Deprimert kjæreste som ikke ønsker å leve

[Gjest Bekymretungmann]

Hei,

 

Jeg er en ung mann som har funnet livets store kjærlighet i min kjæreste. Hun er et helt fantastisk menneske som gir meg alt jeg noengang kunne drømt om og mere til i livet. Hun gløder av omsorg og medlidenhet og alle i hennes omgivelser er kjempeglad i henne. Alle liker hennes nervær. Men medaljen har en bakside. Da hun var 10 år ble hennes far drept i en trafikkulykke. Siden den gang har hun aldri helt klart å finne lykken og gleden igjen sier hun. De var en velstående familie og hennes mor jobbet hele tiden med å ta seg av familiens firma. Det ble til at min kjæreste i stor grad tok seg av hennes brødre, da moren aldri var hjemme. Den dag i dag gir hun ekstremt mye av seg selv til alle hele tiden. Hun setter alltid alle andre foran seg selv og kan godt stå på i timesvis om dagen med husarbeid og matlaging for at andre skal kunne ligge på sofaen og kose seg. Selv om hun smiler, ler og tar seg av alle hele tiden sier hun at hun egentlig ikke er lykkelig i det hele tatt. Det er som om hun tar på seg en maske og spiller et spill om å være den strålende damen, selv om det egentlig bare tærer på henne. Hun forsøkte å ta sitt eget liv for 2-3 år siden (det var før jeg traff henne) og etter det har livet hennes vært preget av en indre ulykkelighet som ikke ser ut til å slippe taket. Hun har i lengre tid gått til forskjellige psykologer, hatt forskjellige medisineringer (tidvis alt for sterke medisiner) og vært hos ørten forskjellige doktorer. Et annet moment er at hun er genierklært, og har en lidelse som gjør at hjernen jobber på høygir og at tankene farer avsted fortere enn hun klarer å håndtere dem, akkurat som om tankevirksomheten bare aksellerer og aksellererer uten at hun er i stand til å stoppe det. Hun lider derfor også av søvnløshet. Nå sier hun at hun ikke orker flere doktorer fordi de ikke klarer å hjelpe henne uansett.

 

Hun sier jeg er den største kjærligheten hun noen gang har følt og helt til for en drøy måned siden var hun 100% klar for å tilbringe resten av livet hennes sammen med meg. Jeg dro ut av landet i 3-4 uker og når jeg nå kommer tilbake forteller hun meg at hun ikke orker mer. Hun er trøtt av livet, helt tom som hun sier. Hun har ikke mere å gi. Hun er ikke lykkelig, jeg klarer ikke gjøre henne lykkelig selv om jeg er en kjærlig, snill og gladgutt som alle andre rundt meg liker veldig godt. Jeg er stadig positiv og prøver å oppmuntre henne men det er som å snakke til en vegg. Hun sier ingen er glad i henne, ingen trenger henne, og alle vil klare seg helt fint uten henne. ”Det vil være litt tøft i starten men så vil det gå over”. I går sa hun til meg at vi ikke kommer til å få familie og barn slik vi har snakket om lenge, og at jeg kommer til å finne et lykkelig liv med en annen kvinne.

 

For meg er det helt uaktuelt for jeg er brennsikker på at dette er kvinnen i mitt liv. Og uansett hvor mye jeg sier til henne at jeg elsker henne, og at alle andre rundt henne elsker henne, uansett hvor mange ganger jeg påpeker alle de gode tingene hun har i livet sitt (som jeg vet hun er glad i) så er det akkurat som at det ikke går inn. Hun virker helt overbevist om at hun ikke er verd noenting, at ingen er glad for at hun er til og at det eneste hun vil er å ikke leve mer. Nå om dagen tilbringer hun mye tid sammen med hennes mor, som alltid har vært og fortsatt er veldig kravstor av henne. Samtidig er hun håpløs på andre områder som plager min kjæreste. Det er ofte en krangel eller diskusjon mellom dem som er foranledning til at hun får svært dårlige dager. Det skal også små diskusjoner/uoveranstemmelser mellom meg og henne til for at hun blir lei seg i 2-3 dager. Hun sier ingen forstår henne, den eneste personen som noengang har klart å forstå, hennes far, døde for lenge siden.

 

Jeg er desperat for å hjelpe henne. Jeg vet hun har prøvd å ta livet sitt før så jeg vet at hun er i stand til det. Jeg er livredd for å miste henne fordi hun betyr så utrolig mye for meg, min familie og hennes familie. Hun er det beste mennesket i verden for oss, men likevel er hun så trøtt og sliten at hun ikke klarer å se det. Jeg vil henne så mye godt, jeg vil at hun skal være den lykkeligste kvinnen i verden for hun fortjener det virkelig. Men jeg trenger hjelp til å nå henne. Jeg trenger å vite hvordan jeg skal prate med henne for å få henne til å lytte og forstå, og ikke minst få henne til å stole på at det er sant det jeg sier om at alle faktisk er ufattelig glad i henne. For når jeg prater med henne så bare rister hun på hodet, helt oppgitt over hvor meningløst det jeg sier virker.

 

Takk for all hjelp og råd dere kan komme på og/eller henvisninger til hvor jeg kan få hjelp.

[WD40]

"Et annet moment er at hun er genierklært, og har en lidelse som gjør at hjernen jobber på høygir og at tankene farer avsted fortere enn hun klarer å håndtere dem"

 

Mer info om dette?

[Ascubal]

Av og til ser man tråder som dette, og så blir man glad, ikke pga din kjæres situasjon, men for at det finnes folk som trådstarter, som virkelig vil legge alt til rette for en person som fortjener det. Men hva du kan gjøre er jeg ikke sikker på..

 

Du kunne vel kanskje tatt en ringerunde, og fått hennes venner til å skrive et kort eller lignende hvor dem sier hvor mye hun betyr for dem, eller mange folk møter opp på en liten fest dedikert for henne. Om hun liker den slags da.

Av og til må man høre ting ifra andre også.

 

Hadde jeg vært så deprimert, så tror jeg at jeg hadde satt pris på at venner stilte opp for meg og lagde en fest eller skrev noen ord hver på et stort kort og ga til meg.

 

Ønsker dere all lykke til

[Skandinav]

"Et annet moment er at hun er genierklært, og har en lidelse som gjør at hjernen jobber på høygir og at tankene farer avsted fortere enn hun klarer å håndtere dem"

 

Mer info om dette?

 

Ja, dette lurer jeg også på. For meg høres det ut som at hun i perioder er manisk. En bør stille spørsmål om hun beveger seg innenfor bipolare lidelser, noe som ville være i samsvar med det senere dypere depresjonene. En bør også spørre seg om hun beveger seg innenfor ADHD/ADD.

Jeg stiller ikke en psykiatrisk diagnose nå, men siden hun har vært innom helsevesendet fra før, å ikke fått hjelp, hva kommer det av? Vil hun selv ikke medvirke til behandling/diagnostisering? Har klinikken hun henvendt seg til dårlig kompetanse? Kanskje hun allerede er diagnostisert men ikke har fortalt det for trådstarter?

Mine erfaringer fra det psykiatriske feltet får meg å tenke på at jeg har sett personer som kvinnen som beskrives flere ganger, særlig hos nysyke/debuterende personer. Dersom pasienten medvirker i diagnostiseringen, ender det ofte opp med en diagnose.

Fordi kvinnen som beskrives har hatt en trasig barndom/oppvekst er det veldig lett å tenke at hennes nåværende helsetilstand er reaktiv fra dette. Men det kan også være slik at oppvekten har vært en utløsende årsak til noe annet som har ligget latent. Det vill jo være i samsvar med at hun har følt seg forstått av sin far som eneste person, kanskje han også hadde en psykiatrisk lidelse?

 

Til Trådstarer:

Jeg har lest ditt innlegg flere ganger, setting for setting. Basert på det du beskriver vil jeg si at du er tøff som stiller opp. Dersom du kommer deg gjennom dette helskinnet er alt vel og bra, men det ser ikke lyst ut uten noen drastiske tiltak.

Hvis vi for et øyeblikk legger vekk min krisemaksimering å antar at det er en frisk ung kvinne vi snakker om, la vårs si at hun bare er godt utbrennt. Hvordan gå videre fra det. For det første må du bidra til at hun blir mer egoistisk, hun må begynne å tenke på seg selv. Hun må sette igang med energiøkonomisering, bestemme seg for hva hun vil bruke energi på, å legge vekk resten, det bør bare være det mest nødvendige hun bestemmer seg for å gjøre. Hun bør avkorte alle sosiale relasjoner som ikke er oppbyggende, de destruktive skal/må legges bort. Dere burde seriøst tenke tanken om å flytte i en periode på et par år til en annen del av landet.

Tilbake til krisemaksimeringen: Når vi snakker om hva hun har sagt ift stifting av familie, må du spørre henne om hva hun egentlig mener. Er hun frisk mentalt å virkelig mener det hun har sagt, er løpet kjørt. Deres relasjon er over å du bør ikke bruke mer energi på henne.

Å andre siden, hvis hun bruker sine argumenter for sekundær (sykdoms)gevinst, det vil si å dra deg nærmere henne eller undersøke hva du går for å være, er vi farligt nær et overkontrollerende menneske. Har du noen gang tenkt på om det er slik at hun har deg rundt lillefingeren, kanskje slik hun hadde faren sin? Hva slags person er hun egentlig på jakt etter? En farsfigur? Du burde seriøst vurdere din egen rolle inn i deres forhold, hvem er du for henne? Da mener jeg ikke ift hva hun sier, men hva du observerer. Hvordan er deres seksuelle relasjon f.eks? Er det deg hun ligger med? nyter hun? er hun tilstede? Gjør hun ting for deg annet enn dagligedagse kjæresteplikter, som f.eks små gaver, kinokveld? Oppfører hun seg som en normal kjæreste? Også ift hvordan du oppfører deg mot henne.

 

Til sist: Det er ikke en "damn shit" du kan gjøre utenom å stå på siden å gi råd, all forandring kommer innenifra henne selv.

[The North Sea]

Kanskje en innleggelse hadde vært tingen.

[Astralnoise]

"Et annet moment er at hun er genierklært, og har en lidelse som gjør at hjernen jobber på høygir og at tankene farer avsted fortere enn hun klarer å håndtere dem"

 

Mer info om dette?

 

Jeg skulle til å si Asberger, men så virket hun jo så omtenksom i følge ham, så det går ikke.

Endret 3. januar 2009 av Astralnoise

[Bllink]

La henne faktisk lese innlegget ditt! Og la henne se hvor MYE dere bryr dere om ho, og hvor perfekt ho er..

[Skandinav]

"Et annet moment er at hun er genierklært, og har en lidelse som gjør at hjernen jobber på høygir og at tankene farer avsted fortere enn hun klarer å håndtere dem"

 

Mer info om dette?

 

Jeg skulle til å si Asberger, men så virket hun jo så omtenksom i følge ham, så det går ikke.

 

Du mener at personer med Asperger ikke kan vise ekte omtenksomhet?

[The North Sea]

ekte omtenksomhet

 

Hva legger du i "ekte" omtenksomhet? Er ikke vanlig omtenksomhet ekte?

[Skandinav]

ekte omtenksomhet

 

Hva legger du i "ekte" omtenksomhet? Er ikke vanlig omtenksomhet ekte?

 

Omtenksomhet kan basere seg på et humanistisk altruistisk verdigrunnlag, det dreier seg således om etikk. Man kan føle seg moralsk forpliktet å yte omtenksomhet, men dersom den ikke er "ekte", det vil si ikke baserer seg på etikken, er den uekte. Uekte verdigrunnlag blir fort gjennomskuet, derfor kaller vi disse personene "falske" eller "overflatiske". Humanisme i seg selv innebefatter at man har tro på at mennesket er et autonomt vesen. Altruisme er enkelt fortalt å gi uten å forvente noe igjen.

Du forstår jo hva jeg mener når jeg sier at du heller vil ha omtenksomhet fra en som bryr seg en en som egentlig innerst inne ikke bryr seg fordi det mangler både sympati/empati hos personen som prøver å gi omtenksomhet.

Vanlig omtenksomhet kan være ekte så lenge den ligger innenfor aspektet empati/sympati. Man trenger derfor ikke å være hverken humanist eller altruist for å kunne vise omtenksomhet.

 

Hvorfor jeg kommenterte Astralnoise sitt innlegg var fordi personer med Asperger på slettes ingen måter er følelsesløse. De har problemer med å tolke sosialeinteraksjonsmønster i varierende grad, men Asperger er langt fra psykopati e.g. manglende empatiske evner.

I noen situasjoner vil en person med Asperger ha vanskligheter med å tolke situasjonen dithen at omtenksomhet er på sin plass fordi personen ikke forstår at det er en slik setting. En person med Asperger vil alikevel i andre gitte situasjoner der han eller hun forstår situsjonen, vise omtenksomhet.

[Gjest Guest_SH_*]

Hei Malley,

 

jeg kjenner meg ekstremt igjen på dette du skriver om kjæresten din. Jeg har nemlig vært i hennes eksakt samme spor. Har ikke vært i stand til å gjøre noe som helst, og har hatt utallige profesjonelle som prøver å hjelpe meg, men til ingen nytte. Jeg kom meg ikke ut av "rundkjøringen", og sorgen etter far gjorde ikke lettere å finne min vei ut. Etter mange leger, healer, terapi, coaching og alternativ medisin, så kom jeg over TFT - tankefelts terapi. Dette gjorde underverker. Jeg trengte ikke si noe som helst om situasjonen min. Jeg satt bare i en stol, og fikk beskjed om å sette meg inn i et av problemene, fullt og helt. Hadde full fokus bare på det. Hun dunket meg på hånda og jeg fikk gjentatte ganger frysninger over hele meg. igjen og igjen. jeg fikk følelsen til å omdanne seg til noe abstrakt, som sorgen min var foreksempel en svart kule som lå oppi hodet mitt å verket. Når denne timen var ferdi hadde jeg blitt kvitt denne svarte kulen, jeg hadde delt den i to og blåst den ut av hodet mitt, gått tilbake igjen og sydd igjen såret den etterlot seg. Bare ved hjelp av tankene. Dette har hjulpet, og det virker. Jeg glemmer ikke, eller skubber vekk det som er vondt slik jeg gjorde før. Nå er det helt greit å tenke på alt sammen fordi smerten er der ikke lenger.

 

Jeg anbefaler henne på det sterkeste og prøve dette. Det er magi.

 

Du er fantastisk mot henne, vi trenger flere som deg her i verden!

 

Masse lykke til begge to

 

Hilsner fra stavangerjenta, SH