Å definere Gud og Himmelen

[Jethrotulling]

Jeg har fundert en del på hva som gjør at fullt oppegående, gjerne velutdannede og beleste mennesker kan bli religiøse. Hva er det i religionen de ser som jeg ikke ser. I "barnetroen" møter vi Gud som en person som bor oppe i himmelen. Jeg vet jeg kanskje kaster brannfakler nå, men sier det likevel: Hvordan kan vanlige folk tro på dette? Det bryter med all vitenskap, og Gud finnes ikke, såfremt det motsatte er bevist.

 

Så slår det meg: Kanskje er ikke Gud den håndfaste mannen som bor i himmelen. Er Gud kanskje en iboende kraft i menneskende? Denne kraften virker på meg mer sannsynlig. Er det noe i Bibelen som forteller at Gud har egen vilje? Når Gud skapte verden, skapte han da bare verden i det levendes bevissthet? Når Moses fikk de ti bud av Gud, var det kanskje bare denne indre kraften i ham som skapte den? Kall denne kraften livsgnist, kreativitet, kjærlighet eller glede, og det gir plutselig mening i henhold til vitenskapen.

 

Eller gjør det det? Forstår kristne Gud som en kraft eller en person. Hvis Gud er en kraft eller iboende egenskap i menneskene, kan jeg "forstå" Gud, men tenker kristne sånn? Det som fascinerte meg litt med denne tanken, er at Gud plutselig ikke bryter med dagens vitenskaplige termer, og dermed faktisk kan finnes.

 

Det samme gjelder Himmelen. Dette blir i barnetroen framstilt som et fysisk sted som man kommer til etter man dør. Kanskje er himmelen heller en tilstand man kommer til. Faktum er at etter døden, så finnes man kun i tankene til venner og familie. Kanskje er himmelen denne tilstanden av eksistens, samtidig som ikke-eksistens. Dette kan man jo samtidig koble sammen med tanken om at gode handlinger fører deg til himmelen. Hvis man gjør mange gode handlinger mens man lever, får man mange venner, og man fortsetter å leve i deres bevissthet. Gjør man ikke det, får man ikke mange venner, og man blir glemt (helvete?). Heller ingenting med dette er på noen måte overjordisk.

 

Hva er synspunktene blant kristne og ikke-kristne på disse tankene? Beklager hvis det ble litt rotete skrevet, men det er som sagt bare tanker jeg følte måtte ut.

[KS]

Det er svært få som blir relgiøse når man at fullt oppegående, velutdanned og belest. Vervingstrategien til de fleste relgioner går på å skaffe seg medlemmer FØR blir alt dette. "La de små barn komme til meg". Ikke uten tvil. Når man først er vervet blir man indoktrinert til å ikke stille spørsmål.

 

Nå er det slik at relgion trolig er noe som har oppstått i flere samfunn til ulike tider uavhengig av hverandre. Gjennom evolusjonen har vi blitt veldig gode til f.eks å se lys som med en bestemt bølgelengde, til å vurdere avstander fra et sandkorn i håndflaten til fjell i horionsten og til å utvikle språk bare for å nevne noe. Poenget er at vår sanser er tross alt begrenset.

 

For de aller fleste dyr er det vesentlig å forstå omgivelsene for å kunne overleve. Sansene mater hjernen med inntrykk og utifra det danner hjernen et bilde av seg selv og sin plass i naturen. Menneskets hjernekapasietet er imidlertid, som et resultat av evolusjon, blitt så stor at den evner å stille spørsmål ved egen eksistens og dermed også søken etter et svar. I dag vet vi imidlertid mer enn nok til å akseptere enkle svar som peker i retning av en gud. For mitt eget vedkommende har jeg ikke svar på spørsmål om meningen med livet, fordi jeg syns det er feil spørsmål å stille.

 

Godt nyttår!