Hvordan kurere angst?

[Gjest Guest_Redd_*]

Jeg er en 18 år gammel gutt som sliter veldig mye med angst. Jeg er redd for å kjøre bil, fly, båt, klatre, kjøre karusell, stå på ski, you name it. Jeg er rett og slett redd for å gjøre noe uten det vanlige.

 

Feks. sist sommer innviterte min tantefamilie meg til å bli med på en rundtur i Europa. De skulle betale alt sammen og det skulle bare være førsteklasses hotell og mat (de har veldig god økonomi) Jeg må innrømme at det hørtes morro ut, men jeg klarte ikke å si ja. Alt jeg tenkte på når jeg hørte om turen var terrorister, fly som styrtet, kiddnappere osv.

 

De 3 siste årene har jeg takket neil til utenlandsferie med familien min og tilbrakt den her i Norge i stedet, og hatt det ganske gøy sånn.

 

Situasjonen nå er at klassen min skal reise til Tyskland om noen måneder, og turen høres helt vinduderlig ut + jeg har velidg lyst til å reise på noe sånt med klassekameratene mine, alternativet er å være på skolen i stedet Problemet ligger i frykten min.

 

Hvordan skal jeg komme meg over min frykt for terrorister, fly som styrer og biler som krasjer før turen? jeg har så lyst til å bli med, men jeg vil heller ikke synke sammen som et nervevrak framfor vennenne mine

[Gjest Guest_Anonym_*]

Tror en psykolog kunne vært tingen for deg...

[Nostalgisk]

så det er flyskrekk du sliter med?

[Jext]

Det kan nok hende at et besøk hos en psykolog kunne gjort deg godt ja. Poenget her er at det er ikke noe negativt ladet ting å dra til psykolog, heller ingen ting å være bekymret over. Det blir det samme som om du har en litt kraftig forkjølelse, bare at du har det i hodet istedenfor i kroppen om du skjønner hva jeg mener.

 

Jeg kan relatere mye til problemet ditt, som barn og ung var jeg veldig forsiktig og bekymret over alt. Det er mye koblet til selvtillit og hvordan man selv føler at mennesker rundt oppfatter deg. Dette kan da ofte manifestere seg i redsler for banale ting, som en slags forsvarsmekanisme for å dra og oppleve nye ting og komme i nye sosiale situasjoner.

[TheMartine]

Dette høres veldig ut som katastrofetenkning. Noen sliter så mye med det at det hindrer dem i å leve slik de vil, og de er konstant bekymret for noe.

 

Jeg er ingen fagperson, men jeg har lest en del om kognitiv terapi, og vet at man kan ordne opp i blant annet slikt tankemønster som du har ved å benytte seg av det. Kognitiv terapi utføres som oftest av psykologer, så jeg tviler ikke på at det er en god idé om du ville vurdere å begynne i behandling.

[Shruggie]

Gå til fastlegen din. Han/hun vil så vurdere om det er verdt å satse på terapi, medisinering eller en kombinasjon.

[Stoop kid]

Jeg tenker lignende, men jeg setter meg på flyet. Heldigvis er det slik at det ikke er jeg som skal fly, så alt er ute av mine hender. Jeg ser jevnlig for meg at flyet krasjer, livet mitt øyeblikkelig tar slutt og så videre. Hver gang ender jeg opp like overraska/lettet over at jeg kom meg gjennom.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke "noen måneder", men det kan fort hende at du ikke får time før turen. Da er det opp til selvhjelp, trossing av angst og eventuelt en dose alkohol (nei, sier ikke at dette er en god metode for å takle angst, men det er snakk om et engangstilfelle).

 

Det er verdt å prøve og få time, men ha en backup-plan dersom det ikke går.

 

En annen taktikk som kan fungere/roe deg ned litt er å si ifra til en venn/venninne som sitter ved siden av deg.

[TheMartine]

Nå må vi huske å skille mellom flyskrekk, og reell angst som demper livsutfoldelsen på mange områder.

[Asterisk]

Jeg er heller ikke noen fagperson, men det at du er redd for å kjøre bil, ta fly, klatre, reise på ferie etc. vil jeg tro kommer av at du er mer mottakelig til all negativiteten som disse aktivitene kan føre med seg. Man hører som regel til daglig at noen har mistet livet i en bilulykke, eller at et fly har styrtet og et visst antall personer har omkommet, eller om en annen form for ulykke.

 

Dette skjer dessverre, og det ikke noe en kan gjøre med det. En vet aldri når en kommer til å miste livet. Det kan skje om ett minutt, en time, eller om 50 år. En vet rett og slett ikke når, men det som er sikkert er at det kommer til å skje en eller annen gang. Hvorfor ikke bare gjøre det beste ut av livet mens man først har det?

 

Når det kommer til terrorisme kan det dessverre skjer når som helt, og hvor som helst. Et terrorangrep kan likså godt skje i Norge som i et annet vilkårlig land, i dag som i morgen, eller om flere tiår.

 

Det å tenke på alt som kan skje i fremtiden, hvis en utfører den og den aktiviteten medfører at en ikke lever her og nå! En lever ikke i fortiden eller fremtiden, bare i nåtiden. Hvis du tillater deg selv å "leve i fremtiden" i form av angstfyllende tanker vil du gå glipp av alt det fantastiske livet har å by på.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg tatt turen til Tyskland. Jeg har selv vært på tur til Tyskland med min klasse for mange år siden, og jeg kan si at det var en kjempe tur. Er det ikke bedre å kunne tenke tilbake på hva en har gjort, enn hva en ikke har gjort?

Endret 1. februar 2009 av Asterisk

[Stoop kid]

Nå må vi huske å skille mellom flyskrekk, og reell angst som demper livsutfoldelsen på mange områder.

 

Var det mitt innlegg det var myntet på?

 

Du burde uansett huske på å ikke banalisere en persons problemer. Om han ender opp med å ikke dra på klassetur pga. flyskrekk vil jeg si den er høyst reell.

[Nostalgisk]

Nå må vi huske å skille mellom flyskrekk, og reell angst som demper livsutfoldelsen på mange områder.

sosialangst/sosialfobi er også en mulighet. kan godt hende det er en liten hybridangst vi ser på. har både litt sosialangst samt flyskrekk.

Endret 1. februar 2009 av SLIguy

[Hunter147]

Eneste måten å overvinne frykten på, er å møte den ansikt til ansikt. Dette er det eneste som hjelper.

 

Ikke for å være frekk, men når du tenker på alt som kan skje i bilen, fly osv, men du tenker ikke på hva som for eksempel kan hende deg hjemme. Sannsynligheten for at det skal skje noe med deg er ekstremt liten. Og viss de skjer, så skjer det. Ikke noe du kan gjøre med det.

 

Og når det gjelder den klasseturen så anbefaler jeg på det sterkeste å være med. Kommer til å bli en fin opplevelse, og du kommer til å angre viss du blir hjemme.

[Shruggie]

Det er tydelig at de fleste her aldri har hatt psykiske problemer, og ikke har den minste peiling på hva den psykologiske diagnosen angst innebærer. Det har heldigvis ikke jeg heller, men jeg har flere slektninger og venner som sliter med det daglig.

 

Det holder ikke å komme med kjerringråd som "møt frykten ansikt til ansikt" når man lider av angst. Det går ikke over, og det kan ikke kureres. Det kan derimot behandles og dempes med medisiner, terapi eller begge deler.

[Kenny Bones]

Jo det funker faktisk å møte frykten ansikt til ansikt.

Jeg har en bekjent som har slitt i mange år med angt, da spesielt panikkangst. Han slet med det fra han var 16 år og sliter fortsatt med det i dag i en alder av 28 år. Han har brukt veldig mye medisiner og psykolog, men den beste terapien har vært den han har gitt seg selv i form av erfaringer. Med andre ord, møte de problemene han har.

 

Nå er det jo selvfølgelig snakk om å ta alt med måte. Dersom du er redd for fly så trenger det ikke nødvendigvis være en bra idé å hoppe på et fly så fort som mulig!

Men det å være med klassen på tur, det hadde garantert vært kun positivt! Du vil da ende opp med gode minner og erfaringer og ikke minst, føle deg personlig stolt over den bragden du har klart å utrette.

 

Jeg har selv slitt særdeles mye med angst for folk, busser, telefoner og alt som har med andre mennesker å gjøre. I dag jobber jeg med IT og snakker med ukjente (og viktige) mennesker omtrent hele dagen. Samtidig reiser jeg til og fra jobb med buss!

Har forøvrig aldri vært til psykolog da jeg selv fant ut at det det hjelper bra å møte problemene smått om gangen. Ta én dag om gangen, sett deg bittesmå mål (viktig at de er små) og vær stolt over hver eneste bragd!

[Smurstafa]

Jeg vil slenge meg på resten av gjengen her, og råde deg til å dra til legen.

Fiks en time med fastlegen din, og ta en prat med han/henne. Nevn akkurat det du har nevnt her, så vil legen se på alvorlighetsgraden i det, og se om han enten kan gi deg noen medisiner, eller om han henviser deg til psykolog.

Tror ingen på dette forumet kan gi deg noen konkrete råd på hvordan du skal overvinne angst i så stor grad, så det tror jeg vi skal overlate til de proffesjonelle.

 

Det eneste jeg kan råde deg til i denne situasjonen er at hvis du får henvisning til psykolog, så skal du ikke ta det som en negativ ting. Altfor mange som får den henvisningen får en ekstra psykisk knekk fordi psykolog er et så negativt ladet ord. Og grunnen til det er Hollywood. Stort sett det folk vet om psykologer er det de ser i filmer, der underholdningsverdien er basert på hvor "gæærn" pasienten er.

Det er ikke sånn det er i det virkelige liv, så hvis du får henvisning til psykolog skal du ta det som en positiv ting. Han/henne kommer til å hjelpe deg på veien mot å bli kvitt angsten din, og det er utelukkende positivt.

 

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har også litt småangst i ny og ne, men aldri latt det hindre meg fra å foreta meg noe. Og etter utført oppdrag har jeg alltid funnet ut at det slett ikke var så skummelt jeg skulle ha det til. Om du feiler litt på veien, hva så? Lærer så lenge en lever.

[Syv]

Psykolog blir som å snakke med morra di, bare at hun her har litt mer peiling

 

Men seriøst, værre er det ikke. Det blir noen samtaler du forhåpentligvis får noe ut av.

[TheMartine]

Var det mitt innlegg det var myntet på?

 

Du burde uansett huske på å ikke banalisere en persons problemer. Om han ender opp med å ikke dra på klassetur pga. flyskrekk vil jeg si den er høyst reell.

 

sosialangst/sosialfobi er også en mulighet. kan godt hende det er en liten hybridangst vi ser på. har både litt sosialangst samt flyskrekk.

 

Poenget mitt var at problemet til trådstarter ikke kun dreier seg om frykten for å fly, men om så veldig mange andre situasjoner i livet. Jeg sier ikke at han ikke har flyskrekk, men jeg foreslår muligheten for at han lider av såkalt katastrofetenkning, som ofte henger sammen med angst. Det innebærer altså at man ser for seg det verste utfallet av enhver situasjon, og kan til og med få fysiske reaksjoner og angstanfall av dette.