Hva er bra med sosialisme?

[Marxisten]

Du unngår påstanden min.

 

Jeg har gjort det til en god vane å unngå udokumenterte påstander.

 

Vi lever også i et demokrati med ytringsfrihet, pressefrihet, demokratiske rettigheter etc. Staten kan ikke ta ifra oss alt vi har uten at det vil skape opptøyer, internasjonale konsekvenser og mye mer. Hva er det egentlig som undertrykker den individuelle friheten i Norge?

 

Liberalister vil ikke ta fra deg verken ytringsfrihet eller pressefrihet, men retten til å initiere tvang mot frivillige mennesker. Hvis dette er den individuelle friheten du snakker om, har du en forskrudd oppfagning av begrepet frihet.

[Rumlaheim]

Jeg har gjort det til en god vane å unngå udokumenterte påstander.

 

Hva er udokumentert ved følgende: "I et liberalistisk samfunn sies det at frivillige tar seg av de trengende. Dette er kun spekulasjoner som kan koste hundretusener dyrt." Dette er, som sagt, spekulasjoner og udokumentert. Hong-Kong går vel per i dag for å være verdens frieste land. Der havner flere og flere på gata. Hvordan kan du da påstå at det er sikkert at frivillige vil gjøre statens arbeid, for det er ikke nødvendigvis tilfelle.

 

Liberalister vil ikke ta fra deg verken ytringsfrihet eller pressefrihet, men retten til å initiere tvang mot frivillige mennesker. Hvis dette er den individuelle friheten du snakker om, har du en forskrudd oppfagning av begrepet frihet.

 

Det kan vel ikke sies å være mye tvang i Norge. Ja, vi betaler skatt, men dette er noe fellesskapet tjener på. Jeg ser på det som greit å oppgi noe av denne friheten som dere snakker så varmt om, i bytte mot et land hvor folk generelt har det bra, og folk kan føle seg trygge.

[Marxisten]

"I et liberalistisk samfunn sies det at frivillige tar seg av de trengende. Dette er kun spekulasjoner som kan koste hundretusener dyrt."

 

Du har ikke krav på andre menneskers tjenester. Når det er sagt florerer det selv i dag - når staten tar 7 av 10 kroner fra deg - av frivillige organisasjoner.

 

Folk er gavmilde og ønsker å hjelpe de trengende. Hvis det ikke hadde vært tilfelle, ville vi heller ikke stemme fram politikere som vil tvinge oss til å hjelpe dem.

 

Hong-Kong går vel per i dag for å være verdens frieste land. Der havner flere og flere på gata.

 

Kan du oppdrive tall som viser at økonnomisk frihet øker i Hong Kong samtidig som antall folk på gata øker?

 

Det kan vel ikke sies å være mye tvang i Norge.

 

Du er fri vil å gjøre som sosialistene sier. Siden vi er godt indoktrinert til å bli gode sosialdemokrater, lever de fleste i en illusjon om at vi har stor grad av frihet her i landet. Men du skal ikke gjøre stort mer enn å ta deg en handletur til Svinesund før du merker at vi ikke har mye individuell frihet.

 

Ja, vi betaler skatt, men dette er noe fellesskapet tjener på.

 

Liberalister ønsker ikke å redusere individet til å bli et redskap for fellesskapet. Individets frihet er ukrenkelig.

 

Jeg ser på det som greit å oppgi noe av denne friheten som dere snakker så varmt om, i bytte mot et land hvor folk generelt har det bra, og folk kan føle seg trygge.

 

Det er greit at du vil oppgi din egen frihet, men å oppgi andres frihet en grov krenkelse og sterkt umoralskt.

 

Den som er villig til å ofre frihet for løfter om trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet, og vil miste begge.

Endret 4. januar 2010 av Rothbard

[Rumlaheim]

Du har ikke krav på andre menneskers tjenester. Når det er sagt florerer det selv i dag - når staten tar 7 av 10 kroner fra deg - av frivillige organisasjoner.

 

Folk er gavmilde og ønsker å hjelpe de trengende. Hvis det ikke hadde vært tilfelle, ville vi heller ikke stemme fram politikere som vil tvinge oss til å hjelpe dem.

 

Her er vi nok grunnleggende uenige. Jeg ser på det som statens ansvar å passe folk i landet. Det være ved offentlige utdanning, helsevesen, sosiale ordninger etc. De frivillige organisasjonene som finnes i dag klarer ikke ene og alene å hjelpe alle. Jeg sier ikke at dette er negativt, jeg sier bare at de ikke klarer det uten stor hjelp fra staten.

Det er mulig mange er gavmilde, men det er også mange som ikke er det. Det er også ganske utrygt å leve dag ut og dag inn uten å vite om folk vil være gavmilde eller ikke. Da er det bra at staten støtter dette.

 

Kan du oppdrive tall som viser at økonnomisk frihet øker i Hong Kong samtidig som antall folk på gata øker?

 

http://www.hkcss.org.hk/cb4/ecp/pov_rate_91-05.pdf

 

http://www.nationsencyclopedia.com/economi...AND-WEALTH.html

 

http://www.hku.hk/ccpl/research_projects_i...aw/imanfok.html

 

Du er fri vil å gjøre som sosialistene sier. Siden vi er godt indoktrinert til å bli gode sosialdemokrater, lever de fleste i en illusjon om at vi har stor grad av frihet her i landet. Men du skal ikke gjøre stort mer enn å ta deg en handletur til Svinesund før du merker at vi ikke har mye individuell frihet.

 

Jeg er fri til å gjøre mye. Det blir for konspiratorisk å si noe annet. Helt spesifikt, hva er det som hemmer din frihet i Norge.

 

Liberalister ønsker ikke å redusere individet til å bli et redskap for fellesskapet. Individets frihet er ukrenkelig.

 

Nok en gang er dette kun spekulasjoner, som dere ikke har noen statistikk eller data over. Jeg er spent på å få vite hvordan dere skal få til dette?

 

Det er greit at du vil oppgi din egen frihet, men å oppgi andres frihet en grov krenkelse og sterkt umoralskt.

 

Den som er villig til å ofre frihet for løfter om trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet, og vil miste begge.

 

Det er nå din oppfatning. Men det er vel en grunn til at mennesket søker fellesskap. Det er vel en grunn til at sivilisasjonene har utviklet seg i denne retningen. Mennesker generelt vil føle trygghet i livene sine, og for at folk flest skal få dette må man ofre litt av sin frihet for fellesskapet. Ser ikke helt det store ondet i dette.

[Marxisten]

Her er vi nok grunnleggende uenige. Jeg ser på det som statens ansvar å passe folk i landet.

 

Det er et umoralsk syn som du må få lov til å ha. Men her er en utfordring til deg: Staten består av enkeltindivider, så i så fall mener du at vi har plikt til å ta vare på andre. Hvorfor skal denne plikten begrenses til mennesker i vårt eget land? Et land er bare en opptrukken grense i naturen. Hvorfor skal ikke mennesker i Sudan ha krav på en like stor del av dine penger som mennesker i Finnmark?

 

De frivillige organisasjonene som finnes i dag klarer ikke ene og alene å hjelpe alle.

 

Fordi staten påtar seg altfor mye ansvar. I et fritt marked ville færre folk behøve hjelp, og flere værtt i stand til å hjelpe. Kun de som var fysisk ute av stand til å jobbe, ville vært arbeidsledige over lang tid. Trygdesnyltere ville ikke eksistere.

 

Det er mulig mange er gavmilde, men det er også mange som ikke er det.

 

Hvis det faktum at mange ikke er gavmilde berettiger å ta pengene deres, mener du da også at et fattig land er berettiget til å true et rikt land med militært angrep om det ikke øker bevilgningene?

 

Det er også ganske utrygt å leve dag ut og dag inn uten å vite om folk vil være gavmilde eller ikke. Da er det bra at staten støtter dette.

 

Ingen av linkene dine dokumenterer at økonomisk frihet øker i Hong Kong mens flere havner på gata.

 

Helt spesifikt, hva er det som hemmer din frihet i Norge.

 

Alle områder hvor staten kontrollerer mennesker. Det blir nesten enklere å liste opp hva som ikke hemmer friheten min.

 

Men det er vel en grunn til at mennesket søker fellesskap.

 

Liberalister er ikke mot fellesskap. Liberalister er mot tvungen fellesskap.

 

Mennesker generelt vil føle trygghet i livene sine, og for at folk flest skal få dette må man ofre litt av sin frihet for fellesskapet.

 

Som sagt står du fritt til å ofre din egen frihet, men ikke andres. Du eier ikke andre mennesker.

[Rumlaheim]

Det er et umoralsk syn som du må få lov til å ha. Men her er en utfordring til deg: Staten består av enkeltindivider, så i så fall mener du at vi har plikt til å ta vare på andre. Hvorfor skal denne plikten begrenses til mennesker i vårt eget land? Et land er bare en opptrukken grense i naturen. Hvorfor skal ikke mennesker i Sudan ha krav på en like stor del av dine penger som mennesker i Finnmark?

 

Hvorvidt det er moralskt eller umoralskt kommer veldig an på øynene som ser. Jeg ser på et liberalistisk syn som umoralskt fordi det skaper unødvendig fattigdom, klasseskille og utrygghet. Utfordringen din virker litt merkelig. Det virker som om du snakker om en universell stat. Norge har ikke ansvar for mennesker i Sudan, men menneskene i Norge.

 

Fordi staten påtar seg altfor mye ansvar. I et fritt marked ville færre folk behøve hjelp, og flere værtt i stand til å hjelpe. Kun de som var fysisk ute av stand til å jobbe, ville vært arbeidsledige over lang tid. Trygdesnyltere ville ikke eksistere.

 

Nok en gang, dette har du ingen data eller statistikk over. Det er kun spekulasjoner.

 

Hvis det faktum at mange ikke er gavmilde berettiger å ta pengene deres, mener du da også at et fattig land er berettiget til å true et rikt land med militært angrep om det ikke øker bevilgningene?

 

Jeg snakker ikke om land mot land, men innad i et land. Dette har ingen relevanse, for det du snakker om er utenriskpolitikk. Jeg snakker innenriks. Så jeg mener at staten er berettiget å ta penger, kreve skatt, så sant det går til fellesskapet, noe det gjør i Norge.

 

Ingen av linkene dine dokumenterer at økonomisk frihet øker i Hong Kong mens flere havner på gata.

 

Da leste du ikke godt nok. Hong-Kong går for å ha verdens frieste marked, dette er vi enige om? Fattigdommen i Hong-Kong har økt flere prosent i løpet av et tiår. Da er det nok en sammenheng.

 

Men det er vel en grunn til at mennesket søker fellesskap.

 

Det var ikke det som var poenget mitt, beklager hvis jeg uttrykker meg mangelfullt. Det jeg mente var at det er naturlig av menneskene å søke felleskap, basert på at en styrer. De fleste vil ha et liv hvor man har noen som passer på en. Dette er ikke tilfelle i et liberalistisk samfunn. Tvert i mot gikk menneskene fra full frihet til å underkaste seg en leder. Det er ikke jeg som er umoralsk her. Liberalister vil oppløse et system som, for øyeblikket, er best for folket. Det er umoralskt at et lite fåtall vil ha sin frihet på bekostning av millioner av andre, og som man ikke vet noen ting om hvordan vil ende.

 

Som sagt står du fritt til å ofre din egen frihet, men ikke andres. Du eier ikke andre mennesker.

 

Det er sant. Jeg eier ingens liv, men det gjør heller ikke staten. Du kan når som helst flytte. Du har tross alt et pass, så å si at man ikke er fri blir litt overdrevent.

[Simon Aldra]

Jeg syns Oliver Wendel Holmes oppsummerte det bra.

 

"Taxes are the price we pay for a civilized society."

 

Om dette er et moralsk absolutt kan i høyeste grad debatteres, det kan også debatteres om det i det hele tatt stemmer. For min del er det ingen tvil om at en form for skattlegging er en nødvendighet, i alle tilfeller må man forutsette at staten skal sørge for politi, rettsvesen og forsvar.

 

Dette er saker og ting som må finansieres. Det kan ikke finansieres ved frivillige donasjoner, årsakene til det er så åpenbare at jeg ikke orker å nevne dem.

 

Altså må man ha skatt. Dette er noe alle liberalister jeg har diskutert problemstillingen med de siste to årene har sagt seg enige i, og om de i utgangspunktet viser motstand mot det har de til slutt uansett kommet frem til at det stemmer.

 

Altså er ikke liberalisten ute etter å fjerne skatt. Liberalisten er ute etter mindre skatt. Og det er i utgangspunktet et greit standpunkt, men det blir litt mer suspekt når en leser at liberalisten påberoper seg moralsk overlegenhet, for å sitere Rothard, "Som sagt står du fritt til å ofre din egen frihet, men ikke andres. Du eier ikke andre mennesker. ".

 

Altså er det ikke moraliteten av skattlegging som diskuteres, det er i bunn og grunn nivået på skattleggingen.

 

Mangelen på totalitet i standpunktet gjør at man ikke kan si at liberalisten ønsker noe moralsk absolutt, men en pragmatisk vurdering av hva som behøves, og hvordan en får det. det er i seg selv helt greit, undertegnede er en pragmatiker, jeg er langt mer opptatt av at noe fungerer enn om det nødvendigvis hører sammen med grunnideen min (jeg er for eksempel sosialdemokrat, men motsetter meg nødvendigvis ikke legalisering av narkotika). Men da må en ikke påberope seg et absolutt standpunkt, moralsk sett.

 

Jeg liker ikke å generalisere. Men på meg virker det som om mange liberalister mener det er uakseptabelt at staten tvinger dem til å betale for helsestell for naboen, men har få problemer med at staten tvinger naboen til å betale for sikring av eiendomsretten til nevnte liberalist.

 

[Marxisten]

Why do intellectuals still support socialism?

 

Intellectuals, particularly academic intellectuals, tend to favor socialism and interventionism. How was the American university transformed from a center of higher learning to an outpost for socialist-inspired culture and politics?

 

As recently as the early 1950s, the typical American university professor held social and political views quite similar to those of the general population. Today — well, you've all heard the jokes that circulated after the collapse of central planning in Eastern Europe and the former USSR, how the only place in the world where Marxists were still thriving was the Harvard political science department.

 

More generally, US higher education often looks like a clear case of the inmates running the asylum. That is, the students who were radicalized in the 1960s have now risen to positions of influence within colleges and universities. One needs only to observe the aggressive pursuit of "diversity" in admissions and hiring, the abandonment of the traditional curriculum in favor of highly politicized "studies" based on group identity, the mandatory workshops on sensitivity training, and so on.

 

A 1989 study for the Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching used the categories "liberal" and "conservative." It found that 70 percent of the professors in the major liberal arts colleges and research universities considered themselves liberal or moderately liberal, with less than 20 percent identifying themselves as conservative or moderately conservative.[1] (Of course, the term "liberal" here means left-liberal or socialist, not classical liberal.)

 

Christopher Cardiff and Daniel Klein have recently examined academics' political affiliations using voter-registration records for tenure-track faculty at 11 California universities. They find an average Democrat:Republican ratio of 5:1, ranging from 9:1 at Berkeley to 1:1 at Pepperdine. The humanities average 10:1, while business schools are at only 1.3:1. (Needless to say, even at the heartless, dog-eat-dog, sycophant-of-the-bourgeoisie business schools the ratio doesn't dip below 1:1.) While today's Republicans are hardly anti-socialist — particularly on foreign policy — these figures are consistent with a widespread perception that university faculties are increasingly unrepresentative of the communities they supposedly serve.

 

Now here's a surprise: Even in my own discipline, economics, 63 percent of the faculty in the Carnegie study identified themselves as liberal, compared with 72 percent in anthropology, political science, and sociology, 76 percent in ethnic studies, history, and philosophy, and 88 percent in public affairs. The Cardiff and Klein study finds an average D:R ratio in economics departments of 2.8:1 — lower than the sociologists' 44:1, to be sure, but higher than that of biological and chemical engineering, electrical engineering, computer science, management, marketing, accounting, and finance.

 

A survey of American Economic Association members, examined by Daniel Klein and Charlotta Stern, finds that most economists support safety regulations, gun control, redistribution, public schooling, and anti-discrimination laws. Another survey, reported in the Southern Economic Journal, reveals that "71 percent of American economists believe the distribution of income in the US should be more equal, and 81 percent feel that the redistribution of income is a legitimate role for government. Support for these positions is even stronger among economists with academic affiliations, and stronger still among economists with elite academic affiliations."[2]

 

Why do so many university professors — and intellectuals more generally — favor socialism and interventionism? F. A. Hayek offered a partial explanation in his 1949 essay "The Intellectuals and Socialism." Hayek asked why "the more active, intelligent and original men among [American] intellectuals … most frequently incline toward socialism." His answer is based on the opportunities available to people of varying talents.

 

Academics tend to be highly intelligent people. Given their leftward leanings, one might be tempted to infer from this that more intelligent people tend to favor socialism. However, this conclusion suffers from what empirical researchers call "sample selection bias." Intelligent people hold a variety of views. Some are lovers of liberty, defenders of property, and supporters of the "natural order" — i.e., defenders of the market. Others are reformers, wanting to remake the world according to their own visions of the ideal society.

 

Hayek argues that exceptionally intelligent people who favor the market tend to find opportunities for professional and financial success outside the Academy (i.e., in the business or professional world). Those who are highly intelligent but ill-disposed toward the market are more likely to choose an academic career. For this reason, the universities come to be filled with those intellectuals who were favorably disposed toward socialism from the beginning.

 

This also leads to the phenomenon that academics don't know much about how markets work, since they have so little experience with them, living as they do in their subsidized ivory towers and protected by academic tenure. As Joseph Schumpeter explained in Capitalism, Socialism, and Democracy, it is "the absence of direct responsibility for practical affairs" that distinguishes the academic intellectual from others "who wield the power of the spoken and the written word." This absence of direct responsibility leads to a corresponding absence of first-hand knowledge of practical affairs. The critical attitude of the intellectual arises, says Schumpeter, "no less from the intellectual's situation as an onlooker — in most cases also as an outsider — than from the fact that his main chance of asserting himself lies in his actual or potential nuisance value."[3]

 

Hayek's account is incomplete, however, because it doesn't explain why academics have become more and more interventionist throughout the twentieth century. As mentioned above, during the first half of the twentieth century university faculty members tended to hold political views similar to those held by the general population. What caused the change?

 

To answer, we must realize first that academics receive many direct benefits from the welfare state, and that these benefits have increased over time.

 

Excluding student financial aid, public universities receive about 50 percent of their funding from federal and state governments, dwarfing the 18 percent they receive from tuition and fees. Even "private" universities like Stanford or Harvard receive around 20 percent of their budgets from federal grants and contracts.[4] If you include student financial aid, that figure rises to almost 50 percent. According to the US Department of Education, about a third of all students at public, 4-year colleges and universities, and half the students at private colleges and universities, receive financial aid from the federal government.

 

In this sense, the most dramatic example of "corporate welfare" in the US is the GI Bill, which subsidized the academic sector, bloating it far beyond the level the market would have provided. The GI Bill, signed by President Roosevelt in 1944 to send returning soldiers to colleges and universities, cost taxpayers $14.5 billion between 1944 and 1956.[5] Federal spending on the latest version, the Montgomery GI Bill, is projected at $3.2 billion in 2006 alone.

 

To see why this government aid is so important to the higher education establishment, we need only stop to consider for a moment what academics would do in a purely free society. The fact is that most academics simply aren't that important. In a free society, there would be far fewer of them than there are today. Their public visibility would no doubt be quite low. Most would be poorly paid. Though some would be engaged in scholarly research, the vast majority would be teachers. Their job would be to pass the collective wisdom of the ages along to the next generation.

 

In all likelihood, there would also be far fewer students. Some students would attend traditional colleges and universities, but many more students would attend technical and vocational schools, where their instructors would be men and women with practical knowledge.

 

Today, many professors at major research universities do little teaching. Their primary activity is research, though much of that is questionable as real scholarship. One needs only to browse through the latest specialty journals to see what passes for scholarly research in most disciplines. In the humanities and social sciences, it is likely to be postmodern gobbledygook; in the professional schools, vocationally oriented technical reports.

 

Much of this research is funded in the United States by government agencies, such as the National Science Foundation, National Institutes of Health, the National Endowment for the Humanities, the USDA, and others. The large universities have tens of thousands of students, themselves supported by government-subsidized loans and grants.

 

Beyond university life, academics also compete for prestigious posts within government agencies. Consider my own field, economics. The US federal government employs at least 3,000 economists — about 15% of all members of the American Economic Association. The Federal Reserve System itself employs several hundred. There are also advisory posts, affiliations with important government agencies, memberships of federally appointed commissions, and other career-enhancing activities.

 

These benefits are not simply financial. They are also psychological. As Dwight Lee puts it:

 

Like every other group, academics like to exert influence and feel important. Few scholars in the social sciences and humanities are content just to observe, describe, and explain society; most want to improve society and are naive enough to believe that they could do so if only they had sufficient influence. The existence of a huge government offers academics the real possibility of living out their reformist fantasies.[6]

 

It's clear, then, that there are many benefits, for academics, to living in a highly interventionist society. It should be no wonder, then, that academics tend to support those interventions. Economists, in particular, play active roles as government advisers, creating and sustaining the welfare state that now surrounds us. Naturally, when government funds their research, economists in applied fields such as agricultural economics and monetary economics are unlikely to call for serious regulatory reform in their specialty areas.

 

Murray Rothbard devotes an interesting chapter of Man, Economy, and State, to the traditional role of the economist in public life. Rothbard notes that the functions of the economist on the free market differ strongly from those of the economist on the hampered market. "What can the economist do on the purely free market?" Rothbard asks. "He can explain the workings of the market economy (a vital task, especially since the untutored person tends to regard the market economy as sheer chaos), but he can do little else."

 

Furthermore, economists are not traditionally popular as policy advisors. Economics teaches that resources are limited, that choices made imply opportunities forgone, that our actions can have unintended consequences. This is typically not what government officials want to hear. When they propose an import tariff to help domestic manufacturers, we economists explain that this protection will come only at the expense of domestic consumers. When they suggest a minimum-wage law to raise the incomes of low-wage workers, we show that such a law hurts the very people it purports to help by forcing them out of work. On and on it goes. As each new generation of utopian reformers promises to create a better society, through government intervention, the economist stands athwart history, yelling "Remember the opportunity cost!"

 

Over the last several decades, however, the role of the economist has expanded dramatically. Partly for the reasons we discussed earlier, the welfare state has partly co-opted the profession of economics. Just as a higher murder rate increases the demand for criminologists, so the growth of the welfare/regulatory state increases the demand for policy analysts, antitrust consultants, tax and regulatory experts, and various forecasters.

 

To some degree, the increasing professionalization of the economics business must share the blame for this change. The economists' premier professional society, the American Economic Association, was itself created as an explicitly "progressive" organization. Its founder, the religious and social reformer Richard T. Ely, planned an association, he reported to a colleague, of "economists who repudiate laissez-faire as a scientific doctrine."[7]

 

The other founding members, all of whom had been trained in Germany under Gustav Schmoller and other members of the younger German Historical School — the so-called Socialists of the Chair — were similarly possessed with reformist zeal. The constitution of the AEA still contains references to the "positive role of the church, the state and science in the solution of social problems by the 'development of legislative policy.'"[8]

 

Fortunately, the AEA subsequently distanced itself from the aims of its founders, although its annual distinguished lecture is still called the "Richard T. Ely lecture."[9]

 

If asked to select a single event that most encouraged the transformation of the average economist from a critic of intervention to a defender of the welfare state, I would name the Second World War. To be sure, it was the Progressive Era that saw the permanent introduction of the income tax and the establishment of the Federal Reserve System. And it was during the Great Depression that Washington, D.C. first began to employ a substantial number of economists, to join such central-planning organizations as the National Resources Planning Board. Still, even in those years, the average economist favored free trade, low taxes, and sound money.

 

World War II, however, was a watershed event for the profession. For the first time, professional economists joined the ranks of government planning bureaus en masse:

To control prices, as with the Office of Price Administration, led by Leon Henderson and later John Kenneth Galbraith. This group included prominent "free-market" economists such as Herbert Stein and George Stigler.

To study military procurement (what later became known as "operations research") with Columbia University's Statistical Research Group (including Stigler, Milton Friedman, Harold Hotelling, Abraham Wald, Leonard Savage), or with the Army's Statistical Control Group, which was led by Tex Thornton, later president of Litton Industries, and his "Whiz Kids." The most famous Whiz Kid was Robert McNamara, Thornton's leading protégé, who later applied the same techniques to the management of the Vietnam War.

 

Before World War II the primary language of economics, in the English-speaking world, was English. Since then, however, economic theory has come to be expressed in obscure mathematical jargon, while economic history has become a branch of applied statistics.

 

It is common to attribute this change to the 1947 publication of Paul Samuelson's mathematical treatise, Foundations of Economic Analysis, and to the development of computers. These are no doubt important. However, it is likely the taste of central planning that economists — even nominally free-market economists — got during World War II that forever changed the direction of the discipline.

 

What about other public figures, what Hayek called "second-hand dealers in ideas" — the journalists, book editors, high-school teachers, and other members of the "opinion-molding" class? First, intelligent and articulate liberals (in the classical sense) tend to go into business and the professions (Hayek's selection-bias argument). Second, many journalists trade integrity for access; few are brave enough to challenge the state, because they crave information, interviews, and time with state officials.

 

What does the future hold? It is impossible to say for sure, but there are encouraging signs. The main reason is technology. The web has challenged the state-university and state-media cartels as never before. You don't need a PhD to write for Wikipedia. What does the rise of the new media, new means of sharing information, new ways of establishing authority and credibility, imply for universities as credential factories? Moreover, as universities become more vocationally oriented, they will find it hard to compete with specialized, technology-intensive institutions such as DeVry University and the University of Phoenix, the fastest-growing US universities.

 

Home schooling, the costs of which are greatly lowered by technology, is also on the rise. And traditional media (newspapers and network news) are of course rapidly declining, and alternative news sources are flourishing.

 

The current crises in higher education and the media are probably good things, in the long run, if they force a rethinking of educational and intellectual goals and objectives, and take power away from the establishment institutions. Then, and only then, we may see a rebirth of genuine scholarship, communication, and education.

 

Det er nå din oppfatning. Men det er vel en grunn til at mennesket søker fellesskap.

 

Hvis mennesket søker fellesskap, vil det gjøre det uten bruk av tvang.

[Rumlaheim]

Hvis mennesket søker fellesskap, vil det gjøre det uten bruk av tvang.

 

Du snakker på vegne av alle, men det er ikke riktig. Det er nok en grunn til at man søker en leder. Folk flest, vil jeg tro, trenger og vil ha en leder, en person som passer på dem. Dette kan også sees gjennom religion. Man vil ha en høyere makt som passer på en. Nå har ikke jeg noen kompetanse til å si om det finnes en Gud eller ikke, og det får så være, men folk vil ha en høyere makt til å våke over en. Det gir en følelse av trygghet. Derfor søker folk fellesskap under en leder. Det er en naturlig del av mennesket.

[Marxisten]

"Taxes are the price we pay for a civilized society."

 

At en liten gruppe mennesker bruker 70 prosent av pengene dine. Er det dette du kaller sivilisert samfunn?

 

Dette er saker og ting som må finansieres. Det kan ikke finansieres ved frivillige donasjoner, årsakene til det er så åpenbare at jeg ikke orker å nevne dem. Altså må man ha skatt.

 

Så lett slipper du ikke unna. Er du ikke interessert i å argumentere for synspunktene dine, har du ingenting å gjøre på et debattforum. Start din egen blogg i stedet.

 

Altså er ikke liberalisten ute etter å fjerne skatt. Liberalisten er ute etter mindre skatt. Og det er i utgangspunktet et greit standpunkt, men det blir litt mer suspekt når en leser at liberalisten påberoper seg moralsk overlegenhet, for å sitere Rothard, "Som sagt står du fritt til å ofre din egen frihet, men ikke andres. Du eier ikke andre mennesker. ".

 

Det er mindre umoralsk å stjele 3% enn 70%. Men nå er jeg personlig for frivillig skatt, så jeg kan trygt påberope meg moralsk overlegenhet.

 

undertegnede er en pragmatiker, jeg er langt mer opptatt av at noe fungerer enn om det nødvendigvis hører sammen med grunnideen min

 

Hvis det er noe som fungerer i verden, så er det frihandel.

 

Jeg liker ikke å generalisere. Men på meg virker det som om mange liberalister mener det er uakseptabelt at staten tvinger dem til å betale for helsestell for naboen, men har få problemer med at staten tvinger naboen til å betale for sikring av eiendomsretten til nevnte liberalist.

 

Det er fordi liberalister også er pragmatikere. Men liberalister forstår at det ikke er praktisk at staten detaljstyrer økonomien ved å ta inn 70% av det vi tjener.

[Marxisten]

Hvis mennesket søker fellesskap, vil det gjøre det uten bruk av tvang.

 

Du snakker på vegne av alle, men det er ikke riktig. Det er nok en grunn til at man søker en leder. Folk flest, vil jeg tro, trenger og vil ha en leder, en person som passer på dem.

 

Du har rett til å velge din egen leder, men ikke andres. Enkelte foretrekker faktisk å styre sine egne liv, og det må de ha lov til.

[Rumlaheim]

Du har rett til å velge din egen leder, men ikke andres. Enkelte foretrekker faktisk å styre sine egne liv, og det må de ha lov til.

 

Nå forklarte jeg vel det i den biten du quotet vekk, men okay. Det er vel kun et par hundre mennesker i Norge som støtter et liberalistisk samfunn. Har dere da rett til å kreve at vi innfører deres samfunn på bekostning av hva vi andre mener? Folk flest vil ha en sterk leder, eller en form for leder som våker over dem. Da kan dere ikke påberope dere den absolutte sannhet. Dere kan også styre deres egne liv per i dag. Dere har da pass som alle oss andre. Hvis dere er så misfornøyde er det bare å dra, men ikke prøv å påberope dere moralsk overlegenhet og absolutt sannhet. For det er noe ingen kan si.

[Marxisten]

Det er vel kun et par hundre mennesker i Norge som støtter et liberalistisk samfunn. Har dere da rett til å kreve at vi innfører deres samfunn på bekostning av hva vi andre mener?

 

Så om kun et par hundre mennesker var mot gruppevoldtekt av alle sosialister, mener du de bare måtte bøye seg?

 

Er flertallet guden din, eller har du faktisk evne til moralsk refleksjon?

Endret 4. januar 2010 av Rothbard

[Rumlaheim]

Så om kun et par hundre mennesker var mot gruppevoldtekt av alle sosialister, mener du de bare måtte bøye seg?

 

Dere, som alle oss andre, må betale skatt. Dette er ikke gruppevoldtekt, og sammenligningen din har ingen relevanse. Alle i Norge har det mer eller mindre godt, fordi vi har en sterk stat. Majoriteten støtter dette prinsippet, og historien har vist hvorfor vi har valgt det (den delen du qoutet vekk, igjen).

[Marxisten]

Alle i Norge har det mer eller mindre godt, fordi vi har en sterk stat.

 

Jeg er ikke mot en sterk stat. Jeg er mot en stor stat.

[Simon Aldra]

At en liten gruppe mennesker bruker 70 prosent av pengene dine. Er det dette du kaller sivilisert samfunn?

Pengene brukes ikke til å kjøpe sukkerspinn, de brukes til å drive staten Norge.

 

Så lett slipper du ikke unna. Er du ikke interessert i å argumentere for synspunktene dine, har du ingenting å gjøre på et debattforum. Start din egen blogg i stedet.

Du kan ikke basere politi og rettsvesen på frivillige donasjoner fordi er et system som i sin natur vil være korrupt og favorisere rike mennesker og store korporasjoner.

 

Du kan gjerne slenge rundt deg innholdsløse anklager, men med tanke på at jeg argumenterer i hele resten av mitt innlegg er vel anklagen om at jeg ikke argumenterer for synspunktene mine heller grunnløs? Joda, jeg kan gjerne være umoralsk og brutal, men kom igjen?

 

Det er mindre umoralsk å stjele 3% enn 70%. Men nå er jeg personlig for frivillig skatt, så jeg kan trygt påberope meg moralsk overlegenhet.

Frivillig skatt er også problematisk på samme måte som frivillige donasjoner er problematisk, det åpner for favorisering av rike mennesker og store korporasjoner.

 

Hvis det er noe som fungerer i verden, så er det frihandel.

Nå har jeg ikke sagt noe som helst om frihandel, og i utgangspunktet er jeg enig, selv om det i enkelte tilfeller kan være en ide å åpne for visse restriksjoner, men i bunn og grunn er jeg helt enig i at frihandel i svært mange tilfeller har vist seg å være til fordel for mennesker, det er bare å se hva handel har gjort med Kina.

 

Det er fordi liberalister også er pragmatikere. Men liberalister forstår at det ikke er praktisk at staten detaljstyrer økonomien ved å ta inn 70% av det vi tjener.

Nei, det er feil. Liberalister forstår ikke, liberalister mener at det ikke er praktisk. Forøvrig kan du ikke ta høyde for hva andre liberalister mener, du finner nok mange liberalister som ikke baserer sin ideologi på pragmatisme, men eller idealisme. Det er greit nok, men poenget er at du ikke representerer alle liberalister noe mer enn ultrafeministiske svenske professorer representerer alle kvinner fordi de selv er kvinner.

[Marxisten]

Pengene brukes ikke til å kjøpe sukkerspinn, de brukes til å drive staten Norge.

 

Myndighetene legger seg til og med opp i sukkerspinnindustrien

 

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/05/04/465266.html

 

Frivillig skatt er også problematisk på samme måte som frivillige donasjoner er problematisk, det åpner for favorisering av rike mennesker og store korporasjoner.

 

Hørt om maktfordeling og grunnlov?

 

i bunn og grunn er jeg helt enig i at frihandel i svært mange tilfeller har vist seg å være til fordel for mennesker, det er bare å se hva handel har gjort med Kina.

 

Hva galt har frihandel ført til i Kina?

 

Liberalister forstår ikke, liberalister mener at det ikke er praktisk.

 

Noen forstår, andre mener. Jeg forstår. Du forstår åpenbart ikke fri markedsøkonomi, så les deg opp litt før du farer med vranglære.

[Simon Aldra]

Myndighetene legger seg til og med opp i sukkerspinnindustrien

 

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/05/04/465266.html

Fint det, men utover å være en morsom kuriositet har det ingenting med dette å gjøre.

 

Hørt om maktfordeling og grunnlov?

At jeg kommer fra nordnorge betyr ikke at jeg er en idiot, ja, jeg har hørt om begge.

 

Det endrer ikke på det at et system med frivillige bidrag til maktapparatet er utrolig utsatt for systemavhengig korrupsjon.

 

Hva galt har frihandel ført til i Kina?

Ikke vet jeg, men nå stiller du et spørsmål som er like velrettet som "hvor mange epler spiste du i fjor?". Jeg er bevisst uklar siden man aldri vet hvilke ulemper noe har. Man kan sannsynliggjøre at det er få eller ingen ulemper, men man er aldri sikker.

 

Noen forstår, andre mener. Jeg forstår. Du forstår åpenbart ikke fri markedsøkonomi, så les deg opp litt før du farer med vranglære.

Jeg foreslår først og fremst at du viser den samme respekt for andre brukere som du sikkert forventer selv.

 

Dette handler ikke om forståelse, dette handler om meninger. Det er ingen empiri som kan bevise at lassez-faire fungerer, det er en stort sett uprøvet økonomisk og sosial teori, men jeg kan ikke si jeg er helt overbevist ut fra det vi vet om enkelte samfunn der markedsliberalisme i stor grad har vært implementert, du kan i alle fall droppe den overbærende, belærende og bedrevitende tonen, den kommer du ingen vei med.

 

[Marxisten]

Det endrer ikke på det at et system med frivillige bidrag til maktapparatet er utrolig utsatt for systemavhengig korrupsjon.

 

Som om dagens system ikke er det? Korrpusjon fra A til Å.

 

Dette handler ikke om forståelse, dette handler om meninger.

 

Økonomi handler om forståelse. Du liker tydeligvis ikke at andre forstår ting du selv ikke forstår, og jeg forstår at du vil redusere økonomi til noe som kun handler om meninger og "tro", men der tar du feil.

 

Det er ingen empiri som kan bevise at lassez-faire fungerer

 

Slike uttalelser vitner om en grunnleggende mangel på forståelse av markedsmekanismene.

[Lord Britishface]

Som om dagens system ikke er det? Korrpusjon fra A til Å.

Det er bedre med 3% korrupsjon enn 70%.

 

Ellers synes jeg du bør la personangrepene ligge.