Er mors behov for å fortelle barnet at det var uønsket rimelig?

[Ideal]

Jeg var på restaurant og spiste for en ukes tid siden.

Da satt det et kobbel med unge kvinner, ca 10-12 stk, på et langbord ikke langt unna oss.

De var svært høylytte slik at vi ikke kunne unngå å høre en del av det de snakket om. Jeg ble ganske sjokkert over hvilke meninger de hadde, og hvor egoistiske de var.

 

Samtalen deres kom inn på temaet barn og fødsler. Først snakket de om hvordan en fødsel var.

 

Så begynte de å snakke om mer samlivsrelaterte ting, nærmere bestemt om barn var ønsket eller uønsket.

De snakket om å fortelle barn at de var uønsket.

En av jentene mente at kvinnene (altså mødrene generelt) må ha lov til å si til barnet at det var uønsket.

Det måtte være lov for mor å fortelle dette. Tross alt var det så vanskelig for mor, man kunne jo ha fødselsdepresjon, og så er det ofte slik at for eksempel enslige mødre lever isolerte og har "ingen å snakke med", så derfor måtte det gå an å få dele dette med noen, og da måtte det være lov å lette på følelsene og fortelle dette til barnet, at det var et uønsket barn.

En annen av kvinnene mente at det var viktig at dette ikke ble et tabu, at man måtte ha lov å snakke om sånt med barnet og så videre.

 

Er dette ønsket om å fortelle et barn slik rimelig?

[Raijin]

Det viktige er at barnet er ønsket nå.

 

Dog, er det så mye å bære på at man MÅ fortelle det til barnet?

Jeg ser ikke at det skulle komme noe positivt ut av det. Dog, ikke heller at det nødvendigvis skulle komme noe negativt ut av det. Kommer vel an på alderen på barnet og andre faktorer.

 

Hvis jeg hadde fått vite idag at jeg var en sprukket gummi, så hadde jeg bare ledd og syntes at det var morsomt

[pumaen]

Å fortelle barnet at det var uønsket er en ting, å fortelle det at det er uønsket er noe helt annet. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å høre at foreldrene mine vurderte abort. Jeg ville jo uansett ikke tatt skade av det. Jeg ville derimot hatt store problemer om de fortalte

 

Uansett synes jeg man bør vente med å fortelle barnet at det var uønsket til det er 15-16 år, ellers vil det nok kunne føre til problemer. Det er kanskje ingen vits å ta det opp uansett, med mindre de selv spør?

Endret 2. februar 2009 av pumaen

[Malteaser]

Å vite at de fikk meg og fortsatt etter 17 år holder ut med meg, er nok. Men jeg vil ikke vite at jeg VAR uønsket, men heller at de var overraska men ble glad etterpå da de fikk vite at jeg skulle komme til verden

[Dzeko]

Jeg : Var jeg planlagt?

 

Mamma: Nei.

 

Jeg: Ok, hva er det til middag?

 

True story

[Faxfinn]

Forskjell på å være uønsket å ikke planlagt.

[Candle Jack]

Forskjell på å være uønsket å ikke planlagt.

 

Enig.

 

 

Jeg hadde ikke brydd meg, hadde muttra sagt at jeg ikke var planlagt, så lenge jeg ikke er uønsket nå. If you get my point.

[kanonkent]

Jeg hadde ikke hatt lyst til å vite at jeg var uønsket. Planlagt tror jeg ikke at jeg var, ettersom fattern var ganske ung da de fikk meg. Selv om jeg aldri har spurt om det da. Om mamma hadde kommet til meg i 14-15 års alderen og fortalt meg at jeg ikke var ønsket så tror jeg at jeg hadde blitt såret. Hvorfor skal hun ta det opp da? Med mindre jeg fremdeles er uønsket? Det blir for dumt å ta det opp så seint i livet. Og å ta det tidligere enn tenårene er da ihvertfall helt feil, hvordan skulle det virke inn på barnet? Å få vite i en alder av 10 år at "sønn, vi ville ikke ha deg da du var liten. Men vi har lært oss å elske deg nå". Hadde ikke falt meg inn ihvertfall. Er barnet uønsket burde de vite det såpass tidlig i prosessen at det er mulig å ta abort. Man går ikke gravid i x antall måneder før man finner ut: "Nei, denne ungen her vil ikke eg ha!"

[fargoth]

Problemet med å fortelle barnet at det var uønsket uten forespørsel er jo at det sender noen signaler om at mor har et behov for å fortelle dette. Det skaper spørsmål av typen "er jeg uønsket enda?", "betyr det at hun ikke er glad i meg?", og "hvorfor forteller hun meg dette nå?".

 

Jeg mener man med fordel kan unngå å fortelle barnet at det var uønsket med mindre barnet selv spør om dette. Hvis barnet i voksen alder spør om dette kan man godt svare ærlig, men såfremt det er et barn som stiller spørsmålet bør man velge formuleringer med omhu om man skal si sannheten. Man bør i sistnevnte tilfelle også understreke at glad for at det gikk som det gikk og at man aldri ville vert foruten barnet i ettertid. Den brutale ærlighet kan man formidle i voksen alder, som barn er det viktig å ha den absolutte tillit til foreldre(ne) og føle seg elsket og ønsket.

[Catkin]

Må si meg enig med fargoth her.

 

Hvorfor skulle mor ha et behov for å måtte prate med barnet om dette, uansett? Ser ikke for meg at det er så sunt å bli en slags terapaut for foreldrene sine når de trenger å prate om ting.

 

Mulig jeg bare misforstår.

[Ekko]

Jeg er enig med mye av det som skrives over.

 

1.

Man har ikke fødselsdepresjoner når barnet er så gammelt at det skjønner hva du prater om. Da har man bare depresjoner.

 

2.

Barnet er ikke en terapeut. Du skal beskytte barnet på alle måter og det bør være uaktuelt å ta opp et emne som så lett kan misforståes før barnet er voksent og trygg på at foreldrene har gitt all den støtte som de ville gitt et "ønsket" barn. Hvis man ikke kan fortelle det og være ærlig bør man holde det for seg selv.

 

3.

Jeg kan ikke se hvilken nytte det har å snakke med barnet om dette. Jeg skjønner det kan være noe man ønsker å snakke med folk om, men partnere, venner og evt teraputer er folk som kan få høre om dette om det er noe man ønsker å lufte.

 

4.

Er du sikker på at damene ikke snakket om at "det må kunne gå an å fortelle hverandre at barnet var ikke planlagt og ikke ønsket uten å bli stigmatiser"? Jeg tror det må ha vært det de snakket om.

Jeg leser inlegget ditt på nytt nå og ser du skriver eksplisitt at de snakket om å fortelle barnet om dette. Dette er selvsagt et tema som kan diskuteres som alle andre tema, men kan ikke skjønne at noen mener det er en god ide.

 

 

OT:Herregud så mye kvinner prater om offentlig, høylydt og i store grupper. Jeg kunne diskutert lignende tin g selv, men ikke offentlig, høylydt og i store grupper. Har selv opplevd å sitte og måtte overhøre kvinners fortellinger om underlivsproblemer.

[morningstar665]

Jeg ser ingen nytte i å fortelle barnet at vedkommende var uønsket. Hva får man egentlig ut av det? Ingenting. Den personen er kommet til verden allerede. Gjort er gjort. Ingen digger beskjeden "Hei, du var uønsket egentlig men vi måtte akseptere å ha deg her likevel pga no selvmedlidende grunner".

[Snublefot]

Si at barnet ikke var ønsket blir en teit måte å si det på. Jeg ville sagt at barnet ikke var planlagt. En mindre ladet ord som er lettere å ikke misforstå.

[Mynotir]

Slikt kan man holde kjeft om. Jeg tviler på at jeg selv var planlagt med tanke på at mamma og pappa flyttet til et større hus mens mamma var gravid, men jeg ville blitt sur om de gikk til meg og sa at jeg var uønsket/uplanlagt. Det er ikke noe en trenger å høre. Det forstyrrer meg at disse mødrene mente at det var greit å lesse over deres egne psykiske problemer til barnet.

[brutal_mann]

En mor som sier noe slikt er ei psykopatsik hurpe som burde vert tvnagskastrert, fratatt all rett til kontakt med sine barn og forvist til planeten Venus. Å fortelle sine barn at de er uønsket er en grusomhet som vanskelig lar seg beskrive med ord. Om et barn i rent sjokk dreper sin mor etter en slik beskjed mener jeg, helt seriøst, at barnet skal frifinnes for drapet.

[Snublefot]

Det var da voldsomt. Må være mulig å si til barnet sitt at det ikke var planlagt om barnet spør. De fleste barn finner ut av dette uansett. Selv om man ikke var planlagt betyr ikke det at man er noe mindre elsket av den grunn.

[brutal_mann]

Det var da voldsomt. Må være mulig å si til barnet sitt at det ikke var planlagt om barnet spør. De fleste barn finner ut av dette uansett. Selv om man ikke var planlagt betyr ikke det at man er noe mindre elsket av den grunn.

Forksjell på å ikke være planlagt, og å være uønsket.

 

Å si til et barn at det ikke var planlagt er også noe en skal være forsiktig med.

[Shruggie]

Jeg har alltid trodd at jeg var uønsket, men det viser seg at min mor i all sin visdom - når hun var 19 - hadde bestemt seg for å få barn. Det var visst vanlig den gang...

Endret 2. februar 2009 av tofagerl

[Snublefot]

Det var da voldsomt. Må være mulig å si til barnet sitt at det ikke var planlagt om barnet spør. De fleste barn finner ut av dette uansett. Selv om man ikke var planlagt betyr ikke det at man er noe mindre elsket av den grunn.

Forksjell på å ikke være planlagt, og å være uønsket.

 

Å si til et barn at det ikke var planlagt er også noe en skal være forsiktig med.

 

Forsiktig med ja. Men folk undervurderer sterkt ungene sine de ikke tror ungene sine vil forstå med tiden om de var planlagt eller ikke. Ung alder, ikke sammen med far, rett etter søster eller bror osv. Nå er jeg tvilling så vanskelig og si hvem av oss som var planlagt, men jeg hadde ikke følt meg noe mindre elsket av den grunn.

[isprins]

Det er ikke alle som fortjener å få barn..