Hjelp, jeg har selvmordtanker!

[Gjest Selvmordstanker]

Da jeg gikk i sjette begynte jeg å bli mobbet. Jeg hadde mørket håret mitt for å få det til å se tykkere ut, og plutselig var jeg emo i hver persons øyne. De kalte meg emo, punker, heks og sendte trusselmeldinger til meg. Jeg lot det ikke helt gå innpå meg, fordi jeg syns det var idiotisk å oppføre seg sånn.

Da jeg kom opp til ungdomsskolen merket jeg at jeg ble såret og klar til å gråte hver gang noen sa emo. Det var slik det begynte. Jeg ble ikke noe videre populær da jeg begynte i åttende, og det var vel heller ikke noe jeg brydde meg så mye om, fordi jeg hadde det fint. Jeg fikk ikke oppmerksomhet fra noen gutter, og hadde kun tre venner. Disse syntes jeg ikke så mye om, fordi to av dem var patetisk barnslige, og den tredje klar til å klage på enhver ting. Men jeg ville ikke gå igjennom første året på ungdomsskolen uten venner, så jeg holdt meg med dem og lærte meg å kjenne dem bedre. En dag fikk jeg vonde meldinger på mobilen. "Forbanna hore!" sto det. Jeg skjønte ingenting, og prøvde å la det prelle av meg. Men etter en liten stund ved TV-en, begynte jeg plutselig å gråte. Jeg klarte ikke å holde tankene om den egentlig ikke så farlige mobbingen unna. Jeg følte meg uakseptert, hatet og alene. Slik hadde jeg følt meg over mange år, og det sved litt ekstra da. Helt siden jeg flyttet ifra populariteten på Karmøy, følte jeg at alle hadde vonde tanker om meg. At ingen tenkte godt om meg; jeg var hatet. Det var ingens skulder å gråte på; vennene mine var ikke sånne venner. De var gode, men jeg stolte ikke på dem med hjertevondt. Som jeg ble eldre, ble det lille, ensomme hullet i hjertet mitt revet opp, og jeg ble ensommere. Jeg løyg uten å egentlig vite det, for å prøve å vise at jeg hadde det godt. Jeg måtte alltid finne noe å distrahere meg selv med.

 

Nå er det snart før jeg skal opp i niende, og jeg har selvmordstanker.

Jeg føler at jeg ikke passer inn noe sted, og at ikke en gang Himmelen eller Helvete ville kunne få meg inn; fordi jeg rett og slett verken var god eller ond.

 

Jeg føler meg forlatt!

Er det noe jeg kan gjøre?

[MrL]

Uten å vite for mye om deg, vet jeg at å "være emo" ikke er særlig sosialt akseptert. Så og si alle jeg kjenner har negative tanker til dem, og holder seg unna dem. Med andre ord, er du emo får du stort sett ikke andre venner enn de som er det selv. Nå vet jeg ikke du anser deg selv som emo, men mer viktig er det at andre gjør det, og da får du ikke venner. Skift livstil sier jeg, farg håret tilbake til det du var og vær minst mulig emo.

Endret 2. mars 2009 av MrLG

[Midnight_walker]

Fryktelig trist det du skriver.

 

Har du noen hobbyer som du kan drive med på fritida?

Fotball, håndball, musikk? Spesielle interesser?

 

Se om det er noen andre i klassen som er litt alene.

 

Jeg har aldri vært en "populær" person og det er jeg glad for.

Det er bedre å finne ordentlige venner som har samme interesser som deg.

 

 

Jeg er sikker på at du er ei kjempegrei jente.

[Karl-Peder]

Nå er det snart før jeg skal opp i niende, og jeg har selvmordstanker.

Herrejesus! Hvorfor svarer ingen at du bør gå til legen og få hjelp? Dersom dette er sant, er legen igrunn det beste valget.

Er det noe jeg kan gjøre?

 

GÅ TIL LEGEN!

 

Edit: Lykke til, i hvert fall. Ikke bekymre deg, du er garantert et fantastisk menneske, selv om det er noen idioter som prøver å innbille deg noe annet.

 

Uten å vite for mye om deg, vet jeg at å "være emo" ikke er særlig sosialt akseptert. Så og si alle jeg kjenner har negative tanker til dem, og holder seg unna dem. Med andre ord, er du emo får du stort sett ikke andre venner enn de som er det selv. Nå vet jeg ikke du anser deg selv som emo, men mer viktig er det at andre gjør det, og da får du ikke venner. Skift livstil sier jeg, farg håret tilbake til det du var og vær minst mulig emo.

Hva i all verden er dette for slags svar, forresten? Det er jo ren og skjær idioti at man skal skifte livsstil for å bli akseptert av andre. Nei, vær deg selv og føl deg trygg på at vennene dine er gode venner, i stedet for venner som velger deg for at du spiller en annen enn den du egentlig er. Høres det logisk ut? Håper i hvert fall det.

Endret 2. mars 2009 av Karl-Peder

[Gjest Selvmordstanker]

Uten å vite for mye om deg, vet jeg at å "være emo" ikke er særlig sosialt akseptert. Så og si alle jeg kjenner har negative tanker til dem, og holder seg unna dem. Med andre ord, er du emo får du stort sett ikke andre venner enn de som er det selv. Nå vet jeg ikke du anser deg selv som emo, men mer viktig er det at andre gjør det, og da får du ikke venner. Skift livstil sier jeg, farg håret tilbake til det du var og vær minst mulig emo.

Jeg har ikke mørkt hår lenger.

Hårfargen forsvant etter... tja, tjue-tjuefem hårvasker.

Jeg har ikke venner som er "emo" heller. Helt normale de,

men de er ikke bimboer, og derfor er ikke de heller populære.

 

Men det er ikke det jeg sikter etter overhodet!

Jeg spør om råd om hvordan jeg kan fjerne selvmordstanker, og å endre livsstil vil

ikke hjelpe dem noe særlig.

[Gjest Selvmordstanker]

Nå er det snart før jeg skal opp i niende, og jeg har selvmordstanker.

Herrejesus! Hvorfor svarer ingen at du bør gå til legen og få hjelp? Dersom dette er sant, er legen igrunn det beste valget.

Er det noe jeg kan gjøre?

 

GÅ TIL LEGEN!

 

Edit: Lykke til, i hvert fall. Ikke bekymre deg, du er garantert et fantastisk menneske, selv om det er noen idioter som prøver å innbille deg noe annet.

Bør jeg virkelig gå til en lege?

Er det en måte jeg kan gjøre det uten at foreldrene mine vet om det?

Jeg vil nemlig ikke at de skal blande seg, fordi jeg vet at de vil overreagere.

[Karl-Peder]

Irriterende at det ikke går å sende PM til gjestebrukere her..

 

Du kan vel gå til legen uten at foreldrene vet om det når du er over 12 år, eller noe sånt. Jeg husker ikke helt hvor aldersgrensen går, men det skal gå.. Det er i hvert fall den sikreste måten å bli kvitt selvmordstanker på, såvidt jeg vet. I hvert fall om det er av den alvorlige sorten, der du faktisk har planer om det, noe jeg virkelig håper at du ikke har. Dersom du trenger noen å snakke med, finnes det vel en sticky her på forumet, eller du kan lage deg en bruker og sende meg en pm. Eventuelt MSN, selv om det sikkert ikke blir så anonymt som du ønsker, i og med at du faktisk bruker en gjestebruker her nå.

[Midnight_walker]

Legen har taushetsplikt, så det skal du ikke tenke på.

[MasterOfColours]

Lege høres klokt ut.

Endret 2. mars 2009 av MasterOfColours

[Grand]

Uten å vite for mye om deg, vet jeg at å "være emo" ikke er særlig sosialt akseptert. Så og si alle jeg kjenner har negative tanker til dem, og holder seg unna dem. Med andre ord, er du emo får du stort sett ikke andre venner enn de som er det selv. Nå vet jeg ikke du anser deg selv som emo, men mer viktig er det at andre gjør det, og da får du ikke venner. Skift livstil sier jeg, farg håret tilbake til det du var og vær minst mulig emo.

Hva i all verden er dette for slags svar, forresten? Det er jo ren og skjær idioti at man skal skifte livsstil for å bli akseptert av andre.

 

Han har faktisk et poeng, at noen ganger må man tilpasse seg om man liker det eller ei. Trist men sant.

[Karl-Peder]

Han har faktisk et poeng, at noen ganger må man tilpasse seg om man liker det eller ei. Trist men sant.

Ikke for at andre mener at man skal gjøre det - det er bare dumt. Dersom man skifter livsstil av fri vilje, er det såklart helt fint.

[Gjest Selvmordstanker]

Det er ikke at jeg ikke er akseptert som gir meg selvmordstanker; det ligger jo egentlig i fortiden. Av en eller annen grunn vil ikke kroppen min glemme det vonde, og setter seg inn for å la det plage meg. Egentlig er det på grunn av at jeg føler at jeg er fra en annen planet. At jeg ikke kommer fra jorda, men kanskje Merkur, for eksempel. Jeg hører ikke til noe sted, og jeg føler meg som en marsboer. Ingen forstår seg på meg, eller hvordan kroppen min velger å la ubetydelig mobbing gå inn på meg. Ingen forstår at fra jeg var 5-9 år gammel, var moren min alkoholiker og ville heller tilbringe sin tid med en vinflaske enn sine egne barn. Jeg føler at jeg er forlatt, uten venner eller familie. At det kun er meg i verden.

 

For å bruke en metafor; jeg er den eneste av min farge. Guttene i verden er blå, jentene røde, mennene svarte og kvinnene hvite. Og der kommer jeg; gul. Ingen skjønner hvordan "gul" føler, kun hvordan blå, røde, svarte og hvite føler. Jeg føler annerledes enn andre, og føler samme følelser på en annen måte.

 

Dette blir masse babbel, men forhåpentligvis skjønner dere poenget...

[dag1234]

Det virker på meg som om du kunne ha trengt noen voksne å dele disse vanskelige tankene med. Hvis du synes det er vanskelig å ta kontakt med legen din, kan du snakke med helsesøster, eller med PPT. De har alle selvsagt taushetsplikt.

[Midnight_walker]

Snakk med en psykolog om dette. Tror det vil være bra for deg å snakke om det.

Endret 2. mars 2009 av midnight_walker

[Gjest Gjest]

Kjenner iallefall hvor mye det kan såre å få emo slengt etter seg. Iallefall når det ikke er noenting ved meg som minner om en såkalt emo. Også bare for å farge håret da.. Kjenner flere jenter som faktisk har farget det blondt for å unngå å bli stemplet emo.

 

Hater hele denne emo greia. Bidrar bare til et enda mer tabu samfunn når det kommer til psykiske problemer. Ingen tør å vise følelser i frykt for å bli stemplet som emo, og dermed mislikt. Nei, virker som det å lukke seg helt og skape en fasade av seg selv som er det eneste riktige for å bli akseptert i dagens samfunn.

[Sny91]

Som mange andre her sier så er lege en god idé. Har selv gått til psykolog i litt over ett år nå, og selv om jeg ikke alltid er enig i metodene deres så er det alt i alt en bra ting.

 

Og det med og få 'emo' ropt etter seg, kjenner jeg litt vel godt til selv. Fikk faktisk juling pga det engang. Syke jævler...

 

Men ja, ikke gjør noe så drastiskt, stå på og kjemp deg videre. Ønsker deg lykke til, virkelig :]

[Hrodebert]

Nå er det snart før jeg skal opp i niende, og jeg har selvmordstanker. Jeg føler at jeg ikke passer inn noe sted, og at ikke en gang Himmelen eller Helvete ville kunne få meg inn; fordi jeg rett og slett verken var god eller ond.

Om du forsatt innehar disse tanker vil jeg råde deg til og hevende deg til helsesøster på skolen din, vedkommende han hjelpe eller henvise deg. Vær ærlig. Om du forsetter å gnage på dette, er jeg redd noen verre kan skje. Om du liker å kle å te deg som en "emo", forsett med dette! Om noen mobber deg for dette, er dette høyst sannsynlig fordi de selv er usikre og skeptiske til hvordan du skal håndtere deg da du tar din egne valg. Dette er intet nytt og dessverre en velkjent fenomen. Om du ikke kan ta deg for den du er anbefaler jeg deg å heve deg over dette å finne nye venner, enn så vanskelig det kan være. Ikke la de mobbe deg til stillhet.

 

Om du ikke vil ta kontakt med helsesøter eller annet fagpersonell, anbefaler jeg deg å ringe Kirkens SOS om de negative tankene tar overhånd. Du kan ringe de på 81533300 (det er ikke flaut å ringe og det er helt anonymt).

 

Det viktigste Kirkens SOS kan tilby er et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerte som formidles. Du kan ringe anonymt, krisetelefonen har ingen nummervisning. Alle medarbeidere ved Kirkens SOS har taushetsplikt. Medarbeiderne er også anonyme. De som kontakter Kirkens SOS kan være trygge på at vi er til å stole på. Alle våre telefonvakter er frivillige medarbeidere. Deres oppgave er ikke å forkynne eller gi råd, men å lytte til det du har på hjertet.

Lykke til (og gi gjerne tilbakemelding)

 

Endret 3. mars 2009 av roberteh

[Gnimmels]

TS: Ofte kan en "fresh start" på et helt annet sted være veldig oppløftende. Når du blir ferdig i 10ende klasse kan du jo søke deg til en videregående skole et annet sted i landet (uten at foreldrene dine fatter noe "mistanke") og begynne med blanke ark. Da kan du være akkuratt den du vil være, uten at noen har en gammel oppfattelse om at du er "emo"

 

Ellers er helt sikkert andre mennesker som er som deg også! Personlig synes jeg også at akkurat den alderen du er på nå (9 klasse var det ikke?) er den vanskeligste. Merket med en gang jeg begynte på VGS hvor mye mer modne folk blir, og hvor gode venner du kan få, selv om man kanskje ikke er bygd opp helt likt som mannen i gata!

 

 

 

Livet har mange fantastiske ting å by på, og jo lenger nede man har vært, jo mer kan man lære å sette pris på disse tingene!

 

 

 

Stiller meg forøvrig til disposisjon om du trenger å snakke med noen. Opprett en ny bruker eller noe, og send PM!

Endret 3. mars 2009 av Gnimmels

[fargoth]

Det er ikke at jeg ikke er akseptert som gir meg selvmordstanker; det ligger jo egentlig i fortiden. Av en eller annen grunn vil ikke kroppen min glemme det vonde, og setter seg inn for å la det plage meg. Egentlig er det på grunn av at jeg føler at jeg er fra en annen planet. At jeg ikke kommer fra jorda, men kanskje Merkur, for eksempel. Jeg hører ikke til noe sted, og jeg føler meg som en marsboer. Ingen forstår seg på meg, eller hvordan kroppen min velger å la ubetydelig mobbing gå inn på meg. Ingen forstår at fra jeg var 5-9 år gammel, var moren min alkoholiker og ville heller tilbringe sin tid med en vinflaske enn sine egne barn. Jeg føler at jeg er forlatt, uten venner eller familie. At det kun er meg i verden.

 

For å bruke en metafor; jeg er den eneste av min farge. Guttene i verden er blå, jentene røde, mennene svarte og kvinnene hvite. Og der kommer jeg; gul. Ingen skjønner hvordan "gul" føler, kun hvordan blå, røde, svarte og hvite føler. Jeg føler annerledes enn andre, og føler samme følelser på en annen måte.

 

Dette blir masse babbel, men forhåpentligvis skjønner dere poenget...

Du skal vite at du ikke er alene om å føle det slik du gjør, og det er mange som er eller har vert i din situasjon. Jeg er enig med roberteh i at det kan være en god ide å ta kontakt med noen, enten det er helsesøster på skolen, en lærer, et voksent familiemedlem eller fastlegen. Dette er noe som du kan komme deg over og som senere i livet vil gjøre deg sterkere, men det er viktig at du ikke går med disse vonde tankene uten å dele dem med noen du er fortrolige med.

 

Her er forresten et dikt som ble skrevet for rundt hundre år siden av den norske dikteren Sigbjørn Obstfelder:

 

 

"Jeg ser"

Av Sigbjørn Obstfelder

 

Jeg ser på den hvite himmel,

jeg ser på de gråblå skyer,

jeg ser på den blodige sol.

 

Dette er altså verden.

Dette er altså klodenes hjem.

 

En regndråbe!

 

Jeg ser på de høye huse,

jeg ser på de tusende vinduer,

jeg ser på det fjerne kirketårn.

 

Dette er altså jorden.

Dette er altså menneskenes hjem.

 

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

 

Jeg ser på de velkledde herrer,

jeg ser på de smilende damer,

jeg ser på de ludende heste.

 

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

 

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er vist kommet på en feil klode!

Her er så underligt...

 

 

 

[Hrodebert]

"Av alle rikdommer er livskunsten den mest verdifulle. Krig og ulykker kan ødelegge all annen form for rikdom, men livskunsten blir alltid tilbake." -Hippokrates