Dagliglivsproblemene til en mann med for store forventninger til seg selv... Trenger hjelp.

[tpetrine]

Hei,

 

 

Da tenkte jeg jammen meg at det er på tide at jeg greier ut om mine problemer for dere, slik at jeg evt. kan få videre rådføring om hva jeg bør gjøre for å hindre at de forverrer seg...

 

Jeg er en mann i starten av 20 årene med egen leilighet (kjøpt selv) og bil. Jeg startet for snart et år siden på min master innenfor en akademisk utdannelse. Jobber deltid (et par helger i måneden) på en relativt godt betalt jobb. Ellers er jeg en aktiv og sporty person, som fokuserer veldig på helse. Trener 5 ganger i uka, og spiser kun sunn mat. Det er nærmest slik at jeg får dårlig samvittighet, dersom jeg ikke trener en dag jeg egentlig skulle ha trent. Videre fokuserer jeg veldig på det å være bedre enn alle i min omgangskrets og bekjente generelt. Det jeg mener med "å være bedre", er i hovedsak å ligge foran, når det gjelder utdannelse, jobb, økonomi, bolig og materialistisk sett. Det er her problemet og grunnstenen til personligheten jeg har i dag, ligger...

 

Jeg klarer ikke å ligge "bak skjema". Dette medfører jo naturlig nok både psykiske og fysiske påkjenninger samt det faktum at jeg ikke nærmest klarer å "få meg dame". Jeg anser meg for å være en attraktiv person ovenfor det motsatte kjønn, og har fått høre uttrykket "tall, dark and handsome" tilrettet meg et par ganger. Alikevel ser jeg det som en utfordring å innlede et forhold med en annen person, på bakgrunn av min holdning og mine krav. Jeg setter nok urimelig høye krav til hvordan jenta jeg evt. vil bli sammen, skal/bør være. Ikke bare skal hun være pen, men også like intelligent, som meg (ikke for å virke narsistisk). Jeg har derfor idealdamen, som jeg hver dag forteller meg selv at jeg en dag kommer til å treffe -Noe jeg innerst inne vet ikke blir tilfellet.

Personligheten min har forandret seg veldig de siste årene. Jeg husker tilbake til ungdomstiden min, da jeg var litt av en flørt og hadde en del forhold. Jeg var vel ikke like kravstor og "strukturert", som jeg er den dag i dag. På noen måter ønsker jeg jo tilbake til den livssituasjonen jeg hadde da, men samtidig ikke, da jeg tenker at jeg vil falle ut av "skjema". Dette problemet har jeg vel ikke i lik grad når det gjelder vennene mine. Mange av vennene mine er venner jeg har hatt over lang tid, men jeg har også mistet venner på bakgrunn av nettopp min personlighet. Problemet mitt, når det gjelder vennene mine er at jeg så å si alltid må gjøre noe som kan bidra i min utvikling mot mine mål. En venn jeg har hatt lenge, har jeg f.eks ikke lenger like god kontakt med, da vedkommende sikkert forstod at jeg nesten utelukkende var med han da jeg trengte en "tekniker" for å ferdigstille leiligheten med inventar o.l.

Jeg setter f. eks som krav at jeg MÅ få reist til ulike destinasjoner i verden før jeg når en viss alder osv. Derfor foreslår jeg ofte overfor venner å reise hit og dit, når de sikkert undres over hvorfor jeg stresser så veldig med slike ting, og ikke minst: hvordan kan jeg ha råd? Jeg som har egen leilighet, bil og samtidig er student?? For å svare på dette spørsmålet, så kan man si at jeg har hatt et godt utgangspunkt, da jeg startet med aksjespekulasjon i en alder av 17 år, og kjøpte min første aksjebeholdning som 18 åring. Det har gått bra i tider, men også dårlig i nedgangstider, som eksempelvis 2008, da verdiene på børsen ble innskrenket betraktelig. Og ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg tapte en del titusen kroner det året... Dette er jo selvfølelig noe som har frustrert meg, og fått meg til å jobbe enda hardere. Det har jo også resultert i at jeg ikke har like mye penger mellom hendene, som jeg en gang hadde. Jeg sitter for øvrig fortsatt inne i samtlige selskaper, og håper på en oppgang over en lenger periode. Men akkurat nå holder jeg meg unna børsen inntil videre...

 

For dere som nå leser, så forstår jeg veldig godt at dere undrer dere over hvordan det er mulig å bli slik jeg forteller at jeg er. Veldig enkelt fortalt -Forventninger fra hjemmet og det å ha forbilder, som innehar mye makt. Jeg vet ikke engang om jeg vil få så mye ut av å skrive dette innlegget, da jeg er redd jeg kun er et av de tilfellene som blir glemt blant massen av problemer som florerer i samfunnet. Men det ønsker jeg virkelig ikke å bli. Jeg vil bli hørt, og få gjort noe med problemet mitt. Derfor har jeg spurt meg selv om det kanskje er best å kontakte en pyskolog, som jeg kan snakke med. Har alltid hatt forestillingen om at psykolog koster penger, og at det er bortkastet (tror ikke jeg er alene om denne forestillingen). Spørsmålet er da om det kanskje finnes noen rimeligere ordning for studenter?

 

Jeg begynner rett og slett å bli lei av å ikke kunne sitte stille uten å rive frem notatblokken min for å skrive ned ting jeg MÅ FÅ GJORT innen uka er over. Godt oversatt: lei av å ha brainstorming til enhver tid. Selv om jeg vet at dette er noe som må til for å nå mine mål, så misunner jeg de personene som får gjort ting uten å være like "stresset" som meg. Hvordan får de dette til?

I tillegg har jeg nok kanskje gjennom mine år hatt flere jobber/stillinger enn de fleste på min egen alder, da CV'en gjerne består av minst 15 ulike jobber + verv o.l. Har allerede jobbet som en form for aksjemegler og eiendomsmegler. Selv for dette, så er jeg stadig i søken om bedre betalte deltidsjobber enn jeg i dag har. For å nevne det har jeg før jeg startet på dette innlegget sendt søknad på ny stilling i større konsern. Og ikke for å virke innbilsk eller overlegen, men jeg er ganske sikker på at jeg blir tilbudt denne stillingen også...

Som et siste moment, ønsker jeg å fortelle om noe jeg på mange områder er meget stolt av, men samtidig føler kan være et faremoment sosialt sett i fremtiden. Det faktum at jeg aldri gir meg i en sak -uavhengig av hva saken gjelder. Dette har gjenspeilet seg i ulike "saker" jeg har vært bort i. Jeg skrev f. eks i en alder av 19 år en påklage til Politidirektoratet på vegne av en venn av meg, som urettmessig hadde fått en prikk på rullebladet pga. noe vedkommende mente han ikke gjort. En relativt innviklet sak. En uke senere sendte Politidirektoratet et skriv til vedkommende med den informasjon at prikken ble slettet pga. manglende bevis i saken.

Dette har da, som dere sikkert forstår, bare ballet på seg i form av at jeg ikke på noen måte finner meg i å bli "overkjørt" av komersielle aktører og autoriteter i samfunnet. For å si det slik har jeg vært i et titalls saker hvor jeg i samtlige saker har fått medhold i mine krav. Siste tilfelle gjaldt tven jeg hadde kjøpt meg til en verdi av 12 000 kr. Jeg klarte ved et glipp å miste tven i gulvet, da den skulle henges på veggen. Tven ble selvfølgelig ødelagt, og motparten mente at det var en feil jeg selv var skyld i. Etter å ha kontaktet daglig leder og argumentert på mitt beste, fikk jeg medhold i heving av kjøpet. Dette var jo for meg ikke nok, da jeg overbeviste meg selv om at jeg hadde krav på "mer". Så jeg gjorde krav på erstatning av skade på gulvet (var overhodet INGEN skade på gulv), som jeg argumenterte med var transportøren av tven, som stod ansvarlig for. Også her fikk jeg medhold, som de automatisk kunne dekke en sum av 4000 kr med. Så ut av tv-kjøpet, satt jeg igjen med en fortjeneste på 4000 kr for en tv jeg hadde ødelagt selv. Jeg regner med at det er en del lesere, som spør seg selv hvordan noen kan være så kyniske og lite medmenneskelige. Vel, det er ikke noe jeg selv fokuserer på å være, men jeg gjør det fordi det følger min vei mot mine "mål". Og ingenting skal komme i veien for at jeg skal nå mine mål -uansett.

 

Nå forstår dere sikkert hvor innviklet min personlighet egentlig er. Det er vanskelig å leve et slikt liv over tid, vil jeg tro. Selv om jeg ikke har møtt på noen store psykiske depresjoner ennå. For jeg anser ikke det å skrive dette innlegget som et resultat av psykisk ustabilitet, men mer som et spørsmål om hva folk i samfunnet mener dette kan være et resultat av.

 

Jeg kunne skrevet i en evighet, men føler dette får være nok for nå. Håper alle og enhver kan bidra med tilbakemeldinger. Det grunnleggende problemet, som dere kanskje har forstått er det faktum at jeg faktisk ønsker å finne en person jeg kan være i et forhold med, som kanskje kan hjelpe meg med å bli en bedre person enn den personen jeg er i dag...

 

Takk.

Endret 15. februar 2009 av tpetrine

[mari-jenta]

Du hadde sikkert ikke hatt vondt av en tur til psykolog. På skolen min får vi refundert opptil 30-40% av utgiftene ved besøk hos lege, tannlege, psykolog, osv. Kanskje det også fins slike ordninger på skolen du går på.

[tpetrine]

Du hadde sikkert ikke hatt vondt av en tur til psykolog. På skolen min får vi refundert opptil 30-40% av utgiftene ved besøk hos lege, tannlege, psykolog, osv. Kanskje det også fins slike ordninger på skolen du går på.

 

Takk for svar. Skal forhøre meg i morgen. Studerer du ved universitet?

[mobilglad]

På en del Universister/høyskoler er tjenester innenfor psykologi gratis og uten jornalføring, dvs du trenger ikke gi info som kan identifisere deg.

[Malvado]

Du er en klassisk taper skjult bak fasaden til en "vinner".

Det er nok tegn på manier og muligens sinnsykdom og det er derfor lurt som sagt å få kontakt med lege / psykolog som kan rette opp i dette.

 

Det hjelper ikke å være best, ha mye penger og perfekt kropp når man ikke er lykkelig.

[....]

Endret 10. februar 2012 av ....

[Touchdown]

Siste tilfelle gjaldt tven jeg hadde kjøpt meg til en verdi av 12 000 kr. Jeg klarte ved et glipp å miste tven i gulvet, da den skulle henges på veggen. Tven ble selvfølgelig ødelagt, og motparten mente at det var en feil jeg selv var skyld i. Etter å ha kontaktet daglig leder og argumentert på mitt beste, fikk jeg medhold i heving av kjøpet. Dette var jo for meg ikke nok, da jeg overbeviste meg selv om at jeg hadde krav på "mer". Så jeg gjorde krav på erstatning av skade på gulvet (var overhodet INGEN skade på gulv), som jeg argumenterte med var transportøren av tven, som stod ansvarlig for. Også her fikk jeg medhold, som de automatisk kunne dekke en sum av 4000 kr med. Så ut av tv-kjøpet, satt jeg igjen med en fortjeneste på 4000 kr for en tv jeg hadde ødelagt selv.

 

Hvis du kjøpte en TV til kr 12.000, men fikk kr 4.000 tilbake for et "ødlagt gulv" så vil ikke det si at du har en fortjeneste på kr 4.000 ut av tv-kjøpet.

 

-12.000

+ 4.000

=-8.000

 

Uansett...

 

Du strever etter perfeksjonisme i det du gjør, men det går utover ditt sosiale liv. Dermed blir det opp til deg å veie hva du mener er viktigst. Selvrealisering eller sosial rikdom?

 

Hvis du mener at du vil sette det sosiale livet mye høyere enn du gjør nå, så foreslår jeg at du skriver det ned på den fine notatblokken din neste gang, og søker opp et nytt livsmotto... f.eks. noe som "Rikdom veies ikke i gull men venner!" (noe dumt jeg fant på nå, men you get the point!). Skriv dette ned på en stor plakat å heng den over sengen din, eller et annet passende sted!

 

Med din viljestyrke vil jeg tro at du kan klare å vinne tilbake ditt sosiale liv.

[PureChaos]

Hvis du kjøpte en TV til kr 12.000, men fikk kr 4.000 tilbake for et "ødlagt gulv" så vil ikke det si at du har en fortjeneste på kr 4.000 ut av tv-kjøpet.

 

-12.000

+ 4.000

=-8.000

 

Han skrev nå jo at han fikk medhold i heving av kjøpet før han fikk penger tilbake for gulvet, så de 12 000 hadde han fått tilbake før han fikk de 4 000 ekstra.

 

On topic så er jeg enig i resten av det Touchdown skriver her.

Endret 15. februar 2009 av PureChaos

[Touchdown]

Ja... det ser jeg nå. Trodde han byttet den inn i en ny TV

[Spartan]

Les "American physco".

[Smurstafa]

Det perfekte.. Noe veldig mange streber etter, men aldri finner. Rett og slett fordi det ikke finnes. Og de som ikke klarer å legge fra seg tanken om det perfekte, er de som overarbeider seg selv, setter altfor store krav til andre og seg selv, og som ender opp med å la jakten på det perfekte styre livet sitt. Noe som det ser ut til har skjedd i en viss grad hos deg.

 

Det jeg vil anbefale deg å gjøre er å ta kontakt med fast-legen din, og fortelle det du har fortalt her. Legen vil vurdere deg på et mye bedre nivå enn det noen av oss har muligheten til å gjøre, og vil vurdere om du skal få henvisning til psykolog, eller om det er andre løsninger.

 

Første steget er alltid å innrømme at man har et problem, og søke hjelp. Så der er du allerede godt i gang.

 

Lykke til!

[medlem-90636]

Det må være slitsomt å alltid strebe etter å være best.

 

Og ikke minst, det må være slitsomt å ha noen i venneflokken som alltid skal overgå alle de andre i gjengen. Høres ikke ut som du er noen spesiellt god venn heller...

 

Du kommer aldri til å bli lykkelig med de holdningene du har.

 

Du skal være rimelig god til å lyve og manipulere for å klare å overbevise selger av tv om å gi deg en ny tv og betale reparasjon av gulvet ditt - som ikke var ødelagt. Det høres helt sykt ut...

 

Og at du i ung alder har hatt 12 jobber behøver ikke være positivt

 

Noen runder med phsykolog er nok på sin plass her ja...

Endret 16. februar 2009 av Linn_Christin

[tpetrine]

Du er en klassisk taper skjult bak fasaden til en "vinner".

Det er nok tegn på manier og muligens sinnsykdom og det er derfor lurt som sagt å få kontakt med lege / psykolog som kan rette opp i dette.

 

Det hjelper ikke å være best, ha mye penger og perfekt kropp når man ikke er lykkelig.

 

Å kalle meg en taper, mener jeg blir å konkludere feil. Ville en taper ha oppnådd, det jeg i dag har oppnådd materialistisk sett? Ikke tolk dette som at jeg blir defensiv (noe jeg er sikker på at jeg ville blitt, hvis du hadde konfrontert meg med identisk utsagn i real life.

At jeg har manier og muligens sinnsykdom, kan jeg for øvrig si meg enig i, og jeg akter å ta kontakt med lege eller psykolog.

 

 

 

 

Det hjelper ikke å være best, ha mye penger og perfekt kropp når man ikke er lykkelig.

Spill gitar.

 

Spiller allerede gitar, piano og fiolin...

[tpetrine]

Siste tilfelle gjaldt tven jeg hadde kjøpt meg til en verdi av 12 000 kr. Jeg klarte ved et glipp å miste tven i gulvet, da den skulle henges på veggen. Tven ble selvfølgelig ødelagt, og motparten mente at det var en feil jeg selv var skyld i. Etter å ha kontaktet daglig leder og argumentert på mitt beste, fikk jeg medhold i heving av kjøpet. Dette var jo for meg ikke nok, da jeg overbeviste meg selv om at jeg hadde krav på "mer". Så jeg gjorde krav på erstatning av skade på gulvet (var overhodet INGEN skade på gulv), som jeg argumenterte med var transportøren av tven, som stod ansvarlig for. Også her fikk jeg medhold, som de automatisk kunne dekke en sum av 4000 kr med. Så ut av tv-kjøpet, satt jeg igjen med en fortjeneste på 4000 kr for en tv jeg hadde ødelagt selv.

 

Hvis du kjøpte en TV til kr 12.000, men fikk kr 4.000 tilbake for et "ødlagt gulv" så vil ikke det si at du har en fortjeneste på kr 4.000 ut av tv-kjøpet.

 

-12.000

+ 4.000

=-8.000

 

Uansett...

 

Du strever etter perfeksjonisme i det du gjør, men det går utover ditt sosiale liv. Dermed blir det opp til deg å veie hva du mener er viktigst. Selvrealisering eller sosial rikdom?

 

Hvis du mener at du vil sette det sosiale livet mye høyere enn du gjør nå, så foreslår jeg at du skriver det ned på den fine notatblokken din neste gang, og søker opp et nytt livsmotto... f.eks. noe som "Rikdom veies ikke i gull men venner!" (noe dumt jeg fant på nå, men you get the point!). Skriv dette ned på en stor plakat å heng den over sengen din, eller et annet passende sted!

 

Med din viljestyrke vil jeg tro at du kan klare å vinne tilbake ditt sosiale liv.

 

Les innlegg godt, før du velger å vise frem din matematiske dyktighet.

 

Ja, jeg strever etter perfeksjonisme. Og jeg kan si meg enig i at det går utover mitt sosiale liv. Hva som er viktigst, kan jeg ikke svare bekreftende på. For meg vil jeg nok ikke være tilfreds i en tilværelse av sosial rikdom, dersom selvrealiseringen ikke også er oppfylt.

 

 

 

Les "American physco".

Hvorfor?

 

Det perfekte.. Noe veldig mange streber etter, men aldri finner. Rett og slett fordi det ikke finnes. Og de som ikke klarer å legge fra seg tanken om det perfekte, er de som overarbeider seg selv, setter altfor store krav til andre og seg selv, og som ender opp med å la jakten på det perfekte styre livet sitt. Noe som det ser ut til har skjedd i en viss grad hos deg.

 

Det jeg vil anbefale deg å gjøre er å ta kontakt med fast-legen din, og fortelle det du har fortalt her. Legen vil vurdere deg på et mye bedre nivå enn det noen av oss har muligheten til å gjøre, og vil vurdere om du skal få henvisning til psykolog, eller om det er andre løsninger.

 

Første steget er alltid å innrømme at man har et problem, og søke hjelp. Så der er du allerede godt i gang.

 

Lykke til!

Jeg er overbevist om at det perfekte faktisk finnes, men det jeg streber etter er å finne balansen mellom det perfekte og det sosiale.

 

Jeg akter som nevnt å ta kontakt med min fastlege fortløpende, og la vedkommende trekke en beslutning om hva som vil være hensiktsmessig å gjøre videre.

Endret 20. februar 2009 av cyclo

[tpetrine]

Det må være slitsomt å alltid strebe etter å være best.

 

Og ikke minst, det må være slitsomt å ha noen i venneflokken som alltid skal overgå alle de andre i gjengen. Høres ikke ut som du er noen spesiellt god venn heller...

 

Du kommer aldri til å bli lykkelig med de holdningene du har.

 

Du skal være rimelig god til å lyve og manipulere for å klare å overbevise selger av tv om å gi deg en ny tv og betale reparasjon av gulvet ditt - som ikke var ødelagt. Det høres helt sykt ut...

 

Og at du i ung alder har hatt 12 jobber behøver ikke være positivt

 

Noen runder med phsykolog er nok på sin plass her ja...

Ja, det er slitsomt alltid å strebe etter å være best. Men gjør jeg ikke dette, så finner jeg heller ikke meningen i hverdagen min.

 

Om jeg er god til å lyve og manipulere, kan jeg vel delvis si meg enig i. Men når det gjelder saken med tven, så vant jeg frem på god argumentasjon og språkbruk.

 

Det behøver nok ikke nødvendigvis å være positivt at jeg har hatt mange jobber. Men jeg har positive attester fra samtlige jobber, og vil derfor anse erfaringen som nyttig..

[Malvado]

Du er en klassisk taper skjult bak fasaden til en "vinner".

Det er nok tegn på manier og muligens sinnsykdom og det er derfor lurt som sagt å få kontakt med lege / psykolog som kan rette opp i dette.

 

Det hjelper ikke å være best, ha mye penger og perfekt kropp når man ikke er lykkelig.

 

Å kalle meg en taper, mener jeg blir å konkludere feil. Ville en taper ha oppnådd, det jeg i dag har oppnådd materialistisk sett? Ikke tolk dette som at jeg blir defensiv (noe jeg er sikker på at jeg ville blitt, hvis du hadde konfrontert meg med identisk utsagn i real life.

At jeg har manier og muligens sinnsykdom, kan jeg for øvrig si meg enig i, og jeg akter å ta kontakt med lege eller psykolog.

 

 

 

 

Det hjelper ikke å være best, ha mye penger og perfekt kropp når man ikke er lykkelig.

Spill gitar.

 

Spiller allerede gitar, piano og fiolin...

 

Ja, du er en taper, uansett hvor mye materialistiske goder og andre ting du greier å opparbeide deg så vil ikke dette gjøre en dritt for deg om du dør i morgen fordi det du vil bli husket for er de sære egenskapene dine, og disse har du jo allerede bevist er negative.

 

Det er utrolige mange som tror de er "vinnere" bare fordi di sitter med en fet leilighet, bil og kanskje den deilige dama, men så viser det seg at dama er der for pengene og både leiligheten og bilen har blitt jobbet hardt for noe som har gått ut over både venner og fritid.

 

Nei, beklager du kan ha så mye penger du vil , men lykkelig tror jeg nok ikke du blir med det første.

Selv om du på utsiden er vellykket så er realiteten en helt annen. Derfor er du i mine øyne en taper.

[okjatakk]

Selv om du på utsiden er vellykket så er realiteten en helt annen. Derfor er du i mine øyne en taper.

 

For meg blir det feil å kalle folk for tapere, ihvertfall når de selv er klar over problemene de har, og samtidig er villig til å forandre seg (etter det jeg forstår ihvertfall).

 

Men det var kanskje satt på spissen for å understreke et poeng?

[Smurstafa]

Det perfekte.. Noe veldig mange streber etter, men aldri finner. Rett og slett fordi det ikke finnes. Og de som ikke klarer å legge fra seg tanken om det perfekte, er de som overarbeider seg selv, setter altfor store krav til andre og seg selv, og som ender opp med å la jakten på det perfekte styre livet sitt. Noe som det ser ut til har skjedd i en viss grad hos deg.

 

Det jeg vil anbefale deg å gjøre er å ta kontakt med fast-legen din, og fortelle det du har fortalt her. Legen vil vurdere deg på et mye bedre nivå enn det noen av oss har muligheten til å gjøre, og vil vurdere om du skal få henvisning til psykolog, eller om det er andre løsninger.

 

Første steget er alltid å innrømme at man har et problem, og søke hjelp. Så der er du allerede godt i gang.

 

Lykke til!

Jeg er overbevist om at det perfekte faktisk finnes, men det jeg streber etter er å finne balansen mellom det perfekte og det sosiale.

 

Jeg akter som nevnt å ta kontakt med min fastlege fortløpende, og la vedkommende trekke en beslutning om hva som vil være hensiktsmessig å gjøre videre.

Tanken om at det perfekte faktisk finnes er noe du burde legge fra deg med en gang. For det finnes rett og slett ikke.

Og den tanken der får deg til å fokusere helt feil, og fokuserer på det som ikke stemmer med den perfekt-malen du har i hodet ditt, i stedet for det som faktisk er positivt.

Jeg tenker da spesielt på jakten på den jenta du vil leve resten av livet ditt med.

Jeg kan med sikkerhet si at du aldri kommer til å finne ei jente som er 100% perfekt. Alle har sine positive og negative sider, og du må heller se etter den jenta som du føler er spesiell, der hennes positive sider overskygger hennes negative sider.

Jeg har selv kastet vekk mange sjangsene mine hos noen helt fantastiske jenter, rett og slett fordi jeg leitet etter den perfekte som stemte 100% med mine preferanser. Og det angrer jeg bittert på nå i etterkant.

 

Dess tidligere du innser at det perfekte kun er en ønskedrøm, dess bedre vil du få det.

Du skal ikke lete etter det perfekte, men det som er så nært perfeksjon som mulig.

[tpetrine]

Du er en klassisk taper skjult bak fasaden til en "vinner".

Det er nok tegn på manier og muligens sinnsykdom og det er derfor lurt som sagt å få kontakt med lege / psykolog som kan rette opp i dette.

 

Det hjelper ikke å være best, ha mye penger og perfekt kropp når man ikke er lykkelig.

 

Å kalle meg en taper, mener jeg blir å konkludere feil. Ville en taper ha oppnådd, det jeg i dag har oppnådd materialistisk sett? Ikke tolk dette som at jeg blir defensiv (noe jeg er sikker på at jeg ville blitt, hvis du hadde konfrontert meg med identisk utsagn i real life.

At jeg har manier og muligens sinnsykdom, kan jeg for øvrig si meg enig i, og jeg akter å ta kontakt med lege eller psykolog.

 

 

 

 

Det hjelper ikke å være best, ha mye penger og perfekt kropp når man ikke er lykkelig.

Spill gitar.

 

Spiller allerede gitar, piano og fiolin...

 

Ja, du er en taper, uansett hvor mye materialistiske goder og andre ting du greier å opparbeide deg så vil ikke dette gjøre en dritt for deg om du dør i morgen fordi det du vil bli husket for er de sære egenskapene dine, og disse har du jo allerede bevist er negative.

 

Det er utrolige mange som tror de er "vinnere" bare fordi di sitter med en fet leilighet, bil og kanskje den deilige dama, men så viser det seg at dama er der for pengene og både leiligheten og bilen har blitt jobbet hardt for noe som har gått ut over både venner og fritid.

 

Nei, beklager du kan ha så mye penger du vil , men lykkelig tror jeg nok ikke du blir med det første.

Selv om du på utsiden er vellykket så er realiteten en helt annen. Derfor er du i mine øyne en taper.

Ok, da har vi hørt din mening. Virker mer som at du ønsker å gi inntrykk for noe av egen personlig erfaring. Ønsker ikke flere unødvendige innspill fra deg, takk.

 

Selv om du på utsiden er vellykket så er realiteten en helt annen. Derfor er du i mine øyne en taper.

 

For meg blir det feil å kalle folk for tapere, ihvertfall når de selv er klar over problemene de har, og samtidig er villig til å forandre seg (etter det jeg forstår ihvertfall).

 

Men det var kanskje satt på spissen for å understreke et poeng?

Takk for din forståelse. Jeg er som nevnt klar over mine problemer, og er villig til å forandre meg.

[tpetrine]

Det perfekte.. Noe veldig mange streber etter, men aldri finner. Rett og slett fordi det ikke finnes. Og de som ikke klarer å legge fra seg tanken om det perfekte, er de som overarbeider seg selv, setter altfor store krav til andre og seg selv, og som ender opp med å la jakten på det perfekte styre livet sitt. Noe som det ser ut til har skjedd i en viss grad hos deg.

 

Det jeg vil anbefale deg å gjøre er å ta kontakt med fast-legen din, og fortelle det du har fortalt her. Legen vil vurdere deg på et mye bedre nivå enn det noen av oss har muligheten til å gjøre, og vil vurdere om du skal få henvisning til psykolog, eller om det er andre løsninger.

 

Første steget er alltid å innrømme at man har et problem, og søke hjelp. Så der er du allerede godt i gang.

 

Lykke til!

Jeg er overbevist om at det perfekte faktisk finnes, men det jeg streber etter er å finne balansen mellom det perfekte og det sosiale.

 

Jeg akter som nevnt å ta kontakt med min fastlege fortløpende, og la vedkommende trekke en beslutning om hva som vil være hensiktsmessig å gjøre videre.

Tanken om at det perfekte faktisk finnes er noe du burde legge fra deg med en gang. For det finnes rett og slett ikke.

Og den tanken der får deg til å fokusere helt feil, og fokuserer på det som ikke stemmer med den perfekt-malen du har i hodet ditt, i stedet for det som faktisk er positivt.

Jeg tenker da spesielt på jakten på den jenta du vil leve resten av livet ditt med.

Jeg kan med sikkerhet si at du aldri kommer til å finne ei jente som er 100% perfekt. Alle har sine positive og negative sider, og du må heller se etter den jenta som du føler er spesiell, der hennes positive sider overskygger hennes negative sider.

Jeg har selv kastet vekk mange sjangsene mine hos noen helt fantastiske jenter, rett og slett fordi jeg leitet etter den perfekte som stemte 100% med mine preferanser. Og det angrer jeg bittert på nå i etterkant.

 

Dess tidligere du innser at det perfekte kun er en ønskedrøm, dess bedre vil du få det.

Du skal ikke lete etter det perfekte, men det som er så nært perfeksjon som mulig.

Jeg finner innlegget ditt interessant. Jeg er enig i mye av det du skriver. Perfeksjon er kanskje ikke mulig, men er det galt å strebe etter det?

 

Når det gjelder jenter, så har jeg etter mitt 2 år lange forhold med min tidligere kjæreste, gjort meg opp en mening om at forhold er noe som kan vente. Men når jeg nå sitter med egen leilighet, så ser jeg faktisk ensomheten i det å bo alene over tid. Derfor ønsker jeg å åpne for muligheten i å treffe en jente.