Bestemor på 87 år "visner bort"

[paaskehare]

Hei

 

Jeg har vokst opp med min mormor som nærmeste nabo og barnevakt, og for meg har hun alltid vært gammel, men liksom ikke blitt eldre. Noen som kjenner seg igjen? Bestemor er bestemor, og hun skal være gammel.

 

Men i de siste årene har hun visnet mer og mer bort. Hun hører og ser svært dårlig, og er ikke spesielt god til bens lenger. Før hørte hun på radio nesten hele dagen og virket fornøyd med tilværelsen. Hun har fått påvist sukkersyke og har etterhvert begynt å få små drypp (?) pga dette, noe som ender med at hun ikke finner toalettet i sitt eget, bittelille hus og generelt sett surrer mye.

 

Nå hører hun nesten aldri på radio lenger, og ser ikke ut til å sette like mye pris på selskapet hun har i undulaten vår som flyttet opp til henne i fjor. Hun får daglig besøk av hjemmepleier og en av døtrene sine, som alle bor i gangavstand, men virker likevel utrolig ensom og deprimert.

 

Det er vel kanskje nå i år (2008 og frem til nå) at det har utviklet seg til å bli enda verre. Jeg pleier å besøke henne når jeg er hjemme i feriene (jeg studerer i Trondheim, og det er omtrent 8 timers bilkjøring hjemmefra), og jeg synes det er helt forferdelig å se at hun blir litt verre for hver gang. Da jeg og brødrene mine besøkte henne i jula satt hun og gråt, og fortsette bare å gråte da vi snakket med henne. Vi fikk muntret henne opp etterhvert, men jeg tror brødrene mine syntes det er like absurd og trist som meg at det faktisk er vi som må sitte og trøste bestemoren vår, når hun har vært som en ekstramamma for oss alle.

 

Jeg besøke henne hver dag nå, mens jeg er hjemme, men gruer meg litt for hver gang, fordi jeg vet at hun blir så lei seg når jeg må gå igjen. Vi har søkt om plass på gamlehjem for henne, men det er ikke noe ledig ennå, og jeg vet egentlig ikke helt om det er så mye bedre for henne. Det blir jo godt å vite at det er noen som passer på henne, så vi slipper å tenke på at hun kanskje har falt igjen, og ikke kommer opp osv.

 

Så nå sitter jeg altså og gruer meg til å gå opp til henne, for jeg vet at hun kommer til å fortvile over at jeg snart skal dra opp til Trondheim for å studere igjen, i tillegg til at hun kanskje ikke husker hvem jeg er, eller hvem som er moren min. I løpet av et besøk går samtalen nesten alltid inn på at hun ikke klarer noenting selv, og at hun har dårlig samvittighet for at hun ikke kan hente drikke og kaker, eller lage middag for meg, enda jeg sier at jeg ikke trenger noen av delene.

 

Jeg får jo dårlig samvittighet for at jeg studerer så langt hjemmefra og er så sjeldent hjemme. Jeg skriver brev og kort til henne iblant, fordi jeg vet hvor mye hun setter så stor pris på det, men har allikevel dårlig samvittighet. Jeg vet at jeg ikke kan være hjemme pga henne, men det går likevel innpå meg.

 

Hvordan muntrer man opp en deprimert og ensom bestemor? Er det noen som har erfaring med dette, eller med besteforeldre med aldersdiabetes?

[Gjest Slettet-XHLacM]

At folk blir eldre er bare noe man må leve med. Har selv gamle i familien som jeg har sett utvikle seg på denne måten og som man ikke kan forvente svar av når man prater. Det er bare slik det er, og det er lite man kan gjøre.

[Alinoe]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg tror dessverre ikke det er så mye mer du kan gjøre, det høres jo ut som om du gjør en god innsats.

[Stupedama]

Mormoren min døde for halvannet år siden. Vi har gjort så mye morsomt sammen, men hun var dårlig i mange år før hun døde. Til slutt var hun helt surrete, husket ingenting og kunne vel nesten ikke prate engang. Det jeg husker best var når jeg var med hun på sykehuset og hun hadde brekt lårhalsen, og tok meg i hånda og sa "Æ vil ikkje dø".

Noe av det verste jeg har opplevd i hele mitt liv.

 

Jeg tror egentlig aldri at man kan finne ut hva som er best å gjøre. Folk blir gamle, og mange blir dessverre ensomme også.

Du virker jo som du bryr deg, og besøker henne, og jeg tror egentlig det er det eneste man kan gjøre. Min mormor ble alltid glad når vi mimret husker jeg. Hun glemte alt annet, men kunne bare sitte å snakke i timesvis om "gamledager".

[paaskehare]

At hun blir gammel er vel nesten ikke å komme bort fra, og jeg vet at hun uansett har hatt et godt liv med hele familien rundt seg.

 

Disse "dryppene" gjør at hun f.eks ikke visste hvor hun var på juleaften, og da var hun hos oss, som er nærmeste nabo. Dette plaget henne veldig i etterkant og hun virket veldig frustrert.

 

Men det er vel ikke stort jeg kan gjøre, som dere sier. Jeg gjør det jeg kan..

 

Men er det noen som har erfaring med eldre mennesker med diabetes? Er det normalt at de er litt fjerne noen dager?

[Nidaroo]

Det du paaskehare beskriver er som ord fra min egen munn. Min bestemor var også nabo av oss, og var som en bestemor skal være. Jeg var 8 år da min bestefar døde, og kan ikke hugse så mye fra han, med mindre noen mimrer litt om hendelser.

 

Hugser selv at hun var som en "kvikk" bestemor, og jeg var på besøk ofte og spilte spill og snakket. Det satte hun pris på. Og med tiden ble hun dårligere og dårligere, som du beskriver i tråden. Hun ga nærmest til slutt opp. Så det endte med at hun tok det tungt når vi dro hjem igjen. Måtte sitte å trøste, for er jo ensomt med tanke på hvordan det er å sitte dag ut og dag inn.

 

Så akkurat noe råd for dette er ikke godt å si. Man kan jo ikke gjøre noe mer enn å faktisk bare komme på besøk når man kan, og faktisk være et besøk til og med om man er i nærmeste familie. Det skal ikke være enkelt å bli gammel, skjønner jeg.

 

Du kan jo ringe henne iblant, også som du pleier å gjøre, sende henne kort. Et kort i hennes tilfelle er jo det beste, sånn at man har noe å se på i ettertid.

 

Min mormor ble alltid glad når vi mimret husker jeg. Hun glemte alt annet, men kunne bare sitte å snakke i timesvis om "gamledager".

Hehe, ikke sant. Det husker jeg selv fra bestemor. Prate om gamle dager var noe hun likte, og når munnen gikk varm, var det vanskelig å stoppe! ^^ Så var det noe jeg feks, spurte pappa om, så var det. Spør bestemor. Hun vet det..Heheh

[Genuine Genes]

Mennesker takler tid veldig dårlig. Det er noe jeg håper evolusjon vil gjøre bedre med årene.

 

At bestemoren din blir gammel og visner bort er et av livets uunngåelige realiteter. Selv har jeg tenkt å gjøre en slutt på det i god tid før jeg blir ubrukelig og en dødsdømt som bare bruker opp verdens ressurser.

[b-real]

Selv om det er tungt å besøke henne pga hun tar til gråten og alt er trist og fælt så la ikke det være en hindring, bruk den tiden dere har godt sammen og dra på besøk. Ensomhet blant eldre er en uhyggelig vanlig ting i dag og du kan kanskje i ettertid angre bittert og dyrt på at du ikke var mer sammen med henne.

 

Ellers så er faktisk "aldersdiabetes" en myte: http://www.diabetes.no/Aldersdiabetes+en+myte.9UFRrY2J.ips