Hvor lang garanti/reklamasjonsrett på skrivere?

[Nuffern]

De mest jalla Lexmark-skriverne koster vel også for lite til å omfattes av reklamasjonsretten.

Det finnes ikke noen prisgrense på reklamasjonsretten.

 

De billigste skriverne vil kun omfattes av 2 års reklamasjonsrett fordi du ikke har grunn til å forvente at den skal holde vesentlig lenger enn 2 år. Dersom vi snakker om en all-in-one til 4000 eller lignende praktiseres vanligvis 5 års reklamasjonsrett.

Hvorfor skulle en skriver til 499 kr ikke dekkes av mer enn to års reklamasjonsrett? Hvorfor skal man ikke kunne forvente at den ikke holder lenger? Svært mange skrivere benytter seg av de samme komponentene på selve skriverdelene, mens kostnaden på produktet ellers ofte går på ekstra funksjonalitet. Dersom man kjøper en skriver til 499 kroner fordi man ikke trenger en dyrere, da det til å skrive ut brev og nettsider ikke vil være noen nevnverdig forskjell på en til 500 kroner og en til 2000 kroner.

 

Prisen er ikke alene avgjørende for reklamasjonsfristen. Ser man på dommer som har kommet i en rekke saker så skilles det lite på f.eks. en mobil til en verdi av 1 000 kroner og en til 3500 kroner.

 

Dersom feilen på produktet f.eks. skyldes at dysene har tørket inn, så er det en annen sak. Dette er da brukers ansvar.

[Stinger169]

Dvs Nokia 1120 som selges for 300 kr med kontakt har kun 2 års reklamasjon mens touch Hd koster 6-7k har 5 års reklamasjonrett??

 

Trodde enten så var det 2 år eller 5 år ikke hva prisen var?

 

Loven bedømmer ikkje på bakgrunn av pris, den bedømmer hovedsaklig etter hvilken type vare det er snakk om, etter bruken (privat/næring), og om produktet er meint til å vare etter privatkjøp lovens maksgrense på 5 år.

 

Skrivere er ikkje meint til å være mobile produkt, om det er lexmark, hp eller canon speler ingen rolle. Ein skriver er eit stasjonært produkt der dei fleste deler av produktet har forventa levetid på 5 år iht forbrukerkjøpsloven. 2år ved kjøpsloven. Skrivehodet kan ikkje sies å kunne holde i 5 år, så min meining er at dette skal holde maks 2. år eller være bedømt som slitedel med garantitid på 6mnd. Det er også brukers ansvar å vedlikeholde dette etter leverandørens bestemmelser. (noe som svært skjelden blir gjort!)

 

Når det gjelder mobiltelefoner er regelen den samme. Loven(e) bedømmer fortsatt ikkje etter pris. Eg har lest igjennom mobiltelefon dommen og fått med meg at dommerene har stadfestet 5 års reklamasjonsrett, men at telefonene alikevell ikkje skal kunne holde i meir enn 4 år. Så det er mulig for privatpersoner å reklamere på mobiltelefoner i inntill 4 år fra kjøpsdato, pga 4 år oppfyller "vesentlig lenger enn 2 år". Dei som er uenig i dette bør lese igjennom den 8 sider lange dommen.

[PT]

Stinger169: Pris er ett av momentene en må ta hensyn til ved vurderingen av om det skal være to eller fem års reklamasjonsfrist, selv om lovens ord ikke gir eksplisitt utrykk for det.

 

Et par sitater fra Ot.prp.44 (2001-2002):

 

Etter annet ledd annet punktum er den absolutte reklamasjonsfristen utvidet til fem år dersom tingen eller deler av den er ment å vare vesentlig lengre enn to år. Dette er i samsvar med ordningen i kjøpsloven § 32 tredje ledd første punktum.

 

Avgjørelsen av hvor lenge salgsgjenstanden er ment å vare, må i prinsippet bero på en vurdering som ligger nær opp til den vurderingen som må foretas etter § 15 annet ledd bokstav b. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen, hvor det understrekes at det må legges vekt på hva kjøperen har berettiget grunn til å forvente ved kjøp av en slik vare. At tingen er ment å vare vesentlig lengre enn to år, innebærer ikke noen henvisning til kjøperens eller selgerens subjektive oppfatning av holdbarheten. Dette utelukker likevel ikke at omstendigheter ved det enkelte kjøpet kan trekkes inn. Om den tilsvarende bestemmelsen i håndverkertjenesteloven § 22 annet ledd annet punktum heter det i Ot.prp.nr.29 (1988-1989) Om lov om håndverkertjenester mm for forbrukere s. 86 annen spalte: « Ved bedømmelsen av om tjenesten eller de aktuelle delene av den er ment å skulle vare vesentlig lengre enn to år, må for øvrig de nærmere omstendigheter omkring avtalen, tjenesteyterens opplysninger, prisen osv tas i betraktning. »

 

 

Tilsvarende vil gjelde etter forbrukerkjøpsloven. Ved salg av nye, masseproduserte varer vil det imidlertid i praksis kunne foretas en vurdering mer uavhengig av den konkrete salgssituasjonen.

 

(…)

 

Produsentene har ulike ambisjoner med hensyn til hvor lenge produktene er ment å vare. Dette gir seg utslag blant annet i pris og generell markedsføring av produktet. I mangel av særlige holdepunkter knyttet til vedkommende merke må det kunne legges vekt på sammenlignbare produkter i samme prisklasse.

 

Dersom det er tvil om hvor lenge varen er ment å vare, bør denne tvilen falle ut til fordel for fem års fristen. Departementet ser det som vesentlig at en unngår tvister om hvorvidt en bestemt vare er underlagt to års fristen eller fem års fristen. Det er videre et poeng at reklamasjonsreglene ikke i særlig grad bør stenge for krav som kan være materielt berettigede.

 

Det er et vilkår at tingen er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig med en helt skarp tidsangivelse. En kan likevel ta som utgangspunkt at for en vare eller deler som er ment å vare om lag fire år, vil fem års fristen gjelde.

 

Departementet vil understreke at det med varighet menes hvor lenge tingen kan fungere tilfredsstillende, i hovedsak på den samme måten som tidligere. At tingen blir utidsmessig på grunn av den teknologiske utviklingen er som utgangspunkt uten betydning. At tingens yteevne reduseres over tid eller at kravene til vedlikehold øker, er heller ikke tilstrekkelig til å si at tingen ikke er ment å vare så lenge. Selv om det hører til ordinært vedlikehold å bytte ut betydningsfulle deler etter for eksempel to år, vil ikke det i seg selv innebære at fem års fristen ikke gjelder.

 

Forventet varighet er knyttet til en forutsetning om vanlig bruk. Dersom salgsgjenstanden brukes uvanlig mye eller uvanlig hardt vil dette ikke få noen innvirkning på reklamasjonsfristen. Den uvanlige bruken kan imidlertid ha betydning ved mangelsvurderingen.

 

Det sentrale spørsmålet i forhold til lovforslaget § 15 annet ledd bokstav b blir, som fremhevet av utvalget i NOU 1993:27 s. 122, hva kjøperen objektivt sett har grunn til å forvente seg. Dette innebærer at det ikke skal tas utgangspunkt i den enkelte forbrukers individuelle, subjektive forventninger. En kjøper som har urealistisk høye forventninger om vedkommende produkt, kan ikke gjøre gjeldende at tingen har en mangel dersom disse forventningene skuffes. Dersom vedkommende bygger sine forventninger på opplysninger som er gitt spesielt til ham eller henne, må mangelsvurderingen i stedet bygge på for eksempel avtalen eller de gitte opplysningene, jf § 15 første ledd og § 16 første ledd bokstav c.

 

I tråd med det Høyesterett uttaler i Rt-1998-774 på s. 781-782, vil departementet fremheve at også svikt som er påregnelig, vil kunne være selgerens risiko. Det må imidlertid trekkes en grense mot svikt som oppstår så ofte at slik svikt virker inn på forbrukerens begrunnede normalforventning.

 

Kjøperens berettigede forventninger vil normalt være knyttet til bestemte forutsetninger om vedlikehold, normal bruk og hva som utgjør påregnelig slitasje i forhold til den gjenstand det er tale om.

 

Det må foretas en vurdering av hvilke forventninger kjøperen har grunn til å ha ved kjøp av den gjenstanden det er tale om. I denne vurderingen vil det være naturlig å trekke inn pris, forhold ved produktet i seg selv, forhold knyttet til markedsføringen, lengden av en eventuell garantitid for tingen, eventuell klassifisering av produktet og kvalitetsstandarder som måtte finnes innen bransjen. Når det gjelder prisens betydning, er departementet enig med Forbrukerrådet, som under høringen uttaler at det ved kjøp av brukte ting, hvor prisen er lavere enn markedsprisen, er naturlig å stille forventningene lavere enn normalt, men at kjøperen ved salg/tilbud skal kunne stille forventningene som om varen var kjøpt til normalpris.

 

[Stinger169]

Stinger169: Pris er ett av momentene en må ta hensyn til ved vurderingen av om det skal være to eller fem års reklamasjonsfrist, selv om lovens ord ikke gir eksplisitt utrykk for det.

 

Et par sitater fra Ot.prp.44 (2001-2002):

 

Etter annet ledd annet punktum er den absolutte reklamasjonsfristen utvidet til fem år dersom tingen eller deler av den er ment å vare vesentlig lengre enn to år. Dette er i samsvar med ordningen i kjøpsloven § 32 tredje ledd første punktum.

 

Avgjørelsen av hvor lenge salgsgjenstanden er ment å vare, må i prinsippet bero på en vurdering som ligger nær opp til den vurderingen som må foretas etter § 15 annet ledd bokstav b. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen, hvor det understrekes at det må legges vekt på hva kjøperen har berettiget grunn til å forvente ved kjøp av en slik vare. At tingen er ment å vare vesentlig lengre enn to år, innebærer ikke noen henvisning til kjøperens eller selgerens subjektive oppfatning av holdbarheten. Dette utelukker likevel ikke at omstendigheter ved det enkelte kjøpet kan trekkes inn. Om den tilsvarende bestemmelsen i håndverkertjenesteloven § 22 annet ledd annet punktum heter det i Ot.prp.nr.29 (1988-1989) Om lov om håndverkertjenester mm for forbrukere s. 86 annen spalte: « Ved bedømmelsen av om tjenesten eller de aktuelle delene av den er ment å skulle vare vesentlig lengre enn to år, må for øvrig de nærmere omstendigheter omkring avtalen, tjenesteyterens opplysninger, prisen osv tas i betraktning. »

 

 

Tilsvarende vil gjelde etter forbrukerkjøpsloven. Ved salg av nye, masseproduserte varer vil det imidlertid i praksis kunne foretas en vurdering mer uavhengig av den konkrete salgssituasjonen.

 

(…)

 

Produsentene har ulike ambisjoner med hensyn til hvor lenge produktene er ment å vare. Dette gir seg utslag blant annet i pris og generell markedsføring av produktet. I mangel av særlige holdepunkter knyttet til vedkommende merke må det kunne legges vekt på sammenlignbare produkter i samme prisklasse.

 

Dersom det er tvil om hvor lenge varen er ment å vare, bør denne tvilen falle ut til fordel for fem års fristen. Departementet ser det som vesentlig at en unngår tvister om hvorvidt en bestemt vare er underlagt to års fristen eller fem års fristen. Det er videre et poeng at reklamasjonsreglene ikke i særlig grad bør stenge for krav som kan være materielt berettigede.

 

Det er et vilkår at tingen er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig med en helt skarp tidsangivelse. En kan likevel ta som utgangspunkt at for en vare eller deler som er ment å vare om lag fire år, vil fem års fristen gjelde.

 

Departementet vil understreke at det med varighet menes hvor lenge tingen kan fungere tilfredsstillende, i hovedsak på den samme måten som tidligere. At tingen blir utidsmessig på grunn av den teknologiske utviklingen er som utgangspunkt uten betydning. At tingens yteevne reduseres over tid eller at kravene til vedlikehold øker, er heller ikke tilstrekkelig til å si at tingen ikke er ment å vare så lenge. Selv om det hører til ordinært vedlikehold å bytte ut betydningsfulle deler etter for eksempel to år, vil ikke det i seg selv innebære at fem års fristen ikke gjelder.

 

Forventet varighet er knyttet til en forutsetning om vanlig bruk. Dersom salgsgjenstanden brukes uvanlig mye eller uvanlig hardt vil dette ikke få noen innvirkning på reklamasjonsfristen. Den uvanlige bruken kan imidlertid ha betydning ved mangelsvurderingen.

 

Det sentrale spørsmålet i forhold til lovforslaget § 15 annet ledd bokstav b blir, som fremhevet av utvalget i NOU 1993:27 s. 122, hva kjøperen objektivt sett har grunn til å forvente seg. Dette innebærer at det ikke skal tas utgangspunkt i den enkelte forbrukers individuelle, subjektive forventninger. En kjøper som har urealistisk høye forventninger om vedkommende produkt, kan ikke gjøre gjeldende at tingen har en mangel dersom disse forventningene skuffes. Dersom vedkommende bygger sine forventninger på opplysninger som er gitt spesielt til ham eller henne, må mangelsvurderingen i stedet bygge på for eksempel avtalen eller de gitte opplysningene, jf § 15 første ledd og § 16 første ledd bokstav c.

 

I tråd med det Høyesterett uttaler i Rt-1998-774 på s. 781-782, vil departementet fremheve at også svikt som er påregnelig, vil kunne være selgerens risiko. Det må imidlertid trekkes en grense mot svikt som oppstår så ofte at slik svikt virker inn på forbrukerens begrunnede normalforventning.

 

Kjøperens berettigede forventninger vil normalt være knyttet til bestemte forutsetninger om vedlikehold, normal bruk og hva som utgjør påregnelig slitasje i forhold til den gjenstand det er tale om.

 

Det må foretas en vurdering av hvilke forventninger kjøperen har grunn til å ha ved kjøp av den gjenstanden det er tale om. I denne vurderingen vil det være naturlig å trekke inn pris, forhold ved produktet i seg selv, forhold knyttet til markedsføringen, lengden av en eventuell garantitid for tingen, eventuell klassifisering av produktet og kvalitetsstandarder som måtte finnes innen bransjen. Når det gjelder prisens betydning, er departementet enig med Forbrukerrådet, som under høringen uttaler at det ved kjøp av brukte ting, hvor prisen er lavere enn markedsprisen, er naturlig å stille forventningene lavere enn normalt, men at kjøperen ved salg/tilbud skal kunne stille forventningene som om varen var kjøpt til normalpris.

 

 

Kan du legge ut link til dine kilder på dette?

[PT]

Odelstingsproposisjon nummer 44 fra 2001-2002. Ligger på lovdata.no, men du må ha konto der.

 

Så mitt utdrag er altså hentet fra noe av forbrukerkjøpslovens forarbeider.

Endret 1. februar 2009 av PT

[SvennAndre]

Stinger169: Pris er ett av momentene en må ta hensyn til ved vurderingen av om det skal være to eller fem års reklamasjonsfrist, selv om lovens ord ikke gir eksplisitt utrykk for det.

 

Et par sitater fra Ot.prp.44 (2001-2002):

 

Etter annet ledd annet punktum er den absolutte reklamasjonsfristen utvidet til fem år dersom tingen eller deler av den er ment å vare vesentlig lengre enn to år. Dette er i samsvar med ordningen i kjøpsloven § 32 tredje ledd første punktum.

 

Avgjørelsen av hvor lenge salgsgjenstanden er ment å vare, må i prinsippet bero på en vurdering som ligger nær opp til den vurderingen som må foretas etter § 15 annet ledd bokstav b. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen, hvor det understrekes at det må legges vekt på hva kjøperen har berettiget grunn til å forvente ved kjøp av en slik vare. At tingen er ment å vare vesentlig lengre enn to år, innebærer ikke noen henvisning til kjøperens eller selgerens subjektive oppfatning av holdbarheten. Dette utelukker likevel ikke at omstendigheter ved det enkelte kjøpet kan trekkes inn. Om den tilsvarende bestemmelsen i håndverkertjenesteloven § 22 annet ledd annet punktum heter det i Ot.prp.nr.29 (1988-1989) Om lov om håndverkertjenester mm for forbrukere s. 86 annen spalte: « Ved bedømmelsen av om tjenesten eller de aktuelle delene av den er ment å skulle vare vesentlig lengre enn to år, må for øvrig de nærmere omstendigheter omkring avtalen, tjenesteyterens opplysninger, prisen osv tas i betraktning. »

 

 

Tilsvarende vil gjelde etter forbrukerkjøpsloven. Ved salg av nye, masseproduserte varer vil det imidlertid i praksis kunne foretas en vurdering mer uavhengig av den konkrete salgssituasjonen.

 

(…)

 

Produsentene har ulike ambisjoner med hensyn til hvor lenge produktene er ment å vare. Dette gir seg utslag blant annet i pris og generell markedsføring av produktet. I mangel av særlige holdepunkter knyttet til vedkommende merke må det kunne legges vekt på sammenlignbare produkter i samme prisklasse.

 

Dersom det er tvil om hvor lenge varen er ment å vare, bør denne tvilen falle ut til fordel for fem års fristen. Departementet ser det som vesentlig at en unngår tvister om hvorvidt en bestemt vare er underlagt to års fristen eller fem års fristen. Det er videre et poeng at reklamasjonsreglene ikke i særlig grad bør stenge for krav som kan være materielt berettigede.

 

Det er et vilkår at tingen er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig med en helt skarp tidsangivelse. En kan likevel ta som utgangspunkt at for en vare eller deler som er ment å vare om lag fire år, vil fem års fristen gjelde.

 

Departementet vil understreke at det med varighet menes hvor lenge tingen kan fungere tilfredsstillende, i hovedsak på den samme måten som tidligere. At tingen blir utidsmessig på grunn av den teknologiske utviklingen er som utgangspunkt uten betydning. At tingens yteevne reduseres over tid eller at kravene til vedlikehold øker, er heller ikke tilstrekkelig til å si at tingen ikke er ment å vare så lenge. Selv om det hører til ordinært vedlikehold å bytte ut betydningsfulle deler etter for eksempel to år, vil ikke det i seg selv innebære at fem års fristen ikke gjelder.

 

Forventet varighet er knyttet til en forutsetning om vanlig bruk. Dersom salgsgjenstanden brukes uvanlig mye eller uvanlig hardt vil dette ikke få noen innvirkning på reklamasjonsfristen. Den uvanlige bruken kan imidlertid ha betydning ved mangelsvurderingen.

 

Det sentrale spørsmålet i forhold til lovforslaget § 15 annet ledd bokstav b blir, som fremhevet av utvalget i NOU 1993:27 s. 122, hva kjøperen objektivt sett har grunn til å forvente seg. Dette innebærer at det ikke skal tas utgangspunkt i den enkelte forbrukers individuelle, subjektive forventninger. En kjøper som har urealistisk høye forventninger om vedkommende produkt, kan ikke gjøre gjeldende at tingen har en mangel dersom disse forventningene skuffes. Dersom vedkommende bygger sine forventninger på opplysninger som er gitt spesielt til ham eller henne, må mangelsvurderingen i stedet bygge på for eksempel avtalen eller de gitte opplysningene, jf § 15 første ledd og § 16 første ledd bokstav c.

 

I tråd med det Høyesterett uttaler i Rt-1998-774 på s. 781-782, vil departementet fremheve at også svikt som er påregnelig, vil kunne være selgerens risiko. Det må imidlertid trekkes en grense mot svikt som oppstår så ofte at slik svikt virker inn på forbrukerens begrunnede normalforventning.

 

Kjøperens berettigede forventninger vil normalt være knyttet til bestemte forutsetninger om vedlikehold, normal bruk og hva som utgjør påregnelig slitasje i forhold til den gjenstand det er tale om.

 

Det må foretas en vurdering av hvilke forventninger kjøperen har grunn til å ha ved kjøp av den gjenstanden det er tale om. I denne vurderingen vil det være naturlig å trekke inn pris, forhold ved produktet i seg selv, forhold knyttet til markedsføringen, lengden av en eventuell garantitid for tingen, eventuell klassifisering av produktet og kvalitetsstandarder som måtte finnes innen bransjen. Når det gjelder prisens betydning, er departementet enig med Forbrukerrådet, som under høringen uttaler at det ved kjøp av brukte ting, hvor prisen er lavere enn markedsprisen, er naturlig å stille forventningene lavere enn normalt, men at kjøperen ved salg/tilbud skal kunne stille forventningene som om varen var kjøpt til normalpris.

 

 

Kan du legge ut link til dine kilder på dette?

Støtter PT på denne. Dette er praksis, pris har mye å si på en slik avgjørelse på noe som ikke er fastsatt av domstol (mobiler feks.)

[Alastor]

Loven sier forøvrig at et produkt har en mangel dersom det ikke svarer til det man har grunn til å forvente ved kjøp av et slikt produkt. Mangel har man reklamasjonsrett på.

 

Prisen vil absolutt være avgjørende rundt hva man som forbruker forventer av kvalitet . Spør enhver som handler inn om hvorfor han ikke kjøper den billigste hvitevaren - jo, han ønsker bedre kvalitet.

 

Men greit at det også står i forarbeidene. Liker ikke at mange her går rundt og tror at fordi "pris" ikke står i loven så har den ingenting å si.

Endret 1. februar 2009 av Alastor

[Stinger169]

Loven sier forøvrig at et produkt har en mangel dersom det ikke svarer til det man har grunn til å forvente ved kjøp av et slikt produkt. Mangel har man reklamasjonsrett på.

 

Prisen vil absolutt være avgjørende rundt hva man som forbruker forventer av kvalitet . Spør enhver som handler inn om hvorfor han ikke kjøper den billigste hvitevaren - jo, han ønsker bedre kvalitet.

 

Men greit at det også står i forarbeidene. Liker ikke at mange her går rundt og tror at fordi "pris" ikke står i loven så har den ingenting å si.

 

Det kan godt være at pris har noe å si i forskrifter, men det er ikkje definert i sjølve forbrukerkjøpsloven og er derfor irrelevant. Men det er slik du skriver at man må legge til grunn, at varen svarer til det man kan forvente av den. Problemet her er at skrivere (etter min personlige meining, vel å merke) skal holde i 5 år, uansett pris. Eg jobber med reklamasjoner på slikt og ingen leverandører får komme med at ein skriver bare skal holde i 2 år. Skrivere til under 1000kr blir stort sett byttet ut med tilsvarende lik vare, og varene over 1000 blir reparert. Så langt det viser seg til at varen er brukt av forbruker, ikkje av næringsdrivende. Varens tilstand blir også lagt særdeles stor vekt på.

 

Dessuten er forbrukerrådet og forbrukertvistutvalget ikkje særlig begeistret for bruken av at "prisen bestemmer kvalitet" når dette ikkje spesifikt er definert i lovverket. Lovverket er til for at leverandører ikkje skal kunne lure seg unna sitt ansvar for produktet så lenge det er meint til å fungere tilfredsstillende.

Endret 2. februar 2009 av Stinger169

[Isbilen]

Jeg synes vi skulle hatt et lovverk som gjorde kunden ute av stand til å vri seg unna egen gnitenhet også.

[Alastor]

Det kan godt være at pris har noe å si i forskrifter, men det er ikkje definert i sjølve forbrukerkjøpsloven og er derfor irrelevant. Men det er slik du skriver at man må legge til grunn, at varen svarer til det man kan forvente av den. Problemet her er at skrivere (etter min personlige meining, vel å merke) skal holde i 5 år, uansett pris. Eg jobber med reklamasjoner på slikt og ingen leverandører får komme med at ein skriver bare skal holde i 2 år. Skrivere til under 1000kr blir stort sett byttet ut med tilsvarende lik vare, og varene over 1000 blir reparert. Så langt det viser seg til at varen er brukt av forbruker, ikkje av næringsdrivende. Varens tilstand blir også lagt særdeles stor vekt på.

 

Dessuten er forbrukerrådet og forbrukertvistutvalget ikkje særlig begeistret for bruken av at "prisen bestemmer kvalitet" når dette ikkje spesifikt er definert i lovverket. Lovverket er til for at leverandører ikkje skal kunne lure seg unna sitt ansvar for produktet så lenge det er meint til å fungere tilfredsstillende.

Sorry, men at du mener noe gjør det ikke til lov. Det er din tolkning, jeg har min tolkning. Å si at det ikke er definert i forbrukerkjøpsloven og dermed irrelevant er således ikke korrekt å si, hvorfor drar du fram at begrepet "pris" ikke står i loven, når jeg i mitt forrige innlegg sier akkurat det samme? Det er lovsetningen "b) svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper" som jeg mener pris er en del av.

 

Jeg mener at hva forbrukeren har grunn til å forvente absolutt har noe med prisen de betaler å gjøre. Du mener noe annet. Vi er uenige, værre er det vel ikke.

 

Ikke skyv en tolkning av loven til side når du ikke gjør annet enn å tolke selv

[TEE]

Det kan godt være at pris har noe å si i forskrifter, men det er ikkje definert i sjølve forbrukerkjøpsloven og er derfor irrelevant.

Forskrifter er meget relevante siden de faktisk er noe man er pålagt å følge, og kommer som tillegg til lovene. Når det gjelder pris er det tatt som en del av forarbeidene til loven, noe som er noe helt annet enn forskrifter. Lovforarbeidene er dog også relevante siden det er det første stedet man vender seg når det gjelder å finne ut hvordan de som har skrevet loven mener at den skal tolkes.

 

At du kaller de viktigste kildene til lovtolkning irrelevante sier nok dessverre mer om hvor lite relevante dine tolkninger er.

[Nuffern]

Det er også viktig å påpeke at pris ikke nødvendigvis har noen sammenheng med kvalitet. Det kan like gjerne bety at produktet har mer funksjonalitet. Å si at en Canon Pixma MP540 skal holde mindre enn f.eks. en MP980, til mange ganger høyere pris, blir derfor i mine øyne feil. Derimot skal man forvente at en langt dyrere HP OfficeJet skal holde lengre. Dette fordi de er laget for hardere bruk. Her vil prisforskjellen kunne brukes som argument for at produktet skal holde lenger enn en standardskriver.

Endret 2. februar 2009 av Nuffern

[Isbilen]

Det tror jeg heller ikke noen ville sagt, men det kan hende det hadde blitt diskusjoner av at noen hevdet likhet for loven mellom en løp-og-kjøp-skriver til 2-3 hundrelapper og en kvalitetsprinter til flerfoldige tusenlapper.

[TEE]

Dersom man bruker pris som eneste argument vil man ligge tynt an

 

I de sakene jeg har behandlet med skrivere (har ikke lenger saksbehandling som en del av jobben), har det alltid vært en totalvurdering i de sakene hvor jeg har avslått reklamasjoner med grunnen at produktet ikke har en forventet levetid som vesentlig overstiger 2 år. Jeg har f.eks. alltid lagt mer vekt på hva teknikerne jeg støtter meg til sier enn hva kunden betalte for produktet.