Mister kontroll over følelsene

[Gjest Gutt-20]

Hei. Jeg tror dette er det rette sted å poste. Det går jo på relasjoner.

 

Jeg har vært og er vel, en noe innadvent gutt. Jeg kan bli fort flau, men synes jeg har bedret meg de siste årene. Jeg sliter litt med å være rundt store grupper folk, ukjente, der jeg kanskje må snakke for meg. Jeg er litt oppmerksomhets sky. Jeg har letter med å omgå små grupper, helst bare én eller to.

 

Jeg har lett for å stenge følelser inne, og vanskelig for å uttrykke følelser. Det gjelder alle slags følelser. Glede og sinne. Det er jo aldri sunt... Men sånn er jeg, det er en del av min personlighet.

 

Jeg har aldri hatt kjæreste før og jeg vet ved meg selv at når jeg først får en, vil jeg kunne gi hun ubetinget kjærlighet. Jeg føler jeg har så mye inne i meg som ikke har fått komme ut. Jeg har mye sinne, som gjerne kommer ut når man minst venter det i situasjoner hvor det ikke alltid er normalt å bli sint. Jeg har også mye innestengt kjærlighet. Jeg er redd den vil komme ut som tårer, gråt, hvis jeg plutselig blir vist mye kjærlighet, eller får mye kos.

 

Det som har fått meg til å komme inn på disse tankene, er at jeg i senere år har begynt å sippe, eller nesten gråte i triste scener i filmer. Jeg har aldri pleid å gjøre det! Før kunne jeg aldri føle meg trist ved å se en film, uansett om jeg prøvde til og med. Og hvorfor har jeg begynt å bli så følsom nå. Har følelsene mine hopet seg opp og renner nå over? Det føles sånn.

 

Det jeg vil fram til er vel et spørsmål bare jeg kan svare. Hvordan vil jeg takle å ha kjæreste. Vil jeg klare å være meg selv? Vil følelsene ta overhånd? Vil jeg klare å ikke forgude henne?

 

Som nevnt, så har jeg stengt mye følelser inne og derfor tror jeg det kan være et svar på hvorfor jeg har det slik nå.

 

Her står det litt tekst som kan få dere som gidder å lese så mye en forståelse om hvordan jeg er. Det kalles enneagrammet, noe som setter personlighetsyper i et system. Her er et utdrag og link følger under teksten:

 

"I refer to really unhealthy Nines as numb because that is their defense. They don't attack, they take the anger they feel about the situation and turn it in on themselves. They implode instead of explode. They're sitting on a lot of anger, but they can't/don't show it. Instead they go numb.

 

Sometimes they use drugs (especially alcohol), sometimes they just sit and eat, and they make really devoted couch potatoes. They can just sit and watch and somehow they don't even pay attention to the TV - or themselves."

 

http://www.enneagramcentral.com/Enneagram/...reservation.htm

 

http://www.enneagramcentral.com

 

http://www.enneagramcentral.com/Enneagram/Style_Nine.htm

[Sobrio]

Om følelsene dine har "hopet" seg sammen, slik at det snart renner over, kan det være lurt å prate med noen.

Jeg forstår at det ikke alltid er lett å prate om følelser og slikt, spesielt om man er litt sjenert i utgangspunktet, men snakk med noen av de du kjenner godt, en god venn!

 

Jeg ville ikke bekymret meg så mye for det med kjæreste. De fleste jenter liker følsomme gutter...

Følelsene vil nok ikke ta overhånd. Når du blir sammen med ei så er det (forhåpentligvis) ei som kjenner deg godt, og ei du kjenner godt. Da vil dere være trygge på hverandre, og du vil nok klare å kontrollere følelsene dine, i en større grad, enn hva du frykter.

 

 

Det er bra å sette ord på følelsene sine... lær deg å prate om hva du tenker og føler, gjerne face to face!

 

Good luck, mate!

[Gjest Gjest]

Jeg har gått i samme båt som deg veldig lenge. Gått rundt og gjort det jeg skulle, uten å tenke så mye over det. Har lenge vært en følelsesladet person men har veldig vanskelig for å vise følelser. Selv når jeg kom inn på førstevalget mitt (noe jeg egentlig ikke hadde forventet å gjøre) på universitetet sist høst gikk jeg ikke særlig lengere enn å tenke "Åja, det var fint".

 

Har gått i lang tid siden sist jeg fant noen jeg likte. Kanskje 7 eller 8 år siden nå. Turte aldri å si det til henne på den tiden, noe jeg angret på lenge, men gjort er gjort.

 

Begynte å jobbe i november gjennom en deal jeg fikk. Var helt tilfeldig egentlig. Kom inn og prøvde å lære meg hvordan ting funka. Etter en god måned fikk jeg øyene opp for en. Skulle hjelpe å til med noe, så begynte hun å prate til meg, om meg. Kunne ikke huske sist noen gjorde det. Var en skikkelig wow-opplevelse. Hun så meg til og med inn i øyene. På tidspunktet var jeg begeistrert for det, men tenkte ikke over det som noe mer enn at hun bare ville la tiden gå. I ettertid kan jeg si at hun virket ganske interessert. Alt gikk uansett i tusen knas når hun spurte hvor gammel jeg var. 6 år yngre enn hun var jeg - fant ut dette et par uker senere. Samtalen gikk saktere etter dette, akkurat som om hun prøvde å ta noen skritt tilbake. Etter den gangen så pratet vi litt sammen, men jeg fikk ikke den samme følelsen som første gangen.

 

Til slutt så var det ikke mulighet for å jobbe der lenger. Realiteten over at jeg likte henne falt ikke over meg ca 1 uke før jeg var ferdig. Klarte aldri å ta til meg motet for å spørre henne ut, siden jeg som mange andre her er ganske beskjeden og hadde ingen erfaring fra før. Etter jeg var ferdig tenkte jeg over å kanskje sende noen blomster, men turte ikke det heller. Endte opp med at jeg fortalte det over nettet. La nesten alle kortene på bordet men hadde en følelse hele veien av at hun ikke var interessert. Hun svarte og det stemte. Dette med alder er kanskje for tungt å svelge for noen. Jeg prøver å ikke tenke over det, men klarer ikke la være.

 

Har ikke vært så følelsesladet som jeg har vært de siste 1.5 ukene så lenge jeg kan huske, kun det å sove er vanskelig. Det å prate med en som tar deg seriøst er en ting alene som jeg nå realiserer er noe jeg har savnet. Nesten uansett hvor jeg ser nå, så ser jeg et bilde av hun. Vet ikke hvor lang tid det vil ta å komme over siden dette er første gangen jeg turte å fortelle en sannheten.

 

Det viktigeste jeg har lært er at jenter liker å bli sannheten. Jeg ga vel en dose som var litt utenom det vanlige i tillegg, selv om jeg hadde planlagt å fortelle hun enda mer.

 

Håper dette hjelper litt...

 

//sikkert 50000 skrivefeil og fryktelig setningsoppbygging, men samme faen//

[MasterOfColours]

Det du må gjøre er å snakke med noen.

Helst dama. Hun kan hjelpe deg å komme gjennom det, og kanskje vet hun også noen metoder å få ut sinne, lengsel osv.

[Gjest Gjest]

Har allerede bretta ut hele livet mitt som en bok for hun, så vet ikke hvor mye det er å hente. Blir nok som å strø salt å såret...

[MasterOfColours]

Har allerede bretta ut hele livet mitt som en bok for hun, så vet ikke hvor mye det er å hente. Blir nok som å strø salt å såret...

Psykolog?

Eller skaff deg noe mykt å slå til sinnet,

en bamse (eller bare bruk ei pute) til når du er lei deg,

og gi kjæresten din en klem eller et kyss hver gang du er glad (hvis det trengs, da xP).

 

Ellers kommer jeg ikke på noe akkurat nå "/

[Gjest Gjest]

Som jeg skrev, så var hun jeg likte ikke interessert. Så har nok ingen dame å prate med.

[MasterOfColours]

Som jeg skrev, så var hun jeg likte ikke interessert. Så har nok ingen dame å prate med.

Jeg leste raskt

Synd... Da ble verre verst :S

Jeg kan ikke si jeg har så mye erfaring, så kan ikke hjelpe

[Gjest emmo]

merkelig det der med at: "bad guys get the girls, good guys don't"

[MasterOfColours]

merkelig det der med at: "bad guys get the girls, good guys don't"

FYSJ!

Bad Guys er det verste jeg vet!!

Jeg tåler ikke trynet på de som tror de er noe bare fordi et par bimbo-jenter faller for populariteten deres.

Så fortsetter de å være forjævlige drittunger helt til jentene forlater dem -.-

Jeg faller for snille gutter som er lette å snakke med

Bad Guys er noe forferdelig herk.

[Nostalgisk]

merkelig det der med at: "bad guys get the girls, good guys don't"

FYSJ!

Bad Guys er det verste jeg vet!!

Jeg tåler ikke trynet på de som tror de er noe bare fordi et par bimbo-jenter faller for populariteten deres.

Så fortsetter de å være forjævlige drittunger helt til jentene forlater dem -.-

Jeg faller for snille gutter som er lette å snakke med

Bad Guys er noe forferdelig herk.

da vil du elske meg

[DaddyYankee]

merkelig det der med at: "bad guys get the girls, good guys don't"

FYSJ!

Bad Guys er det verste jeg vet!!

Jeg tåler ikke trynet på de som tror de er noe bare fordi et par bimbo-jenter faller for populariteten deres.

Så fortsetter de å være forjævlige drittunger helt til jentene forlater dem -.-

Jeg faller for snille gutter som er lette å snakke med

Bad Guys er noe forferdelig herk.

da vil du elske meg

 

haha

[MasterOfColours]

merkelig det der med at: "bad guys get the girls, good guys don't"

FYSJ!

Bad Guys er det verste jeg vet!!

Jeg tåler ikke trynet på de som tror de er noe bare fordi et par bimbo-jenter faller for populariteten deres.

Så fortsetter de å være forjævlige drittunger helt til jentene forlater dem -.-

Jeg faller for snille gutter som er lette å snakke med

Bad Guys er noe forferdelig herk.

da vil du elske meg

Kan aldri være sikker på det

Det pleier å ligge et lite, nydelig glimt i øyet og litt hjerne i bildet og.

Og at han ikke tenner på jenter med fire tonn brunkrem og KUN merkeklær...

er ikke et must, men det skal ikke være noe puppetitting, nei xP

[Nostalgisk]

jeg gjør så godt jeg kan jeg;)

[Gjest Gutt-20]

Jeg må si jeg er litt skuffet over svarene deres, men jeg kan vel ikke forvente noe mer...

[TheMartine]

Jeg kjenner en fyr som er tilnærmet lik apatisk til alt. Han er aldri særlig blid, men han er aldri sint heller. Hvorfor han er sånn aner jeg ikke, men den eneste gangen jeg har klart å vekke litt futt i ham, var han dritings og ganske lett å provosere. Det som skiller ham fra deg, trådstarter, er at han ikke er sjenert eller innadvent i det hele tatt. Han virker bare mer som om han har gitt opp alt. Gidder ikke engasjere seg.

 

Jeg kan forresten kjenne meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har vært veldig innadvent selv, i mange år. Jeg har ikke hatt noe sted å gjøre av de positive følelsene mine, men fant etter hvert ut at jeg kunne sentrere dem mot musikken, og dermed ble jeg nesten sykelig opptatt av musikk. Sinnet derimot, er det verre med. Jeg har ikke noen måte å få utløp for sinne, og det ender som regel opp med at jeg går og er sint for småting hele tiden. Jeg har kort lunte i trafikken, kort lunte i butikken, kort lunte på konserter. You name it.

 

Så. Jeg har egentlig ikke noen råd å komme med, gitt. Men å finne noe å bruke de positive følelsene på, det funker i hvert fall fint så lenge man ikke har en spesiell someone. De fleste mennesker har jo behov for å gi og dele kjærlighet, og da må man bare finne et alternativt utløp.

[citronen]

Gutter skal holde følelser skjult, og ALDRI vise dem...

[TheMartine]

Gutter skal holde følelser skjult, og ALDRI vise dem...

 

Ja. Det er nok det beste og sunneste man kan gjøre for sin egen mentale helse.

[citronen]

Ja. Det er nok det beste og sunneste man kan gjøre for sin egen mentale helse.

 

Av egen erfaring kan jeg bekrefte utsagnet.

[humancoreiii]

vanskelig greie det der, personlig er jeg litt delt på dette punktet, enkelte ganger kan jeg ha liknende opplevelser som TS, andre ganger har jeg ingen reaksjon, med mindre jeg lar meg selv ha den.. har et slags filter kan man si, hvor jeg bare slipper gjennom noe. men ofte når man selv snakker om det kan det bli vanskelig.

 

Jeg tror kanskje at viss man har opplevd mye så lærer man enten å vise følelser, eller stenge de inne.