Forelsket i opptatt jente, noen gang gå over?

[Gjest Deprimert og alene]

Heisann

 

Det har seg sånn at jeg har vært forelsket i samme jente i ca 1år nå.. Det hele begynte med utseende (Utrolig pen) og utviklet seg til at jeg faktisk bare digget personligheten hennes og..

 

Dagen vi møttes (kjent henne en stund) ble jeg forelsket, og hun var singel så jeg ville prøve..

 

Månedene gikk og jeg hadde fått enormt god kontakt med henne, men desverre som de fleste sliter med.. Jeg kom på "BFF" stadiet, noe mer skulle visst ikke skje..

 

 

Ett halvt år har gått, hun har fått seg type og jeg.. Ja jeg, sitter her alene og stirrer på henne -.-

 

 

Jeg har prøvd meg på andre jenter, uten suksess.. Det er alltid henne det dreier seg om..

 

Hva kan være lurt å gjøre?

 

Tips?

 

 

 

Hilsen fortvilet gutt (16)

[wûst]

Vis henne at du er bedre enn ham.

[Znoken]

Er det et stabilt forhold hun er i, så bør du ligge unna....Hva er vitsen med og ødelegge for andre.....

[Nostalgisk]

at hun har kjæreste er ingen hindring, det er bare en utfordring.

vis henne at du er et mer lurt valg enn den andre gjøken. enten at du er kulere, mer vakker eller får en bedre karriere enn den forrige flammen.

 

ellers så kan du bare la henne få seile sin egen sjø og finne en annen.

[Gjest Deprimert og alene]

Problemet er at forholdet har vart i ca. 7-8 mnd'er, og at de personene det gjelder er faktisk en kompis (God venn) og dama er en god venn og..

 

Så, ødelegge, det skjer ikke..

 

Vil bare begynne på nytt egentlig.. Føles som jeg aldri blir forelsket igjen -.-

[wûst]

Aiai, ville ikke prøvd meg hvis hun er sammen med en god venn av deg. Du får vel bare glemme henne og fortsette jakten.

[Znoken]

Herregud da....du er kun 16 år gutt....Neste uke så er du sikkert forelsket i noen andre...Følelsen av at du aldri vil bli foresket igjen er helt sikkert borte om 1 uke eller 2....tro meg....

[LarZen]

Du er 16år og hun er vel rundt samme alder så da går jeg utifra hun ikke er gift... Kjør på! Du lever kun 1 gang (sies det...) så ta action så du slipper å gå å lure i flere år på om det kunne bli noe.

 

Men vær klar over at det vennskapet du har med henne mest sannsynlig ikke vil bli det samme etter du forteller henne hva du føler.

 

EDIT: Ah...det er dama til en kompis. Da er det helt andre spille regler dessverre...

Endret 11. januar 2009 av _LarZen_

[Gjest Deprimert og alene]

Visst du leser hva jeg har skrevet, så har jeg vært forelsket i henne i ett år.. Hun gir bare ikke glipp.. -.-

[Kleivis]

Man prøver seg ikke på dama til en kompis.

[wûst]

Altså, du ofrer ikke en god venn til fordel for ei kjerrig?!

[Venerable]

Jeg var forelsket i ei i 3-4 år. Ble mer og mer glad i hun for hver dag som gikk. Fordi jeg hele tiden var rundt henne. I løpet av det tredje året så jeg mindre og mindre til henne. Og da klarte jeg å gi mer og mer slipp på følelsene. Til slutt fikk jeg høre fra en kompis hadde han hadde ligget med henne.

 

Jeg ble ikke sint, eller irritert eller noe slikt. Syns egentlig bare det var kjekt for dem. Men da forsvant plutselig alle de siste følelsene som var igjen. Veldig greit.

 

Så for noen er det ikke alltid like lett å bli kvitt slikt.

Endret 11. januar 2009 av Venerable

[Gjest Deprimert og alene]

Nei, jeg ofrer ikke vennskapet for henne..

 

Men, ja.. Det tar vel bare ekstra lang tid for meg

[Blåbær]

Livet har mye annet å tilby enn bare fitte, fokuser på det.

[doedskvad]

Livet har mye annet å tilby enn bare fitte, fokuser på det.

 

Fordi sex er digg.

[Blåbær]

Er en vesensforskjell mellom å han en hvilket som helst kjæreste og en spesiell kjæreste. Han har tydeligvis ikke klart å bli forelsket i andre damer, så derfor burde han fokusere på andre ting slik at kommer over den ene han har vært forelsket i. Noe mer du lurer på?

Endret 11. januar 2009 av Blåbær

[wûst]

Så det der beviser at han ikke setter ting foran fitte? Jeg kan si at sjokolade er digg, men det betyr ikke at jeg tar det i stedet for et eple.

[doedskvad]

Selvmotsigelse (blåbær).

[Dunsay]

Har litt av samme problemet, dog kanskje litt dypere.

 

Ei jente som flytta til samme sted og begynte i samme klasse i 10, kjærester etter under ei uke. Ca en måned sammen, jeg hadde vært forelska før, men dette var WAY mer! Hu var først utro før hun ble sammen med en typisk "bad boy" som behandla henne dårlig, kom til meg for trøst etter han ditcha henne. Ble sammen igjen omtrent da jeg flytta i forbindelse med skole, avstanden ødela forholdet. Hun gikk tilbake til han som mishandla henne, gikk fra han og gikk rett i armene på neste åpenbare drittsekk.

 

3 år på videregående, inn og ut av flere forhold i mellomtiden, men aldri noe i nærheten av samme følelsene som jeg hadde for henne. Hadde kontakt litt nå og da, hun sleit veldig med angst og jeg er en hun alltid har kunnet stole på som støtte. Like før nyttår på mitt VK2 ble hun lagt inn på akuttpsykiatrisk avdeling og tok mye mer kontakt med meg, prata om alt og ble veldig fort mye bedre! Følelsene blussa opp hos henne og begge to la ut i det vide og brede om hvor perfekte vi var for hverandre og hvordan vi alltid kom til å være der for hverandre.

 

04.04.08 (4+4=8, lett å huske) forlova vi oss, og stort sett alle rundt oss mente det verken var feil eller for tidlig. Vi hadde tross alt laaang fartstid sammen på godt og vondt, og kjærligheten blomstret med våren og forsommeren mellom to som virkelig forsto og stolte på hverandre! En mildt sagt herlig tid!

 

Sent i august ble vi godt kjent med en fyr og vi ble god venn med han begge to. Han hadde nylig brutt opp med en samboer han hadde bodd sammen med i 5-6 år som styrte ham veldig, hun nekta han å være med venner og påsto han ikke hadde noen, hun skulle styre og flørte rundt med alle andre mens han fikk kjeft om han såvidt prata med ei annen jente.

 

Jeg begynte å jobbe et par uker før skolen begynte (hun går om igjen vgs, fem år på etterskudd pga psykiske problemer), så "gjengen" var mye samlet uten meg til jeg kom hjem utpå ettermiddagen. Ikke noe problem for meg, selvsagt må hun få lov til å henge med venner!

 

Skolen begynte og ukene gikk. Mot midten av september begynte jeg å lukte at noe var gærent, hun virka deprimert hjemme med meg og strålte som ei sol rundt ham. Vi krangla mye om det, hun påsto jeg satte bånd på henne selv om jeg aldri nekta henne å være med venner overhodet! Jeg var trist og sjalu fordi hun nesten aldri brukte tid på oss, og ville da at vi skulle ha det moro sammen.

 

Siste uka i september, på dagen ei uke før vi hadde vært 6 måneder forlovet, fikk jeg beste klemmen og beste kysset jeg noengang har fått før jeg gikk på jobb. Hun fortalte hvor høyt hun elsket meg og holdt meg leeenge før hun slapp meg. Dagen gikk og jeg gleda meg til å komme hjem! Men... Jeg kommer inn døra til fullt hus, hun og de fleste i "gjengen" hadde tatt seg fri fra skolen den fredagen og sett film sammen. Ettermiddagen og kvelden planlegges med fest og moro, men først skulle de være på hybelen til ei i "gjengen" og typen/samboeren hennes. Den er knøttliten og såvidt plass til de to som alt bor der, så jeg ble ikke med. Rydda, vaska og ordna på leiligheten vår istedet!

 

Da jeg var ferdig og ringte for å høre hva som skjedde og når vi skulle begynne, ble hun paff og spurte: "skulle ikke du være hjemme i kveld, da?"

Jeg svarte da i en god tone, så ingen grunn til å krangle om hun bare hadde misforstått hva jeg mente: "bare en stund, jeg sa jo jeg ville være med når vi skulle ut."

"Oki, da kommer vi og henter deg nå, vi!" svarte hun, men jeg syntes hun hørtes falskt begeistra ut.

 

Vi kom oss til der vi skulle feste og skulle tenne opp et bål. Dessverre var veden tørr, så han jeg nevnte før og samboeren til hun de var på hybel til tidligere reiste til bensinstasjonen for å kjøpe tennveske. Da legger jeg merke til det: min kjære forlovede som var blid og glad da vi kom dit "sluknet" da han reiste.

 

En lang prat om at jeg ble ødelagt av hvordan hun holdt på og mye kjefting og grining seinere glefser hun: "da fungerer det ikke, da! Bare dra!"

 

Jeg ringte mora mi og fikk henne til å hente meg, sov der den natta. Hun hadde hatt samme type utbrudd før, ofte i forbindelse med angstanfall, men angret seg alltid oppriktig etterpå. Trodde det var samme greia nå, men begynte å bli ganske sliten etter hele september-styret. Men nei, morgenen etter får jeg en sjokkert telefon fra min eks-svigermor og hun spør hvordan det har seg at dattera hennes forteller at hun hadde fått seg ny type kvelden før.... Ooog det er det jeg husker fra den dagen...

 

Dagen etter henta jeg sakene mine i svime, hun hadde leiligheten full av folk og skulle visstnok feste igjen. Hun prøvde å prate med meg, men jeg orka verken å høre eller se på henne. Var i sjokk og helt knust. Så ikke på henne, prøvde å ikke høre etter hva hun sa. Bare gjøre det jeg kom for og stikke. Resten av den dagen er også bare tåke.

 

Dagen etter det fikk jeg nok en melding, da hadde tydeligvis kameraten min flytta inn hos henne. Ukene etter = tåke. Jeg sto opp, spiste frokost, dro på jobb, dro hjem igjen, la meg og sov, middag og la meg igjen... Nesten så man kan si: sov, jobba, sov, jobba...

 

Men slik holdt jeg ikke lenge, er nå sykmeldt på andre måned.

 

Det verste med alt er egentlig hvordan HUN har det nå. Angsten som hun så godt som var kvitt før vi ble kjent med han er tilbake for fullt og han klarer ikke håndtere anfallene hennes. Hun har heller ingen respekt for ham og har flere ganger stukket av med bilen hans, hun har ikke lappen. Leiligheten ser bomba ut 24/7, er full av dyr og hun storrøyker inne, mot å nesten ha slutta og bare røyka to-tre røyk daglig ute mens hun var sammen med meg. I romjula fikk jeg melding av han som lurte på hvorfor hun sa hun tenkte på meg hele tiden, og spurte om vi holdt på med noe bak ryggen hans...

 

Jeg forstår ikke hvorfor hun gjorde det, har prata mye med henne om det og hun sier hun ikke forstår det selv heller. Skammer seg veldig og har ekstremt dårlig samvittighet osv. Om hun hadde kunnet endre på én ting som var skjedd, hadde hun valgt å aldri ha møtt han. Likevel klarer hun visst ikke å gjøre noe med det.

 

Hun har alltid vært veldig ærlig om følelsene sine, og når moren hennes som hun har et fantastisk godt forhold til sier akkurat det samme som hun sier selv, har jeg ingen grunn til å tro noe annet.

 

Med tanke på alt som har skjedd tenker jeg egentlig mest på å flytte vekk og komme meg videre! Jeg føler meg veldig klar for det og er overbevist om at jeg skal klare å fokusere på en ny forelskelse når den måtte dukke opp. I mellomtiden er det tungt og jævlig å bare gå hjemme, men jeg klarer ikke å gjøre den jobben jeg skal og da sitter jeg igjen uten spesielt mange alternativer...

 

Beklager veldig den svært lange historien, men jeg prøver å få satt litt perspektiv på ting. Jeg er overbevist om at du har veldig sterke følelser for den jenta og har stor forsåelse for hvordan det kan være. Dersom du klarer å bestemme deg for at du er klar for å gå videre (ja, det er faktisk mulig), klarer du å forelske deg på nytt selv om du fremdeles har sterke følelser for den andre jenta. Det er bare et spørsmål om vilje og å klare å plassere fokus på det som er, ikke det som var!

 

Jeg vet ting løser seg med tiden, men kan nok ikke si noe om hvor lang tid det vil ta. Det gjelder å være optimistisk, da løser ting seg raskere!

 

Lykke til, til oss begge!

[Raven_Heart]

Bare et lite spørsmål...

 

Er du forelsket i henne eller i tanken på hva du tror det kunne ha blitt?

 

Og like viktig, hvor mye opptar det av hverdagen din?

Tenker du på henne hver dag og vever vakre fantasibilder om hva som kunne ha blitt så blir du sannsynligvis sittende fast i flere år, men hvis du flytter fokus over på andre ting og kan slå sprekker i idealbildet og sammenligne alle andre minst mulig med henne så vil det gå over etter hvert.

Og tro meg, det finnes andre som er minst like gode, men for å finne dem må du slippe taket i det du har først.