Min situasjon. Håper på tips og svar

[Gjest Guest_1234_*]

Hei!

 

Velger å benytte meg av gjestefunksjonen i denne posten.

 

Min situasjon har i det siste begynt å ta en feil vending.

Blir nesten nødt til å fortelle alt fra starten, så posten kan bli ganske lang. Men jeg håper at noen tar seg tid til å lese og svare.

 

ok, here goes:

For noen år tilbake var jeg rimelig lubben/feit. Jeg hadde vel forsåvidt vært det så lenge jeg kan huske.

Dette skapte en god grobunn for at andre medelever kunne mobbe/plage meg.

Og sånn gikk det. Hver bidige dag på skolen ble jeg trakassert, mobbet, slått etc.

Jeg isolerte meg totalt, hadde ingen venner, og tanker fylt med hat.

Foreldrene mine så utviklingen og kontaktet skolen. Det ble et styr uten like. Massevis av møter med rektorer, psykologer etc. Men uten at dette egentlig bedret situasjonen.

Det verste var egentlig at de som var vennene mine fra barndommen plutselig dolket meg i ryggen og begynte å mobbe meg på lik linje med de andre. Følelsen av å bli dolket i ryggen på den måten er helt jævlig.

Etter å ha fått vite hver dag i 3år hvor ubrukelig som menneske jeg var, så har min selvtillit selvfølgelig fått seg en knekk. Selv om jeg nærmer meg 24år nå, og dette skjedde på ungdomsskolen, så sliter jeg fortsatt med dette.

 

 

 

Da jeg begynte på VGS bedret dette seg noe. Jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke havne i samme situasjon igjen. Jeg prøvde å sette meg i respekt fra dag 1. Noe som selvfølgelig medførte hyppige slagsmål og problemer med lærerne.

Jeg gikk aktivt inn for å bli venner med de største gutta i klassen. De som kunne slå fra seg.

Jeg hadde ingen venner fra ungdomsskolen, og heller ingen fra mitt eget nærmiljø.

Så jeg slapp unna mobbinga på VGS. Men allikevel føltes det så feil. Jeg er ikke en voldlig person i det hele tatt. Jeg er egentlig veldig snill, og alle de som kjente meg visste det. Så jeg måtte leve et dobbeltliv.

Motivasjonen min til det aller meste forsvant. Karakterene ble dårligere og vekta gikk opp. Satt mye inne i ukedagene foran pcen og var mye på fylla i helgene. Ikke et veldig sunt liv, men jeg måtte backe opp et image jeg hadde skapt for meg selv.

 

Etter VGS hadde jeg skaffet meg en del venner. Allrighte og oppegående mennesker. Og det er jeg veldig glad for.

Jeg var ikke lenger taperen, eller var jeg det ? Etter et 3 års langt skuespill kan jeg ikke bare plutselig endre personlighet. Men jeg valgte allikevel å gjøre det.

Jeg tok tak i meg selv og bestemte meg for å gå ned i vekt. Superstreng diett og god trening gjorde at jeg gikk ned 20kg. Ingen alkohol, ingen kebab eller pizza. Kun sunn mat og masse trening.

Jeg hadde bestemt meg for at ingen noensinne skulle kunne mobbe meg for utseendet og kroppen min lenger. Jeg skulle imponere andre med kroppen min.

Jeg var sikker på at det var veien å gå for å bedre selvtillitten og min sosiale status. Jeg avsluttet dietten og begynte å trene styrke for full gass. Brukte kveldene til å lese om kosthold og trening. Og ja, det funka. Jeg ble større og sterkere. Men jeg ble aldri fornøyd.

 

Så kom fristelsen, steroider. Jeg begynte å bruke anabole steroider for å bli enda større og sterkere på kortere tid. Lurt? sannsynligvis ikke... (la ikke dette bli en tråd om hvor dumt bruk av medikamenter er!)

Bivirkninger betyr ingenting for meg. Det eneste som betyr noe er hvordan jeg ser ut.

Jeg er en oppegående person, og vet at mine verdier ikke er "riktige". Men når du snart er 24år, aldri hatt en kjæreste og heller aldri har hatt sex, så gjør det sitt med selvtillitten.

I dag veier jeg litt over 100kg, er ikke feit. Men allikevel føler jeg meg liten. Jeg nekter å vise meg i bar overkropp offentlig. Jeg vet jo at jeg er større og sterkere enn de aller fleste, men jeg finner fortsatt mange feil med meg selv.

Man kan vel si at jeg søker det perfekte. Men blir jeg noengang perfekt ? Og i så fall, til hvilken pris?

 

I tillegg har jeg store problemer med å snakke om ting som plager meg. Jeg har jo stengt meg inne i et skall. Jeg fremstår som en følelsesløs person, uten problemer, uten bekymringer. Men det er på ingen måte riktig. Jeg sliter med lav selvtillitt, rar virkelighetsoppfatning og mest sannsynlig megarexi (det motsatte av anorexi).

Jeg har ingen å prate med om disse tingene. Og da blir det til at jeg isolerer meg selv med mine problemer.

 

Disse problemene reduserer jo selvfølgelig også mine muligheter for en partner. Jeg er ikke redd for å snakke med jenter. Men jeg er ekstremt usikker, og redd for å drite meg ut. Samt at det å ta steget videre er en stor barriere for meg. Jeg ville aldri klart å si til en jente at jeg er forelsket i henne. Og dette plager meg noe ekstremt.

Det er en jente jeg er sinnsykt glad i. Og hun forstår mye av min situasjon. Hun har selv slitt med anorexia og vet veldig godt hvordan det er å ha et "feil" forhold til kropp og utseende. Jeg har til dels klart å åpne meg litt ovenfor henne.

 

Jeg har vært i kontakt med psykolog, for jeg innser at min situasjon trenger proff hjelp. Men samtidig ønsker jeg tilbakemeldinger av "vanlige mennesker" og.

 

Jeg virker veldig hard og "tøff" på utsiden, men er egentlig ikke det i det hele tatt.

 

Så, hva skal jeg gjøre ? Jeg vil ut av et liv preget av dopingmidler, lav selvtillitt og falsk personlighet.

 

Setter stor pris på seriøse svar.

 

Legger til mer om jeg kommer på noe

[humancoreiii]

Jeg kan si at jeg til dels skjønner situasjonen din, ettersom jeg kan trekke noen fellesnevnere til mitt eget liv.

 

Når det gjelder kroppsbildet ditt kan jeg dessverre ikke uttale meg, ettersom jeg ikke vet noe om slikt da jeg selv har et ca mål for hvordan jeg vil se ut, kanskje det er en ting du bør finne, men som sagt kan ikke gi noen gode råd her.

 

Når det gjelder den falske personligheten din.

 

Jeg kan si at jeg har gjort det samme, har selv levd et slags dobbeltliv, og det er ikke sunt.. jeg vil anbefalle deg å sette deg ned å finne ut HVEM du egentlig er, prøv å forkast de tingene som ikke er deg.

Jeg begynnte i det små, jeg begynnte å kle meg slik jeg gjorde før jeg hadde "dobbeltlivet", jeg begynte å høre på musikk jeg hørte på da.. og jeg må ærlig si, det var som å bli renset inni... jeg merket at jeg fikk små lykkelige øyeblikk, jeg følte meg bedre, noe som gjorde at selvtillitten min ble bedre. dette hjalp meg litt på veien til å finne ut hvem jeg er.

Selv er jeg ikke ferdig med min selvransakelse :/ men dette var starten min, og har hjulpet meg veldig. og jeg har allerede høstet frukter fra dette.

 

Min teori er at å gå tilbake til mitt utgangspunkt, for så å kjøre en hunrtig "utvikling" derfra, hvor jeg legger til erfaringer jeg har fått på veien så vil jeg finne fram til det virkelige "jeg". Siden man bygger på ting som gjør deg glad/føler deg bedre vil det hjelpe med å oppygge selvtillitten og selvbildet.

 

kan hende det bare funker for meg, men håper det kan hjelpe deg også.

[Smurstafa]

Golden kommer med mange gode poenger, og det jeg vil backe ekstra godt opp under, er at du må sette deg ned og tenke over hvem du egentlig er, og hvem du har lyst til å være.

Du må være den personen du trives best med å være.

 

Ut i fra det du skriver, så ser jeg at du er veldig fokusert på hvordan andre ser på deg og oppfatter deg. Noe som er en naturlig reaksjon på mobbingen, noe jeg selv også har vært igjennom.

Det er noe du må slutte med med en enste gang. Ja, faktisk akkurat NÅ! Fra akkurat dette øyeblikket her, så skal du ikke tenke på hva andre syns om deg, men kun hva du selv syns om deg selv. (ja, jeg veit det er ikke lett, men et sted må du begynne)

Det er KUN du som må leve med deg selv 24 timer i døgnet. Ingen andre, så derfor er det kun du som må være 100% fornøyd med deg selv.

Er det noen som ikke liker deg, så er det dems problem og ikke ditt. Det finnes nok av mennesker der ute som liker deg for akkurat den du er, og de som ikke gjør det er ikke verdt tiden din. Så gå heller ut og bli kjent med de som liker deg for den du er, og ikke prøv å endre deg etter preferansene til de som ikke liker deg.

 

Det aller første steget du må få gjennomført er som sagt det å overbevise deg selv om at du er bra nok! Du skal ikke trenge å endre deg for andre, men kun for deg selv!

 

Kjempeflott å høre at du har kontaktet psykolog. Jeg tror at psykologen kan hjelpe deg veldig på veien til å bli den selvsikre personen du er på vei til å bli.

Og bare det at du har tatt det skrittet viser at du virkelig har viljen og er innstilt på å få dette til å fungere!

 

Lykke til!

[Gjest Guest_1234_*]

Takker så mye for svar!

 

Det skal sies, jeg har tenkt mye på hvem jeg egentlig er.

Jeg vet med meg selv at jeg er en hyggelig og omgjengelig person som stiller opp for de rundt meg.

Etter å ha gått i så mange år uten venner (og de man trodde man hadde dolket meg i ryggen) så setter man stor pris på de som nå er mine nærmeste kompiser og venninner.

Det er mulig jeg er alt for snill ? Møter alltid opp og gjør tjenester. Jeg krever aldri å få noe igjen. Dessverre har det også vært folk jeg trodde var venner av meg som utnyttet akkurat dette.

Og det stikker utrolig dypt.

 

Jeg spør alltid folk rundt meg om de trenger hjelp til noe (feks flytting, etc). Men andre veien er det ikke like lett. Ingen spør meg. Jeg håper jeg tar feil, men det virker som om de tar meg for gitt. Mulig de vet at jeg ikke har noen andre å falle tilbake på uansett?

Og hvis jeg spør om hjelp, så får jeg som oftest til svar at de har andre planer, og dermed ikke mulighet.

Greit nok, jeg kan ikke forvente at folk skal komme løpende til meg med en gang, men i det lange løp så bør det faktisk passe en og annen gang.

Jeg har også arrangert forskjellige "events" for de rundt meg. (surprice-party etc)

Og som regel supplerer jeg med flotte gaver for å vise at jeg er glad i dem og bryr meg om dem.

Aldri har jeg opplevd at noen har løfta en finger for meg.

Følelsen jeg sitter igjen med er om det i det hele tatt er noen som bryr seg om meg?

 

Og jeg klarer ikke å snakke med disse om mine problemer. Jeg tror det er noe som henger igjen og gjør at jeg har vanskelig for å stole på andre mennesker.

Og jeg har store problemer med å vise følelser. Det klassiske steinansiktet kan man vel si...

 

Jeg ønsker ikke å fremstå som en som bare går rundt og synes synd på seg selv, men har behov for å få snakket ut litt. Og dele mine tanker med noen andre. Hva kan jeg forvente av andre, og hva kan andre forvente av meg?

 

Alle mine kompiser har dame som de bor sammen med. Derfor blir jeg mye sittende igjen alene. Sommeren kommer til å bli veldig tøff for meg da alle jeg henger med skal på ferie med kjæresten. Min verste frykt er å atter en gang bli overlatt til meg selv. ensom. alene.

 

Dere treffer nok spikeren på hodet når dere sier at jeg bryr meg veldig om hva andre folk rundt meg synes om meg.

Jeg vet at man ikke kan bli likt av alle, og det er ei heller målet mitt. Det jeg lengter etter er å ha en vennekrets med folk jeg kan stole på. Og jeg ønsker å vite at jeg blir satt pris på. Ikke bare for hvordan jeg ser ut, men for hva og hvem jeg er.

Og ikke minst ønsker jeg å være trygg og sikker på meg selv. Jeg trodde lenge at store muskler ville løse det problemet, men det har jo egentlig bare skapt et nytt. Jeg blir fortalt at jeg er stor nok og ser bra ut. Men i speilet ser jeg bare en liten pingle.

 

Jeg ser problemene mine, men det er løsningen jeg trenger hjelp til.

[Gjest Guest_1234_*]

Ønsker også å legge til at jeg har en frykt for å såre andre mennesker. Hvis jeg feks har sagt noe upassende i en setning, så plages jeg ofte av dårlig samvittighet i mange dager etterpå. Selv om jeg aldri mener å fornærme noen, så kan det jo skje. I de fleste tilfeller vil vedkommede ikke tenke noe spesielt over det i ettertid, men jeg er veldig redd for at han/hun skal bli sur på meg. Eller i verste fall, ikke lenger ha kontakt med meg.

Det bunner nok ned i det som ble nevnt lenger opp i tråden om at jeg er redd for hva andre mener om meg.

 

 

Setter pris på svar og tilbakemeldinger!

[humancoreiii]

Du må nok begynne å sette litt krav til andre, spør etter tjenester o.l, har en kompis som er litt sånn og lar alle tråkke over han og utnytte uten at han får noe igjenn, ikke bra :/

 

men kanskje utvide vennekretsen på en måte kan hjelpe? det er bedre å ha få GODE venner enn mange dårlige. er iallefall blitt min greie i livet.

 

skal lese litt nøyere gjennom når jeg ikke er på jobb

[Gjest Guest_1234_*]

Takker for svar Golden3ye.

 

Du har nok rett i det du sier. Må begynne å sette litt krav ja.

Fått rekvisisjon til psykolog av fastlegen min nå. Så da slipper jeg heldigvis de store utgiftene.

Ser egentlig litt fram til å få pratet litt med psykologen. Håper virkelig det hjelper!

 

Er også glad for alle tips og tilbakemeldinger jeg kan få her

[morningstar665]

Har lest en del tråd nå hvor slike problemer kommer som regel fra ungd.skole/VGS. Må si mennesker på den alderen er veldig god på å være drittsekker mot andre og ødelegge oppveksten deres.

 

Det er anbefalt å prate med psykologen, man får refleksjoner og selvutvikling. Du må også slutte å tenke på hva andre syns om deg. Det er helt umulig å bli likt av alle uansett. Da er det bedre at de som faktisk liker deg, liker deg for den du virkelig er.

[DaEvil1]

Ser at du frykter å bli alene. På et eller annet tidspunkt må du komme over denne frykten, og jeg vil si at jo tidligere jo bedre. Hvis du prøver å komme over denne frykten, og se forbi den, så tror jeg du vil oppdage at du kan trives veldig godt i ditt eget selskap. Så det jeg tenker, er at hvis du har noe du liker å gjøre alene, så prøv å se frem til den tiden du får alene, for da kan du gjøre dette, istedet for å grue deg til å være alene. Hvis du har noe du har lyst til å gjøre alene, tror jeg det er veldig mye enklere å være alene i sitt eget selskap. Men hvis dette funker, bare pass på å ikke bli allt for glad i alene tiden din, det kan bli litt for mye av det gode også

[Gjest Guest_1234_*]

Dere har nok rett. Skal begynne å stille litt mer krav til folk framover.

Jeg tilbringer en god del tid alene allerede. Trener nesten hver dag alene.

Jeg ser fram til og gleder meg til hver trening. Følelsen av å kunne løfte litt mer fra gang til gang er en motivasjon og gir meg ihvertfall litt å være fornøyd over.

Og akkurat den tiden elsker jeg. Men når man har kommet hjem fra trening og ringer litt rundt for å komme seg litt ut, da passer det sjeldent for de andre.

 

Jeg burde vel kanskje utvide vennekretsen min noe, men hvordan jeg skal gjøre det i min alder er ikke nødvendigvis lett. Er liksom ikke så mange naturlige steder å treffe noen lenger. Spesielt med tanke på at jeg nesten aldri rører alkohol (av årsaker nevnt lenger opp i tråden) så bortfaller nok en del muligheter der og.

 

Noen som evt har noen tips ?

[DaEvil1]

Kanskje du kan finne folk med samme hobbyer som deg. For eksempel du trener en god del. Så kanskje du finner noen treningstimer på et treningsenter i nærheten hvor du kan bli kjent med andre med samme interesse? Andre interesser funker også. Felles interesse funker omtrent like bra (om ikke bedre i lengden) som alkohol når det gjelder å danne sosiale bånd.

[humancoreiii]

kanskje fokusere på noe annet enn treningen som fellesnevner, siden dette bunner i selvbildet hans, kan jo få en negativ virkning.

 

kanskje finne likesinnede i enn annen hobby?!?

[pwned]

Jeg tror det hadde funket bra for deg å bli kjent med flere som er opptatt av trening. Det å være alene synes jeg generelt er deprimerende og kjedelig. Dra på treningssenter med mange folk. Kom i snakk. Kanskje treffer du ei grei jente som også er opptatt av trening?

[Gjest Guest_1234_*]

Takker for tilbakemeldinger!

 

Jeg er litt motstander av å snakke så mye på trening. Skal trene, ikke gå rundt og snakke hehe

Synes selv det er litt irriterende når man er midt i et tungt sett og det står noen og ber om tips e.l.

For all del, jeg gir gjerne bort noen tips om noen spør. Det er jo bare hyggelig det. Men ikke midt i et sett. hehe.

 

Men jeg skal se om jeg kan komme i kontakt med noen der.

 

På en annen side ønsker jeg egentlig å komme ut av dette med bruk av medikamenter etc. Er litt redd for at om omgangskretsen min består av mennesker med samme oppfatning som meg, så vil det virke litt mot sin hensikt.

At jeg på en måte blir værende på samme sted som nå. Jeg kommer nok aldri til å slutte å trene, men ønsker bare ikke å fortsette slik som nå.

 

 

Jeg er også veldig takknemlig for andre forslag hvor jeg kan komme i kontakt med mennesker

[DaEvil1]

Vet ikke om du bor i by eller bygd. Men oppslagstavler og aviser kan være greie kilder. Hvis du har lyst til å prøve det på skuespill, kan det lokale amatørteateret være en plass å gå. Hvis du liker å synge, kan du se om det er et kor i nærheten som du kan øve med. Alt avhenger av hva du er interessert i. Men hvis du har noen andre interesser som ikke er relatert til trening, er det ganske sannsynlig at det finnest ihvertfall et par "grupper" eller kurs eller noe slikt som gjør det, hvor du kan bli medlem og så bli kjent med folk. Oppslagstavler og lokalaviser pleier å være gode kilder til dette. Internett fungerer også.

[pwned]

Går an å trene variert også hvis du liker å trene, prøv en form for gruppetrening... på den måten kan du fremdeles gjøre noe du liker mens du treffer folk. En kampsport f.eks, eller ballett

[.Marcus]

Uten å ha noen som helst snøring på ting vil jeg egentlig anbefale deg å slutte med styrketrening og heller bruke tid på å jogge eller sykle? Jeg føler det ikke er det samme presset med tanke på medikamenter hvis du fokuserer mindre på å bygge (eller vedlikeholde?) muskler for å være stor - og heller trene for å være i form?

 

Jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv, men jeg synes det er generelt sett "sunnere" holdninger blandt de som ikke trener for å være stor og sterk, men kanskje litt utholden og slankere. Dette kan jo selvsagt komme av at sistnevnte jo er mindre av størrelse. Men altså - kanskje det blir lettere for deg å komme bort fra medikamenter hvis du legger om hvordan og hvorfor du trener

 

Hvis det høres lurt ut kan du jo spørre om noen i omgangskretsen din vil være med på en joggetur eller sykkeltur, eventuelt invitere på et par timer fotball nede på løkka - jeg oppfatter ihvertfall et helt annet fokus rundt denne type trening kontra styrketrening. Vi er da forskjellige til slutt uansett, det kan jo være jeg er på viddene hva du angår

 

 

Red.: Og for å komme i kontakt med andre folk er det jo bare å slå av en prat når man jogger ved siden av, gitt at man ikke er veldig andpusten, som undertegnede Det å spille fotball med fremmede kan også være veldig sosialt, kanskje det finnes folk i nærområdet ditt som spiller for moroskyld en gang i uka? Forhør deg litt rundt

Endret 2. mars 2009 av .Marcus

[Gjest Guest_1234_*]

Takker for svar!

 

Du har nok rett i mye du sier .Marcus. Jeg vil også tro at holdningene blandt de som trener for kondisjon/komme seg i form er mye bedre enn blant oss som trener for styrke og størrelse. Jeg skulle, mer enn alt annet i verden, ønske at jeg kunne akseptere meg selv i en typisk utholdende og markert kropp. Men slik som det er nå føler jeg meg liten, svak og ubetydelig. Derfor gjør jeg alt for å bli større og sterkere. Trener hardt og fokusert, spiser for 3 og bruker medikamenter for å nå et mål. Et mål jeg ikke vet om jeg noengang kommer til å nå. Blir jeg noengang stor eller sterk nok ?

 

Med den kroppsvekta jeg har nå vil dessverre ikke fotball være en god idè. Raske vendinger osv tar veldig hardt på knærne. Men jeg ser poenget ditt. Må få sosialisert meg litt.

 

Jeg tror mange av disse tankene/holdningene jeg har kommer av at jeg tidligere har blitt mobbet for mitt utseende.

Og det er en situasjon jeg aldri skal opp i igjen.

 

Så jeg ser at jeg må få endret mine egne holdninger og virkelighetsoppfattelse. Samtidig må jeg lære å bli sikker på meg selv. Samtidig er ønsket etter å bli akseptert og vite at jeg blir satt pris på veldig høyt. Kun en eneste gang i løpet av mine snart 24år på jorda har jeg opplevd at noen virkelig bryr seg om meg. Det var en sms fra en venninne som sluttet med "...Pass på deg selv. Vil ikke at det skal skje deg noe. glad i deg". For de fleste er ikke dette noen big deal, men for meg betyr det veldig mye. Jeg ble rørt til tårer av den meldinga.

 

Fått ordna meg med time hos psykolog nå. Og jeg håper at den dagen hvor jeg kan gå med hevet hode, være stolt av meg selv og vite at folk setter pris på meg kommer. Hvis jeg også klarer å slutte med medikamenter og være fornøyd med en litt mer "normal" kroppsfasong, vil jeg være verdens lykkeligste mann.

[Smurstafa]

Jeg skal ikke komme med noen flere tips enn de som allerede er gitt.

Men jeg vil ønske deg lykke til, og jeg VEIT at dagen kommer da du kan se deg i speilet og være mer en nok fornøyd med deg selv.

 

Jeg har også en fortid som har inneholdt mobbing, selvhat, depresjoner, ol. og jeg har ved stor hjelp fra andre, og ikke minst min egen vilje til å få det til, kommet meg forbi det.

 

Jeg er nå verdens lykkeligste mann, og jeg er 110% sikker på at du også kommer til å klare dette!

 

Lykke til, hold oss oppdatert, og ALLTID husk:

Det er flere som bryr seg om deg enn du tror!

Endret 3. mars 2009 av Smurstafa

[mari-jenta]

Jeg har kanskje ikke så mye å komme med i denne tråden...men hvorfor så mye stress om å trene seg stor? For å få selvtillitt nok til å prate med jenter, osv? Det er i så fall helt feil vei å gå...