Går det an å elske noen, når du egentlig ikke kjenner personen?

[Gjest utrolig_trist]

Jeg er helt øddelagt! I over 1 år har jeg vært avstandsforelska, men jeg kjenner han ikke. Jeg vet navnet hans og hvor gammel han er, og noen andre små ting . Men jeg hadde ikke snakka med han...før på valentine. Jeg turte etter mye frem og tilbake og gå bort å spøre om vi skulle finne på noe en dag. Han hadde gått og sett på meg hele tida, så jeg tenkte at jeg fikk prøve. Men han svarte noe jeg aldri hadde forventa: han har dame! Også sa han "...men hvis ikke...". Så hvis han ikke hadde hatt dame så hadde han sagt ja? Nå er det ei uke siden og jeg er helt knust, griner litt hverdag. Det værste er at jeg liker han bare enda mer for at han sa at han har dame, for det viser at han er trofast.

I et halv år så har jeg gått og tenkt at "jeg elsker han ikke, det går ikke an å elske noen du ikke kjenner", men jeg tror jeg elsker han! Hver gang jeg tenker det, så begynner jeg og grine. Men går det? Eller er jeg helt på jordet?

Jeg har så lyst til at han skal være min, men vet jeg egentlig ikke burde tenke på han. Men jeg klarer det ikke Han er 20 og jeg er 18...

Måtte bare få sagt det!

[D3m0ns0ul]

Jeg har en vennine som likte en gutt veldig mye, at hun gråt hver dag enda de ikke var sammen, siste skole dag visste hun at hun aldri mer fikk se han fordi han skulle begynne på en annen skole og begynnte og hyl grine. De var aldri sammen eller snakket aldri.

 

Så tilbake på saken, det går vel egentlig.

Endret 21. februar 2009 av D3m0ns0ul

[ahpadt]

Nesten alt er mulig, så lenge du ønsker det sterkt nok.

[TheMartine]

Ofte skaper man sterke følelser for andre uten å helt ha noe grunnlag for dem. Så kan man gå og spinne på disse følelsene i lang tid, og jo mer man tenker på det, jo sterkere blir det. Selv om man ikke kjenner vedkommene, eller vet særlig mye om han eller hun. Mange vil også forherlige den de liker, og mister et nyansert syn på sin utvalgte. Jeg vil ikke kalle det en besettelse, men det er jo noe i samme gaten. Man skaper seg et bilde av et menneske som ikke stemmer, og av dette kommer også intense følelser som ikke har rot i virkeligheten.

 

Det er i hvert fall min teori.

[Erik den Raude]

Jeg er tilbøyelig til å si nei. Du elsker kanskje forelskelsen, dog.

[Gjest Guest_TS_*]

Nesten alt er mulig, så lenge du ønsker det sterkt nok.

 

hehe, jeg likte ditt svar best

 

Ofte skaper man sterke følelser for andre uten å helt ha noe grunnlag for dem. Så kan man gå og spinne på disse følelsene i lang tid, og jo mer man tenker på det, jo sterkere blir det. Selv om man ikke kjenner vedkommene, eller vet særlig mye om han eller hun. Mange vil også forherlige den de liker, og mister et nyansert syn på sin utvalgte. Jeg vil ikke kalle det en besettelse, men det er jo noe i samme gaten. Man skaper seg et bilde av et menneske som ikke stemmer, og av dette kommer også intense følelser som ikke har rot i virkeligheten.

 

Det er i hvert fall min teori.

 

ja jeg har lest det før i en av trådene her på forumet. Men det er litt vanskelig å innrømme at det kan være sant. Også kan det jo være at hvis jeg ble kjennt med han at han var akkurat sånn som jeg forestiller meg, but i see your point

 

Jeg er tilbøyelig til å si nei. Du elsker kanskje forelskelsen, dog.

 

At jeg elsker forelskelsen, kan godt være ja. Men hvem gjør ikke det?

 

Takk for svar

[Erik den Raude]

Det sier seg jo selv. Man må nødvendigvis kjenne personen for å elske vedkommende, hvis ikke er det i beste fall en overfladisk betatthet.