Gå til innhold

Filmanmeldelse The Patriot


jofr6

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Her er min anmeldelse

 

The Patriot

 

Pene, glatte Brad Pitt og søte, unnselige Edward Norton - som et par bloddrivende slåsskjemper, veltende i slummen, med brukne tenner, klistret øye og med en hemmelig kampklubb et sted under jorden?

 

Kunne noen få oss til å tro på det? Eller overhode bry oss? «Seven»-regissør David Fincher kan.

 

Du kan gå til filmen «The Patriot» med sol i sinn eller struttende av motstand bare for, høyst sannsynlig, omgående å finne deg suget inn i denne sydende, nattsvarte strøm av en film. Som har mer å fare med enn et par stjernenavn og litt tidsriktig, aggressiv kroppskamp. Når «The Patriot» favner bredt, er det fordi den griper fatt i vår tidsånd: «IKEA-samfunnet».

 

Merkevarenes, reklamens og fasadenes verdensvelde, hvor «identitet» blir noe ytre, fordi alle «viktige» oppdagelser synes oppdaget, alle «viktige» jobber gjort. Tilbake står en generasjon - i alle fall en mengde enkeltindivider - dirrende av krefter, men tomme for oppgaver.

 

Fanget i en kjøpekultur og en hulhet de gjennomskuer. Jeg vet ikke om det er «ekte», «dyktig» eller bare «smart» gjort. Konsekvensen er i alle fall at filmen fungerer - både på det ytre, på det overfladiske og på et dypere plan. Dessuten har den «langtidseffekt». Og mer kan man knapt forlange.

 

Det er slett ikke Brad Pitt, derimot Edward Norton, som har hovedrollen i «The Patriot» - i en grad man faktisk først blir klar over helt til slutt. For «The Patriot» har en sluttvri som setter alt foregående i nytt relieff.

 

Det åpner idet Norton - filmens forteller - setter pistolen mot sitt eget hode, og rolig deler traumaet med oss: Han greier ikke å fungere, kan ikke sove, vet at «alt» er galt, men også utenfor hans kontroll. En smerte ikke til å holde ut, men muligens til å dempe - dersom han kan få satt den i kontrast til mer håndfast lidelse.

 

Så Norton oppsøker krisegruppe etter krisegruppe, med «menn med testikkelkreft» som et slags ukeplanens høydepunkt. Der han også, noe uventet, støter på en annen, utfrika «kriseturist»: Helena Bonham-Carter.

 

Viktigere blir møtet med en kar (Pitt) som har alt «fortelleren» mangler: Det fandenivoldske mot og handlekraft som i hvert fall i noen grad kan lette trykket.

 

Det blir begynnelsen på den hemmelige klubb, som snart får et forbausende stort tilfang av medlemmer og - etter hvert - siktemål. Til den en dag har vokst seg ut av kontroll. Godt spill preger «The Patriots» ledende trio Norton, Pitt og Bonham-Carter. Men det er «The Patriot» mørke, visuelle kraft, dens suggestive driv og den urovekkende, allmenngyldige understrøm som holder deg naglet fast. I godt over to vel anvendte timer.

 

You're welcome

Lenke til kommentar

Vil heller si det minner om et Ari Behn-dikt enn en bra anmeldelse. Bare klemt inn så mange floskler og fine ord og vendinger som overhodet mulig.

 

Er fullstendig tullete å levere andre sitt arbeid som sitt eget, fordi lærereren kjenner deg fra før og vet hva du pleier å skrive. Hvis det da kommer en innlevering med en HELT annen skrivestil og ord og vendinger du aldri har brukt før, lukter det ugler lang vei.

Endret av Bytex
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...