Varende depresjon skaper problemer... Trenger råd!

[Gjest Gjest123]

Hei, har i nermere ett år slitt med ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Depresjoner. Det kommer sånne perioder hvor jeg føler at alt bare er elendig, og ingenting gleder meg.. Disse stundene varierer fra noen timer til flere dager. Jeg har hatt det slik i veldig lang tid, men det er først nå dette har begynt å skape ordentlig problemer.. Disse stundene har begynt å komme mye mye oftere, og er også mye verre enn de var før. Jeg har vært hos lege, hvor jeg fikk en aktiv sykemelding og diagnosen "psykisk ustabil - Stressreaksjon" For når jeg føler det slik så klarer jeg ikke fungere normalt på jobben.. Jeg får ikke sove, og jeg klarer ikke gjøre noe som helst.

 

Nå i det siste har dette begynt å bli et stort problem, for dette gjør så jeg har begynt å få problemer med mye fravær fra jobben.. Jeg er 18år og lærling så det sier seg selv at det her ikke er bra.. Men det er det eneste jeg ser som faktisk hjelper, for da kan jeg koble ut litt, og slutte å stresse. Samt at jeg får tatt igjen litt av søvnen jeg ikke får om nettene. Men jeg kan ikke fortsette å bare bli borte fra jobben heller, det går ikke i lengden, selvom det er det jeg har mest lyst til. Altså bare forsvinne en stund..

 

Noe som er så rart er at jeg vet nøyaktig hva som gjorde at jeg begynte å føle meg sånn, for lenge siden begynte jeg å bli kjent med en jente. og jeg utviklet etterhvert veldig sterke følelser for denne jenta. Hele hverdagen min begynte å dreie seg kun om denne personen, og alt annet i verden ble nedprioritert. Følelsene var hele tiden kun fra min side, men nå etter et år med helvette så har vi endelig funnet sammen, og det er jeg evig takknemmelig for. Ingenting annet i livet gleder meg bortsett fra det å være sammen med henne.

 

Derfor så kan jeg ikke fortså det her, hvorfor føler jeg meg ikke noe bedre nå, jeg burde jo være utrolig glad.. Jeg har endelig etter et år med totalt helvette kommet meg dit jeg ville, jeg har nådd mitt mål, jeg har fått oppfylt mitt høyeste ønske. Jeg burde være lykkelig, jeg var overbevist om at jeg nå ville bli det... Men nei, sånn er det ikke. Depresjoenen fortsetter å utvikle seg, og blir sterkere og mere langvarige for hver gang de kommer, og de kommer ofte, veldig ofte... Kun og da mener jeg _kun_ når jeg er sammen med denne personen føler jeg meg lykkelig, da er alt på plass og jeg kan slutte å tenke på alt annet.. Men så fort hun går, ja allerede 1minutt etter at hun har dratt så savner jeg denne personen så utrolig at jeg har mest lyst til å legge meg i en koma/sove helt til neste gang jeg kan se hennne igjen..

 

Dette er jo ikke normalt! Det er ikke vanlig å savne en person så mye bare noen minutter etter at personen har dratt... Det er nesten så jeg begynner å tro jeg snart blir gal, hvis hun har sovet her f.eks så er det så vidt jeg orker å ligge i samme sengen alene etterpå, det er for mye minner.. vi pleier som regel å sovne med mtv i bakgrunn, hvis jeg f.eks hører en av de sangene senere når jeg er alene, så må jeg hive meg etter fjernkontrollene for jeg orker ikke høre på den samme sangen alene. Dette er ikke vanlig, det vet jo jeg og. Jeg burde klare å gå et par dager uten henne, uten å nesten falle helt ifrahverandre i savn og mangel på livsglede..

 

Jeg har et problem, det innser jeg. Men hehe.. problemet mitt skaper flere andre typer problemer for meg, det jeg synes hjelper er å ta et par dager borte fra jobben osv, men jeg kan ikke gjøre det hver eneste dag heller.. Er det noen som har noen råd til hva jeg kan gjøre, jeg vil ikek fortsette på denne måten. Jeg vil være den glade personen jeg har all grunn til å være.. Men jeg klarer det bare ikke..

[vidor]

Høres i utgangspunktet ut som en psykisk stressreaksjon. Du burde kanskje få ordnet deg en henvisning til en god psykolog av skolen.

[Vaio]

Var det fastlegen du snakket med?

[Hrodebert]

Du kan og ringe Kirkens SOS på 81533300.

 

Det viktigste Kirkens SOS kan tilby er et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerte som formidles. Du kan ringe anonymt, krisetelefonen har ingen nummervisning. Alle medarbeidere ved Kirkens SOS har taushetsplikt. Medarbeiderne er også anonyme. De som kontakter Kirkens SOS kan være trygge på at vi er til å stole på. Alle våre telefonvakter er frivillige medarbeidere. Deres oppgave er ikke å forkynne eller gi råd, men å lytte til det du har på hjertet.

 

Eller Mental Helse Ungdom på 81030030

 

Mental Helse Ungdom er en medlemsstyrt ungdomsorganisasjon som er en del av Mental Helse Norge. Vi driver med politisk og samfunnsrettet arbeid innen for feltet psykisk helse og baserer mye av vår virksomhet på frivillig arbeid fra medlemmene. Derfor er det viktig at Mental Helse Ungdom mobiliserer seg for å bli en slagkraftig organisasjon som jobber med forebyggende arbeid, frivillig engasjement og kompetansebygging innen for feltet psykisk helse.

Det er ikke flaut å ringe.

Endret 23. februar 2009 av roberteh

[Gjest gjest123]

Var det fastlegen du snakket med?

Ja, men tror ikke denne legen skjønte helt problemet mitt. Jeg tror hun fortso det sånn at det her bare var noe som kanskje kom en gang i året eller noe sånt. At det ikke var så ille. Hvis det er det hun trodde så tar ho feil.. For dette er noe som kommer oftere og oftere, og blir verre og verre for hver eneste gang.

[Vaio]

Var det fastlegen du snakket med?

Ja, men tror ikke denne legen skjønte helt problemet mitt. Jeg tror hun fortso det sånn at det her bare var noe som kanskje kom en gang i året eller noe sånt. At det ikke var så ille. Hvis det er det hun trodde så tar ho feil.. For dette er noe som kommer oftere og oftere, og blir verre og verre for hver eneste gang.

Det var svært dumt

Du bør ta kontakt med henne igjen, og si at du trenger en henvendelse til psykiater.

Endret 23. februar 2009 av Vaio

[vidor]

Hvorfor mener du han skal gå til en psykriater når symptomene tilsier psykolog ?

Endret 23. februar 2009 av vidor

[Vaio]

Fordi psykiater kan løse depresjon både symptomatisk og kognitivt.

[Gjest Gjest123]

Sorry, dumt spørsmål her nå hehe.

Hva er forskjellen på psykiater og psykolog?

[vidor]

Vel, hvis psykriateren vil ha deg over på antidepressiva etter kun kort tid, så ville jeg prøvd en psykolog før du tar ut resepten. Gjør i det hele tatt det som er mulig før du begynner på piller, det er min personlige mening basert på mitt innblikk i psykriatrien.

[dag1234]

Slik du beskriver reaksjonene dine, virker det ikke først og fremst som om du er deprimert. Heller mer at tilværelsen blir så vanskelig i forhold til denne personen som du er så avhengig av. At hvordan du har det med deg selv, er så nær knyttet til at du har henne hos deg.

 

Da er depresjonen din mer et resultat av at du trenger henne så sterkt.

 

En psykiater er en lege som har tatt spesialisering i psykiatriske sykdommer og behandlingene av disse.

 

En psykolog har først og fremst lært om det friske menneskets opplevelser og erfaringer. Noen speislaliserer seg på psykiske lidelser, men ikke alle.

[Vaio]

Som dag1234 sier: du virker deprimert.

 

Derfor er det viktig at du tar dette opp med fastlegen din. Videre henvendelse vil være "hennes" vudering.

 

Du få ta Vidor sitt svar med et klype salt. Det gjelder deg, ikke hans opplevelser.

 

Lykketil

 

Vaio

Endret 23. februar 2009 av Vaio

[dag1234]

Vel, jeg sa vel at jeg tenkte han ikke var deprimert - først og fremst, men at han er for avhengig av å ha jenten nær for å føle seg bra. Og at vanskene oppleves når hun ikke er tilgjengelig. Det gjør ham deprimert, uten at han dermed har en depresjon i utgangspunktet.

 

Det kan godt være at legen hans ikke fikk formidlet at hun forsto ham. men det virker på meg som om hun har truffet ganske godt på diagnosen. Han er først og fremst i en psykisk ubalanse og stressende situasjon.

 

Hvis det er riktig at han er nedfor og fryktelig fortvilt når han ikke har jenten der, så vil neppe antidepressiva gjøre situasjonen bedre. Hos noen vil den gjøre tilstanden verre, beklageligvis.

 

Han er enda ung, og dette kan blekne av med tiden. Ellers må han nok søke hjelp hos noen som kan hjelpe han til å forstå bedre hvorfor han får det så vanskelig når han ikke har sin kjære hos seg. Det kan han - hvis han er heldig - få hos en psykiater eller psykolog som også har lært psykoterapi.

 

Lykke til.

[vidor]

Vaio er sikkert kategorisk uenig meg meg uansett basert på bakgrunnen han kommer fra, men jeg står ved det jeg har sagt, og det er ikke basert på personlig erfaring, nærmere et studie av psykriatriens virke og utvikling.

 

Ut i fra det du selv forteller en min anbefaling å ta kontakt med PPT-tjenesten på skolen du går på og ta det videre derfra, så lenge legen har tatt relevante prøver og ikke kan påvise abnormaliteter. PPT-tjenesten vil henvise deg videre om det skulle være nødvendig.

Endret 23. februar 2009 av vidor

[Gjest Gjest123]

Takk for tipsene folkens. Jeg vet at det finnes et eller annet slags spesielt tilbud til lærlinger. Sjefen på jobben mente at det kanskje var noe jeg burde satse på.. Vet ikke med dere, synes dere jeg skulle teste ut dette (link under) eller burde jeg satse på å få legen til å henvise meg videre?

 

http://www.ostfold-f.kommune.no/modules/mo...usel=1038a1103a

[Gjest Gjest123]

Var litt for treg der vist. Det er altså det Vidor nevner jeg lurer på om kanskje er aktuelt. Bortsett fra at jeg er lærling da.. Jeg går ikke på skole.

[dag1234]

Du kan jo selvsagt kontakte PPT, som har psykologer. Det er gratis, men strengt tatt ikke et helsetilbud, men de skal hjelpe til å legge skoleforholdene til rette. Det er varierende hva de kan om det du sliter med, som jo helst virker som relasjonsproblem. Du trenger ikke legehenvisning til PPT.

 

Hvis du ikke vil prøve PPT, eller du finner ut at du ikke har noe igjen for å gå der, kan du be legen din henvise deg til en psykolog eller psykiater.

 

Du kan selv kontakte en på listen til Institutt for psykoterapi (www.instpsyk.no). Kommer du til der, så er du i alle fall sikker på at vedkommende har lang erfaring i å hjelpe mennesker som sliter med livet. Du må nok regne med litt ventetid, men ikke mist motet av det; ofte er det et kvalitetstegn, at behandleren er etterspurt.

 

Igjen: lykke til.