Dagliglivsproblemene til en mann med for store forventninger til seg selv... Trenger hjelp.

[Gamlemor]

Trådstarter, du må rett og slett bare godta at ikke alt trenger å være perfekt og at lykke kommer innenfra.

I løpet av barndommen så har noe presset et virkelighetsbilde ned over øra på deg, og dette bildet forteller deg at suksess er det som gjelder for å få et fint liv, så har du nå fått suksess, men det ga deg ingen lykke, fordi du forventer å finne den på helt feil steder, pluss at du nå har skuffelse i systemet fordi du ikke ble lykkelig. Dette er the american way of life, ikke join dem. Jeg kan fortelle deg livets hemmelighet her og nå, ingen ting av det du gjør spiller noen rolle for noe som helst, men vi er her, så hvorfor ikke nyte livet mens vi kan? Det eneste du trenger for å være glad er mat, tak over hodet og sosial omgang og forståelse for at du ikke trenger å være best eller bevise noe for noen. + det hjelper på å ha rutiner og det virker det som om du har nok av, det eneste som stopper deg fra å være lykkelig er ditt eget hode.

 

"Most folks are about as happy as they make up their minds to be."

[trygvan]

Det med psykopati har ingenting for seg. På ett eller annet tidspunkt møter ambisiøse mennesker begrensninger i å strebe etter målene sine, og da ser det omtrent sånn ut tror jeg. Det har null og niks med psykopati å gjøre, men er en helt naturlig del av livet. Det å stille gale diagnoser er noe jeg har hørt svært mange psykologistudenter gjør, fordi de leser om sykdommene og kjenner igjen at "det der stemmer jo på meg". Men sånn er det bare ikke i 99.9% av tilfellene.

 

Slik jeg leser dere som sliter med dette, så er dere ambisiøse, dere brenner på en måte for hva dere tror på, men føler at det tærer på ressursene deres. Er dette omtrent riktig? Det betyr at dere må jenke litt på ambisjonene, innrømme et "tap" i forhold til perfeksjonismen. Det er noe som heter satisfiering, nemlig å gjøre noe tilfredsstillende i stedet for perfekt. Det perfekte finnes ikke, kommer de aller fleste fram til.

 

Ta en annen type ambisiøse mennesker, toppidrettsutøvere. Det er tusenvis av nordmenn som prøver å bli dette hvert år. De aller fleste må gi opp på veien, ikke fordi de mangler arbeidsmoral eller lyst, men det kan være fordi det er noen miljøfaktorer som ikke stemmer helt. Poenget er at det er vel å bra å tro på seg selv og hva en kan utføre ved å streve hardt nok, men du kommer ingen vei hvis du prøver å tvinge fram et bilde du har i hodet. Verden rundt deg må også ønske dette for deg, og de kan ikke tvinges til å ønske deg suksess.

 

Tpetrine, jeg tenker at tipset er å ta vare på venner og familie. Så ordner det seg.

[tpetrine]

Det med psykopati har ingenting for seg. På ett eller annet tidspunkt møter ambisiøse mennesker begrensninger i å strebe etter målene sine, og da ser det omtrent sånn ut tror jeg. Det har null og niks med psykopati å gjøre, men er en helt naturlig del av livet. Det å stille gale diagnoser er noe jeg har hørt svært mange psykologistudenter gjør, fordi de leser om sykdommene og kjenner igjen at "det der stemmer jo på meg". Men sånn er det bare ikke i 99.9% av tilfellene.

 

Slik jeg leser dere som sliter med dette, så er dere ambisiøse, dere brenner på en måte for hva dere tror på, men føler at det tærer på ressursene deres. Er dette omtrent riktig? Det betyr at dere må jenke litt på ambisjonene, innrømme et "tap" i forhold til perfeksjonismen. Det er noe som heter satisfiering, nemlig å gjøre noe tilfredsstillende i stedet for perfekt. Det perfekte finnes ikke, kommer de aller fleste fram til.

 

Ta en annen type ambisiøse mennesker, toppidrettsutøvere. Det er tusenvis av nordmenn som prøver å bli dette hvert år. De aller fleste må gi opp på veien, ikke fordi de mangler arbeidsmoral eller lyst, men det kan være fordi det er noen miljøfaktorer som ikke stemmer helt. Poenget er at det er vel å bra å tro på seg selv og hva en kan utføre ved å streve hardt nok, men du kommer ingen vei hvis du prøver å tvinge fram et bilde du har i hodet. Verden rundt deg må også ønske dette for deg, og de kan ikke tvinges til å ønske deg suksess.

 

Tpetrine, jeg tenker at tipset er å ta vare på venner og familie. Så ordner det seg.

Mye riktig i det du skriver. Det at du har opplevd lignende situasjon selv da du var i min alder, forsterker jo den realitet at jeg selv føler at jeg kanskje har møtt en begrensning i min streben mot mine mål.

 

Det du skriver om ambisjonen, er nok veldig riktig. Det tar opp mye av min energi å være så anstrengt som jeg faktisk er, til enhver tid.

 

Takk for tipset.

[Isbilen]

Psykopater skjønner som regel ikke at det er noe i veien med dem, og oppsøker som regel ikke psykologer, så den teorien tror jeg vi kan skrinlegge.

Jeg har bare lest de to første sidene, men jeg synes det er påfallende hvordan du har bestemt deg for hva som er viktig, og laget noen inndelinger som kanskje ikke helt henger på greip. Det å strebe etter det perfekte er kjempeskadelig, fordi du aldri vil være fornøyd. Perfeksjon er en dobbel nedtur: Det er umulig å vite hva som er perfekt, og om vi fikk vite det var det fremdeles uoppnåelig. Det er mye bedre å strebe etter det som er bra nok, og definere målene dine med deg selv som utgangspunkt: så lenge du gjør ditt beste, så holder det. Det virker som om ditt beste burde være mer enn tilstrekkelig til å få et bra liv, så hvorfor ikke legge fra deg målet om hele tiden å prestere bedre enn du kan?

 

Du bruker ordet selvrealisering som om det bare handlet om materielle goder, men selvrealisering handler om et helt liv og alt som hører med. Særlig det sosiale. Du kan dele opp tilværelsen din i så mange biter du orker, men det er fremdeles en person som skal være fornøyd med den.

 

Jeg tror slik bastanthet bunner i en dyp usikkerhet med seg selv. Man er av en eller annen grunn ikke tilfreds, og konstruerer overvettes harde kategorier å støtte seg på.

Endret 18. februar 2009 av Isbilen

[tpetrine]

Psykopater skjønner som regel ikke at det er noe i veien med dem, og oppsøker som regel ikke psykologer, så den teorien tror jeg vi kan skrinlegge.

Jeg har bare lest de to første sidene, men jeg synes det er påfallende hvordan du har bestemt deg for hva som er viktig, og laget noen inndelinger som kanskje ikke helt henger på greip. Det å strebe etter det perfekte er kjempeskadelig, fordi du aldri vil være fornøyd. Perfeksjon er en dobbel nedtur: Det er umulig å vite hva som er perfekt, og om vi fikk vite det var det fremdeles uoppnåelig. Det er mye bedre å strebe etter det som er bra nok, og definere målene dine med deg selv som utgangspunkt: så lenge du gjør ditt beste, så holder det. Det virker som om ditt beste burde være mer enn tilstrekkelig til å få et bra liv, så hvorfor ikke legge fra deg målet om hele tiden å prestere bedre enn du kan?

 

Du bruker ordet selvrealisering som om det bare handlet om materielle goder, men selvrealisering handler om et helt liv og alt som hører med. Særlig det sosiale. Du kan dele opp tilværelsen din i så mange biter du orker, men det er fremdeles en person som skal være fornøyd med den.

 

Jeg tror slik bastanthet bunner i en dyp usikkerhet med seg selv. Man er av en eller annen grunn ikke tilfreds, og konstruerer overvettes harde kategorier å støtte seg på.

La oss se bort i fra CURLY88 og Dead_rabbit sine umodne innlegg.

 

Jeg har bestemt meg for hva som er viktig på bakgrunn av mine overordnede mål i livet. Alle de gjøremål jeg foretar meg hver dag kan anses, som mine underordnede mål.

Du skriver at det å streve etter det perfekte er kjempeskadelig. Jeg er vel delvis enig i deg her, men samtidig må jeg si at jeg får en bedre selvfølelse av å ha utrettet noen av mine mål for å oppnå det perfekte, enn å ikke utrette noen mål overhode...

[mari-jenta]

Jeg har bestemt meg for hva som er viktig på bakgrunn av mine overordnede mål i livet. Alle de gjøremål jeg foretar meg hver dag kan anses, som mine underordnede mål.

Du skriver at det å streve etter det perfekte er kjempeskadelig. Jeg er vel delvis enig i deg her, men samtidig må jeg si at jeg får en bedre selvfølelse av å ha utrettet noen av mine mål for å oppnå det perfekte, enn å ikke utrette noen mål overhode...

 

Det fins en mellomting. Selv om du ikke utretter alle dine mål for å nå det såkalte "perfekte", så betyr ikke det at du ikke skal jobbe for å nå noen mål i det hele tatt.

[motdelavie]

Det å søke etter lykke i fremtiden går ikke. Det er når du forstår at lykken er her og NÅ at du kan begynne å leve. Syns synd i deg

 

Dette er ikke ett lite problem, det går på livssyn, livsskvalitet og tankegang. Du må snu alt på hodet. Du tenker helt feil! Mitt tips til deg er å høre The Power of Now med Eckhart Tolle.

 

Ikke ta livet alt for seriøst, du kommer aldri ut i live uansett.

[Chad Thundercock]

Synes det står respekt av hva trådstarter har oppnådd. Materialistiske goder er ikke å forakte. Du burde dog prøve å være litt mer spontan og litt mindre kontrollerende.

[tpetrine]

Sannelig bra det ikke var Bibelen Dead_rabbit tilfeldigvis plukket opp...

Amen!

 

Synes det står respekt av hva trådstarter har oppnådd. Materialistiske goder er ikke å forakte. Du burde dog prøve å være litt mer spontan og litt mindre kontrollerende.

Takk for det! Jeg liker ikke å skryte av hva jeg har oppnådd, som jeg så fint forsøkte å presisere i det første innlegget, men takk for at du sier det Når det gjelder det å være mer spontan, så tror jeg nok at jeg er det allerede. Det er vel mer at jeg liker å planlegge ting på forhånd, men at det faktisk forekommer spontane handlinger, som jeg til tider foretar er et faktum!

 

Det er fortsatt ikke noe grunnlag til å anta at trådstarter er en psykopat ut i fra de få opplysningene vi har fått. Det kreves grundig testing og mennesker med riktig kompetanse for å finne det ut.

 

Slutt med tompratet og start en egen tråd der dere kan finne ut hva slags psykiske sykdommer folk har.

De kan få kalle meg, hva nå enn impulsive unggutter i puberteten automatisk kaller en person som meg. Det jeg misliker er det faktum at det virker distraherende på trådens faktiske emne.

Endret 19. februar 2009 av tpetrine

[AzureDragon]

"I say let's not be perfect. I say let's evolve. Let the chips fall where they may."

 

Du er perfeksjonist. Det slår alltid feil. Gjør det beste du kan, og deretter aksepter. DET er det nærmeste "perfeksjon" (selv om jeg egentlig blir litt kvalm av det ordet)

Endret 19. februar 2009 av AzureDragon

[cyclo]

Tråden er ryddet for off-topic, spam, personangrep og masse annet vissvass.

 

PS! Les retningslinjene for å poste anonymt.

 

Videre off-topic, spam, personangrep og lignende i denne tråden vil fra nå av medføre strenge reaksjoner

 

(Og som vanlig skal ikke denne posten kommenteres, send evt. en PM)

[tpetrine]

Fikk gjennomslag hos skatteetaten. Ble tilbakebetalt 9700 kr...

 

EDIT: Fikk også svar på klage av ilagt parkeringsbot -"kravet frafalles".

Endret 25. februar 2009 av tpetrine

[tpetrine]

"I say let's not be perfect. I say let's evolve. Let the chips fall where they may."

 

Du er perfeksjonist. Det slår alltid feil. Gjør det beste du kan, og deretter aksepter. DET er det nærmeste "perfeksjon" (selv om jeg egentlig blir litt kvalm av det ordet)

At perfeksjonisme til enhver tid slår feil, må jeg si meg uenig i. Man kan vel være perfeksjonist, gitt at man selv tar forbehold på at ikke alt går etter "planen"? Ja, jeg gjør det beste jeg kan.

[Malvado]

Fikk gjennomslag hos skatteetaten. Ble tilbakebetalt 9700 kr...

 

EDIT: Fikk også svar på klage av ilagt parkeringsbot -"kravet frafalles".

 

Du skrev jo nettop at du ikke liker å skryte...

Hadde du ærlig talt krav på dette eller er det noe du har fått til pga måten du skrev brevet på?

 

 

At perfeksjonisme til enhver tid slår feil, må jeg si meg uenig i. Man kan vel være perfeksjonist, gitt at man selv tar forbehold på at ikke alt går etter "planen"? Ja, jeg gjør det beste jeg kan.

 

Jeg mener personlig at når jakten på perfeksjonisme tar helt av så slår ting feil. Å være perfeksjonist er ikke negativt, men kan føre til at man fokuserer feil når egentlig behovet ikke er der.

 

Man må lære å vite hvor man skal være perfeksjonist og hvor man ikke skal være det, personlig så mener jeg at jobb er en fin plass å være perfeksjonist (til en viss grad) mens sosiale forhold er hvor man absolutt ikke skal være det.

[Crex]

Trådstarter: Gjør du/ studerer du noe du virkelig liker/brenner for?

 

Jeg tenker at du trener osv fordi det er det et perfekt menneske må gjøre, ikke fordi du liker det.

Samtidig så tror jeg din trang til matriell vinning forårsakes fordi du kanksje ikke liker det du studerer, noe som du gjør fordi det er noe du må studere for å bli rik. Og i dine øyne må et perfekt menneske være rikt.

 

det perfekte liv er et liv der du gjør det du elsker og brenner for.

Endret 2. mars 2009 av Crex

[tpetrine]

Fikk gjennomslag hos skatteetaten. Ble tilbakebetalt 9700 kr...

 

EDIT: Fikk også svar på klage av ilagt parkeringsbot -"kravet frafalles".

 

Du skrev jo nettop at du ikke liker å skryte...

Hadde du ærlig talt krav på dette eller er det noe du har fått til pga måten du skrev brevet på?

 

 

At perfeksjonisme til enhver tid slår feil, må jeg si meg uenig i. Man kan vel være perfeksjonist, gitt at man selv tar forbehold på at ikke alt går etter "planen"? Ja, jeg gjør det beste jeg kan.

 

Jeg mener personlig at når jakten på perfeksjonisme tar helt av så slår ting feil. Å være perfeksjonist er ikke negativt, men kan føre til at man fokuserer feil når egentlig behovet ikke er der.

 

Man må lære å vite hvor man skal være perfeksjonist og hvor man ikke skal være det, personlig så mener jeg at jobb er en fin plass å være perfeksjonist (til en viss grad) mens sosiale forhold er hvor man absolutt ikke skal være det.

Det var ikke i min intensjon å få det til å virke som at jeg skrøt. Jeg hadde vel til en viss grad krav på summen fra skatteetaten, men det kan vel til dels ha vært et resultat av måten brevet ble skrevet på. Når det gjelder parkeringsboten, så ble jeg ilagt parkeringsbot to ganger, på samme parkeringsplass. Grunnlaget mitt for påklagen var at jeg forutsetningsvis antok at plassen var forbeholdt beboere. Og at jeg faktisk var beboer.

 

Kan si meg enig i din oppfatning av perfeksjonisme.

[tpetrine]

Trådstarter: Gjør du/ studerer du noe du virkelig liker/brenner for?

 

Jeg tenker at du trener osv fordi det er det et perfekt menneske må gjøre, ikke fordi du liker det.

Samtidig så tror jeg din trang til matriell vinning forårsakes fordi du kanksje ikke liker det du studerer, noe som du gjør fordi det er noe du må studere for å bli rik. Og i dine øyne må et perfekt menneske være rikt.

 

det perfekte liv er et liv der du gjør det du elsker og brenner for.

Jeg studerer noe jeg virkelig har stor interesse av, ja. Personlig kan jeg ikke tenke meg noe annet studium, ettersom det jeg nå studerer oppfyller mine krav til hva et studium faktisk bør gi i utbytte i forhold til dagliglivet, og de påkjenninger man står ovenfor.

 

Jeg trener fordi jeg liker det. Gjennom mitt 22 år gamle liv har jeg til enhver tid drevet med fysisk aktivitet, sett bort i fra tiden som spedbarn. Jeg får dårlig selvfølelse av ikke å trene, og er glad for at jeg har denne form for selvfølelse. Min trang til materiell vinning er ikke et resultat av det jeg studerer, tvert i mot. Min vinning i å studere det jeg faktisk studerer, er en økonomisk trygghet og velbehag i fremtiden vedrørende valg av yrke. I mine øyne må ikke et perfekt menneske være rik. Det at jeg mener at jeg må være rik for å være perfekt, vil ikke automatisk si at jeg mener at andre mennesker må være rike for å være perfekte. To forskjellige ting.

[Crex]

Trådstarter: Gjør du/ studerer du noe du virkelig liker/brenner for?

 

Jeg tenker at du trener osv fordi det er det et perfekt menneske må gjøre, ikke fordi du liker det.

Samtidig så tror jeg din trang til matriell vinning forårsakes fordi du kanksje ikke liker det du studerer, noe som du gjør fordi det er noe du må studere for å bli rik. Og i dine øyne må et perfekt menneske være rikt.

 

det perfekte liv er et liv der du gjør det du elsker og brenner for.

Jeg studerer noe jeg virkelig har stor interesse av, ja. Personlig kan jeg ikke tenke meg noe annet studium, ettersom det jeg nå studerer oppfyller mine krav til hva et studium faktisk bør gi i utbytte i forhold til dagliglivet, og de påkjenninger man står ovenfor.

 

Jeg trener fordi jeg liker det. Gjennom mitt 22 år gamle liv har jeg til enhver tid drevet med fysisk aktivitet, sett bort i fra tiden som spedbarn. Jeg får dårlig selvfølelse av ikke å trene, og er glad for at jeg har denne form for selvfølelse. Min trang til materiell vinning er ikke et resultat av det jeg studerer, tvert i mot. Min vinning i å studere det jeg faktisk studerer, er en økonomisk trygghet og velbehag i fremtiden vedrørende valg av yrke. I mine øyne må ikke et perfekt menneske være rik. Det at jeg mener at jeg må være rik for å være perfekt, vil ikke automatisk si at jeg mener at andre mennesker må være rike for å være perfekte. To forskjellige ting.

 

Skjønenr hva du mener... det er en vanskelig problemstilling du har der... noe som er svært vanlig er å studere noe fordi målet er å bli rik og ikke å gjøre det du har lyst til.. sliter med nettop dette selv, men jeg tenker heller at jeg gjør det jeg liker mest (historie osv.) på fritiden og det jeg liker middels (økonomi osv) som yrke, fordi for meg, slik som deg ønsker jeg å tjene godt med penger..

Endret 2. mars 2009 av Crex