Redd for døden

[Gjest Guest_Redd_*]

En liten innledning:

Med dette innlegget ønsker jeg ikke å diskutere det å være redd for døden. Jeg ønsker, så fremt det jeg nå skal skrive ikke kommer i konflikt med de regler som gjelder for dette forumet, å dele noen tanker. Disse tankene er for meg av sterk personlig art og jeg har tidligere ikke delt de med noen. jeg føler nå ett behov for å uttrykke meg selv, men ikke at de kan kobles til meg som person.

 

Jeg er en mann på 31. Jeg er i relativt god form. Jeg jobber i ett av de få yrkene som kanskje har større risiko for å dø eller havne i alvorlige situasjoner, en mange andre. Jeg har god selvtillit og tro på meg selv; jeg greide tross alt opptaket til den utdanningen jeg måtte ta for å drive med yrket mitt. Jeg er personlig ikke redd for å dø. Jeg føler stort sett at jeg er på høyde med situasjonen og at hvis noe skjer så takler jeg det.

 

I tillegg til det ovennevnte er jeg også pappa for en fatastisk lita jente på fem år. Datteren min ble født med alvorlige hjerte-, lunge-, og magefeil. Jeg tilbrakte en lengre periode på rikshospitalet på blant annet barneintensiven og nyfødtintensiven sammen med min datter og min kone. I forkant av fødselen fryktet jeg at hun ikke skulle leve særlig lenge da vi ble forespeilet dette tidlig i svangerskapet da vi fant ut at noe var feil.

 

Datteren min er nå i kjempefin form, og bortsett fra at hun er ei lita jente, kan ingen se at hun ble født med mange problemer, hvis man faktisk ikke kjenner til de. Hun er det man kaller fullkorrigert med flere goretex-deler og en hjerteklaff av hjertepose fra kalv. Hun må foreta flere operasjoner med jevne mellomrom (5-10 år) for å bytte ut deler etter hvert som hun vokser og de slites ut eller forkalkes.

 

I kveld satt jeg og så på The Mentalist. Jeg lar meg vanligvis ikke påvirke følelsesmessig av tv-serier. Og egentlig ikke i kveld heller.

Men, det som skjer er at på slutten av episoden er det en scene der han (Patrick jane-figuren) får noen (påståelig) meldinger fra sin døde kone om da datteren hans døde.

 

Dette fikk meg, av en eller annen grunn, til å begynne å tenke på hvis at min datter døde før meg.

 

Den tanken er rett og slett for jævlig. Den gnager meg opp innvendig. Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter å se for meg hvordan jeg skal takle det å miste barnet mitt.

 

Jeg søker ikke trøst eller at noen skal synes synd på meg for dette. Det er jo ikke synd på meg. Barnet mitt lever og er i kjempeform. Det er bare at jeg virkelig føler ett behov for å fortelle noen at jeg er redd for dette samtidig som jeg ikke vil innrømme for noen som kjenner meg at jeg har mine svakheter.

 

Man kan gjerne kommentere dette innlegget hvis man vi og gjerne dele deres tanker om dere føler for det. Akkurat nå føles det litt ok at jeg faktisk satte meg ned og valgte å dele det med noen, enn så i anonymitet.

[Rayline TWB]

Nåja, det er jo enhver forelders redsel at barna skal dø før man gjør det selv.

Jeg klarer fint å sette meg inn i den tankegangen der, for jeg har vært med på dette selv, og har et barn som forsåvidt kan dø når som helst, og ihvertfall er sjansen for at jeg lever lenger en grym realitet.

Dessverre finnes det intet remedie for en slik situasjon. Man får ikke gjort noe, livet gir og livet tar.

Det hender at jeg også får slike tanker, og de er altoppslukende.

Det jeg gjør er å tvinge meg selv til å ikke tenke på det, og det går som regel bra.

Jeg vet at det er ingenting jeg som pappa får gjort, og dermed vet jeg bare at dersom det skjer, så må jeg takle det på et eller annet hvis - noe annet får man ikke gjort. Hvordan jeg skal takle det har jeg ingen formening om. Nytter ikke å forberede seg mentalt på noe slikt. Jeg lever bare med det håp at dette ikke inntreffer, og at jeg får beholde gutten så lenge som mulig. Og slik må nødvendigvis dagene gå mens man blir eldre og gråere i håret.

Jeg passer bare på at jeg og lillegutt får så mye tid sammen som det er mulig å få til, og at vi alltid prøver å ha det godt.

Endret 18. februar 2009 av Rayline TWB

[Gjest Gjest]

Jeg er heldigvis ikke en person som lider av depressive tanker. Jeg tror nok at jeg sannsynligvis ville gjøre som du tenker. Samtidig så er det som du sier at tanken kan være altoppslukende de få gangene den er der.

Jeg kommer aldri til å ta livet mitt eller noe. Jeg er for feig/modig til noe sånt - heldigvis.

 

Jeg håper, og regner med, at du har mye god kvalitetstid med sønnen din. Jeg er selv der at jeg koser meg stort når jeg er sammen med min datter og jeg ser hvor glad hun er bare fordi vi gjør ting sammen. Leser, leker, ake osv. Jeg ønsker deg det beste.

[Rayline TWB]

I like måte...:-)

Keep up the spirits! Det er nettopp de stundene der som teller - da har man gjort så godt man kan - enda man aldri føler at man gjør nok.......

Endret 18. februar 2009 av Rayline TWB