Litteratur: Mitt liv med en protese

[cowboy bob]

Hei. Skrev denne sånn i Oktober på en slags skrivedag (går og gikk i tiende klasse). Vil gjerne ha litt tilbakemeldinger og sånn :-)

 

Mitt liv med en protese

 

Jeg heter Geir Arne. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for hopping og lastebiler.

Hoppe høyt opp i luften, hoppe langt. Kjøre høyt opp i luften, kjøre langt.

 

Da jeg var liten bodde jeg rett ved siden av en hoppebane og en masse fine veier å kjøre lastebil på. Faren min var lastebilsjåfør, og som de fleste barn så jeg opp til han.

 

Faren min var en typisk tøff mann. Han var skallet, hadde skjegg, bart, svarte solbriller og en tøff skinnjakke. Lastebilen hadde flammemønster. Selv så jeg ut som en liten kopi av faren min. Jeg barberte hodet, hadde solbriller og en litt mindre tøff skinnjakke. Moren min var mest med lillesøsteren min i hagen eller på kjøkkenet og lagde pannekaker. Hun hadde alltid forkle på seg, og blondt hår. Lillesøsteren min så ut som en kopi av moren min, men jeg så egentlig aldri stort til noen av dem bortsett fra ved middagsbordet.

 

Det var og et fjell like i nærheten av gården vår. Der pleide faren min å kjøre meg opp så jeg kunne hoppe nedover fjellet. På fjellet var det nemlig blitt bygd trappeformede terrasser til å plante ris og hvete og den slags. Det var ingen som brukte terrassene lenger, så det var fritt frem for meg der.

Jeg løp, og når jeg kom til en ny terrasse hoppet jeg ned på den og løp videre.

 

Dette gjorde vi daglig helt til jeg ble 16. Da kunne jeg øvelseskjøre, så da kjørte jeg selv opp på fjellet og løp ned. En gang prøvde jeg å kjøre ned terrassene, men det var ikke like gøy.

Han far derimot syntes det var herlig med litt avveksling, i og med at han hadde kjørt opp og ned det samme fjellet minst en gang dagen i cirka 10 år. Så det ble til at jeg kjørte opp, og hoppet nedover, mens far satt på opp og kjørte ned.

 

En dag da jeg og far var på vei ned ifra fjellet så vi plutselig store mengder røyk. Røyken steg opp ifra dalen sånn cirka det huset vårt var, og både jeg og far skjønte at det var noe som hadde skjedd. Røyken var beksvart og steg langt opp til himmelen.

 

Jeg løp så raskt som føttene mine kunne bære meg, og det var tydelig at far gasset på for harde livet sånn som motoren brummet. I utgangspunktet var jeg et stykke foran far, men han tok meg igjen.

 

Han skrek til meg at jeg skulle hoppe inn i lastebilen når han passerte, og åpnet den andre bildøren.

Da jeg skulle hoppe inn i lastebilen kom det selvfølgelig en ny terrasse i fjellet. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og hoppet opp rett før nedgangen i trappen. Jeg fikk tak i bildøren og holdt meg fast, men jeg fikk ikke inn beina mine. Da bilen landet på terrassen hadde jeg bare fått den ene foten inn i bilen.

 

Den svære lastebilen på ti tonn kjørte over foten min. Det kjentes ut som om kneskålen min ble pulverisert, og det var vel for så vidt det som skjedde og. Smerten var brennende, og det føltes som om noen kjørte en lang stålbjelke opp gjennom kneskålen min og opp til hjernen.

 

Foten min løsnet, og jeg fikk dradd meg inn i bilen og lukket døren. Så svartnet alt.

 

Jeg våknet i et hvitt rom i en seng. Det var en intervanøs vanngreie koblet til meg, så jeg skjønte at jeg hadde vært der lenge. Det måtte være et sykehus. Jeg satt meg opp i sengen, og så at far sov på en stol.

Det kom en sykepleier inn, så jeg spurte om hvor lenge jeg hadde vært der og om det var noe annet jeg burde vite.

”Du har vært her i en uke, og du har fått operert på en protese. Faren din kan forklare hva som har skjedd når han våkner opp. Vil du gå ut i gangen og trene på å gå igjen?” svarte hun.

Jeg hadde egentlig ikke noe bedre å gjøre, så jeg gikk ut av sengen. Da den høyre foten min landet på gulvet hørte jeg en metallisk lyd.

Jeg så ned, og så at foten min var et slags metallisk ledd. Jeg trasket rundt i gangen med den intervanøse vanngreien min i noen minutter før jeg gikk inn igjen på sykerommet.

 

Far var våken, og fortalte hva som hadde skjedd.

 

Far hadde kjørt hjem, og hjemme hadde det vært en brann som antatt. Av hele det store huset var det kun aske igjen.

Far lette etter mor og søster, men fant de ikke, og bestemte seg for å kjøre til nærmeste sykehus så jeg kunne få gjort noe med foten min. Han hadde stoppet blodet med skinnvesten min så jeg ikke blødde i hjel. Han hadde etterlyst far og søster, men ingen hadde ringt.

 

Etter en stund i bygden med sykehuset bestemte vi oss for at vi måtte gjøre noe med livene våre.

Vi flyttet til en større by, der far jobbet som lastebilsjåfør for et større firma, og jeg gikk på skole og øvelseskjørte. Da jeg ble 18 fikk jeg og jobb for det samme firmaet som far.

Vi hørte aldri noe ifra mor eller søster, så far og jeg fortsatte som lastebilsjåfører til vi begge døde av alderdom.

[TheMartine]

Synes kanskje overskriften er litt misvisende, siden historien handler mest om oppløpet til den dagen ulykken skjedde, og ikke så mye om hvordan livet med en protese er. Du er på god vei, men jeg savner litt mer skildring av følelser og opplevelser, spesielt om hvordan det er å leve med denne protesen. Og kanskje litt brå slutt =)

[Totenkopf]

To kjappe kommentarer:

 

Intravenøs, ikke intervanøs.

Den siste setningen bør kanskje omformuleres litt, evt. droppe "til vi begge døde av alderdom"

Endret 15. februar 2009 av Totenkopf

[cowboy bob]

Tusen takk til begge to