Forelsket i jente... som bor for langt unna

[Gjest Guest_Andy_*]

Ja, hvor skal jeg begynne. Jeg er en gutt på 18 som er hodestups forelsket i ei jente. Jeg møtte henne forrige sommer her hjemme på min hjemplass. Første gang jeg så henne var på en badeplass der jeg er så godt som hele sommeren. Jeg har tidligere ikke trodd på kjærlighet ved første blikk, og jeg har heller aldri brydd meg spesielt om forhold i det hele tatt. Men så skjedde det meg. I det jeg så ho sa det bare pang, og det var en følelse som fikk meg ut av balanse, på en måte. Jeg er en ganske pratsom fyr, og har tidligere aldri hatt noen problemer med å få igang en samtale. Nå måtte jeg imidlertid virkelig manne meg opp. Jeg fikk hvertfall tumlet meg bort til henne og presentert meg, på en smånervøs måte. Som svar kom det: "Sorry, i dont speak Norwegian". Der var mildt sagt et overraskende svar å få. Men hun var jo hyggelig og førte samtalen litt videre i og med at jeg stod der som en gjøk og ikke skjønnte helt hva jeg skulle si, og etterhvert kom det fram at ho var fra USA, Los Angeles. Ho var på ferie her, og vi var sammen hver dag helt til hun dro. Dette gjorde henne ikke mindre attraktiv for meg. Jeg sa ingenting om hvor godt jeg likte henne, men hun ga meg både adresse og tlf nummer, så hvis jeg ville kunne jeg besøke henne. Jeg tror nok hun så hvordan jeg oppførte meg når jeg var med henne. Dvs at jeg ville gjøre alt at ho skulle trives. Jeg ser i ettertid at jeg kanskje overdrev, men dette var nor jeg bare gjorde automatisk.

 

Jeg går plaget dagen lang av at jeg ikke får møtt henne. Jeg vil ikke på skolen, Jeg vil sove for å få tiden til å gå, å være sammen med kamerater er bare blitt et bry og når jeg spiser må jeg liksom forte meg å bli ferdig, for da får

jeg møte henne raskere. Jeg går i 2. klasse på vgs og har tidligere hatt store planer om hva jeg vil bli, men nå har

jeg så godt som skrinlagt alt sammen. Det høres helt sinnsykt ut, og det er det, men jeg kan ikke styre følelsene mine. ALT jeg vil er å møte henne og helst få snakket ut skikkelig. Aller helst ikke på tlf. Men på den andre siden er det vanskelig og, for jeg er mildt sagt hælvettes redd for svaret jeg kan få.

 

Det eneste alternativet jeg ser, er å dra over og besøke henne. Og HVIS det skulle blitt noe ut av, hadde jeg ikke nølt ett eneste sekund med å flytte. Nå vet ikke jeg om jeg "bare kan flytte" til USA, og om det er noen lover osv. som setter en stopper for det. Har noen her kjennskap til det?

Dette her på slutten ble jo bare "hvis at", så det får jeg se an.

 

Men har noen her inne noen råd å komme med. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg dra å besøke henne? Hva skal jeg gjøre for å kvitte meg med de problemene jeg har til daglig? De har tatt seg veldig opp i det siste. Har noen av dere vært i en liknende situasjon?

 

Jeg håper på svar og råd, for jeg står egentlig på stedet hvil og venter på at noe skal skje.

 

Ingen svar er dumme, pleide læreren min å si, men helst ikke noe tullesvar

[brutal_mann]

INGEN! Absolutt INGEN! er verdt å gi opp sine fremtidsplaner for. Få kontroll på deg selv gutt!

[TheMartine]

Det virker som du er litt vel impulsiv om dette. For meg virker det som du ikke engang kjenner denne jenta særlig godt, og at du egentlig bare har skapt deg et urealistisk og opphausset bildet av hvordan hun er, og hvordan dere ville fått det sammen.

 

Vil råde deg til å fortsette med samme fokus på skole og fremtid som du hadde før du møtte henne, men det betyr ikke at du ikke kan jobbe med å bli bedre kjent. Bare ikke hopp uti noe med bind for øynene.

Endret 22. februar 2009 av TheMartine