Hjelp, jeg har selvmordtanker!

[Karl-Peder]

Stiller meg forøvrig til disposisjon om du trenger å snakke med noen. Opprett en ny bruker eller noe, og send PM!

 

Gjelder -som sagt- meg også.

[Gjest mr_himself]

Hei hei.. det er vel en stund siden denne ble laget, og vet ikke om det har blitt noen bedring??

uansett så har jeg hatt mange like problemer selv, ble selv mobbet/utelatt fra første klasse:S

i 8 ble jeg ansett som emo og jeg visste ikke engang hva det var.. jeg ble negativ utover meg selv og så negativt på alt, tenkte også mye på å ta mitt eget liv..

i 9 hadde jeg engasjert meg selv og fant ut at om de vil ha en emo skal jeg gi dem en emo, ettersom stoltheten min alltid var på topp.. jeg ga blaff i alt, farga håret svart, kledde meg svart og rødt..

så plutselig var det ei jente, ei jeg var god venn med, sa at hun likte meg og lurte på om jeg ville være med til henne.. selvfølgelig ble jeg jo med, selv om jeg var veldig i tvil og lurte på om jeg kanskje var å vei til å drite meg skikkelig ut..

vi ble uansett sammen og var med hverandre hver dag på skolen.. vi hadde vårt eget lille sted der vi og noen av våre venner satt og prata om det vi brydde oss om osv..

dette stedet var da, et sted som de fleste gikk forbi mange ganger daglig.. hver gang så ropte de: JÆVLA emoer ass!! hater dere så jævla, gå hjem og kutt dere(damn burde lagd egen sånn drit her jeg)

jeg har aldri kutta meg ettersom jeg følte ikke jeg hadde det vondt nok, jenta hadde kuttet seg av forskjellige grunner som jeg ikke skal gå inn på nå, FØR vi ble sammen.

en dag vi satt der, høsten i niende(?) så reiste jeg meg brått etter to i klassen hadde slengt utt spydige kommentarer om at vi var jævla emoer.. jeg er ganske kraftig bygd, så de ble nærvøse for at jeg endelig hadde tenkt å gjøre noe mot dem, men nei jeg ignorerte dem.. og sa til mine venner at jeg hadde bestemt meg for å se på det positive i alt, og jeg ga meg selv et løfte om dette og jeg står for det enda, og om jeg er i tvil om det finnes noe positivt med noe så hører jeg bare på den der "bright side of life" sangen..

ja jeg overlevde tilogmed da hun som jeg da hadde vært sammen med 4 mnd(mitt daværende lengste forhold) slo opp med meg ble jeg knust, selvfølgelig, men jeg så fort det positive med det, ja jeg fant faktisk positive ting med at kjæresten slo opp..

folk fortsatte å kalle meg emo, men jeg sa etterhvert fra til lærere at jeg og mine venner ble mobbet, dette ble tatt opp og ikke lenge etter hadde alle slutta å mobbe oss..

jeg var veldig mye gladere og mer positiv til alt..

jeg har alltid vært bedreviter, har googlet "emo" siden første gang jeg ble kalt det, og har funnet ut den beste forklaringen av ordet

ordet "emo" er kort for det engelske ordet "emotive" som har noe med følelser å gjøre, orker ikke lang avhandling, mens emo egentlig er en forkortelse for en musikk sjanger(emotive-hardcore) som oppsto fra punk i 1984.

i nyere tid så har "scene" klesstilen blitt "offisiell" klesstil for de som hører på emocore.. ja eller rock, eller noe annet enn den råtne technoen som jeg så stærkt misliker.. ja vi er forhatt..

emoer blir sett på som ødelagte tennåringer som alltid gråter og kutter seg selv fordi de føler at de har det fælt, selv om mange tenker at de har det bedre enn de fleste..

jeg selv forrakter alt som har med selvskading å gjøre så fremt man ikke har en god grunn, altså wannabe emokids som kutter seg fordi de tror det må til for å bli godtatt av "emo" folket.. de som faktisk har det vondt(som min eks) har jeg selvfølgelig respekt for.

ja tilbake til hva som skjedde videre etter at folka slutta å mobbe..

jeg fikk flere nye venner, og fikk tilbake mange jeg hadde mistet i løpet av året, ja jeg hadde 2-3 andre venner i 8 som jeg var litt med og fetteren min går også i min klasse..

ja i 9 hadde vi på slutten av året et prosjekt med teater som vi holdt, da fikk jeg et bedre forhold til bortimot alle på trinnet og folk begynte å hilse på meg, og jeg slutta å gå rundt å se i bakken.. jeg hilste i stedet for å snu meg unna, jeg ble mer utadvendt, ja jeg hadde noen perioder der jeg tenkte at jeg ville ta selvmord, men det gikk fort over da jeg begynte å tenke på at minst én person var glad i meg og kom til å savne meg..

jeg går nå i tiende og jeg har hatt en enorm forbedring, selv læreren som ble kontaktlæreren vår like før jul i 9 ser at jeg har hatt store forbedringer.. jeg er for øyeblikket stolt over meg selv og gjør hva som helst for å høre latter, ja jeg brenner for å høre latter og blåser i om jeg må drite meg ut for at andre skal le.. jeg er vel litt rar men jeg er meg..

jeg er ikke som noen andre men ingen våger å mobbe meg lenger ettersom de fleste er blitt glad i meg selv om jeg driter ut alle rundt meg

 

ja oppsummering/konklusjon.. jeg har vært veldig alene, følte og føler meg som en "alien" og er stolt over å ikke være som alle andre.. jeg har vært igjenom det å føle lysten til å hente tauet eller kniven eller tilogmed sprøyter, men gjorde aldri noe fordi jeg var en feiging, ja heldigvis fortsatt en feiging..

jeg liker jo å leve nå og ser på meg selv som en syk blanding av alt som IKKE heter stil, går med klær som gjør at jeg føler meg vel og hører på musikken jeg liker uten å bry meg om hva andre mener om det...

vel for å gi et lite råd, om ikke annet, tro at det finnes noe godt i alle!! og om du MÅ, prøv religion, sett din lit til Herren i det høyeste, nei jeg er ikke kristen..

håper dette hjalp deg litt, om ikke annet så har folk noe å skrive om på eksamen ;D