Hvor vanlig er det å ikke ha noen venner?

[Gjest Einstøingen89]

Jeg var da jeg gikk på barneskolen både et mobbeoffer for noen av guttene på skolen, da særlig i klassen, og jeg var en jente med mange venner. Jeg kunne være sammen både jenter og gutter, men særlig gutter i begynnelsen av barneskolen. Jeg fikk en absolutt bestevenn og var sammen med denne kjempeofte. Jeg fikk også mange jentevenner etter hvert og var sammen med folk så ofte jeg bare kunne. Vi hadde det gøy og minnene gnager i meg. Det er så forferdelig trist å tenke på at det skulle ende sånn! Da jeg begynte i 7.klasse, forandret alle i klassen seg, og ingen var lenger til å kjenne igjen. Plutselig var jeg alene og hadde nesten ingenting å gjøre på fritiden. For ikke å snakke om ungdomsskolen: da fikk alle seg nye venner, mens jeg ble sittende alene i alle friminuttene og hadde ingen nære venner å kunne stole på og finne på ting med, eller veldig sjeldent i såfall, kanskje noen få helger i løpet av et år. Uansett: fra å være BÅDE et mobbeoffer og en "populær" fritidsvenn, gikk jeg til å ikke ha noen nære venner eller venner i det hele tatt som jeg var stadig med, bare av og til. Sånn er det den dag i dag også: jeg studerer nå, men har ikke en eneste venn å finne på ting med. Jeg er , bør det nevnes, svært lojal og morsom, så det er ikke direkte min oppførsel og væremåte som gjør at jeg er venneløs. Jeg liker også å snakke med nye folk jeg møter og kan le og tulle sammen med dem. Problemet er vel at jeg er så fryktelig redd for å bli avvist, så jeg tør ikke ta noe særlig initiativ. I tillegg føler jeg at alle andre har venner fra før, og at jeg bare blir overflødig. Da sitter jeg heller hjemme og jobber med mitt! Av denne grunn føler jeg ikke livet har så mye mening lenger og sliter med depresjon som følge av at ingen ser ut til å bry seg.

 

Er det noen her som har noen lignende erfaringer eller kommentarer?

[ole_marius]

jeg har noen lignende erfaringer ja!

 

jeg var et mobbeoffer fra 1-8 klassen og hadde generelt ingen venner i min klasse men i parallellklassene, en dag tok en venn av meg med på et møte i speideren og det har forandret mitt liv, er nå blitt mer voksen av års medlemskap og har nå en leder posisjon i en egen liten gruppe og er med ungdomsrepresentant fra min kommune, dette har medført bedre selvtillit, jeg tør å ta i, men dog så er det ingen i min klasse på 2 året ved videregående som jeg er interessert å bli kjent med. og igjen blir det folk i parallellklassen som jeg er blitt venner med.

 

det du trenger er et lignende håndsrekning, prøv å finne ut om noen i klassen din driver med sport, kanskje noen av jentene spiller håndball, om så e kan du bli med på treningen slik at du blir kjent med folkene der og da har du en fellesinteresse med noen i klassen som igjen betyr at du kan skaffe deg en liten vennegjeng

[Bear^]

Kjenner meg godt igjen i det du sier og slet med akkurat det samme. Mobbet i 9 år, veldig få venner, veldig lite sosialt liv etc. Sliter litt med det i dag og men ikke fult så mye.

 

Eneste rådet jeg kan gi til deg er at du er nødt til å hoppe i dette med å ta kontakt med andre. Jeg skal være den første til å skrive under på hvor tungt det er og ikke minst vanskelig men det er ingen mirakelkur på dette.

 

Det å stole på andre vet jeg er vanskelig, har fremdeles vanskelig med å stole på andre og det ender med at jeg maser hull i hodet på vennene mine om møtetidspunkt. Har blitt avist for mange ganger så jeg stoler fremdeles ikke fult på alle men jeg jobber med det.

 

Lykke til, håper ting ordner seg for deg

[Erik den Raude]

Veit ikke hvor vanlig det er, jeg har jo ingen å diskutere det med.

[Mademoiselle]

Veit ikke hvor vanlig det er, jeg har jo ingen å diskutere det med.

Du kan jo diskutere det her, da! Selv aner jeg ikke hvor vanlig det er, men det er nok mange som ikke tør å innrømme at de har et snaut nettverk. Det er nok flere enn man tror! Man tror alle er så sinnsykt vellykkede, men det er nok ikke sant..

[Isbilen]

Du har nok en sosial fobi eller noe i den duren som du kunne hatt nytte av behandling for (tenker i første rekke på psykolog). Men du kan begynne å tenke på at du faktisk har lov og anledning til å ta kontakt med folk, og at ingen synes det er rart at du gjør det. Synes du ikke at det er hyggelig når folk vil snakke med deg? Det synes alle andre også. Redd for ikke å bli likt er det ingen grunn til å være. Ingen kan like alle.

Endret 20. januar 2009 av Isbilen

[Bear^]

Det er sant Isbilen, men psykisk knekk er veldig veldig vanskelig å komme over og har man først en angst for å ta kontakt blir det fort en slik "neste gang" metodikk, man skyver det fremfor seg og utsetter gang på gang på gang det man vet man må gjøre. Det er sinnsvakt tungt faktisk og man er bare nødt til å jumpe i det.

 

Hadde de problemene da jeg startet i ny jobb som resepsjonist ved et Rica Hotel og der er det obligatorisk å ta kontakt med folk. Selv i jobbsammenheng ble det problematisk men det har vært en meget god trening for meg og nå sliter jeg minimalt med problemet, noe jeg er glad for.

 

Hva som er normalt med vennenettverk tør jeg ikke å si, mange priser seg med å ha et enormt nettverk men de treffer mesteparten skjeldent og er mer på et "god dag" nivå enn vennskap. Så vil ikke tenkt for mye på at man har et lite nettverk, får man venner vil jeg heller mer fokusert å holde på dem enn å samle flere trofeér.

[notalive]

Jeg har lignende erfaringer, men det startet hos meg først på videregående. Det er fire år siden nå, og har et ekstremt lite sosialt nettverk.

 

Har ikke gjort stort for å forandre det, da. Men får se til sommeren.

 

Det har vært mye ensomhet, men fikk meg kjæreste for omtrent et år siden, så fra da har alt gått bedre og bedre.

 

Og jeg er ganske sikker på at det kommer til å gå bedre for deg også. Du må kanskje vise litt mer initiativ selv, men det skjer nok før du aner det.

[Gjest Guest_gjest_*]

Trådstarter: Det samme skjedde med meg. Selv om jeg aldri har vært typisk mobbeoffer med briller og rart hår... ser på meg selv som morsom og være sammen med, men tør aldri ta initiativ til å finne på noe med ell åpne meg/bli ordentlig kjent med noen. Har i dag mange som jeg "kjenner", men svært få venner. Mennesker man møter har allerede et nettverk, og man føler sge overflødig som du sier. Man er redd for å bli avvist. Jeg husker fra da jeg ble utstøtt at de gamle vennene mine hatet at jeg "fortsatt trodde jeg var venn med de" Og har aldri siden det turt å kalle noen for en venn, eller å åpne meg. Mange vil nok oppfatte dette som negativt og ønsker derfor heller ikke å bli venn med meg. Men har heldigvis noen venner som ejg tar gått vare på

[datageni]

.

Endret 18. februar 2015 av datageni

[Gjest Anon21]

Samme greia her.

 

Synes det ikke nytter og prøve engang og få nye venner.

Nå er jeg ekstra deppa-.

[Zeph]

Denne tråden var feilpostet og er blitt flyttet til riktig kategori.

[okjatakk]

Problemet er vel at de fleste får nye venner gjennom de vennene de allerede har. Derfor er det vanskelig å få nye venner om man ikke har noen fra før.

[Qtecman]

Har vært igjennom det samme og har nå blitt 36 og lever nå kun for å jobbe.

 

Null venner, null sosialt liv, hater min ex-familie, hater legen min som kun vil pushe Zoloft og annet dritt som

jeg bare blir feit av uten at det hjelper på antall venner.

Mob`en min ringer bare når det må jobbes overtid og meldinger som måtte

komme har avsendere med 4 siffer.

 

Hvorfor jeg gidder? tja si det.

[Lionel_Luthor]

Jeg vil ikke si det er normalt og ikke ha noen venner, de fleste har jo noen..

Jeg har vært så heldig at jeg ikke har blitt mobbet og har en ett bra nettverk rundt meg, så kan ikke helt sette meg inn i situasjonen. Men kommer allikavel med noe få tips:

 

Begynne på kampsport, styrketrening, speideren, skytterlag eller noe som helst annet som du i det minste finner litt interessant.. God måte og bli kjent med nye folk.

 

Begynn å følge med på fotball og begynn å gå på fotball pubber og se kamper.

 

Føler du deg litt små feit og misfornøyd med kroppen, begynn og jogg eller gå på gymmen. Jeg har mye lettere for og ta kontakt med noen, til og med når det kommer til det og finne seg en ny kompis, vist jeg føler meg litt vell med kroppen min.

 

Bedehuset, kan si hva man vil om religioner og religiøse, men det er utrolig lett og bli kjent med mange nye folk vist man joiner noe slikt. Du trenger ikke være religiøs for og besøke noe slikt..

[brutal_mann]

Det re betydelig mer vanlig enn hva vi i vår perfekte verdens rikeste land og herregud så kul bil stort hus svær tv med fire millioner kanaler og verdens feiteste pc land gidder å innrømme. Det som er den største reelle utfordringen er at det ikke skjer en dritt uten at en bestemmer seg for å ta et tak selv. Noe som da er en utfordring når en er brent i filler på det sosiale fra før. Jeg _tror_ det hjelper å innse at ingen av de vellykkede folkene rundt deg er noe spesielt mer vellykkede enn deg selv. Så er det bare å hoppe uti det og finne ut hva en lykkes med og fortsette med det en lykkes med. Mao, alle kan _noe_! Det kan bare være jævlig mas å finne ut hva som gjør at en føler seg på topp.

 

Hva poenget mitt er? Jo, at omen kjenner suksess på en arena, så er det mye lettere å fungere sosialt og få seg venner.

[Gjest Gjest_Deprimert]

Kjenner meg absolutt igjen. Jeg hadde en bred vennekrets i begge kjønn gjennom barneskolen, dog bare to av dem var ekstra gode venner. På ungdomsskolen hørte jeg aldri fra noen av dem bortsett fra de to nevnte, og jeg snakker daglig med dem fortsatt den dag i dag heldigvis. Skylder spesielt en av dem mye for å holde på meg. Jeg var heldig som fikk han i klassen min på ungdomsskolen også.

 

Over nyttår i niende skulket jeg skolen oftere og oftere på grunn av en stigende depresjon, som jeg fortsatt sliter med. Nå går jeg VG1 som attenåring og holder på å droppe ut igjen fordi jeg sliter med frykt for å bli avvist, som deg trådstarter, og får ingen gode nye venner.

[Ohhmyyyy]

For meg, høres det ikke vanlig ut i det hele tatt.

[QBab]

Ta en kikk i sjekketråden. I kid you not, det er ikke bare sjekking som diskuteres der, men også generell sosialiesring. Om du går dypt i faget er det mye godt selvutviklingsstoff som sirkelurer i miljøet også.

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopi...;#entry12905099

Spør foreksempel i tråden om noen kan gi deg en bokliste på gode selvutviklingsbøker som kan passe for jenter evt. begge kjønn.

 

Kan foreksempel nevne "The power of now". Du kommer ikke akkurat til å få flere venner av den, men den vil øke livskvaliteten din og bygge en god grunnmur for å starte å bli kjent med folk.

 

[Erik den Raude]

Men det må da gå an å sosialisere uten alt oppstyret og den interne terminologien? Føler det hele blir tilgjort og falskt. Hvordan sosialiserte folk uten denne bruksanvisningen som dukker opp i alle tråder lik denne?