Mentalt relatert problem: Blir snakker over

[Gjest Frustreret]

Vet ikke hvor mye mitt problem det egentlig er, men det er hvertfall jeg som opplever det.

 

Det er veldig vanlig på jobben, og i andre sosiale sammenhenger.

 

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor alle (ja nesten alle) er så innstilt på å snakke over eller avbryte meg. Synes jeg forsøker å delta på samme måte som andre, men av en eller annen grunn jeg har kjempet i flere tiår å skjønne, hvorfor ikke jeg får samme gehør som andre.

 

Andre hører på og snakker til hverandre, mens meg gjør de som jeg ikke er til stede og snakker forbi meg.

 

Stiller meg stadig spørsmålet hva jeg gjør eller har gjort galt. Dumt spørsmål kanskje, for ellers mener de visst jeg er ok

 

F.eks: om det er jeg som spør om noe, eller det er meg det gjelder, snur man seg alltid mot andre og ser på og snakker til dem.

 

Og om jeg forsøker si noe, bryter de meg fort av og snakker til hverandre istedet for til/med meg.

Eneste hvis noen er alene med meg, er jeg liksom "god nok". Men ellers, er det som jeg bare skal avbrytes og overkjøres.

 

Jeg blir naturligvis deprimert, og har hatt problemer med dette siden jeg var barn. Skulle ønske jeg kunne stå utenfor meg selv og sett meg fra andres ståsted. For jeg klarer ikke forstå hva jeg er forskjellig fra andre som er grunnen til at det blir slik.

 

For å si det rett ut, som mister jeg av og til lysten til å leve på grunn av dette.

 

Det er første gang jeg skriver ned mine tanker om fenomenet (for meg står det hvertfall som et forunderlig fenomen)

 

Jeg er interessert i å høre om noen andre har opplevelse som er lik denne jeg har.

[Vaio]

Hei.

 

Ja det store spørsmålet i livet: Hvorfor Brad Pitt og ikke meg?

Ta kontakte med en psykolog. Han kan sikker hjelpe deg mye angående disse fenomene.

 

Kanskje det er innbilsk? Kanskje det er sant? Kanskje det er bare noe du irriterer andre hemningsløs...?

Og... det er bare en psykolog som kan hjelpe.

 

Lykketil!

 

Vaio

Endret 26. februar 2009 av Vaio

[vidor]

Har du sjekket hvor høyt du snakker ?

 

Du kan prøve å sette f.eks en mobiltelefon på opptak sånn høvelig nøytralt slik at alle er like langt unna og sjekke selv hvor høyt du snakker. Hva du hører inne i hodet ditt når du snakker er noe helt annet enn det andre hører.

 

Du kan f.eks også studere litt taleteknikk.

[dag1234]

Det høres ut som om du har litt dårlig selvtillit, og at denne gjør at du har vansker med å hevde deg i sammenhenger der du er sammen med andre. Hvis det stemmer, så vil du naturligvis lett kunne ble nedfor og deprimert.

 

Hvis dette stemmer for deg, så har du gjerne en usikkerhet eller utrygghet i deg, der du ikke vet om du strekker til eller er god nok i andres øyne. Eller i egne øyne.

 

Ofte starter denne type usikkerhet relativt tidlig i livet, og kan handle om at det har vært for lite anerkjennelse og oppmuntring for deg i familien. Noen ganger trenger det ikke være de store tingene som har satt i gang slike selvhevdelsesvansker, det kan være i kombinasjon med et litt sårbar lynne, som får litt for lite hjelp til å ta den plass en trenger.

 

Noen får hjelp av å finne en aktivitet de kjenner de mestrer skikkelig og slik får bedre selvtillit.

[Joystick211]

F.eks: om det er jeg som spør om noe, eller det er meg det gjelder, snur man seg alltid mot andre og ser på og snakker til dem.

Dette er jo fullstendig respektløst. Jeg hadde det samme problemet med enkelte på jobben, og jeg sa ifra til de de gjaldt at jeg synes de skal snakke til meg om meg når jeg står rett ved siden av. Ting kommer seg som regel om du sier ifra, enkelte mennesker trenger faktisk beskjed om at slike ting gjør man ikke.

[TheMartine]

Ooh, jeg blir så forbanna hvis folk avbryter meg, altså. Det er så respektløst, akkurat som mine meninger ikke betyr noenting. Nå har jeg en temmelig kraftig stemme, og jeg er flink til å snakke høyt og si fra hvis noen avbryter, men jeg ser det er andre her som er inne på tanken om at du kanskje snakker lavt?

 

Hvis man er usikker og forsktig, er det ikke så lett å komme seg inn i en samtale uten å tørre å kreve litt plass til seg selv. Å stå litt utenfor og snakke med lav stemme, funker ikke så bra hvis ikke de andre vet å ta hensyn til deg. Jeg vet ikke om det er det som er tilfellet, da, men det er jo alltids en mulighet.

[Northern_Comfort]

Hei trådstarter. Jeg har samme problem som deg, og jeg føler det er hovedsaken til hvorfor jeg er deprimert. Kan forstå hvordan du føler det, og jeg vet faktisk ikke hva som skal til. Det blir ubehagelige stillheter etter jeg har sagt noe, og jeg holder meg til få, korte og enkle ord når jeg snakker.. Å holde "taler" foran flere mennesker sliter jeg veldig med, men det kan kanskje gå så lenge ingen av de andre er spesiellt dominante. Dette setter store hindere i livet og er noe vi burde gjøre noe med!

 

Det er trist at ting skal være sånn, men jeg kan anbefale deg å oppsøke psykolog. Jeg har kun vært på én time foreløpig, så skal ikke si med sikkerhet om det fungerer eller ikke. Men det er tross alt viktig å ta vare på din mentale helse, så ta en tur oppom fastlegen din. =)

 

Jeg har tenkt masse på det, og hvis man sliter med lite selvtillit klarer man ofte ikke å overbevise seg selv om sine egne meninger en gang. Hvordan skal man da klare å overbevise noen andre? Jeg ender som regel opp med å bare være enig i alt personen jeg snakker med har å si. Ganske misslykka, men det er eneste måten jeg kan kommunisere på. Tror "medisinen" på problemet vårt er å bli hørt. Kanskje det er veldig lite som skal til..? hvem vet.. En psykolog kan iallefall hjelpe deg å øke selvtillitten til å få folk til å høre deg. med litt arbeid fra deg selv.

 

Uansett, lykke til (håper ikke det ble for mye om meg selv, men det var litt godt å få det skrevet ned.. har aldri satt ord på dette slik som du så fint fikk til.)

[РЦП-88]

Du må tørre å snakke litt i munnen på andre og snakke høyere om du ikke blir hørt. Om dette ikke hjelper, og de bare avviser deg, er de kanskje ikke verdt å snakke med i det hele tatt?

Endret 26. februar 2009 av RCP-88

[Gjest Frustreret]

Hei trådstarter. Jeg har samme problem som deg, og jeg føler det er hovedsaken til hvorfor jeg er deprimert. Kan forstå hvordan du føler det, og jeg vet faktisk ikke hva som skal til. Det blir ubehagelige stillheter etter jeg har sagt noe, og jeg holder meg til få, korte og enkle ord når jeg snakker.. Å holde "taler" foran flere mennesker sliter jeg veldig med, men det kan kanskje gå så lenge ingen av de andre er spesiellt dominante. Dette setter store hindere i livet og er noe vi burde gjøre noe med!

 

Det er trist at ting skal være sånn, men jeg kan anbefale deg å oppsøke psykolog. Jeg har kun vært på én time foreløpig, så skal ikke si med sikkerhet om det fungerer eller ikke. Men det er tross alt viktig å ta vare på din mentale helse, så ta en tur oppom fastlegen din. =)

 

Jeg har tenkt masse på det, og hvis man sliter med lite selvtillit klarer man ofte ikke å overbevise seg selv om sine egne meninger en gang. Hvordan skal man da klare å overbevise noen andre? Jeg ender som regel opp med å bare være enig i alt personen jeg snakker med har å si. Ganske misslykka, men det er eneste måten jeg kan kommunisere på. Tror "medisinen" på problemet vårt er å bli hørt. Kanskje det er veldig lite som skal til..? hvem vet.. En psykolog kan iallefall hjelpe deg å øke selvtillitten til å få folk til å høre deg. med litt arbeid fra deg selv.

 

Uansett, lykke til (håper ikke det ble for mye om meg selv, men det var litt godt å få det skrevet ned.. har aldri satt ord på dette slik som du så fint fikk til.)

 

Hallo du, og takk for mye for innspillet.

 

Først må jeg si du er mye tøffere enn meg, som tør å stå fram med nick om dette. For jeg kjenner veldig mye igjen i det du skriver.

 

Dette med at "det blir ubehagelige stillheter etter jeg har sagt noe" opplever jeg også. Det er rart, for noen ganger er det altså slik at det jeg sier vil de skal bli veeeldig stilt rundt. Og da er det sånne ting som jeg gjerne kunne tenkt meg de heller svarte og snakket videre med meg om.

Men det er som de bare tier still og ser dumt på meg, og bevisst lar være å svare. Det er hele tiden opplevelsen av at jeg skal settes på siden som noe utenfor de andre.

 

Har vært hos leger og gått til psykolog før for flere år siden (homøpat også). Men opplevde jeg ikke fikk noe ut av det og kom ingen vei.

De skrev liksom bare ned det jeg sa, og dett var dett. Så hva ble vitsen liksom? De hadde jo ikke noe å tilføre noen av dem som hjalp.

Alt de sa, var opplagtheter for meg. Litt likt slike ting noen i de første svarene her sier. Men så enkelt er det ikke.

Mener selv jeg tenker logsk og fornuftig, og at det er andre som jeg ikke forstår oppførselen til. Så jeg går ikke lenger til legefolk som at det er noe galt med meg. Den kjøper jeg liksom ikke lenger.

Det blir bare kinkig at de skal sitte med pairer på slike ting jeg skriver synes jeg. Så de papirene har jeg forlangt makulert.

 

Har faktisk mer tro på å snakke om det sammen med andre, som her. Uten at noen vet hvem jeg er.

 

Merker det jo en og annen gang, når noen enkelte er "normale" etter min oppfatning, så er alt bare helt ok. Men det er bare en og annen sjelden sjel

 

 

Dette er jo fullstendig respektløst. Jeg hadde det samme problemet med enkelte på jobben, og jeg sa ifra til de de gjaldt at jeg synes de skal snakke til meg om meg når jeg står rett ved siden av. Ting kommer seg som regel om du sier ifra, enkelte mennesker trenger faktisk beskjed om at slike ting gjør man ikke.

 

 

@Joystick; Det har jeg aldri gått til det skritt å gjøre: sagt at de burde snakke til meg. For da ville jeg trodd jeg gav dem hånden på en måte, og ville ventet å få den bitt av. Derretter ville de snakket bak min rygg om det.

 

En kvinne på min arbeidsplass tok opp pesonlige problemer med arbeidskollegene, ved å innkalle alle til møte sammen med arb leder og tillitsmann.

Hun ble stemplet etter dette, og alle snakker om henne som "sær" og "prippen" og ei de helst ikke vil ha der.

 

Hva skjedde når du sa i fra om det der til noen, hvordan reagerte de?

[Gjest Frustreret]

Du må tørre å snakke litt i munnen på andre og snakke høyere om du ikke blir hørt. Om dette ikke hjelper, og de bare avviser deg, er de kanskje ikke verdt å snakke med i det hele tatt?

 

Jo, det kan virke å snakke høyere i munnen på andre. Men min erfaring har lært meg at det ikke er verd det av tre grunner.

 

1. Det oppleves egoistisk og stressende. Mer slitende enn det oftest fortjener.

 

2. Føler meg som en vemmelig brautebasse om jeg gjør det, hvilket gir en vel så dårlig følelse etterpå som om jeg blir avbrutt osv.

 

3. Det vil bare hjelpe der og da. Neste gang er det samme igjen (har saktens prøvd)

 

Så summa summarum har jeg kommet til det ikke er en bra metode. Hvertfall ikke for meg.

[Papa Dupre]

er det hele tatt noen du kunne tenke deg å bli venner med på arbeidsplassen? dette er viktig i forhold til å bli en av gutta!

[prfssrhlm]

@ trådstarter:

 

Enig med de andre her i at det høres ut som et problem med selvtilliten.

Det er ikke lett og noe jeg har litt problemer med selv. Jeg har ikke hatt problemet

med at folk bare snur seg og ikke hører meg når jeg sier noe, det virker bare

veldig respektløst. Har mer problem med at jeg syns det virker som om alt andre

sier blir lagt mye mer vekt på enn det jeg sier og at andre snakker sammen på en

annen måte som er så mye dypere enn måten jeg kommuniserer eller noe slikt.

Men du skal ha for at du klarer å fortelle om det. Selv anonymt her

på forumet. Har vært hos fastlegen min og fortalt om problemene mine, men

klare så vidt å få fortalt noe av det. Jeg tror kanskje det kunne hjulpet deg

hvis du får snakket med en venn om det. Såfremt man har en eller annen

venn man ikke har noe problem å snakke med. Det hjalp i hvert fall for meg.

Jeg innser at jeg ikke har bidratt med noe særlig hjelp her, men jeg

håper du får hjelp eller finner ut av det.

[Vaio]

Hvor lenge ha du vært på jobb?

[Gjest Frustreret]

@ trådstarter:

 

Enig med de andre her i at det høres ut som et problem med selvtilliten.

Det er ikke lett og noe jeg har litt problemer med selv. Jeg har ikke hatt problemet

med at folk bare snur seg og ikke hører meg når jeg sier noe, det virker bare

veldig respektløst. Har mer problem med at jeg syns det virker som om alt andre

sier blir lagt mye mer vekt på enn det jeg sier og at andre snakker sammen på en

annen måte som er så mye dypere enn måten jeg kommuniserer eller noe slikt.

Men du skal ha for at du klarer å fortelle om det. Selv anonymt her

på forumet. Har vært hos fastlegen min og fortalt om problemene mine, men

klare så vidt å få fortalt noe av det. Jeg tror kanskje det kunne hjulpet deg

hvis du får snakket med en venn om det. Såfremt man har en eller annen

venn man ikke har noe problem å snakke med. Det hjalp i hvert fall for meg.

Jeg innser at jeg ikke har bidratt med noe særlig hjelp her, men jeg

håper du får hjelp eller finner ut av det.

 

Synes det du sa absolutt bidrog sterkt jeg. For akkurat dette: Har mer problem med at jeg syns det virker som om alt andre

sier blir lagt mye mer vekt på enn det jeg sier og at andre snakker sammen på en

annen måte som er så mye dypere enn måten jeg kommuniserer eller noe slikt.

 

Kjenner jeg også bra igjen. De andre vireker å gå kjemisk mye bedre sammen, og da blir det sånn.

 

De jeg kommer på skikkelig bølgelengde kjemisk med, er et ytterst fåtall. Og de har ofte tendensen forsvinne (både på jobb og privat) slutte, flytte..

 

rare greier. Av og til er jeg av den oppfatning at jeg tilhører de som er forbannet med at de skal ha det vanskelig og forfølges av noe. Har mistet alle vennene jeg hadde tror jeg, men har nok ikke vært flink å holde på dem heller.

 

Det er en jeg kunne snakke med om slikt, men fant ut at vedkommende likevel ikke var helt å stole på

 

Men det virker jo bra å snakke her, hvertfall så langt

[Gjest Frustreret]

Hvor lenge ha du vært på jobb?

 

Ca 25 år

[prfssrhlm]

Hm..

 

I mitt tilfelle i hvert fall så tror jeg det er et problem med tillit. Jeg har jo faktisk tatt det opp med folk og de forteller meg at det bare er noe jeg innbiller meg. Men så er jo også de noen av de jeg har problemer med å stole på, så det hjelper jo ikke så mye som det kunne gjort

[Gjest Frustreret]

Jeg oppfatter at det har noe med selhevdelse å gjøre. Nå er jeg ganske skarp og intelligent av meg, hvertfall i forhold til andre på arbeidspalssen og ofte ellers.

 

Så på en måte virker det som det er en måte de forsvarer seg sammen mot meg på. De vil liksom ikke slippe meg til, for da regner de med de taper noe selv. Derfor virker det som de er mer opptatt av å hindre meg i å si noe særlig. merker det jo fra arbeidsledere også.

 

Og noen ganger er det som de prøver latterliggjøre det jeg sier, for å nøytralisere det.

[Svenni212000]

Nå vet ikke jeg om det er slik, men felles interesse er også et ord her. Sitter de andre å prater om la oss si sportsbiler, vil gud og hverman bli sett på som en gjøk om en plutselig hopper inn i samtalen og snakker om pusekatter.

Om en vill skifte emne, kan man flette dette inn i den allerede pågående samtalen.

Her er et eksempel:

> Venn 1: Naboen min har nettop kjøpt seg en Nissan GT-R

> Venn 2: Nissan? Det er Japansk bil, stemmer ikke det?

> Venn 3: Stemmer det, kjente forresten en som trodde den var Tysk.

> Deg: Apropo Japan. Jeg skal på ferie til Kyoto i sommer, gleder meg, noen av dere som har vært der?

Her har man skiftet emne uten at det kommer brått på eller virker unaturlig. Det blir også avsluttet som et spørsmål, noe som er viktig. På denne måten gir du stafettpinnen til de andre, slik at de kan føre samtalen videre. Hadde samtalen til eksempel vært slik:

> Venn 1: Naboen min har nettop kjøpt seg en Nissan GT-R

> Venn 2: Nissan? Det er Japansk bil, stemmer ikke det?

> Venn 3: Stemmer det, kjente forresten en som trodde den var Tysk.

> Deg: Jeg skal på ferie til Kyoto i sommer!

Vil uttalelsen bli sett på som bogus skryt fra din side og en frekk avbrytelse. Det er heller ikke noe forsettelse i det du sier, ikke noe de kan svare eller forsette samtalen med.

 

Sitter fem andre personer å snakker om et emne, kan ikke du bare komme brasende inn med et nytt. Særlig gjelder dette om du kommer med et emne som overhodet ikke er til interesse for de andre.

Kjenner/kjente forresten en person som ble totalt oversett på grunn av dette. Var vell rundt andre året på ungdomskolen da jeg og noen andre i klassen diskuterte Engelske fotball lag, når plutselig en annen i klassen hoppet inn i samtalen og babblet om Leonardo da Vinci. Beklager språkbruket, men når man er 13år, kunne man ikke gitt mer faen i Leonardo da Vinci. Eneste han tjente på dette var kort og presis beskjed; piss off!

Kort fortalt, snakk om ting som intresserer felles enheten og ikke bare ting som intresserer deg hele tiden.

Jeg beklager virkelig å si dette, ikke noe vondt ment. Men om ingen av dine venner har samme interesse som deg, så har du muligens funent feil type venner.

[Gjest Frustreret]

Åja jeg skjønner godt hva du mener, og er helt på det rene med alt det der. Men det har ikke noe med det å gjøre, snakker om de samme ting som andre.

 

Men du er inne på noe riktig med dette at jeg kanskje er på feil hylle både her og der. Men det kommer likevel noe utenfor det jeg berører i dette temaet.

 

Egentlig er jeg i ferd med å gi opp alt, orker ikke slite mer. Er såpass oppe i åra, at det ikke er særlig å begynne på nytt for.

[Petrvs Romanvs]

Det er bare hunder som snuser hverandre i ræva

 

Vet ikke helt om du vil passe inn eller ta ting på kornet, mye prat er ganske hjernedød til tider, så et friskt innspill kan sette de fleste øyner i flakkende modus (tenk Knut Storberget når han får et direkte spørsmål). Noe som bringer meg over på ærlighet, de fleste har en maske som de ikke liker å få revet av...

 

.. tar du ting/ konsepter/ følelsesbilder osv. lynkjappt og snakker i tillegg ganske fort?

 

eller øøøhh.... bættra mæ i går så mått æ måke snø av bila, du sku sæitt kossss'n bla bla bla.....

 

Edit: Ikke lurt, men slenger ved dette sitatet:

The Black Brothers have (made) themselves a false crown of the Horror of the Abyss; they set the Dispersion of Choronzon upon their brows; they clothe themselves in the poisoned robes of Form; they shut themselves up; and when the force that made them what they are is exhausted, their strong towers fall, they become the Eaters of Dung in the Day of Be-with-us, and their shreds, strewn in the Abyss, are lost.

Endret 27. februar 2009 av Ba'al