Finnes kjærlighet eller er det bare instinkter?

[thai-mat]

Hvordan eliminasjon av egoet kan fjerne kilde til sorg, men ikke lyykke.

[MasterOfColours]

Kjærlighet er ikke instinkt overhodet.

Man gjør alt man gjør innen kjærlighet bevisst over hva som vil skje med oss selv.

Det er halvt egoistisk, halvt kjærlig. Men instinkt? Nei.

[Raijin]

Ah, ok.

 

Der er du inne på noe buskmann,

 

Kan man føle lykke uten å føle sorg ved å eliminere egoet?

 

Jeg kobler elimineringen av egoet til det å leve i nuet. Har du lest The Power of Now?

 

Jeg har ikke, men dette blir noe lignende. Har du noen gang vært i en sånn state, hvor du er fullstendig oppslukt av nuet. Du tenker ikke, du vurderer ikke det som skjer, du handler og du legger merke til alt som skjer akkurat nå.

 

Man er så fokusert på hva man vil akkurat nå at ingenting kan røre deg. You're untouchable!

Dog, dette gir deg ikke lykke, direkte. Man vurderer ikke om noe er positivt eller negativt. Man bare er.

 

Men, denne følelsen er så intens! Den er så Awesome! Og akkurat det, gir meg lykke. Det er en så fantastisk følelse at når jeg stopper opp for å vurdere den, så blir jeg overveldet av positivitet. Fordi følelsen er så awesome føler jeg også positivitet eller begeistring bygge seg opp inni meg mens jeg opplever denne følelsen

[MasterOfColours]

Jeg digger tankegangen din, Raijin.

Positiv og inspirerende! Rent fantastisk.

[Raijin]

Aw, thanks Master. Det gjør meg glad

 

Og seff digger jeg signaturen din!

Den er Legen...wait for it...and I hope you're not lactose-intolerant 'cause the second half of that word is...dary!

[MasterOfColours]

Aw, thanks Master. Det gjør meg glad

 

Og seff digger jeg signaturen din!

Den er Legen...wait for it...and I hope you're not lactose-intolerant 'cause the second half of that word is...dary!

YES, YES, YES.

*Self five*

[thai-mat]

Kjærlighet er ikke instinkt overhodet.

Man gjør alt man gjør innen kjærlighet bevisst over hva som vil skje med oss selv.

Det er halvt egoistisk, halvt kjærlig. Men instinkt? Nei.

 

Hm, tror kanskje du overvurderer vår frie vilje litt. En mor (eller far for den saks skyld) vil jeg tro er programmert til å instinktivt elske barnet sitt. For eksempel.

[MasterOfColours]

Kjærlighet er ikke instinkt overhodet.

Man gjør alt man gjør innen kjærlighet bevisst over hva som vil skje med oss selv.

Det er halvt egoistisk, halvt kjærlig. Men instinkt? Nei.

 

Hm, tror kanskje du overvurderer vår frie vilje litt. En mor (eller far for den saks skyld) vil jeg tro er programmert til å instinktivt elske barnet sitt. For eksempel.

Det er jeg selvfølgelig enig i.

Men når det gjelder f.eks. to sytten-åringer, vil jeg ikke si det er instinkt.

Man vet jo selv at man vil at hvis man sier "Jeg elsker deg" så skal

den andre også si det. Det er bevisst, derfor ikke instinkt.

 

Mens kjærlighet fra mor/far til barn er nok mer instinkt.

[thai-mat]

Man vet jo selv at man vil at hvis man sier "Jeg elsker deg" så skal

den andre også si det. Det er bevisst, derfor ikke instinkt.

 

Hva man sier og hva man gjør, kan være to vidt forskjellige ting. Du velger hva du sier (i hvert fall til en viss grad), men du velger ikke hvem eller hva du elsker i like stor grad.

[brutal_mann]

Det er jeg selvfølgelig enig i.

Men når det gjelder f.eks. to sytten-åringer, vil jeg ikke si det er instinkt.

Man vet jo selv at man vil at hvis man sier "Jeg elsker deg" så skal

den andre også si det. Det er bevisst, derfor ikke instinkt.

 

Mens kjærlighet fra mor/far til barn er nok mer instinkt.

Ord er verdiløse, handlinger betyr alt. Kjemi er et festlig fag når det anvendes på den kjemiske prosessen mennekset tross alt er.

[MasterOfColours]

Det er jeg selvfølgelig enig i.

Men når det gjelder f.eks. to sytten-åringer, vil jeg ikke si det er instinkt.

Man vet jo selv at man vil at hvis man sier "Jeg elsker deg" så skal

den andre også si det. Det er bevisst, derfor ikke instinkt.

 

Mens kjærlighet fra mor/far til barn er nok mer instinkt.

Ord er verdiløse, handlinger betyr alt. Kjemi er et festlig fag når det anvendes på den kjemiske prosessen mennekset tross alt er.

Ah, brutal_mann, slik du fascinerer meg

[thai-mat]

Jeg kobler elimineringen av egoet til det å leve i nuet. Har du lest The Power of Now?

 

Jeg har ikke, men dette blir noe lignende. Har du noen gang vært i en sånn state, hvor du er fullstendig oppslukt av nuet. Du tenker ikke, du vurderer ikke det som skjer, du handler og du legger merke til alt som skjer akkurat nå.

 

Man er så fokusert på hva man vil akkurat nå at ingenting kan røre deg. You're untouchable!

Dog, dette gir deg ikke lykke, direkte. Man vurderer ikke om noe er positivt eller negativt. Man bare er.

 

Men, denne følelsen er så intens! Den er så Awesome! Og akkurat det, gir meg lykke. Det er en så fantastisk følelse at når jeg stopper opp for å vurdere den, så blir jeg overveldet av positivitet. Fordi følelsen er så awesome føler jeg også positivitet eller begeistring bygge seg opp inni meg mens jeg opplever denne følelsen

 

Har ikke lest den, nei. Joda, awesomeness er bra, men jeg forstår fortsatt ikke hvordan eliminasjon av nuet vil fjerne evnen til å føle sorg, mens lykke fortsatt vil være oppnåelig.

[Titanic]

Jeg tenker: Spiller det egentlig noen rolle? Kjærlighet er en flott følelse/forhold uansett om det bygger på kjemi, instinkt eller noe helt annet som vi enda ikke vet noe om.

 

 

For et verdifullt bidrag til vitenskapen. Skal vi bare si "har det noe å si, da?" til utforskning av fagfelt vi ikke ser umiddelbar nytte i?

[MasterOfColours]

Hvis vi analyserer kjærlighet for nøye, vil det ikke være en fornøyelse lenger.

Det vil ikke være morsomt å være forelsket. Ikke kile i magen, gjøre det rød eller glad.

Overanalysering av kjærlighet gjør det mindre spennende, derfor ikke noen opplevelse.

 

Kjærlighet blir kjedelig.

Enden av menneskeheten? Nei.

Men kjedelig kjærlighet er et kjedelig liv.

[thai-mat]

Hvis vi analyserer kjærlighet for nøye, vil det ikke være en fornøyelse lenger.

Det vil ikke være morsomt å være forelsket. Ikke kile i magen, gjøre det rød eller glad.

Overanalysering av kjærlighet gjør det mindre spennende, derfor ikke noen opplevelse.

 

Kjærlighet blir kjedelig.

Enden av menneskeheten? Nei.

Men kjedelig kjærlighet er et kjedelig liv.

 

Det er jeg ikke enig i. Knowledge is fun!

[MasterOfColours]

Hvis vi analyserer kjærlighet for nøye, vil det ikke være en fornøyelse lenger.

Det vil ikke være morsomt å være forelsket. Ikke kile i magen, gjøre det rød eller glad.

Overanalysering av kjærlighet gjør det mindre spennende, derfor ikke noen opplevelse.

 

Kjærlighet blir kjedelig.

Enden av menneskeheten? Nei.

Men kjedelig kjærlighet er et kjedelig liv.

 

Det er jeg ikke enig i. Knowledge is fun!

Knowledge er utrolig phun!

Men å vite hvorfor vi elsker og hva dét kommer av, er ikke noe morsomt for meg.

I iz liiving dis tred

[fargoth]

Å være glad i noen innebærer blant annet en quale. Årsaken til at det er slik er ganske enkelt en konsekvens av hva jeg er. Dette kan ikke vurderes etisk.

 

Mine handlinger derimot kan (feilaktig) bedømmes som egoistiske, med bakgrunn i at jeg søker en positiv quale som respons på alt jeg gjør. Men jeg kan gi en presang til en tilfeldig person X uten at det kan dømmes som en egoistisk handling. Hvorfor jeg ville gjøre dette er fordi jeg har muligheten til å resonere meg frem til at tilfeldig person X vil føle den samme gleden som jeg ville gjort om jeg fikk en slik presang. Det resonnementet kan reduseres til en erkjennelse som står fritt for enhver form for quale. Og i det jeg gjør det kan jeg glede så mange personer jeg vil uten at det har noe motiv ut over erkjennelsen jeg bygger handlingen på.

 

Hva ved det å være mennesker gjør det å være glad til noe med egen kvalitet som må ses utenfor alt annet ?

 

De fysiologiske årsakene til at jeg føler følelser ligger utenfor min vilje og kontroll. Det vil følgelig være meningsløst å skulle bedømme en slik iboende menneskelig egenskap ut fra et etisk perspektiv.

 

Hvis du gir bort en gave, oppnår du glede i form av gavemidlhet dette er en kvalitet du kjenner til som et gode, det er flere andre aspekter ved å gi bort som gjør deg glad. Jeg kan ikke se at du har rett i dine utalelser her. Det virker på meg som du setter en nødvendighet for at vi er beviste alle resultater av handlingen, som blir drøyt og uten basis.

Det er ikke gitt at man vil måtte føle noe som helst i det man gir fra seg en gave. Hvis man ganske enkelt gjentar prosessen med å gi gaver til tilfeldig forbispaserende over lang tid, slik at det blir en "tradisjonell handling" som Max Weber ville sagt det, kan man dele ut gaver i hytt og gevær uten noen følelsesmessig tilknytning. Motivet kan være erkjennelsen jeg beskrev over. Endret 28. februar 2009 av fargoth

[fargoth]

Forøvrig går jeg fortsatt med en følelse av at de i denne tråden som enda mener at alle handlinger utføres med bakgrunn i egoisme, ikke har lest nok av Joel Feinbergs tanker rundt emnet. Ellers er det bare å ta en kikk på kritikken av psykologisk egoisme.

Endret 28. februar 2009 av fargoth

[Melisma]

Tja, jeg er fortsatt ikke overbevist etter å ha prøvd så godt jeg kan å lese linken din Fargoth. Du har vel ikke tilfeldigvis noen norske linker? Er så mange engleske fremmedord jeg ikke skjønner bæret av.

 

Men har jeg feil inntrykk om jeg tror at Joel Feinberg mener at man ikke kan si at man gjør en gjerning for egoistiske grunner, fordi motivet er å hjelpe andre igjen? Og derfor så er egen vinning en konsekvens av dette motivet?

Endret 28. februar 2009 av Melisma

[pekaman77]

De fysiologiske årsakene til at jeg føler følelser ligger utenfor min vilje og kontroll. Det vil følgelig være meningsløst å skulle bedømme en slik iboende menneskelig egenskap ut fra et etisk perspektiv.

 

Det samme gjelder handlinger osv. meningen ligger jo i at vi lager regler som fører til en "good" væremåte/holdning.

 

Det er ikke gitt at man vil måtte føle noe som helst i det man gir fra seg en gave. Hvis man ganske enkelt gjentar prosessen med å gi gaver til tilfeldig forbispaserende over lang tid, slik at det blir en "tradisjonell handling" som Max Weber ville sagt det, kan man dele ut gaver i hytt og gevær uten noen følelsesmessig tilknytning. Motivet kan være erkjennelsen jeg beskrev over.

 

Om hjernen fungerer sånn nogenlunde godt tror jeg vi alltid vil ha reaksjoner til våre handlinger, om man lager det til en vane å gi bort har man vel fortsatt ideen i hodet at man bedriver et handlingsmønster og man er vel fortsat klar over dette mønsterets kvaliteter på et eller annet nivå.

 

Forøvrig går jeg fortsatt med en følelse av at de i denne tråden som enda mener at alle handlinger utføres med bakgrunn i egoisme, ikke har lest nok av Joel Feinbergs tanker rundt emnet. Ellers er det bare å ta en kikk på kritikken av psykologisk egoisme.

 

Takk for linker, egoisme ideen bruker jeg selv bare som et alternativ i forklaringsmodeler for hjernens system.

 

Alle aksjoner kan kalles egoistiske siden du alltid i teorien kan finne et egoistisk mål, spørsmålet er om dette faktisk er systemet hjernen bygger på eller om det er noe utover dette eller et helt annet.

 

Uanset er det ikke noe galt i å promotere ideen da den viser oss måter å forstå verden på som er litt underrepresentert. Jeg er ganske lei av folk som har idiotiske ideer om hvem som bør verdsettes og hvorfor.

Det kan ikke motsies at alt du gjør har en betydning for deg selv, noe som folk ofte glemmer.