Familieliv, skoleslit og den samme gamle suppa

[Gjest deadoralive]

Jeg kan starte med å fortelle hva dette dreier seg om , jeg har det altså slik fortiden at jeg ikke klarer å gjøre noe konstruktiv what so ever. Jeg stryker i mange fag på skolen, foreldrene mine har begynt å gi faen (de vet jeg kan gjøre det bra, men jeg ''gidder'' ikke i deres øyne). Jeg går mot mitt siste halvår på vgs, og jeg er så lei så lei, men jeg tror ikke det er bare det heller, jeg har en tendens til å bare skyve alt fra meg og utsette. Jeg orker ikke mer, jeg er så uffattelig lei, og jeg kan nesten ikke forestille meg noen som er så lei som meg som fortsatt går på vgs.

 

Jeg takler ikke å bo i dette huset mer, alt er bare psykisk påkjenning og jeg kjenner det tar kreftene ut av meg, hver kveld / morgen / ettermiddag, uansett når på døgnet egentlig får jeg kjeft for ikke å ha gjort ditten eller datten, jeg mener en 18 årig gutt burde ha litt friere tøyler enn å komme rett hjem etter skolen og gjøre leksene.

 

Jeg vet de vill meg vel og vil at jeg skal lykkes, og jeg vet innerst inne at problemet ligger hos meg selv, men jeg får ikke til å skjerpe meg. Jeg blir både lei meg og frustrert. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg til neste år.

 

Min psykiske tilstand synger på sitt siste vers og jeg vet at jeg burde legge inn et skikkelig gir dette siste halvåret av vgs for å få noen nogenlunde karakterer slik at jeg kanskje kan komme inn på noe annet en en kassajobb på rema 1000. Dagene mine går for det meste av rundt datamaskinen og jeg vet jeg burde ta fram noen bøker og jobbe, men jeg har ikke mer ork i meg. I 12år har jeg gått på skole (jada, jeg vet mange her har gått mye lengre,) og de tre siste årene har jeg slitt ræva av meg for å få et snitt over 4, og lykkes gjore jeg.

 

Nå ligger snittet mitt på + - 2, og jeg ser rett og slett ikke lyset i tunnelen. Har lenge vurdert å flytte, har startkapital til å få ordnet meg en skrøpelig hybel, men jeg må ordne meg en jobb for å opprettholde leie, og dette kombinert men skole kan bli tøft. Ikke at jeg gjør noe skolearbeid what so ever. Nada, niks. Jeg har ikke ork.

 

Min mor sier til meg at det er like vanskelig for deg som det er for de andre elevene på skolen, og det tviler jeg ikke på et sekund, men jeg undrer meg på om det er mange som er i samme bås som jeg er i, er det noen som har gravd seg ned i et hull av 2,1 ere på skolen og ikke ser noe håp for fremtiden.

 

Jeg er dypt fortvilet over meg selv og over hva det skal bli av meg, hvis noen har noen gode ord og komme med ville jeg vært dypt takknemlig. PS: dere som bare sier skjerp deg og begynn å jobb kan la være å komme med innlegg, jeg vil gjerne ha litt mer , hvis du har noe å gi meg

 

-doa.

[thorerkr]

Jeg er egentlig bare innom her for å se hva slags forum dette er (kanskje jeg liker det tenkte jeg), men dette synes jeg du fortjener litt oppmerksomhet på. Jeg tror imidlertid at mange vegrer seg for å skrive noe her, fordi det du beskriver er ganske komplisert, samt at vi ikke kjenner mer til situasjonen din.

 

Foreldre kjører seg ofte inn i ett spor, og når barnet deres er i tenårene kan sporvalget bli feil. Det høres kanskje ut som det har skjedd med dine foreldre. Samtidig (uten at jeg vet noe om hjemmesituasjonen din) bør du ikke klandre foreldrene dine. Det du trenger nå er noen som forstår hva du går gjennom og som bekrefter at det du går gjennom nå ikke er lett. Det er ikke sikkert foreldrene dine har forutsetninger for å skjønne dette. De vet ikke hvordan det er å være ung nå. Finnes det noen andre i nettverket ditt som du kan snakke med om dette, som forstår hva du mener, og som kan gi deg noen råd som hjelper deg til å holde ut det siste halvåret (6 måneder! Det ække lenge!)? Et søskenbarn, en lærer, en nabo?

 

Jeg jobber på en ungdomsinstitusjon. De eldste ungdommene som bor der har vi ofte hatt noen kamper med som er relatert til det du skriver. En stund etter de har flyttet fra oss kommer noen av dem på besøk og sier hvor mye de savner institusjonen (med alle krav og grenser den representerte for dem).

 

Generelt sagt er man er ganske fri som attenåring boende hos sine foreldre. Om ti-femten år har du kanskje billån, huslån, studielån, en jobb du er litt lei til tider, en familie som forventer at du er der osv. Januar er ingen lett måned...

 

Nå høres det ut som om det er mange andre som har kontrollen over DITT liv, og slik er det vel også? Det kan være passe frustrerende når man er 18 år. Om et halvt år mister de muligens denne kontrollen. Da må du selv ta kontrollen, og det skremmer deg kanskje litt?

 

På disse tidene pleie jeg å finne glede i små ting, som at dagene blir bittelittegrann lysere, sjokolade og vin etter at datteren vår har lagt seg, surfe på nettet etter reisemål, god mat osv. Kanskje du skal sette deg et mål som ikke har noenting med skole/jobb å gjøre, som er lystbetont, og som du kan dele med andre? En kompistur til USA i august f.eks? Det er utrolig viktig å ha noe morsomt å se fram til, det trenger alle mennesker.

 

Jeg garanterer også at du vil føle deg bedre hvis du bruker en time to kvelder i uka på å ta deg en løpetur. Selv om jeg ikke har gjort det på en stund selv...

 

Lykke til!