Finnes kjærlighet eller er det bare instinkter?

[Erik den Raude]

Hvorvidt kjærlighet finnes eller ikke har ikke noe med årsaken til dets eventuelle eksistens. Men kjærlighet eksisterer, det er det allerede et konsensus om, og følelsen kjærlighet eksisterer totalt uavhengig av om dens årsak kan beskrives eller ikke.

 

Kjærlighet er en følelse, og og ikke en handling. (Selv om man kan utføre handlinger som konsekvens av qualen kjærlighet.) Kjærlighet i seg selv er derfor heller ikke et instinkt, da et instinkt er et ulært låst atferdsmønster og kjærlighet ikke er en atferd.

 

Uselvisk kjærlighet tror jeg ikke finnes, det er gjerne en bakomliggende (egoistisk) årsak rundt alle handlinger (hvorvidt disse er bevisste eller ei avhenger av situasjon og omstendigheter). Selv en mors kjærlighet for sitt barn er kun for å beskytte avkom og dermed sikre arvelinja.

Er en mors kjærlighet for sitt barn, et instinkt drevet av qualien kjærlighet, beskrevet innen evolusjonær biologi som en funksjon som fremmer overlevelse av eget avkom, derimot noe egoistisk? Jeg mener det blir feil å bedømme menneskelig adferd og mentale prosesser etisk i denne sammenhengen. Hvorvidt det er egoistisk er i høyeste grad relativt.

 

Javel, jeg mener motsatt. Dypt nede i det ubevisste er det bare funksjoner, som du sier. Man velger jo ikke kjærlighet eller forelskelse aktivt, heller.

 

At følelsene på subjektivt nivå gjerne kan virke helhjertet romantiske og altruistiske er jeg dog med på.

[Syv]

Jeg har samme holdning og erfaringer rundt dette som Ascubal: jeg er langt ifra rik og var også et typisk mobbeoffer, likevel har jeg hatt flere kjærester og også samboer. Jeg er langt ifra noen prototyp på den "perfekte" karrieremann, men jeg har en personlighet jeg nesten daglig får skryt for.

 

Angående emnet, vil jeg si at kjærlighet "bare" eksisterer i menneskesinnet på samme måte som jeg mener de forskjellige religionenes guder eksisterer i menneskesinnet. Det føles veldig konkret og ekte for de som opplever det, men for alle andre er det bare et abstrakt begrep.

 

Det er ikke instinkt, det er psykologi!

 

 

Det er helheten ja. Er verden bare atomer (og andre mindre byggesteiner)? Ja, i bunn og grunn - men ut fra enkeltdelene oppstår en helhet som for oss får ekstrem betydning.

 

Helheten er noe mer enn summen av enkeltdelene. "Kjærlighet" er et menneskeskapt begrep utfra reell erfaring. Samtidig virker begrepet selvoppfyllende ved at det ekstreme fokus på ideen kjærlighet i større grad blir til virkelighet for flere gjennom kulturell lærdom. Vi lærer hvordan vi skal oppføre oss; vi lærer forelskelse.

 

Du kan ikke trekke menneskeskapte begreper (som er et bilde på summen av enkeltdelene, eller et bilde på vår bevissthet der og da som forelsket) bort fra menneskenaturen. Kjærlighet er kjærlighet uavhengig av om det i bunn og grunn er kjemi/instinkt. Det blir i såfall en del av definisjonen.

 

Mennesket skaper sin mening/helhet/virkelighet utifra et bredt sanseregister + vil jeg tro, i stor grad lærte tanker. Du/det er ikke noe mindre virkelig av den grunn, du/det er.

[Dunsay]

Veldig enig med deg der, Syv, men jeg tror ikke forelskelse og kjærlighet er noe vi må lære. Selv uten kulturen vi har i dag ville folk forelsket seg, dog antagelig i litt mer "basale" former enn i dag. Det vi lærer er godtatte handlingsmønstre. Vi baserer våre bevisste reaksjoner på disse handlingsmønstrene, men underbevisste psykologiske faktorer har også svært mye å si.

 

Hadde alt vært instinkt, ville vi alle ha reagert likt på forelskelse, men vi ser jo at det er forskjell på folk! Noen blir overdrevent sjenerte og innesluttede, mens andre blir utagerende og viser ingen tegn til sjenanse av å dumme seg ut eller liknende i forsøket på å vise seg fram for sin utvalgte.

[Syv]

Sier meg enig, Dunsay.

 

[edit] Dog var poenget her at mennesket til en viss grad selv skaper forståelsen (og naturligvis handligsrammene) om kjærlighet. Det fins fra naturens side, men mennesket virker også tilbake på naturen i sin skapen av mening. Den romantiske kjærligheten feks fins etter sigende ikke i alle kulturerer, ei gjør målet om monogami.

Endret 12. januar 2009 av Syv

[kanonkent]

Jeg har samme holdning og erfaringer rundt dette som Ascubal: jeg er langt ifra rik og var også et typisk mobbeoffer, likevel har jeg hatt flere kjærester og også samboer. Jeg er langt ifra noen prototyp på den "perfekte" karrieremann, men jeg har en personlighet jeg nesten daglig får skryt for.

 

Angående emnet, vil jeg si at kjærlighet "bare" eksisterer i menneskesinnet på samme måte som jeg mener de forskjellige religionenes guder eksisterer i menneskesinnet. Det føles veldig konkret og ekte for de som opplever det, men for alle andre er det bare et abstrakt begrep.

 

Det er ikke instinkt, det er psykologi!

 

 

Jeg likte dette svaret jeg. Og som KimS sa så flott også, spiller det noen rolle? Å føle kjærlighet, enten det er en følelse skapt i ditt eget sinn, eller om det er en del av naturen å føle kjærlighet, så er det like fullt en herlig følelse

[Erik den Raude]

Det må gå an å ha en mening uten å få religiøse argumenter som "la noe være hellig da".

 

Jeg synes selvsagt kjærlighet er digg, og vil egentlig ikke reduksjonere det, men det er noe som jeg føler kastet etter meg til tider.. Kunne en bare bestemt hvem man likte.

[brutal_mann]

Skal en være ærlig så må jeg si at Dunsay har svart best så langt :9 Men jeg klarer ikke å la være å legge til min egen brutalitet i det hele. Fordi alt koker ned til at kjærlighet i bunn og grunn er noe som kan kontrolleres. Dvs at når vi har kommet så langt at vi forstår de kjemiske reaksjonene som følelser er basert på, så kan vi lage medikamenter for å gi oss, eller for å unngå, en hvilken som helst sinnsstemning. Det er virkelig verdt Nobel prisen i det meste!

[Melisma]

Når du sier "ut av instinkt" tenker jeg på at man "elsker" noen i den hensikt å få barn med dem og føre menneskerasen videre.

 

Men det fins jo dem som ikke vil ha barn, men likevel sier de elsker noen. Så hva har du å si om disse?

 

Da tenker jeg som så at de som ikke vil ha barn gjør det også ut av egoistiske grunner, på lik linje som de som får barn.. om du skjønner. Og at de elsker noen er også utifra egen velvære, altså det å være nær noen, trygghet, ikke være ensom osv..

 

Jeg mener kjærlighet fins, det er kanskje noe av det som skiller oss fra dyrene. At vi ikke bare handler ut fra instinkt. (skal sies at jeg mener mennesker også er dyr, bare en slags overlegen rase. I tillegg er det blitt bevist at elefanter får kjærlighetssorg om deres make dør)

 

En definisjon på kjærlighet kan jo være at man kan gå i døden for en annen person.

 

ja, det ligger noe i det du sier her ja, og psykologi spiller jo inn om man er dyr eller menneske, f.eks. et dyr som har blitt misbrukt og slått får nok psykiske skader om man kan si det slik akkurat som et menneske.

 

At jeg ville gått i døden for en i familien hadde vært fordi jeg selv ikke klarte å leve uten de, savnet osv. Savnet etter å få oppfylt de egoistiske behovene jeg fikk fra min mor eller far.. Igjen må jeg peke på at mennesket er helt og holdent egoistisk i alt vi gjør. Det samme prinsippet gjelder også elefanten som mister sin make, mener nå jeg da. Uten at jeg skal kalle meg David Attenborough..

 

 

Men ja, jeg har den tro at vi alle går hver dag, hvert minutt og tenker beviss/ubevisst i alle slags situasjoner "meg meg meg meg meg, hvordan affekterer dette meg? Hva har jeg og vinne/tape på dette?"

[Callisto Star]

Skal en være ærlig så må jeg si at Dunsay har svart best så langt :9 Men jeg klarer ikke å la være å legge til min egen brutalitet i det hele. Fordi alt koker ned til at kjærlighet i bunn og grunn er noe som kan kontrolleres. Dvs at når vi har kommet så langt at vi forstår de kjemiske reaksjonene som følelser er basert på, så kan vi lage medikamenter for å gi oss, eller for å unngå, en hvilken som helst sinnsstemning. Det er virkelig verdt Nobel prisen i det meste!

Det hadde nok blitt misbrukt hardt

[Melisma]

Men ja, jeg har den tro at vi alle går hver dag, hvert minutt og tenker beviss/ubevisst i alle slags situasjoner "meg meg meg meg meg, hvordan affekterer dette meg? Hva har jeg og vinne/tape på dette?"

 

 

Den som tier, samtykker Kjærlighet er bare svada! Det er ikke kjæresten, kona, venner man tenker på aller aller først, det er en selv. Uansett hvor mye man prøver å være uegoistisk, så går det bare ikke.

[Ascubal]

Uansett hvor mye man prøver å være uegoistisk, så går det bare ikke.

 

Det varierer fra person til person. Jeg har f.eks satt meg selv i en posisjon for noen andres del uten at jeg har hatt noen som helst å vinne i det.

[Melisma]

Jeg har ikke hørt om en eneste situasjon som ikke er egoistisk i bunn og grunn. Vi gjør ting utifra egen vinning, alltid. Det er jeg overbevist om.. Det er umulig å gjøre noe uten at man får en eller annen vinning ut fra det. Mener nå jeg da..

Endret 13. januar 2009 av Melisma

[brutal_mann]

Jeg har ikke hørt om en eneste situasjon som ikke er egoistisk i bunn og grunn. Vi gjør ting utifra egen vinning, alltid. Det er jeg overbevist om.. Det er umulig å gjøre noe uten at man får en eller annen vinning ut fra det. Mener nå jeg da..

Jo, det er det, men ingen gidder å gjøre disse tingene.

[Melisma]

Ja, som f.eks å legge en tusenlapp på bakken, gå derfra og la en annen plukke den opp. Enten vil man score poeng hos han der oppe, eller så gjør man det bare ikke fordi man ikke tjener noe på det selv.

[Ascubal]

Hvorfor gir man en hundrelapp til hjelpeorganisasjoner etc? Er det for og vinne noe selv? Nei, det tror jeg ikke.. Man gjør det for at man ønsker at noen andre skal få det litt bedre. Det eneste man får tilbake som kan defineres som vinning er at man sitter igjen med en god følelse. Og den vil jeg ikke karaktisere som egoistisk.

[fargoth]

Hvis jeg gir noen som skal dra langt av sted og som jeg aldri vil se igjen noen sinne en gave, som følge av at jeg jeg kan sette meg inn i deres situasjon og dermed forstå fult og helt hvilken glede det vil føre til hos den andre personen, hvordan er det egoistisk?

[Melisma]

Nå må dere ikke følge den typiske versjonen av "egoistisk" da, for det er nærmest blitt et skjellsord og har en negativ mening i de fleste tilfeller. Med egoistisk i dette til fellet, så snakker jeg om egen vinning. Postitiv og negativ.

 

Om man gir vekk til veldedighet så er det for å føle at man liksom har "gjort sitt" eller bidratt til verden, og ja man gir vekk penger for å få en god følelse, andre gir bort for å kunne skryte av at de hvert år gir vekk så, så mye slik at andre skal anse dem som snille, noen gir bort fordi de føler empati eller sympati og vil derfor lette litt av denne følelsen inni seg.. Det er min hjemmelagde teori på det ihvertfall. Og det er selvsagt ingen bedre belønning enn å se at noen får det godt for noe jeg gjorde! "jeg betyr noe!"

[Melisma]

Jeg har ikke lenger den varme gode følelsen jeg hadde før når jeg tenkte på kjærlighet. Nå er det bare egoisme som står i huet på meg, og når venner sier "ååå jeg er så glad i deg" Ja da hører jeg noe helt annet egentlig.. Det har nesten motsatt effekt på meg enn den effekten de prøver og få fram.

[isprins]

Jeg leste ett eller anna sted at forelskelse er innen psykiatrien omtalt som en psykose med maniske trekk...

De gærne har det godt

[MasterOfColours]

Jeg tenker: Spiller det egentlig noen rolle? Kjærlighet er en flott følelse/forhold uansett om det bygger på kjemi, instinkt eller noe helt annet som vi enda ikke vet noe om.

 

 

Støttes!

Dobbelt.