre. Noen diagnoser har i årenes løp blitt fjernet, slik som for eksempel Schizotyp, Depressiv og Umoden personlighetsforstyrrelse.

 

Det er ikke slik at om en kan få en personlighetsforstyrrelsediagnose, så finnes det dermed en terapi for plagene. Så langt har ikke vitenskapen kommet enda. Det er andre sider ved personen som vil avgjøre hvorvidt en kan dra nytte av behandlingen enn diagnosen alene. Dette fordi en diagnose kun sier noe om dine plager, ikke om alle dine ressurser, som ofte er viktigere hvis du skal ha behandling for din eventuelle personlighetsforstyrrelse.

 

I Norge har psykiater Anders Evang skrevet mye om personlighetsforstyrrelse (bl.a. "Borderline, personlighet og utvikling" og "Vanskelige liv"), det samme har psykologene Svenn Torgersen og Jon Monsen, den siste har gode behandlingsresultat å vise til også.

 

Evang er kanskje den som er lettest å lese for den som ikke kan så mye om feltet fra før av. I engelsk og amerikansk litteratur er det mange som har skrevet om dette, mest kjent er kanskje den amerikanske psykiateren Otto Kernberg.