Litteratur: En matematikers bekjennelser

[Sanjar]

Hei! Vil gjerne ha tilbakemeldinger på denne short storyen. Fyr løs med betrakninger og inntrykk etter å ha lest. Jeg tåler det meste.

 

*************************

 

En matematikers Bekjennelser

 

Noen ganger må det være lov å si det. Jeg er et fornuftsmenneske. Det høyeste produktet av opplysningstiden, som følger en klar linje mot dannelse, forståelse, og toleranse. Jeg lar dette reflekteres i mine omgivelser. Boligkomplekset jeg bor i holder høy standard. Det er en penthouse leilighet med flislagte golv, lister, og det nyeste innen interiørsmøbler. Situert på den beste vestkant, som kan skryte på seg naboer med høy kredittverdighet og en fasade der de verste uroelementer for lengst har blitt, skal vi si, nøytralisert. Ja visst, jeg har alle grunner til å være fornøyd med livet.

 

Jeg strekker meg og knepper fingre foran dataskjermen. Den flimrer av gårde sitt vante budskap, og gjør de kalkulasjoner jeg har pålagt den. Tro meg, jeg er ingen hvemsomhelst. Jeg er ikke en av idiotene som dykker ned i den virtuelle virkelighet for så å bli borte i dens landskaper. Som kaster bort livet, og i alle fall sin ungdom i nettporno og onlinespill. Nei, her gjelder effektivitet, effektivitet, effektivitet. Det lærte jeg på mitt prestisjeuniversitet og av lang fartstid i bransjen.

 

Hvis du spør hvor gammel jeg er, vil jeg svare at jeg er i min beste alder. Sannheten er vel nærmere 34 år på denne jordkloden. Så gammel at de verste formene for delusjoner og idealisme har blitt brent ut av erfaringer, og så ung at potensen holder seg ved like, for å si det sånn. I alle fall når jeg knipser et par tre Viagra piller når tenningen ikke er der.

 

Blikket mitt vandrer tilbake til skjermen. Det nærmer seg sluttfasen nå. Mensa har fastslått at min IQ ligger på rundt 152, og kalkulasjonene jeg utfører inneholder astronomiske summer, selv om det bare er en enkel lignelse jeg utfører i denne databasen. Verden kan egentlig inndeles i større og mindre deler av kosmos, du vet, mikro og makro, og ethvert element kan defineres som deler av et system. Jeg er i stand til det meste. Jeg kan skape tredimensjonale vektordiagramer for å forutsi værfenomener og til og med solstormer, og jeg kan utilisere kompleks ikke lineær kaosteori for å predikere forbruksmønstre. Til tider har jeg moret meg med å analysere venner og bekjente, og det har frydet meg å se veien det går med enkelte av dem. Det er morsomt egentlig, hvordan narkotiske substanser, enten det er i form av stoff eller mer abstrakt, i form av distraksjoner som porno, nettpoker og religiøsitet, er det vi bruker for å kompensere for slette livsbetingelser. Ultimat sett er det nettopp denne kompensasjonen, og ikke betingelsene i seg selv, som fører folk til en tidlig kollaps. Jeg smiler litt.

 

Kalkulasjonene mine tar visst lenger tid enn jeg trodde. Fordømt også. Jeg snur meg rundt og ser rundt i leiligheten. Den inneholder livet mitt egentlig. Alle tingene jeg har tilegnet meg for å representere den jeg er. Og det er som sagt ingen hvemsomhelst. Firmaet sørger for at jeg kan ha en svært behagelig livsstil, og det er best for dem. Jeg er svært ettertraktet på markedet. Reklamebransjen krever å se om det er noen respons på produktene deres, og selskapene vil gjerne se an risikoer og sannsynligheter før de investerer. Det er her jeg kommer inn. Det er interessant å se korrelasjonen i dette, for om et produkt er ettertraktet i et marked, er det også gjerne det i et annet. Bananer, for eksempel. Om de er populære i EU, kan du også banne på at de østlige landene også vil ha dem. Det er litt sånn jeg har det med kvinner.

 

Riktignok har jeg ikke kjæreste eller samboer, men hør her, jeg vil ikke at du skal dømme meg som en taper av den grunn. Jeg har utført sannsynlighetskalkulering der også. Jeg er høy og mørk, kredittverdig og oppegående, en sosial manipulator og for å toppe det hele alltid ulastelig kledd i det nyeste av designerklær. Så la oss anta at jeg skulle gå inn på en bar. La oss videre anta at denne gitte baren skulle inneholde individer av hunkjønn. Det er en overveiende sannsynlighet at denne lignelsen ville medføre kopulasjon. Ja, jeg kan med sikkerhet fastslå at i enhver forsamling på 20 kvinner, vil det være 65 % sannsynlighet for at jeg får ha samleie med en av dem, gjerne den peneste som er tilgjengelig, om hun nå har mann eller ikke. (en faktor jeg ikke bryr meg om) Saken er at jeg rett og slett har kommet fram til at å ha en kvinne gående rundt seg er en form for belastning som går utover andre livsområder. Hun kan være kostbar i drift. Da markedsøkonomien introduserte Valentinsdagen ble det obligatorisk for enhver mann å kjøpe A) Et smykke, helst litt dyrere en ett i rent sølv b) En bukett blomster C) En eske konfekt D) En flaske vin slik at de tidligere investeringene kan få utslag i form av samleie på sofaen. Dessuten er vestlige kvinner veldig individ orienterte, og de får stadige nye behov ettersom økonomien skal utvide nye markeder. Først skal hun realisere seg ved å reise, så skal hun realisere seg ved å skrive bok, så skal hun realisere seg med å ha gruppesex med X antall individer. Selv for en mann som meg kan det bli for mye.

 

Av de overnevnte årsaker har jeg funnet ut at avkastningen jeg får ofte ikke er verdt det. Seriesyklusen med samleier som tidligere gikk under betegnelsen monogami koster mer enn det smaker. Jeg er jo som sagt svært kapabel til å spre beina på hvem det skal være egentlig. Faktiske erfaringer tilsier at med psykologistudenter øker sannsynligheten for samleie med 250 % sammenlignet med andre kvinner i samme aldersgruppe. Der har vi det med idealisme og illusjoner som vi snakket om tidligere, kjære venner. Ethvert damebesøk jeg får, der de kan beskue meg, min flotte leilighet, innta en bedre middag og drikke vin, har alltid resultert i at de står bøyd over spisebordet med skjørtet trukket opp og undertøyet trukket ned. Et bra regnskap. For psykologistudenter er dog sannsynligheten for kjønnssykdommer 33 % større, en noe uheldig bieffekt av nevnte promiskiøsitet.

 

Saken er at dette ikke lenger tilfredsstiller meg. Eller rettere sagt, det tilfredsstiller meg ikke så mye som det burde gjøre for å veie opp for kjedsomhet og risikoer. Jeg har gått til anskaffelse av det nyeste innen fleshlight produkter. En kunstig vagina i silikon, med vibratoreffekt og tre forskjellige moduser 1) Virgin mode 2) Slut mode 3) Milf mode som jo kort oppsumerer livssyklusen for en kvinne men også tranghetsgrad i det overnevnte sexleketøy. Stimulasjonen jeg får her er tidvis bedre enn jeg får på one night stand markedet, så i den senere tid har jeg heller ikke gått til anskaffelse av slike bekjentskaper på diverse nattklubber og studenthus.

 

Alt dette er jo for det beste, har jeg lært. Ethvert behov trenger å stimuleres, og det er her den beste som kan imøtekomme behovet kommer inn. Det kalles markedets dynamikk. Nå vil jeg ikke bruke et begrep som survival of the fittest, som jo også har rasistiske undertoner. Nei, vi er alle fornuftsmennesker. For enhver som tilfredsstiller sine behov i markedet blir et vellykket individ, og summen av disse vellykkede individene som meg vil til sammen danne et samfunn basert på den høyeste rasjonalitet. Det er laises fare, eller den usynlige hånd som onanerer oss alle i praksis. Enhver til sitt gjør at det felles beste kan oppnås. De ondeste menn kan gjøre de ondeste ting for fellesskapets beste. Jeg har lyst til å rope det ut. Jeg er et individ, og jeg har mine behov. Ja, et atomisert individ, som knytter meg kun til de som tjener meg for øyeblikket.

 

Hva kan jeg si. Sannheten er upopulær i når man driver salg. Både i markedsøkonomien, der man må skape behov som folk må dekke, og i politikken, der man trenger å få folk til å føle seg rettferdige og gode for å få stemmer. Hvis man skulle påpeke det minste snev av ulikhet vil folk krype sammen av frykt og hate deg. For det innebærer den muligheten at noen kan være bedre enn dem. En som meg, for eksempel. Nei, det gjelder å opprettholde fasaden og fortelle det folk vil høre.

 

Plutselig rives jeg vekk fra tankene mine. Det foregår noe utenfor. Jeg har god utsikt fra storvinduet i leiligheten min, og nedenfor ser jeg er stor ansamling av mennesker som har trengt inn i leiegården. Jeg trenger bare å betrakte dem et øyeblikk for å skjønne at de ikke hører til her. Skjeggete menn i skitne flanelskjorter hopper rundt og hoier, og skrikende kvinner i skjørt løper rundt mens de oppmuntrer dem. Med et anslag av sjokk ser jeg at de begynner å brenne bildekk. De er mange, og flere kommer strømmende til. En eller annen står og pisser opp langs veggen. Noen av dem har lange kjepper, og tar seg inn i leilighetskomplekset.

 

Jeg kommer over det verste sjokket. Det er på tide å gjøre noe. Jeg vurderer å ringe politiet, men tar med å tenke slik en håpløst naiv tankegang. De vil først dukke opp etter at en eventuell forbrytelse har funnet sted, og jeg må mest sannsynlig bestikke dem for å ikke bli ranet. Heldigvis har jeg et forsikringsselskap som ikke bare kan ta seg av skader som har skjedd. Det kan også forebygge dem. Det irriterer meg litt at jeg har betalt polis til dem ene og alene for dette øyeblikket, slik at også de andre personene i leiligheten får en free ride til å løse dette anarkist problemet. Men jeg antar at jeg får være altruistisk denne gangen. Jeg tar fram en liten innretning i hånden. Den er rund, og inneholder et lokk som kan svinges opp. Under lokket er en rød knapp, som jeg trykker på. Jeg får opp menyen.

 

Hello sir! We see you have an emergency. Does this emergency involve:

 

A) Need of medical assistance

B) Damage to car

C) Damage to property

D) Your personal security being compromised

 

Jeg presser D og får opp følgende advarsel.

 

Do you confirm that this is a real emergency, and accept costs of operation if the terms of policy are not met. Y/N

 

Jeg presser Y, og den innebygde GPS’en begynner å blinke. Jeg lurer litt på kostnaden når jeg hører noen hamre på døren, og noen skrike og bære seg ute i gangen. De har visst fått tak i nabodama. Jeg har aldri likt henne, spesielt etter å ha fått kjeft for den episoden med søppelposen. Så det som skjer med henne er å betrakte som en bonus. Dog, så var det min egen rompe da. Jeg priser meg lettet over at vi tross alt har kommet så langt i den siviliserte verden at jeg har denne muligheten, på tross av kostnadene. Døren min har fem låser, de vil nok holde en stund. Men de som er utenfor er pågående. Før eller siden vil de komme igjennom. Jeg åpner en skuff i skrivepulten og finner frem en revolver. Jeg åpner tønnen og begynner å legge inn patroner. Den er av kaliber .38, så jeg vil ikke få noen problemer med rekyl. Jeg valgte en revolver fremfor en pistol først og fremst for brukervennlighet. Enhver idiot kan bruke en. Brukervennlighet er en fin ting, fastslår jeg, mens jeg setter meg i skinnstolen i stua mens jeg venter.

 

I hodet mitt utfører jeg en hurtig og svært spennende kalkulasjon over hvorvidt døren vil gi etter før de kommer. Det er litt for spennende. Men jeg hører skrikene fra nabodama som blir voldtatt skjenker jeg meg et glass bedre whisky. Litt svette pipler fram fra tinningene. Klynkene utenfor blir lavere, det er nok i sluttfasen nå. Det er en god whisky. Ahhh. Hamringen er like målrettet, og en av låsene ryker. To til ser ut til å briste i neste øyeblikk. Jeg lukker øynene og forsøker å slappe av.

 

Jeg åpner øynene. Hamringen fortsetter. Hvor lang tid kan det ta? Etter mine beregninger burde de ha vært her snart. Gps’en som jeg har plassert på bordet ovenfor meg blinker mens den sender ut signalet sitt. Følgende melding kommer frem på displayet.

 

Hello sir! It appears as if you’re having a break in. Did you know you can use a weapon to defend yourself? To view a list of weapons, press A) You can also surrender. Often criminals will only steal valuables and rape female members of the household. To view this option, press B)

 

Takk skal du faen meg ha.

 

”Hør her, rikingjævel. Vi skal ta deg, stol på det. Stol på det!” Nok et voldsomt smell lyder. Det er bare to låser igjen nå. Jeg noterer meg merkene. Locksmith og Masters hammer. Så det blir en av de jeg skal erstatte låsene på døren med. Survival of the fittest, indeed. Dette er virkelig i kapitalismens ånd. Men først må jeg sørge for å overleve selv. Jeg spenner hanen på revolveren og retter den mot døra. Det er Masters hammer låsen som varer lengst. Men tilslutt løsner den og fyker inn i rommet når døra sparkes opp. Jeg skyter to ganger etter hverandre, og treffer den som står der midt i brystet. Han blir liggende på golvet å gurgle. Samtidig springer fem menn inn i rommet. De har lange kjepper, og sprer seg i en linje ovenfor meg.

 

”Du kan’ke drepe oss alle. Du er dau, rikingjævel. Dau!” Skriker en av dem. Jeg kjenner igjen stemmen. Jeg retter revolveren mot ham, og han blekner og holder kjeft.

 

”Mine herrer, jeg må opplyse dere om at denne revolveren holder åtte skudd. Derav følger at det foreligger en teoretisk mulighet for å utføre nevnte kriterium, dvs. drepe dere alle.” De er typisk gateavskum. De har boots, fillete klær, og piercinger i ansiktet. Vanlig utseende for de som faller utenfor den sosial darwinistiske samfunnsmodellen.

 

”Slutt å snakk piss. Så kjapp er du ikke, ditt fittetryne.” Akkurat det er en korrekt observasjon. Jeg brukte to skudd på det første individet. Det at jeg skulle drive presisjonskyting med et skudd, og samtidig være hurtig nok til å treffe hver av dem, er overveiende usannsynlig. Jeg gjør et kort overslag i hodet, og ser at mine sjanser er ca. 3 % Vel, 5 % hvis du tar med den stødige effekten whiskyen har hatt på nervene mine.

 

De gliser bredt, de jævlene. Alle sammen knuger kjeppene sine.

 

”Nå!” Roper lederen. De kaster seg mot meg. Akkurat da knuses stuevinduet mitt, og flere maskinpistolsalver river gateavskummet overende. Jeg snur meg forfjamset, mens svartkledde skikkelser wrapelerer seg ned fra et tau hengende fra et helikopter, og svinger seg inn i rommet. De kontrollerer hvert hjørne med maskinpistolene sine.

 

”Please put down your weapon, sir. Comply, or you will be eliminated.” Sier en av dem.

“Oh, of course,” sier jeg, og slipper den ned på golvet. Etter hvert har de sikret området. De senker MP-6 pistolene sine og slapper av. De svarte uniformene og ansiktsmaskene med svart pleksiglass gjør at jeg får et inntrykk av at enhver individualitet er utslettet. Utenfor høres skuddsalver og ville skrik.

 

”Sir, we have secured the area. Are you the one that sent out the distress signal?”

 

“That is an affirmative.” Sier jeg.

 

“Well, if you don’t mind, would you please use your credit card on this online terminal here?” Han drar fram en terminal, og taster inn noe jeg synes er et astronomisk beløp.

 

”Aren’t the cost of that covered by the police- contract?” Prøver jeg meg.

 

“New rules, sir. Please pay, or there could be unfortunate consequenses.”Jeg svelger tungt.

 

“I’d be happy too.” Jeg drar min visa platinum, og ser en månedslønn forsvinne. Jeg kan nesten se det tilfredse ansiktsuttrykket bak den masken.

 

”Sergeant, one of them are still alive.” Sier en av leiesoldatene. Det er han jeg har skutt som ligger i døra. Fyren med betalingsterminalen trekker opp en USP pistol, og avfyrer tre kjappe skudd i kroppen så den blir liggende urørlig. Så setter de i gang med å putte likene i likposer og lempe dem ut. De vil mest sannsynlig bli dumpet på den lokale søppelfyllinga i morgen.

 

”I’m sorry about the long response time, sir. We just didn’t expect the slum rats to come up this far into the neighbourhood. We have cleared the area, and will send out a strike force into the slum and execute a few random people as a warning. Will that be satisfactory, sir?

 

“Quite satisfactory.” Bekrefter jeg. Leiesoldatene forsvinner til lyden av helikopterdur. Jeg ringer resolutt et oppryddningsfirma, som kommer i løpet av en halvtime. De setter i gang med å rense teppene, erstatte låsene i døren, og skifte ut glasset i vinduet. Prisen for dem vil også være astronomisk, men det må gjøres. Når de endelig har dratt, synker jeg tilfreds ned i kontorstolen igjen.

 

Det burde ikke overraske meg, egentlig. Her i Oslo kan man ikke lenger stole på politiet. De er kronisk underbemannet, og ofte minst like kriminelle som de mange gjengene. Den økonomiske krisen har sørget for at de fleste strøkene er livsfarlige å ferdes i. Du har Islamistene, folkets bevegelse, og Vigrid som på landsbasis har 50 000 medlemmer. Volden rår i gatene nå. Fornuftige mennesker som meg tar ingen sjanser, men sørger for privat beskyttelse. Heldigvis opererer selskaper som Blackwater også i Skandinavia nå.

 

Mange ville spurt om noe kunne gjøres med den økonomiske krisen, men ikke jeg. Du kan bare ha så mange pattedyr som formerer seg over sitt ressursgrunnlag før det før samfunnsmessige konsekvenser. Det er Malthus effekten i praksis. Uansett hvor mange politikere som kommer med bombastiske utsagn som ”I believe in change,” og uansett hvor store masser som roper ”Yes we can,” kan det ikke forandre realitetene i ting. Sosialisme, skriker de. Haha. Del en begrenset ressurs på mange, og alle vil få ingenting.

 

Men noen ganger må det være lov å si det. Jeg er et fornuftsmenneske. Det høyeste produktet av opplysningstiden, som følger en klar linje mot dannelse, forståelse, og toleranse. Jeg er da ikke så dum at jeg sier sannheten, i hvert fall ikke opp i ansiktet til de selvrettferdige løgnerne på universitet og i næringslivet. Vi er alle like! Roper de (sponset av Coca-Cola) og ignorerer det faktum at flesteparten ikke vil være i stand til annet enn etterligninger. Alle politikere dummer ned sine budskap slik at selv det dummeste individet i en gruppe skal være i stand til å skjønne det. Toleranse? Faktum er at vi hater og forakter alle som er annerledes enn oss selv. Når skal vi ta den realiteten innover oss.

 

Det blinker på skjermen min. Det tok jammen lengre tid enn jeg trodde. Jeg får opp følgende melding på skjermen min:

 

ERROR. LINEAR MODEL CANNOT BE INTEGRATED IN SYSTEM.

 

CORRELATION BETWEEN SUBJECTS VIEWS AND REALITY HAS RESULTED IN A SYNTAX ERROR.

 

Dette budskapet fryser seg fast på skjermen min. Det er meg selv jeg har lagt inn i systemet.

 

Og jeg husker en setning fra en lærebok. Kun når du er villig til å kjempe like hardt for sannheten som for din egen pust er du filosof.

 

Jeg ser utover byen gjennom mitt nyinstallerte vindu. Jeg vet at den organiske syklusen til denne sivilisasjonen allerede er i oppløsningsfasen. Og godt er det. Min toleranse gjorde at jeg ikke ville dømme de som burde dømmes. Min dannelse gjorde at jeg kun sa det som var akseptert, og min fornuft var kun etterligninger og spissfindigheter som ignorerte helheten. Jeg vet det nå. Jeg har opprettholdt fasaden, nei fadesen, for å opprettholde meg selv.

Sannhet, vi har aldri søkt henne.

 

Verken som motiv eller endelig resultat.

Endret 4. mars 2009 av Sanjar

[HauksA]

Moro lesing! Minte en del om American Psycho i starten

[Blue Gene]

Vet ikke om dette skal være en historie fra et slags parallelliv, en fremtidsvisjon eller ren og skjær skjønnlitteratur, men den er jo noenlunde underholdene, ga noen små smil i ny og ne, bærer preg av livlig fantasi.

 

Karakteren var vel både provoserende og forvirret, men dette er kanskje et av poengene?

[Sanjar]

Det er snakk om et dystopisk fremtidssamfunn ja. Nærmere bestemt Oslo 20 til 30 år frem i tid. Jeg burde kanskje få frem det bedre i begynnelsen. Blir kanskje litt søkt når det kommer leiesoldater fra et privat forsikringsselskap ut fra det blå. Jeg burde vel også fokusere mer på det dystopiske, og gjøre det slik at hovedpersonen føler mer frykt og tvil. Men han skal også tenke og mene de samme tingene. Kort sagt skal han representere den som kan kurere dette ødelagte fremtidssamfunnet, men han har solgt seg for samfunnets aksept. Når det går opp for ham at han har valgt feil livsvei, er det på en måte litt sent...

 

Jeg skal skrive om denne teksten en gang. Det blir jo en kommentar til den økonomiske krisen, demokrati som ikke fungerer, tomme løfter fra politikere, og et samfunn som gradvis blir mer belastet.

[Molotovcocktail]

Syns det var veldig bra. Lykke til videre med skrivinga; setter alltid pris på litt god dystopisk litteratur.