Hvordan "tolker" du livet?

[MasterOfColours]

Livssynet mitt er annerledes enn andres, tror jeg.

Jeg tenker på livet som å vokse opp, bli forelsket og dø. Alt er et spill som alle spiller, og det er ingen "Reset"-knapp og ingen måte å forlate spillet uten å dø.

I livet skal man oppnå det beste man klarer, og aldri gi opp. Man skal ikke følge religion, fordi det overlapper kjærlighet, vennskap og skaper problemer og krig. Man kan be om tilgivelse, men aldri til Gud. Aldri til noen type gud. Man skal be om tilgivelse fra dem som er rundt deg. De du kan se. De du kan høre.

Du skal ikke stole på andre før de har vist at du virkelig kan. Du skal aldri bruke penger på bedra noen.

I dette spillet får du de reglene. I slutten av spillet skal du begynne på nytt. Når du har dødd, skal du begynne som et barn igjen uten noe minne fra den forrige runden. De religiøse fortsetter enten i evig Lykke eller evig Pine.

 

Hvordan "tolker" du livet ditt eller alles?

[TheMartine]

Som en lang, seig hengemyr uten noen ende.

 

Tihi, neida.

 

Jeg begynner å bli mer sikker på gjenfødsel, faktisk. At sjelen lever videre, og at de livene man lever, er til for at sjelen skal kunne lære mest mulig. Det er jo de som føler seg gamle allerede som små barn, og slik har jeg alltid vært. Føler meg kjempegammel, og for alt jeg vet, kan det være fordi jeg har en gammel sjel.

 

For meg er det viktig å leve livet slik jeg selv vil, og ikke etter hvilke forventninger samfunnet har til meg. Å bidra til fellesskapet, være tolerant, empatisk og rettferdig.

 

Dette høres sikkert ut som tåkeprat, men jeg liker å spekulere litt i det ukjente og abstrakte.

[MrL]

Det her er en av mine teorier:

Vi er kun et resultat av mennesker som har blit smartere og utviklet seg gjennom mange år. Hjernen vår er så jævlig smart, og den har oppfunnet deg. Bevisstheten din er kun et resultat av den enrome smarte hjernen din har laget for å kunne styre deg/seg selv. Vi er ikke annerledes enn andre dyr og levende vesner på jorden når det kommer til liv og død, bortsett fra at vi er så smarte at vi kan tenke mye mer enn alt annet her på jorden, som gjør at vi tror vi er spesielle. Livet ditt startet når du ble født, du har ikke eksistert før, fordi det var først da hjernen din begynte å fungere å skape din bevissthet. Når du dør, er du ikke mer rett og slett. Hjernen din er død, da er også bevisstheten død, dvs deg. Det er utrolig trist hvis dette skulle stemme, ikke vet jeg det, men jeg tror mer på det enn en gud.

[brutal_mann]

Livet, og liv, er en ekstremt komplisert kjemisk prosess. Verken mer eller mindre.

[Syv]

Min tolkning henger sammen med usikre spørsmål rundt bevissthet og universet.

 

Jeg har i senere tid stilt noen spørsmålstegn ved hvor unik hver og en sin bevissthet egentlig er...

 

Kombinert med muligheten for at universet er uendelig, og som vi vet vil dette bety uendelig mange kalkulasjoner og muligheter for et framtidig selvbevisst deg X antall år i fremtiden. Innser at tid er et vanskelig begrep i seg selv, men for å ikke komplisere dette for meg selv..

 

 

Edit: Når jeg tenker meg om her, er det kanskje litt trist å måtte forbli ape da? Eller fins andre muligheter? =P

Er uansett godt fornøyd på en god dag hehe...

Endret 24. februar 2009 av Syv

[MasterOfColours]

I hinduismen tror de jo at man blir gjenfødt som følger av sin generelle oppførsel.

Karma biter deg i ræva hvis du stjeler, med andre ord.

 

Er man kriminell blir man visstnok gjenfødt som fisk.

Endret 24. februar 2009 av MasterOfColours

[Malteaser]

Livssynet mitt er annerledes enn andres, tror jeg.

Jeg tenker på livet som å vokse opp, bli forelsket og dø. Alt er et spill som alle spiller, og det er ingen "Reset"-knapp og ingen måte å forlate spillet uten å dø.

I livet skal man oppnå det beste man klarer, og aldri gi opp. Man skal ikke følge religion, fordi det overlapper kjærlighet, vennskap og skaper problemer og krig. Man kan be om tilgivelse, men aldri til Gud. Aldri til noen type gud. Man skal be om tilgivelse fra dem som er rundt deg. De du kan se. De du kan høre.

Du skal ikke stole på andre før de har vist at du virkelig kan. Du skal aldri bruke penger på bedra noen.

I dette spillet får du de reglene. I slutten av spillet skal du begynne på nytt. Når du har dødd, skal du begynne som et barn igjen uten noe minne fra den forrige runden. De religiøse fortsetter enten i evig Lykke eller evig Pine.

 

Hvordan "tolker" du livet ditt eller alles?

 

Jeg har en del av de samme synene som deg

Jeg syns mange tar livet sitt alt for serieøst, greit nok jeg sier ikke at du skal hoppe ut av fly eller noe sånnt. Men du lever bare en gang, så ikke vær redd for å ta sjangser Også tenker jeg også som My Name Is Earl serien: If you do good things, good things happen to you, but if you do bad things, bad things will happen to you!

Endret 25. februar 2009 av Malteaser

[Johari]

Livet er en rekke tilfeldigheter, ikke noe annent.

[DaEvil1]

Som en lang, seig hengemyr uten noen ende.

 

Tihi, neida.

 

Jeg begynner å bli mer sikker på gjenfødsel, faktisk. At sjelen lever videre, og at de livene man lever, er til for at sjelen skal kunne lære mest mulig. Det er jo de som føler seg gamle allerede som små barn, og slik har jeg alltid vært. Føler meg kjempegammel, og for alt jeg vet, kan det være fordi jeg har en gammel sjel.

 

For meg er det viktig å leve livet slik jeg selv vil, og ikke etter hvilke forventninger samfunnet har til meg. Å bidra til fellesskapet, være tolerant, empatisk og rettferdig.

 

Dette høres sikkert ut som tåkeprat, men jeg liker å spekulere litt i det ukjente og abstrakte.

Har et gankse likt syn på tingene, bare uten hele den "sjel" greien, da jeg enda ikke er i stand til å fatte hva det skal være enda. Har forresten alltid følt meg gammel på samme måten som deg.

[Dr. Mobius]

Livet er en slags treningssimulator der klinten skilles fra hveten.

Jo mer gull, epic loot og xp man har når man dør, jo enklere blir neste liv. Man kommer kun til neste level om man dør av alderdom. Dør man av noe annet havner man i mørket, der alle de tapte sjelene svever hvileløst i evig tid, eller til noen får muligheten til å reaktivere sitt liv.

Det finnes ingen livs-cap, men når man kommer langt nok så har man gudelignende evner og man kan skape sine egne verdner og opprette egne regler.

 

 

Seriøst:

Jeg ser på livet som det som er viktig. Det er her det er viktig å være. Alt man gjør før og etter livet, er forberedelser til neste liv.

Jeg ser på "himmlen" som et enormt bibliotek med hele universets kunnskap. Når man er i etterlivet/førlivet kan man lese og studere det man vil slik at man kan få et bra utgangspunkt til neste liv. Når man blir født ligger all denne kunnskapen latent, men kun en brøkdel klarer man å huske når man lever, og det er dette som gjør at noen er flinkere i enkelte ting enn andre.

Jo flere ganger man lever/dør jo mer vil man huske.

Sjeler kan når som helst velge å hoppe av karusellen og leve evigheten videre i biblioteket og studere dersom det er det man ønsker.

Det blir også hele tiden "født" nye sjeler slik at det alltid er påfyll for de som velger å hoppe av.

Endret 25. februar 2009 av YellowCake

[Gjest Gjest]

Jeg tror livet vi går gjennom har en større mening enn hvordan vi normalt opplever det, altså at vi ikke er her kun for å vaske klær, lage mat og å dra på jobb. Tror vi er her for å lære og utvikle oss på et høyere plan. Da mener jeg ikke læring som i lese og skrive, men at 'sjelen' vokser gjennom utfordringer og opplevelser. Beveger meg da litt mot det spirituelle såklart og det er vel ok. Det er ikke bare slik jeg tolker livet, men faktisk opplever det.

[Suburbian Hero]

Jeg ser på livet som en kamp, der du hver dag må utkjempe nye "kriger". Uansett, la oss gå litt dypere inn i min mening:

 

Vi er skapt slik at vi kan elske, hate og oppleve tusenvis av andre følelser. De fleste vil gå gjennom livet og tro at visse ting har en bare ikke kontroll over, men slik er det ikke. Det er DITT liv, og uansett hva du gjør så står du oftest bak det selv. Skjebnen gjelder bare noen få ting, som visse typer død, noen fåtalls ulykker og hvem som hjelper deg eller undertrykker deg. Resten av disse tingene kan du selv holde kontroll over...

 

Jeg har møtt mange mennesker i mitt unge liv, jeg har opplevd kriger, jeg har sett depresjon, jeg har sett det noen ville kalle helvete. Jeg vet hva det å være desperat betyr, og alle onder jeg har sett har oftest vært menneskeskapte. Men alikkevel så ser jeg ikke poenget med å gå og syte over fortiden, jeg kunne ha dødd minst ved 5 tilfeller i fortiden. Går jeg og tenker på det? Fuck det, alt vi har i livet er NÅ. Det er nå vi kan gjøre mirakler, det er nå vi kan oppfylle potensialet vårt.

 

Ja, jeg er kristen og tror på Gud. Dette er fordi jeg velger å tro at det finnes noe mellom himmel og jord, og fordi jeg har kjent det... men samtidig er jeg en realist. Jeg tror på karma, og vet at de valgene vi tar kan alltid skade noen. Tross alt; de fleste ondene som har skjedd har blitt gjennomført av mennesker. Vi har vår egen, frie vilje...

 

Livet for meg er å oppnå mine drømmer, hjelpe flest mulig mennesker gjennom forskjellige onder, kanskje finne kjærligheten og på toppen av alt; være lykkelig over nuet.

[Daily-Drifter]

jeg venter på å dø

[Dorian Gray]

Hedonisme til det tar slutt. Nam.

[Gjest Slettet-oVjeg2q2Tk]

Jeg prøver å leve livet mens jeg kan, sånn at jeg ikke kommer til å ligge på dødsleiet og angre på alt jeg ikke gjrode. Vi skal alle dø, og da er det definitivt slutt på all moroa.

[morningstar665]

Hvor mye jeg får utrettet før jeg melder meg av. Aller helst ville jeg levd for alltid, da har jeg masse tid til å gjøre masse høhøhøh.

[Syv]

I hinduismen tror de jo at man blir gjenfødt som følger av sin generelle oppførsel.

Karma biter deg i ræva hvis du stjeler, med andre ord.

 

Er man kriminell blir man visstnok gjenfødt som fisk.

 

Tror ikke på hindusimen da, og stiller meg tvilende til sjel. Gitt at bevissthet er noe mer mekanisk, så betyr karma hvordan andre reagerer på dine handlinger her og nå.

[Cannabiskopen]

Tror at rent biologisk sett så er ikke mennesket skapt for å gjøre noe annet enn andre dyr. Lever i den tro at vi er skapt for å overleve og reproduseres, og handler bestandig etter dette. Det er derfor vi ser en trang etter å få venner, kjærester, penger og andre goder. For å overleve og produsere avkom som alle andre dyr. Jeg tror også litt på karma, men skal ikke uttale meg om emne da jeg ikke har sett noen resultater som kan tilsi at dette er sant. Å tro Gud og/eller andre guder ser jeg på som litt bullshit, da jeg har lest flere bøker om hvor forvrengt de fleste religioner bortsett fra kanskje Buddhisme er. Såvidt jeg veit driver ikke Buddhister å kriger med andre for å regjere Tellus med sin Gud. Alle Guder er bygd på de samme prinsippene, så ler også hver gang jeg hører slikt som "din gud er feil, min er riktig".

Badbeer over og ut!

[brasj]

At vi er ungdommer som lærer av de som var ungdommer før oss. Vi lærer av de som er eldre og gjør det beste ut av det vi har, blir eldre.. Lærer det vi lærte til ungdommene som kommer etter oss. Usikkerheten vil alltid være der.

[ukjentbrukergitt]

Som en lang, seig hengemyr uten noen ende.

 

Tihi, neida.

 

Jeg begynner å bli mer sikker på gjenfødsel, faktisk. At sjelen lever videre, og at de livene man lever, er til for at sjelen skal kunne lære mest mulig. Det er jo de som føler seg gamle allerede som små barn, og slik har jeg alltid vært. Føler meg kjempegammel, og for alt jeg vet, kan det være fordi jeg har en gammel sjel.

 

For meg er det viktig å leve livet slik jeg selv vil, og ikke etter hvilke forventninger samfunnet har til meg. Å bidra til fellesskapet, være tolerant, empatisk og rettferdig.

 

Dette høres sikkert ut som tåkeprat, men jeg liker å spekulere litt i det ukjente og abstrakte.

det store spørsmålet vil da bli, kan sjelen dø?

hvis ikke, hvor mange sjeler finnes det egentlig? vil vi da få det problemet med å få en overbefolket jord? vil du ikke si at det finnes altfor mange mennesker som er for onde til da å bli gjenfødt som menneske?