Vurderer å droppe ut av skolen - spiseforstyrrelser(?)

[Gjest Guest_jente17_*]

Hei,

 

Kort oppsummert har jeg siden 1. året på videregående gradvis utviklet spiseforstyrrelser. Nå i ettertid ser jeg det er noe som har ligget der lenge, helt siden jeg var lita jente. I løpet av den siste måneden har jeg vært hos psykolog(ikke frivillig), åpnet meg litt, og han fikk meg til å innse en masse ting.

 

I tillegg har den siste uka gått ganske bra; klarte meg 4 dager ved å spise og holde det inne(ny rekord siden, hvem vet hvor lenge siden?) Jeg var stolt, glad, og motivert til å kanskje klare dette. Men så fikk jeg en skikkelig smell. Mulig det kom av en samtale med moren min, eller kommentaren fra ei venninnde, eller skammen jeg følte dagen før da jeg svimte foran hele klassen, eller angsten som slo til da jeg skjønnte hvor mye jeg faktisk hadde spist de siste 4 dagene. I alle fall sa det "klikk", og med ett var alt som det hadde vært, bare værre.

 

Dette jeg velger å kalle rene helvete har pågått i 3 dager nå. Alt går i sirkel. På kvelden får jeg angstanfall, spiser, spyr, gråter, og alt føles håpløst. På dagen er jeg sliten, deppa men holder maska på. Tanker går gjennom hodet og jeg er redd for meg selv, rett og slett.

 

Men mest av alt vil jeg bare slippe alt jeg har i hendene og gjemme meg. Eller dra hjem til familien som ikke er den den var før lengre. Den familien jeg har lurt trill rundt, som jeg har skreket til, skjellt ut, den som er splittet pga meg(?).. (mamma flyttet fra pappa i starten av dette skoleåret, noe som ikke har hjulpet på noe).

 

Jeg føler ikke jeg har mer og gi på skolen, karakterene har gått fra 5 til 3 og klarer ikke gi noe i gymmen(noe som ødelegger det meste da jeg går 2. året idrett). Føler meg mislykket. Karakterer er noe jeg bryr meg ganske mye om, men nå vil jeg bare gi det opp. Jeg orker ikke gå den linja lengre. Men hva kan jeg gjøre? Jeg føler ikke jeg klarer på å bytte linje for så og starte 1. året på ei anna linje. Aller helst vil jeg bare droppe ut av alt som heter skole. Men hva vil skje da? Vil jeg ha noe framtid?

 

 

Så..

 

Noen som vet hva som vil skje om jeg dropper ut av skolen?

Vil jeg ha noen muligheter senere i livet uten fullført skolegang?

Eller er det andre muligheter?

 

 

Noen som kan hjelpe meg...?

[Svenni212000]

Droppe ut av skolen er ikke løsningen, tro meg. Jeg droppet selv ut av videregående grunnet depresjoner, og fikk enda mer å bry meg på noen år senere i livet.

 

Jeg vil anbefale du benytter deg av hjelpeapparatet som er tilgjengelig for deg og at du er åpen og ærlig mot dem. For å si det svært enkelt; snikk-snakk og turer rundt grøten vil ikke gjøre noe skade på dem, men kan og vil komme som et smell på deg selv. Du lurer altså ingen andre enn deg selv. Det å snakke med en psykolog er heller ikke flaut eller farligt. Faktisk synes jeg ordet psykolog er diskriminerende, han er en doktor som alle andre doktorer. Noen spesialiserer seg på hjerte og kar, mens noen spesialiserer seg på menneskets følelser og tanker.

 

Jeg kan anbefale du tar et fri år og benytter denne anledningen til å få så mye hjelp som mulig. Husk å legge alle kortene på bordet, det er den eneste måten du kan få hjelp på. Deretter kan du vurdere å ta dine studier på en folkehøgskole. På denne måten vil du komme vekk fra familiens mas og tjas, samt at du vil kunne starte helt på nytt med ny plass og blanke ark.

Du må nok belage deg på at du nå må ta opp et lite lån. Men å ha en liten gjeld og arbeid, er bedre enn å være gjeldsfri og leve på sosial stønad.

[The North Sea]

Hei,

 

Kort oppsummert har jeg siden 1. året på videregående gradvis utviklet spiseforstyrrelser. Nå i ettertid ser jeg det er noe som har ligget der lenge, helt siden jeg var lita jente. I løpet av den siste måneden har jeg vært hos psykolog(ikke frivillig), åpnet meg litt, og han fikk meg til å innse en masse ting.

 

I tillegg har den siste uka gått ganske bra; klarte meg 4 dager ved å spise og holde det inne(ny rekord siden, hvem vet hvor lenge siden?) Jeg var stolt, glad, og motivert til å kanskje klare dette. Men så fikk jeg en skikkelig smell. Mulig det kom av en samtale med moren min, eller kommentaren fra ei venninnde, eller skammen jeg følte dagen før da jeg svimte foran hele klassen, eller angsten som slo til da jeg skjønnte hvor mye jeg faktisk hadde spist de siste 4 dagene. I alle fall sa det "klikk", og med ett var alt som det hadde vært, bare værre.

 

Dette jeg velger å kalle rene helvete har pågått i 3 dager nå. Alt går i sirkel. På kvelden får jeg angstanfall, spiser, spyr, gråter, og alt føles håpløst. På dagen er jeg sliten, deppa men holder maska på. Tanker går gjennom hodet og jeg er redd for meg selv, rett og slett.

 

Men mest av alt vil jeg bare slippe alt jeg har i hendene og gjemme meg. Eller dra hjem til familien som ikke er den den var før lengre. Den familien jeg har lurt trill rundt, som jeg har skreket til, skjellt ut, den som er splittet pga meg(?).. (mamma flyttet fra pappa i starten av dette skoleåret, noe som ikke har hjulpet på noe).

 

Jeg føler ikke jeg har mer og gi på skolen, karakterene har gått fra 5 til 3 og klarer ikke gi noe i gymmen(noe som ødelegger det meste da jeg går 2. året idrett). Føler meg mislykket. Karakterer er noe jeg bryr meg ganske mye om, men nå vil jeg bare gi det opp. Jeg orker ikke gå den linja lengre. Men hva kan jeg gjøre? Jeg føler ikke jeg klarer på å bytte linje for så og starte 1. året på ei anna linje. Aller helst vil jeg bare droppe ut av alt som heter skole. Men hva vil skje da? Vil jeg ha noe framtid?

 

 

Så..

 

Noen som vet hva som vil skje om jeg dropper ut av skolen?

Vil jeg ha noen muligheter senere i livet uten fullført skolegang?

Eller er det andre muligheter?

 

 

Noen som kan hjelpe meg...?

 

Mye kommer helt an på hva du selv ønsker. Ønsker du å realisere dine ønsker om fremtiden eller ønsker du å havne som trygdet? Det at du tar opp problemet ditt her på forumet beviser én viktig ting om deg selv; du ønsker hjelp, egentlig. Det er veldig bra, fordi det beviser igjen at du ikke har gitt opp, du ser muliheter.

 

Jeg vil anbefalle deg å ikke slutte på vidregående skole, fordi det har ingen hensikt. Hensikten med å gå på skolen er å lære, samt å forbrede seg på livet senere med utdanningsmuligheter osv... De aller fleste ender ikke opp som noe uten en utdannelse. Men som sagt valget er ditt når det gjelder skolen.

 

Når det gjelder spiseforstyrrelsen din som du nevner, så høres det ut som det er anorexia du muligens har tendenser til (jeg er ingne psykiater, og stiller heller ingen psykiatrisk diagnose). Du bør tenke possitivt, ja det er sikkert lett for meg å si bare det, men det finnes alltid utganger, forskjellige utganger, ikke kun én. En kan ikke bestemme selv om man ønsker å utvikle en spiseforstyrrelse, det er noe som utvikler seg ubevisst. Så dermed så blir det på en måte veldig feil om du skal føle en veldig skyld for at famileien ikke er slik den var før. Du gjør det så enormt mye vanskligere for deg selv om du tenker på den måten. Så om du prøver å fokusere bort fra det så vil det nok hjelpe deg mye. En person med en spiseforstyrrelse vil ofte føle skam, men mye av den skammen er helt ubegrunna og holder seg ikke til realiteten.

 

Prøv å ta imot den hjelpen du kan få, og prøv å oppsøk hjelp. Vær snill og ikke vent med det. Jo fortere du får behandling, jo større muligheter er det å bli 100% frisk, fordi det er det du veldig sansynlig innerst inn ønsker deg.

 

Styrken ligger i å bli frisk, fordi det krever lite energi for å bli syk, mens det krever mye energi for å bli frisk. Det er der styrken ligger.

 

Legger ved en link om den muligens kan være av interesse:

Her er linken

[Gjest Guest_jente17_*]

Takk for svarene.

 

Dere fikk meg til å tenke.. Og tanken på å slutte skolen er ikke like nerme nå. Jeg vil ikke leve på trygd, ha lån eller risikere å sitte igjen uten noe ordentlig jobb. Får bare bite tennene sammen og komme meg gjennom 1 og et halvt år til.

 

Det som plager meg er at jeg vet dette ikke er bra for meg. Jeg merker det jo på kroppen, humøret, livsgnisten, alt.. Likevel er jeg ikke sterk nok til å søke hjelp; som du sier United5555- det krver mye energi. Alt for mye til hva jeg orker på nå. Men er utrolig redd for å bli tvangsinnlagt da jeg har blitt truet med det flere ganger. Er alt for mange som vet hva jeg driver med; familie, venner, de jeg bor med, klassekamerater, helsevesen.. Har liksom ingenting å gjemme meg bak lengre.

 

Var hos helsesøster i dag, etter å ha lurt meg unna x-antall timer siden november. Hu sa de var bekymret, og at hu hadde fått inn flere venner/samboere av meg som ikke visste hva de skulle gjøre(enda mer skam). Føler at alle er mot meg. Alle kritiserer, maser, kjefter, bryr seg _for_ mye, noe som gjør ting tusen ganger verre (denne dagen har vært den værste jeg har hatt på lenge). Vil aller helst være i fred, selv om jeg egentlig vil at alt bare skal stoppe.

 

Som om kroppen er delt i to; den ene vil ha hjelp og komme seg ut av helvete. Den andre roper at jeg ikke kan stoppe, at jeg ikke kan være svak og gi meg nå, at jeg kan lure dem enda en gang.

 

Blir forvirra og redd.

[GLN]

Vis ikke problemene har sluttet så kan du jo ta et friår, å ta deg skikkelig sammen. Å droppe ut midt i vg1 er ikke bra i det hele tatt, for da må du evt gå vg1 om igjen når du er mye eldre. Men fullfører du et år, så står du fritt til å ta et pauseår, for du går videre på vg2. Vis skolen er et hinder, og vanskelig for deg med spiseforstyrrelser.

 

Men jeg tror tvert imot skolen er bra for deg. Da har du et mål for dagen. Få heller hjelp av helsesøster/psyokolog.

 

Du lurer bare deg selv. Kjemp for den siden som sier at du skal komme ut av helvettet.

Endret 22. januar 2009 av Pirja

[Gjest Guest_jente17_*]

Vis ikke problemene har sluttet så kan du jo ta et friår, å ta deg skikkelig sammen. Å droppe ut midt i vg1 er ikke bra i det hele tatt, for da må du evt gå vg1 om igjen når du er mye eldre. Men fullfører du et år, så står du fritt til å ta et pauseår, for du går videre på vg2. Vis skolen er et hinder, og vanskelig for deg med spiseforstyrrelser.

 

Men jeg tror tvert imot skolen er bra for deg. Da har du et mål for dagen. Få heller hjelp av helsesøster/psyokolog.

 

Du lurer bare deg selv. Kjemp for den siden som sier at du skal komme ut av helvettet.

 

 

Går 2. året, ikke 1. Men forsåvidt, dumt å droppe ut midt i ett år uansett.. Det vet jeg jo. Men det er når det føles som om jeg ikke har noe valg, at alt går i mot. Jeg føler rett og slett jeg dummer meg ut av å være på skolen. Men som sagt; skal bite tennene sammen og fullføre. Hvertfall prøve.

[Jann - Ove]

Ring ROS. http://nettros.no De kan det de holder på med, og DU styrer samtalen. Det hjelper mye bare å bli hørt. De hjalp meg litt på vei.

[The North Sea]

Vis ikke problemene har sluttet så kan du jo ta et friår, å ta deg skikkelig sammen. Å droppe ut midt i vg1 er ikke bra i det hele tatt, for da må du evt gå vg1 om igjen når du er mye eldre. Men fullfører du et år, så står du fritt til å ta et pauseår, for du går videre på vg2. Vis skolen er et hinder, og vanskelig for deg med spiseforstyrrelser.

 

Men jeg tror tvert imot skolen er bra for deg. Da har du et mål for dagen. Få heller hjelp av helsesøster/psyokolog.

 

Du lurer bare deg selv. Kjemp for den siden som sier at du skal komme ut av helvettet.

 

 

Går 2. året, ikke 1. Men forsåvidt, dumt å droppe ut midt i ett år uansett.. Det vet jeg jo. Men det er når det føles som om jeg ikke har noe valg, at alt går i mot. Jeg føler rett og slett jeg dummer meg ut av å være på skolen. Men som sagt; skal bite tennene sammen og fullføre. Hvertfall prøve.

 

Slik som du ordlegger deg så høres det veldig mye ut som om du har anorexia.

 

At du føler at du dummer deg ut av å være på skolen er bare noe DU tror, men du vet ikke, du kan ikke være sikker, fordi du er ikke de andre. Så prøv å tenke konstruktivt, det hjelper deg ingenting å tenke "nedlatende" om deg selv, tvert imot! Du er ikke svakere enn de andre, på noen som helst måte. Går ikke du på idrettslinja på vgs? Krevde ikke det litt å komme inn på den linja? Du har ikke kun én mulighet, men du har mange muligheter, men du ser dem bare ikke så klart, enda. Husker du de karakterene du fikke da du ikke hadde utviklet denne spiseforstyrrelsen? De var ganske bra de, ikke sant? Du har potensial i bøtter og spann, du må bare finne dem igjen under alt rotet. Du må rydde plass til de konstruktive og possitive tankene. Jeg kan tippe at du hadde det mye bede før spiseforstyrrelsen din kom inn i livet ditt på en ordentlig måte, du var mer lykkelig da? Jeg tror det, og vet du hva, du spiste da, du var mer lykkelig og du spiste! Nå er du ikke noe spesielt lykkelig, og du ser nesten kun mørkt på ting, samt at du ikke spiser. Ser du sammenhengen?

 

Et mennseke er bygd slik at det finner nesten alltid styrke til ting i situasjoner som krever styrke, både fysisk og mentlat. Du må finne din styrke, fordi den er der et eller annet sted. Den styrken bør du finne raskest mulig, fordi svært få kan gå ut av en spiseforstyrrelse alene, det er lettere å gå sammen med noen på veien ut av den mørke hulen.

 

Konklusjonen er som følger; søk hjelp, det er ingen ting galt i det, tvert imot. Det er mye smartere. Om du gjør det så kan du få oppleve alle dine innerte drømmer sansynligvis, det er mye større sjansje for det. Du ser at det er en del som er bekymret for deg, altså det er vel ikke noe å føle seg dum over det, er det vel?

 

Søk hjelp nå, og få noen til å følge deg ut av helvete og inn i mulighetenes verden, fordi den fins den. Sammen står man sterkere, men som sagt valget er ditt. Håper du velger riktig og søker hjelp. Vær klar over konsekvensene om du ikke søker hjelp.

 

Jeg vil du skal lese denne artikkelen: Her.

Endret 24. januar 2009 av United5555