Ung pappa og studier/karriere/familie

[Gjest Ung pappa]

Om kort tid blir jeg far til en liten gutt. Selv er jeg 20 år, og gift med moren som er litt eldre enn meg. Til høsten skal jeg starte på en femårig mastergrad. Min kone har en yrkesutdannelse fra videregående skole. Vi ble sammen da jeg hadde startet på videregående, og ble samboere året etter. Etter å ha bodd sammen et år fikk vi vite at hun var gravid, til tross for riktig bruk av prevensjon. Svangerskapet var med andre ord ikke planlagt.

 

At jeg skal bli far, kombinert med en del ny kunnskap jeg har fått det siste året, har gjort en del med mine egne verdier og ønsker for fremtiden. Planen har alltid vært å ta en høyere utdannelse, for så å jobbe i det private næringsliv med høy lønn (bli rik). I dag er jeg blitt mer opptatt av samfunnet, miljø og forskjellene i verden. Fra å være motivert av fremtidig høy lønn, ønsker jeg nå å ta en mastergrad motivert av den verdien en akademisk utdannelse faktisk har.

 

Selv føler jeg at jeg har blitt et "bedre menneske", og det skulle jo egentlig være en god ting! Problemet er bare det at jeg er full av tanker og følelser som til og med ødelegger for den gleden jeg skulle følt av å bli far.

 

Moren til barnet har som sagt en yrkesfagutdanning. Det er i seg selv ikke noe galt med dette, men det bidrar i dette tilfellet til at hun mangler det akademiske og reflekterende synet på verden. Det har blitt mer og mer klart for meg at hun er en veldig enkelt person, som kan si og mene ting som "innvandrere tar jobbene våre". I tillegg er hun veldig opptatt av hvem som ryker ut av Ungkaren, men kan ikke si navnet på statsministeren i Norge.

 

Det er veldig vanskelig å vektlegge de positive sidene ved min kone, når vi personlig er på to helt forskjellige planeter. I tillegg er jeg klar over at jeg som masterstudent ved et universistet etterhvert vil besitte langt mer kunnskap enn jeg gjør per i dag. I tillegg drømmer jeg om en politisk karriere, og å jobbe med internasjonale spørsmål vil være prikken over i-en. Det er derfor naturlig med et utenlandsopphold i løpet av studiene. Med andre ord vil kløften mellom oss vokse seg større og større.

 

Føler at sønnen min går en usikker fremtid i møte, allerede før han er født. Men har et håp om at når han kommer vil fokuset mitt flyttes vekk fra fruen og over på ham. Er vårt liv sammen dømt til å ende med skilsmisse? Hva kan jeg/vi gjøre for å motvirke forskjellene? At jeg går rett ut i jobb og bli et "enklere menneske" virker ikke som noen god løsning. Ikke for meg i alle fall.

[Faxfinn]

Måten du framstiller kona di her får det til å virke som du ser ned på henne, og generelt på andre som "bare" har yrkesfaglig utdannelse.

[Blåbær]

Jeg forstår ikke helt hva det er du vil. Jeg har også en kjæreste som er glad i å lese se og hør, liker å shoppe og andre sånne jenter gjør(hun har dog høyere utdannelse), kan veldig lite om politikk eller teknologi.

 

Men det gjør meg ingenting, jeg elsker henne og hun elsker meg. Hun er snill og god og helt nydelig. Så hva gjør det meg at hun ikke vet hvordan det har gått på børsen sist uke.

[Gjest Ung pappa]

Utdanningen tok litt for mye av fokuset i innlegget jeg skrev. Poenget var at hun står for en del verdier som jeg kan tenke meg å bruke livet på å jobbe mot. Som f.eks. rasisme og fremmedfrykt, likgyldighet ovenfor fattigdom og forskjeller i samfunnet. Kjenner selv mange som kun har yrkesutdanning, og felles for de er at de ofte innehar slike verdier. Men kan innrømme at jeg sliter med fordommer selv mot personer med lavere utdannelse. Problemet er at det er basert på egen erfaring, og da blir det vanskelig å se rundt det.

[Blåbær]

Du får da bare ta en Erasmus Montanus og disputere til din kone slik at hun blir omvendt.

[gorber]

Nå er det klart at rasisme og liten eller ingen utdanning ikke på noen måter er synonyme. Men det jeg vil si er at utdannelse handler vel så mye om læring som det gjør om dannelse og utvikling.

 

Når det er sagt er det nok slik at i den alderen du er i, og den utviklingen du skal igjennom er det nok en fare for at kona vil falle etter intellektuelt og akademisk sett hvis ikke hun får ut fingeren. Jeg mener likevel ikke at dette handler om at hun har en yrkesutdanning eller ikke, men kanskje mer om at hun muligens er en enklere person enn mange av oss. Bakgrunnen for å si det er dette TS sier om at hun er veldig opptatt av Ungkaren.

[pekaman77]

Om kort tid blir jeg far til en liten gutt. Selv er jeg 20 år, og gift med moren som er litt eldre enn meg. Til høsten skal jeg starte på en femårig mastergrad. Min kone har en yrkesutdannelse fra videregående skole. Vi ble sammen da jeg hadde startet på videregående, og ble samboere året etter. Etter å ha bodd sammen et år fikk vi vite at hun var gravid, til tross for riktig bruk av prevensjon. Svangerskapet var med andre ord ikke planlagt.

 

At jeg skal bli far, kombinert med en del ny kunnskap jeg har fått det siste året, har gjort en del med mine egne verdier og ønsker for fremtiden. Planen har alltid vært å ta en høyere utdannelse, for så å jobbe i det private næringsliv med høy lønn (bli rik). I dag er jeg blitt mer opptatt av samfunnet, miljø og forskjellene i verden. Fra å være motivert av fremtidig høy lønn, ønsker jeg nå å ta en mastergrad motivert av den verdien en akademisk utdannelse faktisk har.

 

Selv føler jeg at jeg har blitt et "bedre menneske", og det skulle jo egentlig være en god ting! Problemet er bare det at jeg er full av tanker og følelser som til og med ødelegger for den gleden jeg skulle følt av å bli far.

 

Moren til barnet har som sagt en yrkesfagutdanning. Det er i seg selv ikke noe galt med dette, men det bidrar i dette tilfellet til at hun mangler det akademiske og reflekterende synet på verden. Det har blitt mer og mer klart for meg at hun er en veldig enkelt person, som kan si og mene ting som "innvandrere tar jobbene våre". I tillegg er hun veldig opptatt av hvem som ryker ut av Ungkaren, men kan ikke si navnet på statsministeren i Norge.

 

Det er veldig vanskelig å vektlegge de positive sidene ved min kone, når vi personlig er på to helt forskjellige planeter. I tillegg er jeg klar over at jeg som masterstudent ved et universistet etterhvert vil besitte langt mer kunnskap enn jeg gjør per i dag. I tillegg drømmer jeg om en politisk karriere, og å jobbe med internasjonale spørsmål vil være prikken over i-en. Det er derfor naturlig med et utenlandsopphold i løpet av studiene. Med andre ord vil kløften mellom oss vokse seg større og større.

 

Føler at sønnen min går en usikker fremtid i møte, allerede før han er født. Men har et håp om at når han kommer vil fokuset mitt flyttes vekk fra fruen og over på ham. Er vårt liv sammen dømt til å ende med skilsmisse? Hva kan jeg/vi gjøre for å motvirke forskjellene? At jeg går rett ut i jobb og bli et "enklere menneske" virker ikke som noen god løsning. Ikke for meg i alle fall.

 

Jeg liker deg og tankene dine du virker som du er ganske smart og tenkende

 

Jeg må sympatisere med situasjonen din. Jeg ser ikke at det fins en bombesikker løsning på situasjonen.

 

Det kan bli vanskelig når man beveger seg fra hverandre i interesse og meninger å opprettholde et godt forhold. Det vil selvsagt bare forverres om det fortsetter som før. Man kan ingå kompromisser til en viss grad i et forhold, men blir forskjellene for store vil det ikke fungere.

 

Om man har system på ting og prioriterer tiden riktig bør det ikke gå for ille med sønnene din selv om du er litt borte.

 

Men når det gjelder kona di bør du vel prøve å sette henne litt mer inn i din verden og dine tanker. Det viktigste da blir å finne en måte som fungerer.

 

Visse måter å gå frem på vil alltid bringe krangel og andre vil ofte bringe enighet. Det handler ofte om å si seg enig i hva den andre sier for å skape komfort. Når den andre er uenig gir du tanken din et nyttt navn eller presenterer den på en ny måte ikke som om den andre misforsto, men som om du forklarte det dårlig å ga feil intrykk første gangen.

 

Mange slike metoder kan brukes til å komme frem til andre og dette kan gjøre stor forskjell i forholdet.

 

Ellers er det fult levelig å være skilt, finne ny partner og dele på omsorg for barnet.

 

Måten du framstiller kona di her får det til å virke som du ser ned på henne, og generelt på andre som "bare" har yrkesfaglig utdannelse.

 

Hva er poenget ditt ?

 

Jeg forstår ikke helt hva det er du vil. Jeg har også en kjæreste som er glad i å lese se og hør, liker å shoppe og andre sånne jenter gjør(hun har dog høyere utdannelse), kan veldig lite om politikk eller teknologi.

 

Men det gjør meg ingenting, jeg elsker henne og hun elsker meg. Hun er snill og god og helt nydelig. Så hva gjør det meg at hun ikke vet hvordan det har gått på børsen sist uke.

 

Hva er poenget ditt ?

[blured]

^Jeg vil påstå det er problematisk når man i et parforhold ikke ser på hverandre som likeverdige, regner med at det er poenget hans.

[pekaman77]

^Jeg vil påstå det er problematisk når man i et parforhold ikke ser på hverandre som likeverdige, regner med at det er poenget hans.

 

Et helt åpenbart poeng som ikke har noen betydning altså.

[blured]

Ok, når ble et poeng betydningsløst, som et resultat av dets åpenbarhet?

[Mith]

Du vil nok ganske kjapt finne ut at det finnes nok av folk på universitetet som også følger med på Ungkaren. Det at man studerer er på ingen måte noe tegn på intelligens eller at man tenker på en annen måte enn de som "bare" har yrkesfaglig utdannelse.

Mitt tips er at det kan være godt å komme seg litt unna akademikere og studenter, nettopp for å få litt andre innspill.

[pekaman77]

Du vil nok ganske kjapt finne ut at det finnes nok av folk på universitetet som også følger med på Ungkaren. Det at man studerer er på ingen måte noe tegn på intelligens eller at man tenker på en annen måte enn de som "bare" har yrkesfaglig utdannelse.

Mitt tips er at det kan være godt å komme seg litt unna akademikere og studenter, nettopp for å få litt andre innspill.

 

Å få en diferensiert sosial erfaring gjør godt for en oppegående personlighet. I dag er universitetet en mer vanlig fortsettelse av vidregående. Du finner den samme mentaliteten som var i vidregående istede for masse nerder som vil snakke avansert. Det betyr derimot ikke at slike mennesker ikke fins der lenger. De som er slik vil som oftest velge en høyere utdannelse av noe slag og dermed styrke sine kunnskaper og bli overlegen på mange måter. Hvem som tar hvilken utdanning er mest bestemt av klasse og ikke inteligens. Men vitenskapelige personligheter som har evne til å forstå ting oppfører seg akademisk og vil ofte ta høyere utdannelse.

[pekaman77]

Ok, når ble et poeng betydningsløst, som et resultat av dets åpenbarhet?

 

Ikke som resultat av dets åpenbarighet. Mer fordi at hvis det ikke er gjennsidig respekt vil dette være produkt av noe annet og dermed ubrukelig informasjon siden det er den grunnen bak vi skal ha tak i for å løse problemet. Trådstarter har ikke nevnt dette spesifikt selv så jeg syns det er et unødvendig avhopp som ikke løser problemet, det er kun en påstand om hva som er problemet, men når problemet er konstatert innen et felt skal vi se etter løsning ikke krangle om hvilken form problemet har.

[Mith]

Å få en diferensiert sosial erfaring gjør godt for en oppegående personlighet. I dag er universitetet en mer vanlig fortsettelse av vidregående. Du finner den samme mentaliteten som var i vidregående istede for masse nerder som vil snakke avansert. Det betyr derimot ikke at slike mennesker ikke fins der lenger. De som er slik vil som oftest velge en høyere utdannelse av noe slag og dermed styrke sine kunnskaper og bli overlegen på mange måter. Hvem som tar hvilken utdanning er mest bestemt av klasse og ikke inteligens. Men vitenskapelige personligheter som har evne til å forstå ting oppfører seg akademisk og vil ofte ta høyere utdannelse.

Ja, jeg er forsåvidt enig i det. Spørsmålet mitt blir egentlig hva trådstarter har tenkt "å bli når han blir stor".

Skal han bli en gjennomsnitts student, få seg en jobb i en etat og komme seg ut i arbeid så må han bli kvitt de småborgerlige tanken og få bena planta på jorda igjen.

Eller han kan selvfølgelig dumpe kona og ungen for å prøve å skaffe seg ett navn innenfor sitt felt, noe jeg mener er ganske mye å gi slipp på.

Når det er sagt mener jeg ikke at det ikke går an å kombinere familie å studier, jeg bare vil få frem at man kommer langt, til og med som politiker med kjerring og unger, uten mastergrad.

Mitt tips er å heller prøve å la noe av din kunnskap komme kona di til nytte.

Trådstarter, tør jeg spørre hvilken side i politikken du står på?

[Dotten]

I tillegg er jeg klar over at jeg som masterstudent ved et universistet etterhvert vil besitte langt mer kunnskap enn jeg gjør per i dag.

 

Din kones svangerskap og det å bli mor vil gi henne mer kunnskap og erfaring rundt verden enn hvilken som helst masterstudie der ute. Det samme går for din erfaring med å bli far, det er der du vil finne skikkelig kunnskap.

 

Du er bare 20 år og vet dermed særdeles lite om verden. Jeg er 29 år, ble pappa som 20 åring har høy utdannelse, høy IQ og et langt yrkesliv (sett utifra alderen). Jeg vet såpass at jeg fortsatt har fint lite peiling om verden og jeg vet såpass at din kone sitter på kunnskap som jeg aldri kan oppdrive, selv om jeg ikke kjenner henne. Ikke begå den klassiske feilen veldig mange menn under 30 gjør hvor de tror de vet så ufattelig mye, men som i realiteten er som fint lite å regne. Jeg vet jeg gikk i den og jeg er ikke alene.

 

Gjør heller ikke tabben med å undervurdere andre mennesker fordi du får en leketittel på kunnskap. Det at du skal få et barn sammen vil gi dere begge enorm kunnskap og et helt nytt perspektiv på livet. Om du ikke vet det alt så vil du lære deg at det er kunnskap her i livet man hverken kan lese seg til eller tenke seg til. Den må erfares.

 

Bare verdsett (og ikke glem) at du, som din kone, generelt sett ikke har peiling. Og ikke undervurder den kunnskap hun vil få, selv om hun er opptatt av reality, bling og annet overfladisk mambo-jambo. Om du er opptatt av det akademiske, så kan den innsikten og det annerledes perspektivet din kone kan tilby gi deg en større horisont fremfor en innskrenket en. Det er ingenting så kjedelig som å omgås mennesker som har samme virkelighetsmodell som seg selv, det er ikke noe kunnskap og erfaring å hente fra det. Det er klisjeen om at dere utfyller hverandre

 

Samtidig håper jeg det var andre ting enn det rasjonelle som gjorde at dere giftet dere. Kjærlighet handler ikke om et mattestykke men om følelser. For meg høres det ut som du har funnet en kone som faktisk kan utfordre deg litt, ditt syn på verden og ditt perspektiv. Det ligger en lærdom bare der

 

Utdanningen tok litt for mye av fokuset i innlegget jeg skrev. Poenget var at hun står for en del verdier som jeg kan tenke meg å bruke livet på å jobbe mot. Som f.eks. rasisme og fremmedfrykt, likgyldighet ovenfor fattigdom og forskjeller i samfunnet.

 

Og hvordan bedre bekjempe det enn hos en (jeg antar) du elsker? Du bekjemper det ikke med å løpe fra det i hvert fall.

[pekaman77]

Din kones svangerskap og det å bli mor vil gi henne mer kunnskap og erfaring rundt verden enn hvilken som helst masterstudie der ute. Det samme går for din erfaring med å bli far, det er der du vil finne skikkelig kunnskap.

 

Det du snakker om er ikke kunnskap men erfaring. Da snakker jeg kun om erfaring. Kunnskap er et høyere nivå hvor du faktisk har noen grunner til å tro at dine erfaringer er korekte. Mødre har en mengde moraler de sender vidre til barna sine. Blant dem vil du finne mye som er ren sprøyt. Mye av det de erfarer vil ikke nødvendigivs lære dem altfor mye. Du lærer fortere ved å studere et tema. Din påstand hadde vært godtatt om du var gud men det er du ikke. Du er et menneske og du kan ikke lage regler for hva som gir mest og best kunnskap uten å argumentere litt for det.

 

Du er bare 20 år og vet dermed særdeles lite om verden. Jeg er 29 år, ble pappa som 20 åring har høy utdannelse, høy IQ og et langt yrkesliv (sett utifra alderen). Jeg vet såpass at jeg fortsatt har fint lite peiling om verden og jeg vet såpass at din kone sitter på kunnskap som jeg aldri kan oppdrive, selv om jeg ikke kjenner henne. Ikke begå den klassiske feilen veldig mange menn under 30 gjør hvor de tror de vet så ufattelig mye, men som i realiteten er som fint lite å regne. Jeg vet jeg gikk i den og jeg er ikke alene.

 

Alder har pent lite å gjøre med hvor mye du vet og kjønner. Jeg har mange ganger snakket med voksne som har en utrolig barnslig mentalitet. faktisk er det få voksne jeg fra en alder av 17 kunne plassere over meg selv. Hva slags iq test har du tatt ? Du utaler deg igjenn om alt dette du vet, men jeg er ikke overbevist. Men hvis man vrir litt på tolkningen kan man jo alltids si slikt. jeg vet at hun sitter på kunnskap jeg aldri kan oppdrive. Dette fordi jeg definerer kunskap som hva som helst du tror på og dermed tenker jeg selvfølgelig på noe tullete hun tror som jeg aldri ville være dum nok til å tro. Men dette blir jo poengløst og skrive så hva er det du egentlig tenker på som du vet at hun kan bedre en deg ?

Alle mennesker er arogante, forskjellen er at noen lurer seg selv til å tro at de ikke er det. Og noen oppfører seg som de ikke er det men er det egentlig. På meg virker det som du fortsatt siter i den saksen jeg skal ikke argumentere mot at du det er flere en deg der dog.

 

Gjør heller ikke tabben med å undervurdere andre mennesker fordi du får en leketittel på kunnskap. Det at du skal få et barn sammen vil gi dere begge enorm kunnskap og et helt nytt perspektiv på livet. Om du ikke vet det alt så vil du lære deg at det er kunnskap her i livet man hverken kan lese seg til eller tenke seg til. Den må erfares.

 

Han tenkte vel ikke på tittelen, men kunnskapen han ville få. Å få barn gir deg hva slags kunnskap ? Nyt perspektiv skyldes vel at du hele tiden forandrer deg og spesielt når du må gjøre visse forandringer på hvordan du håndterer livet, det er ikke en selvfølge dog at du for så enorme forandringer akurat når du får barn.

Kunnskap som ikke kan leses til eller tenkes til ? Nevn eksempler takk i teorien skal du bare ha nok informasjon så kan du f.eks. kjøre en bil perfekt første gang du prøver osv. Jeg ville heller påstå at i visse tilfeller lærer du fortere med personlig erfaring.

 

Bare verdsett (og ikke glem) at du, som din kone, generelt sett ikke har peiling. Og ikke undervurder den kunnskap hun vil få, selv om hun er opptatt av reality, bling og annet overfladisk mambo-jambo. Om du er opptatt av det akademiske, så kan den innsikten og det annerledes perspektivet din kone kan tilby gi deg en større horisont fremfor en innskrenket en. Det er ingenting så kjedelig som å omgås mennesker som har samme virkelighetsmodell som seg selv, det er ikke noe kunnskap og erfaring å hente fra det. Det er klisjeen om at dere utfyller hverandre

 

Noen har mer piling en andre det har jeg lang erfaring med. Det skaper ofte krangle slik som forskjell i personlighet gjør. Klisjeargumentet med at folk utfyller hverandre taller egentlig om spesielle tilfeller. Man kan utfylle hverandre på en god måte, men som oftest leker like barn best. Hvor tror du normer kommer fra ?

Større horisont er bra, men den får du ikke hvis alt konna gjør er å presentere snevre syn med rasistisk, fanatiske innhold. Det er ikke slik at alt lar seg fikse bare man tror på det. Jeg syns det er veldig gøy å snakke med de som mener det samme som meg. Igjenn utaler du deg som det du sier er en absolut. jeg er jo levende bevis på at du tar feil så vær heller litt forsiktig med den tonen.

 

Samtidig håper jeg det var andre ting enn det rasjonelle som gjorde at dere giftet dere. Kjærlighet handler ikke om et mattestykke men om følelser. For meg høres det ut som du har funnet en kone som faktisk kan utfordre deg litt, ditt syn på verden og ditt perspektiv. Det ligger en lærdom bare der

 

Følelser er blinde, de leder deg vill, og alt går til helvete, de varer aldri lenge heller. Å ikke ha noen rasjonelle begrunneler for å gifte seg er et fremtredende trekk ved de som skiller seg. Kjærlighet er prosseser i hjernen, de er der for å sørge for at vi lager barn. Vi mennesker prøver å styre oss selv med strukturer i alle deler av livet for å stå vekk fra dyrisk oppførsel. Da bær man ikke glemme hva kjærlighet faktisk er.

Alt kan tenkes på med mattematisk metode. Matte kan sikkert også være romantisk. Det er bare det at vi blir indoktrinert med ider om hva og hvorfor fra tidlig alder. Med vitenskapelig rasjonell tenkning kan du forstå hvordan ting virkelig fungerer og hva som bare er sosiale regler.

 

 

Og hvordan bedre bekjempe det enn hos en (jeg antar) du elsker? Du bekjemper det ikke med å løpe fra det i hvert fall.

 

Man vil ikke kjempe på alle fronter noen steder er det bedre å ha gode dialoger og samarbeid. Å løpe er bedre en å slåss vil jeg påstå siden det ikke fører til noe.

 

Jeg vet at du har gode intensjoner. Kansje dine råd vil fungere bedre en mine til og med, men jeg er uenig i mye av det du sier og hvordan du fremfører det, på meg virker det som du er indoktrinert med en masse verdier som bare følger sosiale regler og ikke vitner om ekte innsikt i hvordan verden fungerer. Dette er noe jeg ser ved nesten alle mennesker så det er ikke deg spesielt. Mye av det du sier er for meg bare naive ubegrunnede trosberetninger som ofte vil føre til elendighet for de som følger disse veiledningene.

 

Til trådstarter vil jeg si at hvis det blir mye krangling med kona så husk at nesten all krangel oppstår fordi man ikke er på bølgelengde. Det vil si man bruker forskjellige definisjoner og ender opp med å misforstå hverandre. Dette kan ikke bli sagt nok. Det er samfunnets kansje største problem og er utrolig gjennomgående i nesten alle diskusjoner blant mennesker på denne planeten.

Det er altså viktig hvis man vil opprettholde et godt forhold og prøve og tolke, være åpen, spørre osv. istede for å slenge ut motsigende påstander selv om du måtte føle at du har rett.

[Dotten]

Noen har mer piling en andre det har jeg lang erfaring med. Det skaper ofte krangle slik som forskjell i personlighet gjør. Klisjeargumentet med at folk utfyller hverandre taller egentlig om spesielle tilfeller.

 

Det er ikke spesielle tilfeller. Det er hva Sokrates og andre filosofer var inne på, at man bruker uenighet til å kontrollere egen overbevisning. Klisjeen er grunnelementet i all akademisk læring og om du ikke aksepterer den så vil høyere utdanning i hvert fall komme som et sjokk. Dialektikk i praksis gir større innsikt enn det meste annet. Den diskusjonen du og jeg nå har gir oss begge innsikt og fungerer som en kontroll av din og min overbevisning. Det er visdommens evolusjon i praksis og det er det som utvider din horisont og min horisont.

 

Igjenn utaler du deg som det du sier er en absolut.

 

Tvert imot, jeg taler for diskusjon og utvidelse av det menneskelige sinn. Du taler om å diskutere med folk som er enig med deg og avfeie de som er uenige. Eller å avfeie erfaring med at det kan man lese og tenke seg til.

 

Du står fritt til å leve i den tro at det fungerer slik, jeg strå fritt til å avfeie den tro. Det finnes trolig ikke noen absolutt viten, det finnes kun en overbevisning.

 

Men at du diskuterer med meg viser for meg at du ikke handler slik du taler. For da ville du heller løpt avgårde til en tråd og diskutert med noen som er enig med deg. Så kunne dere begge skrevet "enig" og vært ferdig med det. Sett hvor mye perspektiv og utvikling det ga ditt sinn

[ATWindsor]

I tillegg er jeg klar over at jeg som masterstudent ved et universistet etterhvert vil besitte langt mer kunnskap enn jeg gjør per i dag.

 

Din kones svangerskap og det å bli mor vil gi henne mer kunnskap og erfaring rundt verden enn hvilken som helst masterstudie der ute. Det samme går for din erfaring med å bli far, det er der du vil finne skikkelig kunnskap.

 

Du er bare 20 år og vet dermed særdeles lite om verden. Jeg er 29 år, ble pappa som 20 åring har høy utdannelse, høy IQ og et langt yrkesliv (sett utifra alderen). Jeg vet såpass at jeg fortsatt har fint lite peiling om verden og jeg vet såpass at din kone sitter på kunnskap som jeg aldri kan oppdrive, selv om jeg ikke kjenner henne. Ikke begå den klassiske feilen veldig mange menn under 30 gjør hvor de tror de vet så ufattelig mye, men som i realiteten er som fint lite å regne. Jeg vet jeg gikk i den og jeg er ikke alene.

 

Gjør heller ikke tabben med å undervurdere andre mennesker fordi du får en leketittel på kunnskap. Det at du skal få et barn sammen vil gi dere begge enorm kunnskap og et helt nytt perspektiv på livet. Om du ikke vet det alt så vil du lære deg at det er kunnskap her i livet man hverken kan lese seg til eller tenke seg til. Den må erfares.

 

Bare verdsett (og ikke glem) at du, som din kone, generelt sett ikke har peiling. Og ikke undervurder den kunnskap hun vil få, selv om hun er opptatt av reality, bling og annet overfladisk mambo-jambo. Om du er opptatt av det akademiske, så kan den innsikten og det annerledes perspektivet din kone kan tilby gi deg en større horisont fremfor en innskrenket en. Det er ingenting så kjedelig som å omgås mennesker som har samme virkelighetsmodell som seg selv, det er ikke noe kunnskap og erfaring å hente fra det. Det er klisjeen om at dere utfyller hverandre

 

 

Nå er det sjelden hensiktsmessig å applisere genrelle trender på konkrete tifeller, og således er det vansklig å si noe fornuftig iogmed at kun trådstarter kjenner sin samboer. Men genrelt så er folk som tar høyere utdannesle mer intelligente. Det er blitt gjort mye forskning på det, og alt peker i den retningen. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes (mange) unntak i begge leire. Og det betyr heller ikke at man ikke kan være flink til en oppgave. Men at man er omtrent like intelligent kan være ganske viktig for mange personer, og jeg tviler på at man finner en like god korrelasjon mellom å være mor oog intelligens (normalisert mot andre faktorer såklart) som man finner med utdanning. Videre kan det o hende du finner det kjedlige, men jevnt over er det mye sannhet i "like barn leker best", folk som er ganske like har over det jevne bedre suksess i kjærlighetslivet (dog har folk en tendens til å overvurdere hvor ulike de egentlig er, man mener o de er veldig ulike fra sin make, men ser man objektivt på det er det ganske like).

 

Personlig hadde jeg neppe giftet meg med noen eg følte var vesentlig mindre intelligent enn meg selv. Men det er jo svært vansklig å svare på om dette er tilfelle her, da man som nevnt ikke kjenner trådstarters forlovede.

 

AtW

[KVTL]

Det du snakker om er ikke kunnskap men erfaring. Da snakker jeg kun om erfaring. Kunnskap er et høyere nivå hvor du faktisk har noen grunner til å tro at dine erfaringer er korekte.

 

Av det jeg husker fra da vi hadde epistemologi så er erfaring en kunnskap eller viten om et bestemt tema. Selvfølgelig er kunnskap fra høyere utdanning en helt annen kunnskap enn barneoppdragelse.

 

Hvis man starter på jussen så får man denne erfaringen inn ved ordene "law in books and law in practice". Med andre ord den rettsoppfatningen man leser til seg i bøkene, kan være en helt annen i praksis. En annen ting er selvfølgelig hvilket grunnlag "law in books" gir.

 

Det å hevde at kunnskap bare kan erverves gjennom høyere utdanning, er i det minste helt gal.

 

Til trådstarter:

 

Jeg synes det var interessant at du skrev at du ville jobbe mot fordommer i samfunnet, men allikevel så sliter du selv mot fordommer til de som er lavere utdannet fordi du mener de ikke har den innsikt og et reflekterende syn på ting som en akademiker innehar.

 

Men betyr det at du mener at akademikerens innsikt og reflekterende syn alltid vil være det riktige? Som jeg skrev over, så vil det alltid være forskjell på teori og praksis.

 

Jeg anbefaler deg i aller høyestegrad å se Erasmus Montanus, selv om stykket ble skrevet i 1722 så kan deler av innholdet fortsatt minst være like aktuelt i dag (sammen med andre av Holbergs stykker). Som et av poengene så kommer det fram at det veien mellom lærdom og det enfoldige ikke alltid er så lang. Jeg har alltid hatt en viss fascinasjon over Holberg sine verker, selv om de er gamle og støvete så inneholder de alltid en del sannheter og såkalte dobbeltbunner som selv i dag er like aktuelt.

 

Jeg tror det er slik at det er mange lavere utdannede yrker som man fort kan ta for gitt (hvor mange har ikke brukt jobb i kassa på rimi som skjelsord), men faktum er at disse personene kan besitte en kunnskap som er langt mer verdifull eller er langt samrtere enn en med høyere utdanning. En grad for universitetet sier ikke noe om hvor smart du er, men hvilken utdannelse man innehar.

 

Min bestemor hadde aldri noen høyere utdannelse enn det som var minimum på den tiden hun vokste opp, men hun var en racer til å løse mattestykker til tross for dette. Da snakker jeg ikke om 1+1 eller 1*1 stykker, men f.eks. realfag matte som man hadde på vgs. på 70 tallet. Ut i fra hennes utdanningsnivå så skulle hun ikke ha mulighet til å løse disse stykkene, men hun løste dem til tross for dette.

 

Hvis din kone kommer med slike enfoldige kommentarer som du kaller det, hvorfor utfordrer du henne ikke. Stiller henne spørsmål om hvorfor mener du det osv. Man trenger ikke høyere utdannelse for å lære seg å reflektere over ting.

 

Kort sagt så virker det som om du tar for gitt at høyere utdannelse betyr at man er mer reflektert og har et annet syn på verden, men som nevnt så er det ikke heller alltid at det akademiske synet på verden er det som er korrekt eller sunt.

[Dotten]

Men genrelt så er folk som tar høyere utdannesle mer intelligente.

 

Poenget mitt var at selv den mest intelligente mann på denne planeten fortsatt har fint lite peiling. Noe de fleste som blir eldre innser mer og mer. Etterhvert som man lærer så lærer man samtidig alt man ikke kan.

 

Men det er endel som glemmer ydmykheten, spesielt de høyere utdannede. Vikler seg inn i en boble hvor man tror man vet så mye, når man i realiteten har fint lite peiling på det meste. Det mest skremmende er når man begynner å innbille seg at egen intelligens er grunnlag til å behandle andre som "annenrangs borgere". Det forklarer vel litt hvorfor nazister, som bestod av veldig mange med både høy utdannelse og høy IQ, kunne begå grusomheter. Det er menneskesynet som sniker seg inn når illusjonen av egen visdom gjør en ignorant overfor idiotien som inntar seg.

 

Det er en grunn til at Sokrates ifølge sagnet ble ansett som verdens viseste mann ved å uttale at "alt han vet var at han ikke vet". Det er nettopp derfor de fleste akademikere tidlig blir introdusert til Sokrates og hans likesinnede, fordi de ikke skal glemme hvor uvitende de alltid vil være. Men det er endel som glemmer det på veien og først får erfare egne begrensninger når boken legges ned og den virkelige verden møter en på trappene. Man får selv gjøre en vurdering om man heller mot sofistene eller filosofene. Hva som er riktig kan ingen vite.

 

For min egen del er det fine at jeg kan skryte på meg høyere utdannelse enn de fleste nordmenn, høyere IQ enn de fleste nordmenn og bedre akademiske resultater enn de fleste nordmenn. Gjør det meg til noe bedre? Noe mer "riktig"? Selvfølgelig ikke, det er fint lite relevant og mer som bingo å regne. Jeg innrømmer glatt at alt det er lite verdt i forhold til livserfaring. Jeg innrømmer glatt at akademiske veien kun er en av mange veier til kunnskap. Og jeg innrømmer glatt at det å kunne skryte på seg målbar høy intelligens er veien til ignoranse, trangsynthet og det å leve i en boble som fort vil sprekke. Jeg elsker det å være akademiker, men samtidig verdsetter jeg den lavest av alle de veier til kunnskap som jeg har forsøkt i mitt liv. Fordi den gir veldig lite tilbake målt opp mot alternativene. Som akademiker innrømmer jeg også at få er verre til å ta imot kritikk enn en akademiker. Foreldre, forsvarsansatte, mediefolk, bergensere og andre grupper jeg tilhører/tilhørte, akkurat som akademikere, er langt flinkere til å ta til seg kritikk. Hvorfor det? Hva er det som gjør at akademikere ofte er de flinkeste til å innta FRP-logikken ved å innta offerrollen (om mitt inntrykk stemmer, vel å merke)? Jeg vet egentlig ikke, jeg synser om at man har for høye tanker om seg selv, men det er vel en annen diskusjon. Men det slår aldri feil, kritiserer man akademikere så vil man få personkarakteristikker tilbake som svar. Som her i tråden hvor en som (i følge eget utsagn) heller foretrekker å diskutere med likesinnede klarer å beskylde andre for å være indoktrinert. Hvor herlig ironisk er ikke det?

 

All verdens tenking og lesing kan ikke forberede en soldat på å se krig og død, all verdens lesing og tenking kan ikke forberede en person på å miste en som står en nær for første gang eller innse det personlige paradigmet at det som skiller oss fra maskiner er at vi har friheten til å gjøre feil og å ikke opptre rasjonelt. Den dag menneskeheten opptrer rasjonelt er den dag menneskeheten dør ut. Den dagen sorg forsvinner er den dagen glede ikke eksisterer. Den dagen mødre uten utdannelse som liker Ungkaren forsvinner er den dagen akademikere mister muligheten til å late som om de er noe de ikke er.

 

Kanskje det at jeg har lest mer enn de fleste og har studert mer enn de fleste (på min alder i hvert fall) gjør at jeg har den oppfattelsen jeg har. Tar jeg feil her, er det fordi jeg er så "intelligent"? Har jeg som budbringer noen relevans når det kommer til hvor riktig eller galt budskapet mitt er? Overhodet ikke, vil jeg si. Eller kanskje det er erfaringen, blant annet som far, som gjør det. Kanskje en kombinasjon. For meg er akademisk utdannelse en fin liten brikke i et veldig stort puslespill. Og utdannelse er som alltid kun første steg. Det er fortsatt enormt mye å lære. Den gjør meg ikke i stand til å ha mer rett, jeg aner ikke hva den gjør meg i stand til. Den gir meg en oppfattelse og en virkelighetsmodell. Den gjør meg hverken mer eller mindre verdt, ei heller mer eller mindre betydningsfull. Slikt er det følelser som styrer. Det er valgene man tar som gjør en til den man er, ikke ordene man taler.

 

I dette tilfellet her er det synd om et forhold skal ryke, men jeg ser ikke poenget med et forhold basert på det rasjonelle. Det vil sjeldent holde. Fordi endel av det å være menneske er at vi ikke er maskiner, vi er ikke rasjonelle til enhver tid. Og da trengs det noe som limer sammen når det irrasjonelle inntreffer. Jeg håper trådstarter finner en felles plattform med sin kone hvor de begge kan være lykkelige og utvikle seg sammen.

 

To forskjellige virkelighetsmodeller betyr ikke at man kan finne et felles referansepunkt. For meg virker det som de to kan utfylle hverandre veldig bra, men det er også ganske umulig å tolke utifra innlegg skrevet på et forum. Men er det ikke følelser i bildet, eller man er innstilt på å ignorere følelsene konsekvent, så vil det bli tøft. Da er det tryggere å finne noen som ikke utfordrer sitt eget sinn.