Ung pappa og studier/karriere/familie

[pekaman77]

Det er ikke spesielle tilfeller. Det er hva Sokrates og andre filosofer var inne på, at man bruker uenighet til å kontrollere egen overbevisning.

 

Ikke alle er gode nok til å presentere sitt syn slik som Sokrates gjør det spesielt ikke i daglig debat. Desuten er diskusjonen der mellom søkende mennesker som ikke har nære relasjoner. I et forhold vil du ungå all kranglingen som oppstår når man begynner og argumentere og misforståelser regner ned.

 

Jeg er redd at dine teorier basere seg på det perfekte par og ikke tar med seg de sosiale konfliktskapende systemer.

 

Klisjeen er grunnelementet i all akademisk læring og om du ikke aksepterer den så vil høyere utdanning i hvert fall komme som et sjokk.

 

Takk men jeg er ferdig med exphil og det kom ikke som et sjokk jeg leste mye om slikt på vidregående nivå på egen oppfordring. Det er grunnlegende i vitenskapen og fokusere rundt spørsmål og søke svar på alle vis.

 

Det betyr ikke at folk vil få gode debater innen ekteskapet hvis en er akademiker med viten om tema og den andre er en tv titer barnehagetante som har kommet frem til sine meninger gjennom diskusjon med venniner som tar sine ideer fra en manipulativ avis. Jeg ser heler for meg uenighet og krangling som resultat av at en vil si noe og den andre noe annet. Hvis den ene vet mest og belærer den andre går det greit de første gangene men så vil den som alltid blir belært føle seg underlegen og slå tilbake på alle mulige vis for å heve seg som selvfølgelig blir enden på et godt samhold.

 

Dialektikk i praksis gir større innsikt enn det meste annet.

Det er derfor jeg alltid bedriver det, selv om det har en tendens til å skape konflikt.

 

Den diskusjonen du og jeg nå har gir oss begge innsikt og fungerer som en kontroll av din og min overbevisning. Det er visdommens evolusjon i praksis og det er det som utvider din horisont og min horisont.

 

Det er (bør være) derfor man diskuterer. Hva var poenget ditt ?

 

Tvert imot, jeg taler for diskusjon og utvidelse av det menneskelige sinn. Du taler om å diskutere med folk som er enig med deg og avfeie de som er uenige. Eller å avfeie erfaring med at det kan man lese og tenke seg til.

 

Vi kaster meninger inn i hverandres munn istede for å tolke her tror jeg. Det er bare oss selv som vet hva vi originalt mente med en utalelse.

 

Dine utalelser var skrevet på en måte som for meg fikk det til å virke som det ikke fantes noe annet svar. Det så ut som fakta beretninger. Vi er på lik linje vedrørende diskusjon skal jeg si deg.

 

Jeg liker å diskutere med de som er enige med meg (dette er selvfølgelig bare på noen punkter og vi kan føre samtalen til mer avanserte spørsmål/problemstillinger) fordi når jeg diskuterer med de som er uenige viser det seg oftest at de ikke har peiling på tema og jeg må selv finne argumenter mot min egen stilling for å gjøre det interessant. Det jeg tenkte på var vel egentlig at jeg liker å diskutere med de oppegående fordi andre mennesker sjeldent har mentaliteten for en god diskusjon. Desuten er en viss mengde like meninger stimulerende for samtalen. Jeg argumenter først og fremst med folk som har motsatt mening som meg og jeg pleier ofte og ytre meg i rettning av det de fleste er imot. Desverre vil folk heler krangle i de fleste tilfeller. Eller så blir man nedlesset med påstander og sosiale taktiker.

 

Du står fritt til å leve i den tro at det fungerer slik, jeg strå fritt til å avfeie den tro. Det finnes trolig ikke noen absolutt viten, det finnes kun en overbevisning.

 

Hva referer slik til, absolut viten er vel uinteressant ? Den viten som filosofen Kant snakker om altså det som alle mennesker kan oppfatte er den vi leter etter. Noe annet ville vel være umulig, vi vet jo at viss man tviler til det ultimate slik som descartes kommer du ikke fram til mye. Og det han kom frem til er vel egentlig tvilt i stykker det også.

 

Når alle mennesker ser en stein og kan løfte den og kjenne vekten osv. Da har vi viten om hva den er altså slik viten vi som vesen har bruk for å bør søke.

 

Men at du diskuterer med meg viser for meg at du ikke handler slik du taler. For da ville du heller løpt avgårde til en tråd og diskutert med noen som er enig med deg. Så kunne dere begge skrevet "enig" og vært ferdig med det. Sett hvor mye perspektiv og utvikling det ga ditt sinn wink.gif

 

Jeg begynnte og svare før jeg leste innleget i sin helhet såklart

Ja jeg mente det ikke slik du oppfattet det.

Utvikling var det ikke for mye av, men mye enighet som varmer hjertet var det, hvis jeg skal bruke en metafor jeg egentlig misliker

 

 

 

Av det jeg husker fra da vi hadde epistemologi så er erfaring en kunnskap eller viten om et bestemt tema. Selvfølgelig er kunnskap fra høyere utdanning en helt annen kunnskap enn barneoppdragelse.

 

Hvis man starter på jussen så får man denne erfaringen inn ved ordene "law in books and law in practice". Med andre ord den rettsoppfatningen man leser til seg i bøkene, kan være en helt annen i praksis. En annen ting er selvfølgelig hvilket grunnlag "law in books" gir.

 

Det å hevde at kunnskap bare kan erverves gjennom høyere utdanning, er i det minste helt gal.

 

Og det ville jeg aldri hevdet heller, det ville vært en så umåtelig tullete påstand at det ikke kan beskrives med ord.

 

Poenget mitt var at han hadde en løs tolkning av hva kunskap er for noe og at jeg mente du trenger litt mer en simple erfaringer for å si at du har kunnskap. Eksempelvis erfarer jeg at solen går ned og da kommer månen opp og jeg trekker som konklusjon at månen henger i en tråd bak sola eller noe i den duren.

 

Men slik er det jo ikke, med ordentlig forskning og redskaper fant vi ut noe helt annet.

 

Eksempelet kan paraleres til barnepass. Du kan se ting og trekke konklusjoner, men du bedriver ikke forskning på dine barn og familielivet deres og det er lett å basere seg på feiloppfatninger i dette forholdet. Derfor mener jeg at det var drøye tualelser fra Dotten sin side å mene at å få barn osv er den største kilde vi har til kunnskap og at enhver mastergrad ikke kan by på noe samenlignbart. Som var rettningen jeg tolket ham i.

[ATWindsor]

Men genrelt så er folk som tar høyere utdannesle mer intelligente.

 

Poenget mitt var at selv den mest intelligente mann på denne planeten fortsatt har fint lite peiling. Noe de fleste som blir eldre innser mer og mer. Etterhvert som man lærer så lærer man samtidig alt man ikke kan.

 

Men det er endel som glemmer ydmykheten, spesielt de høyere utdannede. Vikler seg inn i en boble hvor man tror man vet så mye, når man i realiteten har fint lite peiling på det meste. Det mest skremmende er når man begynner å innbille seg at egen intelligens er grunnlag til å behandle andre som "annenrangs borgere". Det forklarer vel litt hvorfor nazister, som bestod av veldig mange med både høy utdannelse og høy IQ, kunne begå grusomheter. Det er menneskesynet som sniker seg inn når illusjonen av egen visdom gjør en ignorant overfor idiotien som inntar seg.

 

Det er en grunn til at Sokrates ifølge sagnet ble ansett som verdens viseste mann ved å uttale at "alt han vet var at han ikke vet". Det er nettopp derfor de fleste akademikere tidlig blir introdusert til Sokrates og hans likesinnede, fordi de ikke skal glemme hvor uvitende de alltid vil være. Men det er endel som glemmer det på veien og først får erfare egne begrensninger når boken legges ned og den virkelige verden møter en på trappene. Man får selv gjøre en vurdering om man heller mot sofistene eller filosofene. Hva som er riktig kan ingen vite.

 

For min egen del er det fine at jeg kan skryte på meg høyere utdannelse enn de fleste nordmenn, høyere IQ enn de fleste nordmenn og bedre akademiske resultater enn de fleste nordmenn. Gjør det meg til noe bedre? Noe mer "riktig"? Selvfølgelig ikke, det er fint lite relevant og mer som bingo å regne. Jeg innrømmer glatt at alt det er lite verdt i forhold til livserfaring. Jeg innrømmer glatt at akademiske veien kun er en av mange veier til kunnskap. Og jeg innrømmer glatt at det å kunne skryte på seg målbar høy intelligens er veien til ignoranse, trangsynthet og det å leve i en boble som fort vil sprekke. Jeg elsker det å være akademiker, men samtidig verdsetter jeg den lavest av alle de veier til kunnskap som jeg har forsøkt i mitt liv. Fordi den gir veldig lite tilbake målt opp mot alternativene. Som akademiker innrømmer jeg også at få er verre til å ta imot kritikk enn en akademiker. Foreldre, forsvarsansatte, mediefolk, bergensere og andre grupper jeg tilhører/tilhørte, akkurat som akademikere, er langt flinkere til å ta til seg kritikk. Hvorfor det? Hva er det som gjør at akademikere ofte er de flinkeste til å innta FRP-logikken ved å innta offerrollen (om mitt inntrykk stemmer, vel å merke)? Jeg vet egentlig ikke, jeg synser om at man har for høye tanker om seg selv, men det er vel en annen diskusjon. Men det slår aldri feil, kritiserer man akademikere så vil man få personkarakteristikker tilbake som svar. Som her i tråden hvor en som (i følge eget utsagn) heller foretrekker å diskutere med likesinnede klarer å beskylde andre for å være indoktrinert. Hvor herlig ironisk er ikke det?

 

All verdens tenking og lesing kan ikke forberede en soldat på å se krig og død, all verdens lesing og tenking kan ikke forberede en person på å miste en som står en nær for første gang eller innse det personlige paradigmet at det som skiller oss fra maskiner er at vi har friheten til å gjøre feil og å ikke opptre rasjonelt. Den dag menneskeheten opptrer rasjonelt er den dag menneskeheten dør ut. Den dagen sorg forsvinner er den dagen glede ikke eksisterer. Den dagen mødre uten utdannelse som liker Ungkaren forsvinner er den dagen akademikere mister muligheten til å late som om de er noe de ikke er.

 

Kanskje det at jeg har lest mer enn de fleste og har studert mer enn de fleste (på min alder i hvert fall) gjør at jeg har den oppfattelsen jeg har. Eller kanskje det er erfaringen, blant annet som far, som gjør det. Kanskje en kombinasjon. For meg er akademisk utdannelse en fin liten brikke i et veldig stort puslespill. Og utdannelse er som alltid kun første steg. Det er fortsatt enormt mye å lære. Den gjør meg ikke i stand til å ha mer rett, jeg aner ikke hva den gjør meg i stand til. Den gir meg en oppfattelse og en virkelighetsmodell. Den gjør meg hverken mer eller mindre verdt, ei heller mer eller mindre betydningsfull. Slikt er det følelser som styrer. Det er valgene man tar som gjør en til den man er, ikke ordene man taler.

 

I dette tilfellet her er det synd om et forhold skal ryke, men jeg ser ikke poenget med et forhold basert på det rasjonelle. Det vil sjeldent holde. Fordi endel av det å være menneske er at vi ikke er maskiner, vi er ikke rasjonelle til enhver tid. Og da trengs det noe som limer sammen når det irrasjonelle inntreffer. Jeg håper trådstarter finner en felles plattform med sin kone hvor de begge kan være lykkelige og utvikle seg sammen.

 

To forskjellige virkelighetsmodeller betyr ikke at man kan finne et felles referansepunkt. For meg virker det som de to kan utfylle hverandre veldig bra, men det er også ganske umulig å tolke utifra innlegg skrevet på et forum. Men er det ikke følelser i bildet, eller man er innstilt på å ignorere følelsene konsekvent, så vil det bli tøft. Da er det tryggere å finne noen som ikke utfordrer sitt eget sinn.

 

At den mest intelligente personen på jorda allikvel kun vet og skjønner en forsvinnede liten del av det som er å vite og skjønne ser jeg ikke på som så veldig relevant, enn å lenge det allikevel er store individuelle forskjeller, og mange trenger en partner som er på noenlunde samme nivå som en selv. Intelligensen til partneren har mye å si for mange, og i mine øyne er det en mer fornuftig faktor å velge utifra enn mye annet.

 

Og er det slik at høyere utdannede er mindre ydmyke? Kanskje, jeg har ikke bitt meg spesielt merke i det. Det som jeg derimot kan si med ganske stor sikkerhet er at de aller fleste vil kunne mene at de er bedre enn den andre parten i et forhold, i det minste mene at man fortjener/ har muligheten til å skaffe seg noe bedre. Er det mangel på ydmykhet?

 

Og bedre til hva? Høyere utdannelse er et redskap for å forbedre seg innenfor en gren av tankevirksomhet og evner, jeg kan trygt si at min utdannelse har gjort meg bedre enn den store majoriteten av befolkningen il å utdøve mitt fagfelt. Den har gitt meg en bedre forståelse av verden, og en jobb jeg setter pris på, og dermed bidratt til at jeg er en lykkelig mann. Andre ting lærer man på "livets skole", som kan gjøre en bedre til å takle andre problemstillinger. Jeg kan jo like gjerne argumentere for at all verdens livserfaring hjelper lite om man vil være en god regnskapsfører, eller en god fysiker. man er i praksis avhenge av å lese og utdanne seg innen emnene man har som sin ekspertise. Dessuten er man jo gjerne heldig nok til å kunne få både i pose og sekk, både livserfaring og utdannelse, man kan tilogmed argumentere for at en gjennomsnittlig tdannet får mer livserfaring enn en gjennomsnittlig uutdannet.

 

Ellers så vil jeg klart og tydlig si at en utdannelse fint kan gjøre deg i stand til å ha "mer rett", avhengig av utdannelse og felt. En fysiker vil ha mer rett når vedkommende skal spå hva som skjer med tanke på et fysisk fenomen enn en lekmann vil ha. Utdannelse kan også fint gøre folk mer betydningsfulle. Kanskje er det ikke "korrekt" å si, men noen mennesker bidrar mer til samfunnet enn andre. Avhengig av tilfellet kan utdannelse være en bidragsyter til dette. Det, og at folk ikke verdsetter alle like høyt er vel kanskje noe av det aller tydligste man kan hente ut av folks handlinger kontra folks ord.

 

Personlig ser jeg ingen grunn til å kaste bort alle rasjonelle betraktninger selv om det er snakk om et forhold. Vi som tredjparter har ingen grunn til å ikke se rasjonelt på det. Og også når man er i et forhold så kan rasjonelle betraktninger spille inn, og være positive. når det er sagt finner jeg det lite rasjonelit å bedømme en person man kjenner så godt som en forloved utifra generelle faktorer som utdannelse. Trådstarter bør jo vite om de "klaffer mentalt" uansett om vedkommende er utdannet eller ikke.

 

AtW

[pekaman77]

Men det er endel som glemmer ydmykheten, spesielt de høyere utdannede. Vikler seg inn i en boble hvor man tror man vet så mye, når man i realiteten har fint lite peiling på det meste. Det mest skremmende er når man begynner å innbille seg at egen intelligens er grunnlag til å behandle andre som "annenrangs borgere". Det forklarer vel litt hvorfor nazister, som bestod av veldig mange med både høy utdannelse og høy IQ, kunne begå grusomheter. Det er menneskesynet som sniker seg inn når illusjonen av egen visdom gjør en ignorant overfor idiotien som inntar seg.

 

Før de fleste kriger bedrives propaganda i form av dehumanisering kan vi kalle det. Man får andre lands innbyggere til å virke som en form for ikke menneske ved å påstå alt mulig ondt om dem. Dette fungerer veldig bra for å sørge for at befolkningen mister sin medmenneskelige medlidenhet. Jødene var jo under konstant harselering spesielt i Tyskland. Gruppementalitet og fordommer forklarer hvorfor folk gjorde som de gjorde. Senere er forsøk på alminelige mennesker gjort for å prøve å forstå hvordan tyskerne kunne bli så "grusomme" viser at alle mennesker har dette potensialet når det blir lagt til rette for det.

 

Einstein tolket jo Hitler tidlig som en farlig man og advarte, det er nok ikke en alt for direkte kobling mellom inteligens utdannelse og illusjoner om at man er best. jeg er av den oppfatning at de fleste kan tro de er på toppen av hiarkitet så lenge det sosiale klima er tilpasset en slik holdning.

 

Det er en grunn til at Sokrates ifølge sagnet ble ansett som verdens viseste mann ved å uttale at "alt han vet var at han ikke vet". Det er nettopp derfor de fleste akademikere tidlig blir introdusert til Sokrates og hans likesinnede, fordi de ikke skal glemme hvor uvitende de alltid vil være. Men det er endel som glemmer det på veien og først får erfare egne begrensninger når boken legges ned og den virkelige verden møter en på trappene. Man får selv gjøre en vurdering om man heller mot sofistene eller filosofene. Hva som er riktig kan ingen vite.

 

Exphil (regner med at det er exphil du tenker på) blir begrunnet med at man skal ha forståelse av hvordan vårt samfunn ble som det ble. Vi skal ha innsikt i de personligheter som førte fram vestens mentalitet. Det hele blir fremført som historiefag og det leges ikke vekt på som korekkte meninger. Noe jeg syntes var veldig irriterende siden jeg ofte ville diskutere de forskjellie påstander.

 

For min egen del er det fine at jeg kan skryte på meg høyere utdannelse enn de fleste nordmenn, høyere IQ enn de fleste nordmenn og bedre akademiske resultater enn de fleste nordmenn. Gjør det meg til noe bedre? Noe mer "riktig"? Selvfølgelig ikke, det er fint lite relevant og mer som bingo å regne. Jeg innrømmer glatt at alt det er lite verdt i forhold til livserfaring. Jeg innrømmer glatt at akademiske veien kun er en av mange veier til kunnskap. Og jeg innrømmer glatt at det å kunne skryte på seg målbar høy intelligens er veien til ignoranse, trangsynthet og det å leve i en boble som fort vil sprekke. Jeg elsker det å være akademiker, men samtidig verdsetter jeg den lavest av alle de veier til kunnskap som jeg har forsøkt i mitt liv. Fordi den gir veldig lite tilbake målt opp mot alternativene. Som akademiker innrømmer jeg også at få er verre til å ta imot kritikk enn en akademiker. Foreldre, forsvarsansatte, mediefolk, bergensere og andre grupper jeg tilhører/tilhørte, akkurat som akademikere, er langt flinkere til å ta til seg kritikk. Hvorfor det? Hva er det som gjør at akademikere ofte er de flinkeste til å innta FRP-logikken ved å innta offerrollen (om mitt inntrykk stemmer, vel å merke)? Jeg vet egentlig ikke, jeg synser om at man har for høye tanker om seg selv, men det er vel en annen diskusjon.

 

Det er ingen nødvendighet for at utdannelse og høy iq gjør deg til noe mer "riktig" nei. Din innrømmelser, må gjelde for deg selv mener jeg. Men du presenterer dem som om det var fakta i mine øyne for øyeblikket.

 

Den gir ikke lite tilbake til meg, for meg blir det heller omvendt. Jeg hadde alerde mange meninger som synkroniserte med det proffesorene mine har sagt i forelesninger. Men disse ble ikke godt motat i foreksempel sosial debat i vedregående. jeg lærer mye fortere her hvor jeg har folk som har studert temaer. Men det er kansje en anne kunnskapsform du sikter til og ikke læremåte ?

 

Den neste innrømelsen din (akademikere er dårlig til å ta kritikk) er ivertfall på veiene av andre og jeg beklager men jeg støtter deg ikke. jeg vet ikke akurat hva du tenker på når du sier akademiker, men endel av det å være proffesor og bedrive forskning er jo å legge ut arbeidet for kritikk. Dette er det jeg liker med vitenskapelig tenkemåte som jeg ikke ser like mye av i andre felt, man skal ha kritikk og man skal finne det riktige svaret.

 

Men det slår aldri feil, kritiserer man akademikere så vil man få personkarakteristikker tilbake som svar. Som her i tråden hvor en som (i følge eget utsagn) heller foretrekker å diskutere med likesinnede klarer å beskylde andre for å være indoktrinert. Hvor herlig ironisk er ikke det?

 

Dette hadde jeg ikke forventet etter det innlegget du postet før dette. Er det noe jeg gjør sjeldent i forhold til andre er det å gå på person, det gjør jeg kun når jeg mener personen ytrer seg på en måte som taler om liten innsikt og brutale bastante meninger. Som en oppfordring til personen til å tenke mer nøye gjennom sine utalelser.

 

Jeg rettet opp misforståelsen vedrørende utsagnet om diskusjon med likesinnede i innlegget før dette. For meg var det vanskelig å forestille seg at det kunne bli tolket slik du gjorde det og jeg beklager at jeg ikke alltid er perfekt med mine ordlegginger. men misfårståelser er jo også det mest kjente fenom innenfor debat så slikt må man regne med.

 

Det at du utaler deg om at akademikere og her spesielt meg er flinke til å ta i bruk personangrep og deretter gjøre personangrep på meg og snakke om ironien i mine meninger er egentlig en mye større ironi. Spesielt når det tas med i regningen at den ironien du snakker om bygger på en total misforståelse av det jeg ville frem til.

 

All verdens tenking og lesing kan ikke forberede en soldat på å se krig og død, all verdens lesing og tenking kan ikke forberede en person på å miste en som står en nær for første gang eller innse det personlige paradigmet at det som skiller oss fra maskiner er at vi har friheten til å gjøre feil og å ikke opptre rasjonelt. Den dag menneskeheten opptrer rasjonelt er den dag menneskeheten dør ut. Den dagen sorg forsvinner er den dagen glede ikke eksisterer. Den dagen mødre uten utdannelse som liker Ungkaren forsvinner er den dagen akademikere mister muligheten til å late som om de er noe de ikke er.

 

Hvordan vet du dette ? Forklar hvordan det blir en umulighet det blir veldig interesant. Jeg anser foresten ikke mennesker for noe annet en organiske maskiner og noe annet har ikke blitt bevist så langt. Noen form for frihet tror jeg heller ikke vi har det kommer såklart an på hvordan vi skal definere frihet. Har du set Equlibrium ? (matrix aktig film som portretterer en verden der man har fjernet alle følelser.) Den dagen vi ikke har følelser eller noe i den duren er den dagen vi ikke lenger trenger det tror jeg. Jeg lurer også på hvordan du forklarer grunnlaget for de neste meningene dine her. Jeg ser fortsatt at du utaler deg på veldig bastant vis. Det var dette som først fikk meg til å tro at du var en som ikke likte diskusjon og dialektikk prossesen. men du gjør det kansje for å provosere fram debat ? En metode jeg selv bruker og burde ha kjent igjenn.

 

Kanskje det at jeg har lest mer enn de fleste og har studert mer enn de fleste (på min alder i hvert fall) gjør at jeg har den oppfattelsen jeg har. Tar jeg feil her, er det fordi jeg er så "intelligent"? Har jeg som budbringer noen relevans når det kommer til hvor riktig eller galt budskapet mitt er? Overhodet ikke, vil jeg si. Eller kanskje det er erfaringen, blant annet som far, som gjør det. Kanskje en kombinasjon. For meg er akademisk utdannelse en fin liten brikke i et veldig stort puslespill. Og utdannelse er som alltid kun første steg. Det er fortsatt enormt mye å lære. Den gjør meg ikke i stand til å ha mer rett, jeg aner ikke hva den gjør meg i stand til. Den gir meg en oppfattelse og en virkelighetsmodell. Den gjør meg hverken mer eller mindre verdt, ei heller mer eller mindre betydningsfull. Slikt er det følelser som styrer. Det er valgene man tar som gjør en til den man er, ikke ordene man taler.

 

Du vet ikke hva utdanning gjør deg i stand til ? Alle studier har hjemmeside hvor det står informasjon om hva studie har som mål å lære deg. Det fins ikke 100% fakta men det blir ikke bedre en det de sier der til nå.

Alle har null verdi mener jeg på teoretisk plan, handlinger taler for deg ja. Folk er flinke til å lyve eller ta feil.

 

I dette tilfellet her er det synd om et forhold skal ryke, men jeg ser ikke poenget med et forhold basert på det rasjonelle. Det vil sjeldent holde. Fordi endel av det å være menneske er at vi ikke er maskiner, vi er ikke rasjonelle til enhver tid. Og da trengs det noe som limer sammen når det irrasjonelle inntreffer. Jeg håper trådstarter finner en felles plattform med sin kone hvor de begge kan være lykkelige og utvikle seg sammen.

 

Jeg quoter meg selv her jeg:

 

Til trådstarter vil jeg si at hvis det blir mye krangling med kona så husk at nesten all krangel oppstår fordi man ikke er på bølgelengde. Det vil si man bruker forskjellige definisjoner og ender opp med å misforstå hverandre. Dette kan ikke bli sagt nok. Det er samfunnets kansje største problem og er utrolig gjennomgående i nesten alle diskusjoner blant mennesker på denne planeten.

Det er altså viktig hvis man vil opprettholde et godt forhold og prøve og tolke, være åpen, spørre osv. istede for å slenge ut motsigende påstander selv om du måtte føle at du har rett.

 

Det virker som vi hadde samme grunnide hele tiden men tenkte med forskjellige begreper og i forskjellige rettninger. For meg er rasjonalitet når det kommer til valg av partner et valg av en som du kan komme overns med i de irasjonelle tidene med krangel osv. Når trådstarter og kona ikke har felles ider, meninger og mentalitet osv. ser jeg at det vil bli mye krangel. jeg ser at de ikke har noe å støtte seg på når de kommer i en ekstra dårlig tid som vil bryte det hele i stykker. en felles platform er nødvendig for at et forhold skal overleve ja og jeg synes det virker som de mangler det på trådstarters kommentar.

 

To forskjellige virkelighetsmodeller betyr ikke at man kan finne et felles referansepunkt. For meg virker det som de to kan utfylle hverandre veldig bra, men det er også ganske umulig å tolke utifra innlegg skrevet på et forum. Men er det ikke følelser i bildet, eller man er innstilt på å ignorere følelsene konsekvent, så vil det bli tøft. Da er det tryggere å finne noen som ikke utfordrer sitt eget sinn. smile.gif

 

Man kan som oftest finne et felles plan, men det bør være sterkt spesielt hvis man er veldig forskjellige som er grunnlag for konflikt i mange tilfeller. Slik som det her på forumet hver dag skapes konflikt av divergerende meninger.

 

Hva får deg til å tro at de vil utfylle hverandre veldig bra ? Håper på svar her fordi dette er jeg blind for.

 

Følelser er jo reaksjoner i hjernen, de blir utløst av forskjellige singaler som hjernen tolker. Slik som et bilde av en nakken dame kan få en man til å bli kåt, å herme etter andres stillinger kan gi komfort, å gi komplimanger kan skape godfølelse, men for mange kan gjøre deg lei.

 

Følelser vil alltid være inni bildet, men vi vil helst ha en balanse i det at man ikke får for mye av en spesifikk og man vil helst ha mest av det gode. De gode følelser trigger i vise situasjoner og odne i andre. Når du krangler blir du sur og når du er enig blir du glad er typiske eksempler. det er utifra det at de fleste reagerer slik jeg nevner i eksemplene over at jeg mener trådstarter har et problem viss de er for ulike og han tror det vil bli være. Ut i fra dette sier jeg at han bør jobbe med å øke felles forståelse og skape enighet om viktige punkter for de to. Ellers risikerer han nok et brudd eller et vanskelig ekteskap som jo ikke er noe uvanlig i dagens samfunn. Før i tiden ble folk holdt sammen av norm og økonomi. Nå som vi er mer fri og individualistiske går skillsmisse statistikken opp. Kjærlighetsfasen (følelsen) varer bare lenge nok til at man får barn. Senere bør man ha en partner man passer overns med for å gjennomføre et lengre samhold.

Endret 12. februar 2009 av -LE-

[-kga-]

Jo mer jeg lærer desto mer føler jeg att jeg ikke hvet.

 

Man begynner og lære om en ting for så å finne ut att det er mye mer å lære om det en man rudde, så velger man en del innen den tingen for så igjen og finne ut at det er mye mer å lære om den tingen igjen, og slik fortsetter det hele tiden. Å slik er det nokk innen alle fellt.

 

Folk som trur dem hvet det meste hvet egentlig ganske lite siden de ikke har lært så mye att de har funnet ut av dette enda.

[Gjest Ung pappa]

Ja, jeg er forsåvidt enig i det. Spørsmålet mitt blir egentlig hva trådstarter har tenkt "å bli når han blir stor".

Skal han bli en gjennomsnitts student, få seg en jobb i en etat og komme seg ut i arbeid så må han bli kvitt de småborgerlige tanken og få bena planta på jorda igjen.

Eller han kan selvfølgelig dumpe kona og ungen for å prøve å skaffe seg ett navn innenfor sitt felt, noe jeg mener er ganske mye å gi slipp på.

Når det er sagt mener jeg ikke at det ikke går an å kombinere familie å studier, jeg bare vil få frem at man kommer langt, til og med som politiker med kjerring og unger, uten mastergrad.

Mitt tips er å heller prøve å la noe av din kunnskap komme kona di til nytte.

Trådstarter, tør jeg spørre hvilken side i politikken du står på?

Har ingen planer om å "dumpe kone og barn" i nær fremtid. Ønsker selvsagt å gi det en mulighet. Men ønsker ikke å lide meg gjennom flere år, og ønsker derfor råd om hvordan jeg skal gå frem for å unngå/bremse kløften mellom oss. Har tidligere vært høyrevridd, men det siste året har jeg beveget meg mer og mer mot venstre. I alle fall når det kommer til den sosiale delen.

 

 

Takk for mange kloke ord Dotten. Skal ta det med meg

 

 

Det er altså viktig hvis man vil opprettholde et godt forhold og prøve og tolke, være åpen, spørre osv. istede for å slenge ut motsigende påstander selv om du måtte føle at du har rett.

Sant sant

 

 

Jeg synes det var interessant at du skrev at du ville jobbe mot fordommer i samfunnet, men allikevel så sliter du selv mot fordommer til de som er lavere utdannet fordi du mener de ikke har den innsikt og et reflekterende syn på ting som en akademiker innehar.

 

Men betyr det at du mener at akademikerens innsikt og reflekterende syn alltid vil være det riktige? Som jeg skrev over, så vil det alltid være forskjell på teori og praksis.

Har selv tidligere vært FrP-er, selv om det nå er flere år siden. Skepsis til «det ukjente» er vel en vanlig menneskelig egenskap, men kunnskap gjør at man kan sette seg over slike «primitive» tanker om andre (tror i alle fall jeg).

 

Min kone kunne vært uten videregående utdanning, men vært f.eks. frivillig på et hospits. I så fall ville jeg sett anderledes på saken. Det er ikke selve utdannelsen hennes jeg dømmer ut ifra, men verdiene hun besitter. Det finnes selvsagt intellektuelle personer selv uten utdannelse, men slik min erfaring tilsier, er det ofte en sammenheng mellom det intellektuelle og utdannelse. Men det finnes selvsagt (mange) unntak.

 

 

Jeg anbefaler deg i aller høyestegrad å se Erasmus Montanus, selv om stykket ble skrevet i 1722 så kan deler av innholdet fortsatt minst være like aktuelt i dag (sammen med andre av Holbergs stykker). Som et av poengene så kommer det fram at det veien mellom lærdom og det enfoldige ikke alltid er så lang. Jeg har alltid hatt en viss fascinasjon over Holberg sine verker, selv om de er gamle og støvete så inneholder de alltid en del sannheter og såkalte dobbeltbunner som selv i dag er like aktuelt.

Lest, sett og analysert tidligere. Men selvsagt aktuell for meg, selv 300 år senere

 

 

Hvis din kone kommer med slike enfoldige kommentarer som du kaller det, hvorfor utfordrer du henne ikke. Stiller henne spørsmål om hvorfor mener du det osv. Man trenger ikke høyere utdannelse for å lære seg å reflektere over ting.

Har allerede ved flere anledninger prøvd dette. På slutten av svangerskapet er selvsagt politiske samtaler ikke det hun foretrekker, men har klart å snakke henne vekk fra støtte til dødsstraff

 

 

 

Jeg skal fortsette med samtalene våre når fødselen er overstått, så får vi se om hun fortsatt stemmer FrP ved Stortingsvalget til høsten. Mange kloke ord som har hjulpet i denne tråden. Men neste uke er det sønnen min som er viktigst!