Litteratur: Kriminelt Sinnsyk

[Sanjar]

Dette er den beste satiren jeg noen gang har skrevet. Den ble laget i en tid da jeg var mildt sagt frustrert, så dette er ekte saker. Husk på å ta det som er skrevet der med en neve salt.

 

 

 

*********************

 

Kriminelt Sinnsyk

 

Det er kjipt å sitte på toget. Om man ikke er så heldig å pløye ned et dumt dyr av ei drektig elgku så tarmene spruter oppetter vinduene, blir det lite med underholdning. For det første må man sitte stille uten å ha noe å ta seg til, og dermed tenke over en fortid og fremtid som er knyttet sammen som en tyngende lenke rundt ens hals. For det andre må man sitte å se på alle idiotene rundt seg. Disse feige menneskedyrene tar alle former og fasonger, men vanligvis er det en relativ balanse mellom menn og kvinner. Du har den rølende fylliken med slitt dongeri, skitten flanelskjorte, og en sliten kropp som tenker på neste spritflaske han kan reparere med. De primitive instinktene som bor i oss alle, nemlig spise, overleve, og reprodusere, har her alle blitt lagt i sprit. All næring den udugelige lasaronen får i seg, all parring, og meningen med livet springer rett ut av flaska, og lukta er deretter. Faen. Om jeg var diktator i Norge, skulle alle slike laverestående bastard svin av slett stand og slett forstand åkt rett inn i kremasjonsovnene. Beklageligvis risikerer man at de alkoholbefengte kroppene eksploderer i kontakt med flammene, og dermed brenner opp alle de fine konsentrasjonsleirene man har slitt med å få bygd opp. Dette forklarer forresten det rasemessige instinktet til tyskerne om å tylle i seg mest mulig øl, for dermed berger man unna sin egen deigete rompe fra krematoriet. Et sadistisk smil brer seg over ansiktet mitt når jeg kommer på at muslimer jo ikke drikker i det hele tatt. Så praktisk...

 

Ved siden av meg sitter ei rynkede gammel heks av ei kjerring, med en rugglete strikkagenser trukket over til de slamsete puppene for å dekke over en totalt og fullstendig frastøtende kropp. Hun driver å strikker på et eller annet. Sikkert til en eller annen bæljende fittunge som har veltet ut av skjura til et eller annet laverestående avkom. Det hadde vært bedre om den dumme ungen frøs ihjel, det hadde faen meg ivaretatt den genetiske kvaliteten her til lands. Blodslinjen til disse udugelige bøndene er altfor fylt opp med avskum, prester, pedofile voldteksforbrytere (dvs kremmere) og lærere til at det er noe håp for dem, og jeg undrer meg når den neste svartedauden skal komme. Man får vel vente til de kinesiske byene kollapser under vekten av all skitten, pestilensen, sars infeksjonene, og de utpulte horene som velter seg rundt i råtnende søppel, og dermed gir opphav til en ny bølge av råttenskap som kan feie over verdensdelene. Det eneste positive med overbefolkning er alle de interessante sykdommene man får ut av det. Jeg lurer på hvordan den gamle kjerringa var da hun var ung. Hun var sikkert ei hore. Hun må ha vært ei hore. Hvor mange svin er det egentlig som har tømt seg i fitta hennes? Jeg føler et svakt ubehag og retter tankevirksomheten andre steder.

 

Ovenfor meg sitter en eller annen nitten tjueåring og faen meg smiler. Hva i satan er vitsen med å smile? Det er det for helvete ingen vits i. Jeg legger merke til at han sitter med hip hop jøde nigger klær, og konkluderer med at fyren burde vært skutt. Det tåpelige hodet er dekket av en blå(!) hip hop lue som går ned til kinnene. Jeg får lyst til å banke ham opp, men lurer på om jeg egentlig hadde greid det. Han er selvsagt større enn meg, og relativt veltrent. Jeg trekker pusten dypt, og spiller opp neseborene da jeg kjenner et smertestøt gå gjennom kroppen som en konsekvens av alt familie hatet jeg har følt mens jeg var hjemme. Et svakt snerr unnslipper munnen min. Kanskje hvis jeg hadde slått like oppunder haken. Nei vent, mot adamseplet. Jeg kunne da også brukt bootsa til å ta anklene hans. Likevel vet jeg at om jeg ikke greier å knekke ham på ca. 5 sekunder så er jeg ferdig. Jeg eier rett og slett ikke fysikken til å gjennomføre det. Kjipt. Når jeg ser vekk, og tilbake, legger jeg merke til at han ser rett på meg. Hva er dette? Legger han merke til det jeg tenker? Jeg ser bort igjen, og merker fra øyenkroken at han gransker meg inngående. Kanskje tenker han på det samme? Jeg håper jeg ser fryktinngytende ut, men ti dager i strekk foran datamaskinen gjør at man heller får et sykelig blekskjær. Det er forjævlig at all vold og død man i det hele tatt får oppleve bare kan skje digitalt nå til dags. Jeg hadde gitt alt for å trykke av magasinet i en AG i ansiktet til en eller annen stakkarslig jævel.

 

Toget stanser endelig opp på en eller annen obskur stasjon ute i den skogen som kalles Norge. Litt gnissing i hjulene, og vi står stille. En sur stemme lyder over anlegget, og dørene går opp. Forbi meg går et ytterst parringsdyktig eksemplar av den ariske rase, og jeg kan kjenne varm luft stryke meg over ansiktet idet hun passerer. Hvor gammel er hun? Maks 17. Noe annet går ikke an. Hun har blondt krøllete hår ned til skuldrene, og en rompe som kan slå en stakkar som meg i svime, dekket som den er av en trang dongerbukse som straks blir gjenstand for intense studier. I disse dager er slik forresten de eneste studiene jeg har mage til. Som ved et guddommelig forsyn bøyer hun seg framover for å sjekke bagasjen, og eksponerer dermed sin helligdom i all sin hånlige storslåtthet til mitt oppsperrede blikk. I et øyeblikk kan jeg sverge på at øyeneplene blir et kikkertsikte med 8x zoom. Tennene mine skjærer seg i underleppene. To runde kupler faste som fotballer går gradvis over i to fyldige lår, og et sted under disse lårene kan jeg se de vage kontuerene av den beste delen som jenter sitter på. Jeg kjenner min mikroskopiske lance -alot våkne til liv og røre svakt på seg, og finner det klokest å legge bena i kors mens jeg konsentrerer all min tankekraft på å memorisere visjonen. Dette må i arkivet. Like etterpå setter hun seg, og sukker slik at litt av håret blåses bort i fra ansiktet. Hele min eksistens reduseres til en Inn, ut, inn ut bevegelse, til takten av toget som igjen peser seg igang. Hvor tragisk kan man egentlig bli? Jeg overrasker meg selv til stadighet.

 

Når var det sist jeg hadde sjangs på noe slikt? Så husker jeg. Enten må hun være utrolig dum, ulovlig ung, eller ufattelig full. Helst alt av dette, siden varsellampene blinker hos alle kvinnfolk med sunne instinkter så snart hun skjønner hvordan jeg er. Så hvem i hælvete er det egenlig som puler slike damer? Blikket mitt flakker over til hip hop jøden igjen. Han smiler fortsatt. Den kødden. I en åpenbaring fra helvete tar skikkelsen til alle menn jeg noensinne har hatet, mislikt, og snakket til form, og blir til et monster som rupturerer gjennom alle de godsakene som er min fødselsrett alene. Tanken gjør at jeg endelig kan sitte normalt igjen. Det går en stund, mens jeg kontemplerer en barndom som kan være alt annet enn normal, en fremtid lang fra håpefull, og et bokprosjekt som kan komme til å vekke latter over det ganske land. I det minste vil det få forlagssjefen til å sette kaffeen til vrangstrupen, og det er litt kult. Bøker ja. I det siste har parringsinstinkene tatt bort litt av tålmodet til å lese dem. Dette har tydeligvis ikke påvirket den syttenåringen, for hun sitter nå å leser en bok med det søte ansiktet i intens konsentrasjon. Jeg konsentrerer meg om tittelen, og det jeg ser vekker ikke akkurat velbehag. Da Vinci koden eller noe slikt piss. Hvorfor er det slik at for å bli vellykket, må man lire av seg med de største selvfølgeligheter og den mest smakløse vulgaritet. Tegnet på at noe er dårlig, er når idiotene flokker seg rundt det som fluene til ei kuruke. Trangen til å sitere Schopenhauer blir stor, men jeg husker ikke sitatet i ordrett form.

 

Det er noe annet jeg ikke har husket også. Den forpulte laderen til den jævla forpulte mobilen. Dette betyr at jeg må gjøre noe svært så ubehagelig som jeg sjelden gjør. Gryntende slår jeg inn nummeret mens jeg smører stemmen i sukkerlake. Samtalen går noe som følger:

- Hei mamma. Du, jeg har glemt laderen...

- Hvorfor har du det? Det er veldig unødvendig. Du er veldig distre for tiden Øystein, du burde ta deg sammen!

- Ja men kan du sende den da...

- Du vet jeg har det veldig travelt for tiden. Det er unger som må passes, mat som må lages, blabla blaaa. Ja det er forresten på tide at du tar med Halvard på Kino og litt sånn forskjellig.

- Ja...

- Og dere burde også besøke mormor og morfar. Tilby å gjøre litt arbeid. Så kan dere få middag der. Du som er ung og sprek, blabla blaaa

- Ja...

- Og dessuten burde du konsentrere deg om å finne deg sommerarbeid. Og når skal du få deg kjæreste? Det hadde vært fint med noen barnebarn snart. Ja jeg håper jeg får en fin og verdig begravelse. Det blir vel ikke noen krangling når mora er død vel?

- Ja greit.....

*Stillhet i andre enden.

- Men du, sender du den laderen? Jeg må stikke. Må spare batteri.

 

Jeg tørker svetten av pannen og kjenner at jeg har et sterkt behov for en lykkepille. Resten av tiden blir tilbrag med å sitte å stirre i luften, eller å veksle mellom å betrakte parringsobjektet, eller skule stygt tilbake på rasshølet som ser på meg hele tiden. Lettelsen blir derfor stor når jeg endelig kan røske til meg baggen og hoppe av på endestasjonen sammen med resten av massen, hopen med gråe, kjedelige mennesker. Noen jeg har lyst til å pule, andre jeg har lyst til å drepe, andre atter jeg har lyst til å forsvinne fra. Sverdkamp og død tar over tankene mens jeg beveger meg mot nærmeste bussholdestasjon.

 

Litt senere på kvelden ringer mobilen igjen. Det isner i meg, inntil jeg ser på displayet at det er ingen jeg IKKE vil snakke med.

- Mjaahallo.

- Døøø, fest'a. Bli med å drekk.

-ok

- Bare drass deg nedover.

-ok

 

Endelig litt fremskritt. De beste samtalene man har har mye mening, eller få ord. Jeg blir i bedre humør da jeg forstår at kvelden kan brukes til noe konstruktivt, nemlig å brenne bort hjerneceller mens man vader rundt i ørska og forulemper omgivelsene med all dritten man har lagret opp inni seg. Det finnes nesten ikke noe bedre. Jeg hiver på meg noen andre klær av de som ligger strødd utover golvet, og forsikrer meg om at de er rene ved å bruke luktetesten. Så drar jeg på meg støvlene og subber avgårde ned til butikken. Skal jeg ha en 6 pack? Best å være på den sikre siden og ta to til. Litt senere sitter jeg til kompisen min og bælger det i meg mens stereoen dundrer avgårde. Noen hjernedøde samtaler senere, og en 3-4 liter brun væske som går rett igjennom kroppen, er vi på vei mot målet. Svartlamoen, hvor noen ivrige idealist hippier har arrangert vårfest eller noe. Vår? Alt er jo bare gjørme og sørpe enda, som om det er noe å feire.

 

Jeg burde kanskje fortelle litt mer om Svartlamoen. Det er her de "subkulturelle" og "subversive" elementene i Trondheim holder til. På papieret skulle dette altså passe godt for meg, men virkeligheten er nok en helt annen. Plassen er alt i alt et skittent høl, noen fæle jernbane bygninger og noe annet møl av tre og betong. Folka der er egentlig verre. Damene ser ut som omvandrende lappetepper, med uflidd hår stående til alle kanter som om de skulle være ei jævla albaner kjerring. De er også "seksuelt frigjort" (utpult) og "crazy" (dumme) Mennene er enten skjeggete, stygge, skitne hasjiser som jeg ikke kan utstå i det hele tatt, eller motbydelige skinheads som spytter når de snakker og er "ivrige" og "engasjerte" i alt de gjør. Skikkelige idealister med andre ord. Det er de som bor der, eller er i omegn på fast basis. Man har også de sørpe fulle og nysgjerrige individene som snubler innom, slik som meg, ifølge med venner som er laangt ute på den politiske venstresiden. Heldigvis er det få møkkasabber som preker for mye om Mao, Lenin, Trotskij og andre av de gnomene, selv om tettheten av SV -horer er mildt sagt kvalmende. Den offisielle politkken er anarkisme, eller rettere sagt, en ansamling med folk som er enige om at de er uenige i alle former for makt og autoritet. De er mot skatter, de er mot lover, men for hasj. De er mot barnearbeid, de er mot kapitalisme, men for hasj, etc. etc. Det hadde jo vært artig for meg å nevne at et slikt system vil kaste en rett ut i naturtilstanden, hvor forholdene jo mildt sagt er voldelige, elitistiske og hierarkiske, ja faktisk ikke så rent lite FASCISTISK. Ja, jeg kunne ha nevnt det, men foretrekker egentlig at de får seg en pen liten overraskelse. Jeg håper bare at jeg får være en del av de ultra voldelige og sosiopatiske grupperingene som blir til om de får viljen sin, enten for å omdanne landet til et tredje verdenshøl når de har kjørt det langt nok til helvete, eller lage en autoritær stat hvor slike svin blir grundig nok hjernevasket på skolen så de holder kjeft, eller eventuelt bare hivd i fengsel. Samma det.

 

Etter en usigelig mengde trasking og et halvhjertet forsøk på å føre en normal samtale med kompisen min, er vi altså på stedet. Kort sagt er det en bygning hvor dustene i underetasjen hører på et eller annet trøstesløst hardcore band, akkurat like bråkete og talentløst som alle andre som driver med den type musikk. I overetasjen selger de øl bak en improvisert bar, og utenfor har svina fan steike meg slått opp et telt, en pressening som henger over noen trær der det sitter en bråte med gamle raddiser. Jeg stønner og finner ut at jeg må ha noe å drikke før de psykiske problemene tar overhånd. Jeg kjøper likegodt flere flasker, og setter meg ute for å nyte vårlufta iblandet den søtlige eimen av hasj og andre ting. Hva gjør jeg egentlig her? Jeg kommer på at jeg egentlig ikke hører hjemme noen steder, slik at dette er et så godt sted som noe annet.

 

Ved siden av meg sitter ei jente som ikke bare ser mer eller mindre ok ut. Hun ser faktisk helt okey ut, og hver gang jeg gløtter bort på henne er det flere detaljer som øker inntrykket. Kastanjebrunt hår, blå øyne, og to kinn med smilehull. Hva faen? Der smiler hun faktisk. Faen. Jeg samler tankene og viljestyrken, og kommer på at jeg må huske å bruke øynene. Jeg har egentlig vanskelig for å opprettholde øyenkontakt med hvem det skal være, siden jeg ikke liker at folk leser meg, eller finner ut HVA DET ER JEG TENKER TIL ENHVER GITT TID. Uansett. Blikkkontakt er bra i sosiale sammenhenger. Se henne i øynene. Smil. Jeg håper bare at hun ikke skjønner hvor mye jeg har lyst til å protein berike hennes forhånværende mødomskanal med min latterlige lille penis. Slapp helt av nå. Si noe. Der ja.

 

Litt etterpå har jeg faktisk startet en samtale. Hun må tydeligvis være mer beruset enn det jeg tilfeldigvis er, for hun fniser til stadighet og ler hver gang jeg kommer med en av mine små poenger. Jeg prøver å skru hjernen over i kommunist modus. Hvordan var det nå igjen? Jo, fremmedgjøring av arbeideren, ekspansjonen av markeder. Husk på å rakk litt ned på USA, det er det letteste. Enda mer naturlig er det å hate kristendommen, selv om hun bare skulle visst HVORFOR jeg gjør det, siden jeg helt og holdent er IMOT den egalitære, populistiske slavekulturen HUN tilhører, men som jeg må late som JEG tilhører, alt for å få sjansen til å pule henne, selvsagt.

 

Etter at jeg har avsluttet min lille monolog ser hun lenge på meg. Så bøyer hun seg framover mot meg. Det gjør meg nervøs. Blikkkontakt. Slapp av. Der ja.

- Duuu, syns du at jeg er pen.

- Øøhh, joa

- Ja det er det best for deg at du syns, tjihihihi. Syns du kanskje at jeg er litt søt også?

- Høhø, ja, det er du.

- Hihihihihi

 

All denne knisingen gjør at jeg kommer på et sitat av den edle og eminente Schopenhauer. Hvordan var det det gikk igjen? Noe som dette:

 

«Kvinden er barnagtig, kortsynet, smaalig, med ét Ord: gjennem hele Livet et stort Barn; hun tager Skinnet for Væsenet, foretrækker Bagateller for de vigtigste Ting; hun tænker i sitt Hjerte, at det er Mandens Bestemmelse at tjene Penge, hendes at sætte dem overstyr; hun er af Naturen uretfærdig. Løven har Klør og Tænder, Oxen Horn til Vaaben; Kvinden har Forstillelse; en fuldstændig sandfærdig Kvinde er en Umulighed; af Naturen hader alle Kvinder hverandre. Kvinden er Manden underlegen, fysisk: i Styrke og Skjønhed, sjælelig: i Talent, Skarpsindighed og skabende Fantasi; kun i Forstillelse og Anlæg til Intriger er hun Manden overlegen. Ugifte Kvinder er til ingen Nytte, og en gammel Kvinde vækker kun Modbydelighed; hun er uskikket til at indtage en selvstændig Stilling og bør derfor ikke arve mere end en Livrente, saa meget, at hun kan opholde Livet; thi hendes Letsindighed og Sløseri vilde sætte Kapitalen overstyr. De gamle Folk, ligesom den Dag idag de asiatiske Folkeslag, har anvist Kvinden en Stilling, som langt bedre passer for hende end vi, med vort gammelfranske Galanteri og vor modbydelige Kvindedyrkelse, hvilken udgjør den høieste Blomst af vor kristelig germanske Dumhed; denne har kun tjent til at gjøre hende saa arrogant og hensynsløs, at man undertiden maa komme til at tænke paa de hellige Aber i Benares, som i Bevidstheden om sin Ukrænkelighed indbilder sig, at Alt er dem tilladt. At kalde dette smaavoxne, smalskuldrede, kortbenede Kjøn det smukke, kan kun den af Forlibelse omtaagede mandlige Intelligents. Kloge Mænd tager sig vel ivare for at indgaa Ægteskab».

 

Mens jeg tenker på alt dette har jeg rukket å tylle i meg mer alkohol. Ansiktet kjennes følelsesløst, og jeg kjenner at jeg er varm i hele kroppen. Kjerringa sitter å ser på meg og smiler, og trekker litt nærmere. Rusen gjør meg modigere, og jeg starter en ny monolog. Denne gangen om hvor forferdelig det er for barnearbeiderne i Kuala Lupar (et navn jeg finner på) som arbeider under helt forferdelige forhold der de blir serie voldtatt i arbeidstiden, og gitt amfetamin i drikkevannet i de få 5 minutts pausene de har i en 18 timers arbeidsdag (noe jeg også finner på) Alt dette for å fremstille meg som et følsomt medmenneske og en engasjert idealist (host bullshit) Det høres iallefall veldig dramatisk ut, og hun ser på meg med et magnetisk vått blikk og biter seg i underleppen. Åh fy fan så kåt hun virker. Jeg lurer på om de fire kondomene jeg har med meg vil være nok.

 

- Åhh du virker så klok å verdensvant. Hvor står du politisk? Jeg vil gjerne lære litt skjønner du. Spørsmålet kommer som en gjennomsnittlig japansk voldtektsforbryter på ferie i Korea. Jeg prøver å smile tillitsvekkende. Ganske vanskelig for en som meg.

- Ja for du er vel sosialist? Sier hun, og setter øynene granskende i meg. Det er å så tydelig at hun ikke har noe slingringsmonn.

- Selvschagt er jeg SOSIALIST, utbryter jeg. Jeg harr faen steike meg vært sosialist i hele mitt liv.

- Hihihihi

Jeg bøyer meg helt frem til øret hennes.

- Nasjonal -Sosialist, sier jeg, og ler en hysterisk latter, akkurat som den de har i A clockwork orange.

Dessverre preller humoren min av lik en impotent Kinesisk penis på en jomfruhinne med stållegering. Ops. Aniktet hennes blekner, og smilet blir dratt ut i en uttrykksløs mine.

- Jeg må gå nå, sier hun, og forsvinner. Forholdene tatt i betrakning er jeg glad for det. Jeg kjenner at det begynner å svimle faretruende i skallen. Jeg får konsentrere meg om å gjøre ferdig ølen.

 

- Øyyh, jasså, så hu dama forsvant, hæ? Det er den jævla kompisen min som stikker nesa inn i mine saker

- Ja.

- Åffer det'a?

- Vettafanjegvel.

- ok.

 

Den forhånværende voksende halvereksjonen jeg så smått hadde har blitt erstattet med en annen følelse, og jeg sjangler litt utstøtt bort til buskene. Faen, mumler jeg, mens jeg konsentrere meg om saken for hånden. Jeg hører noen stemmer bak meg, og snur meg sløvt. Der kommer kjerringa gående i min retning mens hun gestikulerer og peker vilt, og på hver side er det to jævlig beinete skinheads som ser morske ut. Det er tydelig at de ikke er ute etter forhandlinger. Iløpet av et halvt nanosekund går det opp for meg at disse slåsskjempene ikke vil la seg skremme bort av min mektige biceps. Kort sagt, de kommer til å smøre trynet mitt utover det våte gresset. Jeg får det plutselig noe så inni satan travelt med å få vippa kølla inn der den hører hjemme. Dessverre er den bare vippet halveis inn da jeg febrilsk røsker opp glidlåsen, med det resultat at den skjærer seg inn i huden på undersiden.

- AUU!! Det var da som inni det SATANS MEST INNGRODDE HÆLVETE.

Jeg gjør et nytt forsøk, vellykket denne gangen, selv om det var jævlig lite om å gjøre før jeg ble jøde på heltid. Skinheadsa er ca. ti meter unna nå. Jeg finner ut at det er forsent å løpe, full og ustø som jeg er.

- Høy DU! VI VIL SCNAKKE MED DEG DIN DRITTSEKK!

Hvor er den jævlaforpulte kompisen min? Rasshøl. Jeg knytter nevene som jeg holder ned, og lurer på om det er noen som vil ta seg bryet med å sende blomster på sykehuset. Jeg håper det ikke ryker for mange tenner. Jeg lukker øynene for den grisebanken jeg vet vil komme. Merkelig nok skjer det ingenting, og da jeg åpner dem igjen har det skjedd en del ting. Purken har tydeligvis sett seg lei på "ulovlige festarrangement" og reagerer på den måten all purk gjør i alle verdensdeler. Med køller og batonger og tåregass og schæfere vader de inn i den beskjedne folkemengden og denger løs. Fint, så slipper jeg å få deng selv. Pønker jævlene på sin side roper slagord og hiver brostein, og jeg kan ikke annet enn å fryde meg når et purksvin får et slikt prosjekti over trynet og synker i bakken med blodet strømmende fra ansiktet. Gjerningsmennene er selvsagt mine skinheads venner, som nå blir ettertrykkelig dengt av en brutal halvsirkel av uniformerte halvfascister. Fine uniformer forresten..mhmm. Et svært beist av en schæfer har til og med bitt seg fast i balla til en av stakkarne, og hylene man hører er mer hjerteskjærende enn noe av det man kan høre på et akuttmotak i Chicago området. Plutselig går det opp for den sløve hjernen min at jeg bør se til å komme meg til hælvete vekk herfra, før en av disse stygge dyra får ferten på mine deilige danglebær. Jeg beiner avgårde som ei drektig sjøku, og selv om jeg må ta en pause omrent hvert 5 minutt, kommer jeg meg unna på et vis. Flaks.

 

En halvtime senere med intens kondis tortur står jeg å peser ved en eller annen bybro. Jeg er forbanna tørst. Like etterpå kommer kompisen min springende, med hodet ned og ryggen krøket som en annen pisket hund. Jeg er litt forbannet et øyeblikk, siden han ikke løftet en finger for å hjelpe meg og den store kjeften min. Så kommer jeg på at fyren ikke engang ville ha løftet en finger for å ha hjulpet seg selv, siden han jo er pinglepacifist så det holder. Jeg bestemmer meg for å ikke lage noe gnelder ut av det, jeg trenger fan ikke flere fiender. Dessuten har det jo aldri skjedd at noen har giddet å hjælpe meg de gangene jeg har fått bank.

- Åfyfaen så du det som skjedde eller?

- Ja for faen. Går det bra eller?

- Jepp, de rakk ikke denge løs på meg.

- ok.

 

Imens vi diskuterer kveldens voldsepisode ringer selvsagt den jævlige mobilen min. Jeg røsker litt i lommene før jeg endelig finner det rette røret, og legger den mot øret. Forvirret og dum som jeg er har jeg ikke sjekket hvem det er som vil ha tak i meg, og jeg angrer straks jeg hører stemmen i den andre enden.

- HEI ØYSTEIN GÅR DET BRA MED ØRET JA DET ER JO GUDS STRAFFEDOM NÅR DU HØRER PÅ BLACK METAL HÆ HÆ HÆ!

- Dra så inderlig forpult til helv...hveser jeg mellom tenna.

- ÅSSEN GÅR DET? ER DU FERDIG MED Å RABLE NED DET TALENTLØSE ORD-ONANIET I DEN TRØSTESLØSE, INNHOLDSLØSE OG MENINGSLØSE BOKEN DIN? I SÅ FALL KAN DU VEL TA DEG EN TUR OPP TIL MO I RANA SNART.

- Jo det går da hver gang...sier jeg, og kjenner at jeg får ondt i magen.

- JA DU ER FORBANNET VANSKELIG Å FÅ TAK I. (kanskje ikke så rart) NÅ SKAL DU HØRE HVA DU BØR GJØRE. JEG HAR FUNNET DEN PERFEKTE JOBB TIL DEG.

- Så fantastisk...

- JA DU SKAL JOBBE SOM STØTTE KONSULENT FOR HOMOFILE HEROINISTER I BARMHJERTIGHETENS HUS.

- Men jeg har egentlig andre planer...

- NEI DET HAR DU IKKE. DET ER PÅ TIDE AT DU KOMMER DEG UT I VERDEN. BLIR KJENT MED NYE FOLK. GJØRE EN INNSATS FOR FLERTALLET. DET ER MOTBYDELIG MED DE HOLDNINGENE DU HAR. JA NÅR SKAL DU BLI KVITT DE KVISENE. JA DET HADDE VEL KANSKJE VÆRT GREIT Å FÅ JOKKA LITT HÆ HÆ HÆ! DET ER MANGE KRISTNE PENE JENTER SOM JOBBER DER VET DU!!!!!

- Hør her jeg gir egentlig..

- VENT LITT SÅ SKAL DU FÅ SNAKKE MED KJERRINGA MI

- Faen, stønner jeg bittert.

- Mjaahallo..*slafs slafs. Mumle mumle. Lønna er altså 71 kroner timen, du må jobbe 7 dager i uken med å snakke med dem og være med dem og være som dem ja og etterpå er det gudstjeneste og det er fint og så treffer du masse fine mennesker som du kan prate med å bli så mye bedre kjent med ja når skal du få deg dame ja det er mye bedre enn noe av det du gjør nå iallafall ja og sist så spilte de til og med orgel og drakk en hel kasse CLAUHALTER.

Jeg tenker at jeg heller ville sugd pikk på heltid for 50 kroner timen, men kommer på at jeg egentlig tar det opp rompa på en dagelig basis uten lønn uansett. Disse folka treffer nerver. Nei, jeg kan ikke gjøre noe med kvisene når jeg er 16 forpulte år gammel, nei, jeg vil ikke bli medlem av blekkulfklubben, og NEI JEG VIL IKKE TREFFE NOEN FORPULTE FOLK SOM JEG HATER UANSETT. F - A - E - N.

- Bare la meg være i fred, stønner jeg, og med skjelvende hender skrur jeg av mobilen for sikkerhets skyld. Kvalmen tar plutselig overhånd, og jeg må krøke meg sammen over relinga på brua. Etter å ha stått slik i 5 minutter uten at det kommer noe, forsøker jeg å hente meg inn.

- Går det bra eller? Fyfaen du ser for jævlig ut. Så rørende. Noen som faktisk bryr seg.

- Jadda..

- Jeg må stikke, har ting jeg må gjøre. Du bør komme deg hjem du også.

- Ok.

Etter å ha utveklset et par falske høflighetsfraser skiller vi lag. Best slik, jeg trenger å være alene. Etter en snartur innom seven elleven der det som vanlig kryr av innvandrere, rånere, hip hop drittsekker og annet avskum jeg helst har villet avlive, får jeg stillet tørsten. Jeg bestemmer meg for å skygge banen fort som satan før noen av dem får øye på meg. Ferden går over gamle bybro, og også delvis gjennom busker og kratt. Heldigvis glir rusen av meg som klærne til ei Russisk gatehore i Kirkenes, og jeg begynner å tilbakelegge avstanden med målrettetethet som ville gjort Viggo Kristiansen sjalu. I et forsøk på å strekke meg ut mot omverdenen skrur jeg på mobilen. Mens jeg trasker avgårde tenker jeg på konseptet rundt byer. Jeg hater byer. Det er jo en forpult naturlov at jo høyere konsentrasjonen av mennesker er, jo større andel av rasshøl får du. Og ikke nok med det, disse rasshøla kan skjule seg i mengden uten at man får tatt dem når de gjør noe dritt mot deg. Høy rasshølfrekvens altså, uten muligheten til hevn. Jeg vet at jeg vil vekk herfra, at jeg må vekk herfra. Dette stedet har ikke mer å gi. Men hvor? Hvor? Tanken på å være en servil dronearbeider i en ørskesløs og trøstetsløs bygd gjør at jeg depper mer enn vanlig. Ja, og det høres kanskje primitivt ut, men som jesuitt jøden sa hadde det jo også vært en fordel å få litt pupp i ny og ned. Vel, når alt kommer til alt er det vel penger det går på. Jeg hater å jobbe, for hva er det som er så strålende med bøyde knær, en kroket rygg, og energi brukt opp med meningsløst strev? Skitne hender er en tilskitnet manndom.

 

Det går opp for den sløve hjernen min, tåkelagt som den er i tungsinn, at jeg må befinne meg i nærheten av Voll studentby. Foran meg er en kirkegård som er badet i et sykelig grønt lys. Ironisk egentlig. På en side har du stedet hvor de råtnende likene til alskens dauinger er hivd ned i jorda, og på den andre har mann unge mennesker, fulle med liv og håp. Men er det egentlig slik? Hvilket liv er det snakk om? Et liv som en slave. Hvilket håp er det snakk om? Jo, å ikke daue i ensomhet på gamlehjemmet. De som ligger gravlagt her, bak noen lag tre og lydisolasjon tilhører den døde generasjonen, for de har ikke noe å kjempe for. Ingen høyere mål. Ingenting. Om man ikke har noe å dø for, har man heller ingenting å leve for. Og hvor finner man noe å dø for i disse dager? For her er ingen møyer som har opprettholdt sin ære, ingen kriger å kjempe, ingen kontinenter å erobre, ingen jord som må kultiveres med svette og blod. Glem Blod og Jern, det er en svunnen tid. Det er Blod og Sæd som er essensen i etthvert værende. Dauingene som ligger å råtner i kirkegården, levde iallefall mer eller mindre fulle liv med muligheten til en slik tilknytnig til sin egen subtile natur. Nå har denne naturen blitt erstattet med kald betong og kyniske reguleringer, et åk på skuldrene til en maurtue med mennesker, alle like underdanninge, middelmådige og motbydelige. Jeg ønsker meg tilbake til en annen tid, en annen verden.

 

Så, hvorfor ikke? Restene av denne verdenen ligger i jorden, og jeg kan i det minste betrakte den før jeg går hjem for å sove, det eneste jeg gjør med glede nå til dags. Jeg svinger meg over gjerdet til kirkegården, og tramper det grønne gresset ned i min marsj mellom minnesmerker. Det eneste som høres er dempede åndedrag, og den brusingen av energi som bobler over i min sjel. Den følelsen har jeg hatt før, og jeg vet at jeg kommer til å bli overveldet ganske snart. Her og der biter jeg meg merke i navn. Navn med mening, men som likevel er skjendet. For alle jeg ser her ligger under slangens merke, den sub spirituelle slavematerialismens skjendige symbol som trekker all kraft, og all mening ut av en. Den verdenen jeg ville få et glimt av, må ha vært like tom og meningsløs som den jeg befinner meg i. Ingen av disse kjempet mot det vi har nå, ingen av dem motsatte seg Jehova, og ingen av dem var imot utviklingen mot undergangen. Om det er slik at vi lever videre gjennom våre barn, lever disse folka videre blant kjøpesentrene, blant utestedene, blant horeriet. De ville det.

 

Nei, det er et hav av tid mellom meg og de forfedre jeg aktet. For tusen år er gått siden den gang Norrøners tro og sjel levde blant engene og fjellene og i hver en haug. Enda lengre tilbake er det til oldtidens storhet. Den sagnomsuste tid da guder vandret blant oss, som mennesker og som dyr. Da fjellene ble flerret av mektig torden, og man gjemte seg i frykt blant de dype skoger mens tordenguden kjempet mot Titaner og senere Jotuner. Nå er disse kjempene borte, og jeg skjønner at det er blant mark jeg går. For bare en mark er tilfreds med å grave i jorden, og bare en mark tilgir den plogen som deler den i to. Jeg skulle likt å bli en brølende løve som langer ut mot de pinsler som er over meg, men jeg kan ikke.

 

Men fortsatt er ikke alle guder døde. En melkehvit måne har tredd ut av sitt slør av mørke skyer. Knitringen i min ånd blir rettet oppover, og hun trekker all kraft ut av meg idet styrken svinner. Jeg kan bare bli stående med armene slapt ned og hodet trukket bakover. Isthar, tenker jeg. Hennes milde røst, hennes mektige aura, og hennes kalde uuopnåelighet har uthold tidefallet. Jeg husker det nå, 6000 år tilbake. Jeg var annerledes da, men min ånd var den samme. Barachk Azam Sargonnas var navnet jeg var kjent ved. Min stridsvogn tordnet over Assyrias sletter, og i min knugete hånd var svepen som tvang firspannet til stadig større hastighet. Ja, Barachk, et navn som vekket frykt. Løver falt for mine piler, menn falt for mitt sverd. Der var også feiringer, og slavinner fra fjern og nær, et krigsbytte for å hylle min uovervinnelighet. Og alltid var hun med meg. Isthar, månegudinnen. Av henne fikk jeg styrke, av henne fikk jeg trygghet. Alt hun krevde var lydighet når det ble avkrevd. Når elde og sykdom endelig hadde festet seg hos meg, gikk jeg til hennes tempel og lot meg oppsluke av dets søyler. Mellom dem endte jeg mitt liv på mitt sverd, for å la min ånd sveve i hennes omfavnelse. Et liv i ære krever en ærefull død. Slik var hennes bud.

-O' heroine blant guder, hjelp dine tjenere mot fienden; som har gjort slaver av menn og horer av kvinner. Send din krigersverm av ånder til meg for å ta del i din potente kraft. Del med meg ditt bud, slik at vi atter kan være forent. Min bønn får et svar, for isvinder fra månen strømmer ned og bader min sjel i dens frigide lys. En vakker kulde skyller over meg, en iskald visshet om at hun er nær. Den melkehvite kraften dekker hver en tanke, og styrer hvert et hjerteslag. Gåte blir avdekket av gåters gåte, fjell blir slitt ned av tidens vinder, og hun tar form på hvelvingen over. Kronet av stjernelys, kledd i nattehimmelens mørke fløyel strekker hun ut sin vevre hånd og kjærtegner mitt ansikt, og jeg faller ned og holder hendene opp for å favne henne etter en evighet av adskillelse. Isthar, hvisker jeg.

 

 

Men skyene trekker seg sammen, og himmelens porter slår igjen med en rystelse som jeg vet bare jeg kan høre. Like til det siste glitrer en kald månestråle mot meg, og det er som om selve stjernene mister sitt magiske lys nå da hun ikke lengre er i syne.

- En annen tid. En annen verden. Slik er hennes bud, og hun forlater meg igjen som et skall av det som en gang var.

 

Da jeg kommer til meg selv igjen, merker jeg at jeg blør fra knokene. Uten at det ligger i minnet, må jeg ha slått til den nærmeste gravsteinen. Navnet der vekker avsky. En eim av sykdom, en eim av sott eminerer fra hver en grav, fra hvert et helvete, og jeg flykter fra deres grusomme nag. Ikke vil jeg ta del i deres avskyelige verden. Jeg spidder nesten meg selv på vei over det spisse gjerdet, så kan de ikke nå meg lengre. Etter å ha skreket en forbannelse mot de levende døde på gravplassen, og de døde levende på studentbyen, vakler jeg hjemover. Det er ikke stort igjen nå. Uheldigvis greier jeg å peise knyttneven inn i en dum vegg så det knaker en gang til.

-AU! DET VAR DA SOM DET MEST UTPULTE, UTJOKKEDE, FOrbbbbnnghh. Jeg gidder ikke si mer. Jeg får røsket opp et par dører, river av meg klærne, og kastet støvlene i veggen. Så peiser jeg på litt Vangelis fra datamaskinen på evig loop og gjemmer meg unna dyna. Jeg kan hvile.

Etter et par timer, eller er det et døgn som har gått, hører jeg det banker på døren. Jeg blir liggende stille og håper at rasshølet kan være så vennlig å dra seg til satan inni hælvete vekk, men så kommer jeg på at jeg har musikk stående på. Faen. Dunkinga er som hammerslag i en allerede skjør skalle. Knurrende kommer jeg meg på beina og åpner døra. Langemann.

- Si mæ, ska du ha derre...sier han, og peker med de ekle slimete fingrene sine mot noe.

- Bare forpult ta det! Skriker jeg, og slamrer igjen døren. Jeg er på vei mot senga, men i det øyeblikket ringer mobilen. Ukjent nummer denne gangen. Hvorfor i satan ikke. Om det er en telefonselger skal jeg gjøre livene deres interessant.

- Hallo.

- VI HAR NAVNET DITT, VI HAR ROMPA DI! VI SKAL TA'REI.

Hurra, det er skinheadsa som har fått tak i nummeret mitt.

- Sverd eller pistol? Spør jeg. Jævla klovner. Jeg hiver mobilen i veggen og legger meg igjen. Jeg håper morgendagen aldri kommer.