Forholdet er slutt etter 20 år

[Stein43]

Har vært samboer med ei fantastisk jente i 20 år som jeg elsker utrolig høyt.Har slitt endel med sjalusi og vært veldig snar til å tenne i perioder og vet at jeg ikke har vært verdens enkleste person å leve sammen med.Problemene begynte virkelig å toppe seg for ca.2 år siden da hun ble kald og avvisende til de grader.Hun sa til slutt at det var min sjalusi som holdt på å knekke forholdet,hun begynte å sminke seg oftere kjøpte mye nye klær og var veldig fokusert på å se bra ut og var veldig mye borte hjemmefra.Etter en periode på ca.2mnd.sa hun at hun var betatt av en kollega på jobben men at de ikke hadde et seksuelt forhold.Skjønte her at jeg måtte ta æffære og gjøre noe,begynte i terapi for å takle sjalusien min.Dette gikk etter all forventning og jeg klarte faktisk å rette opp i problemet.Prøvde også å vise henne på alle måter at jeg virkelig er glad i henne,enkle ting som å spørre oftere hvordan hennes dag hadde vært,komme med mere komplimenter samt være mere aktiv å hjelpe til med alt av husarbeid.Vi har to barn på 5 og 13 år sammen som vi begge elsker over alt annet.Når det gjelder barna har jeg aldri hatt dårlig samvittighet da jeg bestandig har brukt mye tid på dem.Nå har problemene tårnet seg opp igjen,en dag sier hun at hun ikke kunne hatt det bedre ,i det neste øyeblikk er hun følelseskald og behandler meg som luft.Har plutselig fått behov for å tilbringe mye av tiden borte.Pynter seg ofte og kjøper dyre parfymer og klær.Har prøvd å få kommunikasjonen i gang men hun sier at det ikke er noe jeg har gjordt men som hun må finne ut av.Hun har også hatt mere behov for å være uten barna som jo ikke skjønner hvorfor mor ikke vil være hjemme så mye mere.Det har blitt til at jeg stort sett sitter hjemme de fleste kveldene med barna,Hun tilbringer mye av tiden i stallen,da hun har hest som krever endel stell,Er jeg egoistisk som reagerer på dette eller?Det minner jo påfallende om det tilfellet jeg nevnte tidligere.Har faktisk kommet til den konklusjonen at jeg kanskje fortjener det jeg opplever nå grunnet min forhistorie.Sliter virkelig nå,sover lite og fungerer ikke som jeg skal på jobb.Hun har gitt meg beskjed om at hun kommer til å flytte snart.Tenker mye på barna nå og hvordan det vil bli for dem.Føler at alt er håpløst og er helt der nede nå,prøver å holde fasaden på grunn av barna men den eldste har forlengst skjønt at tingene ikke er som de skal og virker nervøs på grunn av forholdene.Kanskje høster jeg det jeg har sådd,jeg vet ikke.Hun sier at det ikke er en annen ,bare at hun trenger å være seg selv.Jeg skjønner at det må to personer til for å få et forhold til å fungere så jeg har mer eller mindre gitt opp men det er utrolig tungt.Dette skjedde forøvrig etter at hennes søster forlot mannen sin til fordel for en kollega hun hadde hatt et forhold til en tid.

[brutal_mann]

Er det slutt eller er det ikke slutt?

 

Uansett, jeg blir meget overrasket om hun ikke puler noen bak ryggen på deg. Min (alt for) brede erfaring tilsier at det er nettopp det hun gjør. Forøvrig skal du ikke finne deg i at hun er så forbanna humørsyk. Slik en oppførsel er noen hun må se til å kvitte seg med kjapt som faen! Kjerringer som oppfører seg slik er ikke mye å ta var på.

 

Ellers så er det eneste som skal være viktig for deg er hva som er best for barna. Barna er i en verden de aldri har bedt om å være en del av, og skal derfor behandles med respekt. Derfor skal barna sine behov være det absolutte fokus uansett hva som skjer fremover.

 

Andre enn meg som har sett hvordan skilsmisser går i stim blandt kvinner? Holder med en søster eller en venninne og hele forbanna sosiale kretsen ender opp i skilsmisseballetten...

[scobra]

Huff da. Jeg blir virkelig trist av å lese dette her.

 

Med ganske liten erfaring når det gjelder langtidsforhold, er det lite jeg kan bidra med av, men jeg skal prøve.

 

Ganske enig i det brutal_man sier når det gjelder utrohet, men kanskje dumt å ta raske besluttninger kun ved mistanker. Er jo godt mulig ho er ute bare for å "sjekke markedet" eller få validering fra andre menn. Sier ikke at dette er greit, men er da betydelig bedre enn utroskap. Hva med familieterapi? Eller konfrontere ho med følelsene dine? Uansett, siden det er barn med i bildet ville jeg trådd svært forsiktig, men det regner jeg med at du også gjør.

 

Hvis ho bruker det argumentet at du ikke har vært helt grei, så er vel det forholdet over. Sånn som jeg ser det iallefall. Eventuelt bruker ho det som en unnskyldning for å gjøre som ho vil, og det er ikke akseptabelt.

 

Når det gjelder stallen, så krever hest mye tid. Og siden forholdet er som det allerede er så burde du la ho holde på med det, uten å vise negativ reaksjon på det.

 

Virkelig trist når et så langt forhold brister. Enda tristere for barna.

[Stein43]

Har prøvd å snakke med henne men hun sier at det ikke bryr henne lenger.Hun sa at hun vil flytte ut etter jul for at barna skal få en så normal jul som mulig og det er jeg jo selvfølgelig enig i.Men for ca 6 uker siden la hun ut på facebook at hun ikke lenger var i et forhold,noe som førte til at venner og familie bortimot ringte meg ned å lurte på hva som sto på.Jeg fikk høre dette fra en kvinnelig kollega på jobben da jeg kom den dagen,må ærlig si at jeg syntes det var utrolig respektløst.Det kom jo selvfølgelig mine foreldre for øre også,som jo naturlig nok er bekymret for barna,Jeg har nok mine feil(mange også)men jeg er i det minste ærlig.Har ikke klaget på at hun tilbringer mye tid med hestene.Jeg begynte i ny og bedre betalt jobb i mars så hun kunne ha råd til å drive hobbyen sin,trodde alt skulle bli bedre for oss da.Høres kanskje selvmedlidende ut nå men mener at noe virkelig skurrer her,skal jeg si hva jeg tror er det en annen med i bildet ja.Men er litt redd for å beskylde henne for noe med min forhistorie når det gjelder sjalusi som dere sikkert skjønner.Det eneste som er sikkert er at barna må skånes mest mulig. Jeg har aldri hatt det så vondt i livet mitt noen gang før

[scumbag]

Ta et godt fysisk tak i henne, konfronter henne, og spør henne rett ut hva hun holder på med.

 

Hun har et ansvar ovenfor seg selv, deg og barna for å gjøre det som er mulig for å være med å fikse problemet. Og om hun velger å drite i dette, ignorere deg og bare hoppe videre på den første og beste hun måtte finne, så er hun ikke mindre enn ei skikkelig drittkjærring!

 

Beklager ordbruken, men sånn er det..

 

Konfronter henne, og gi henne et ultimatum.

Endret 31. desember 2008 av scumbag

[Stein43]

Har allerede sagt klart ifra om at hvis forholdet ikke kan berges så får hun finne seg en leilighet så fort som mulig,både for min,hennes og barnas skyld.Jeg klarer iallefall ikke å fungere sånn som ståa er nå.Hun spurte meg på toppen av alt om det plaget meg at hun og barna var der,helt utrolig at hun kan få seg til å si det.Ingenting gleder meg mere enn at hun og barna er i livet mitt men ikke så lenge hun sier at forholdet ikke kan berges,og heller ikke viser interesse for at noe skal løses.Ser rett og slett ikke ut som at hun skjønner at jo lengre dette pågår jo vondere er det iallefall for meg.Jeg skal jo fungere i arbeidslivet også,sånn det er nå er ting utrolig vanskelig.

[Modeswitch]

Har allerede sagt klart ifra om at hvis forholdet ikke kan berges så får hun finne seg en leilighet så fort som mulig,både for min,hennes og barnas skyld.Jeg klarer iallefall ikke å fungere sånn som ståa er nå.Hun spurte meg på toppen av alt om det plaget meg at hun og barna var der,helt utrolig at hun kan få seg til å si det.Ingenting gleder meg mere enn at hun og barna er i livet mitt men ikke så lenge hun sier at forholdet ikke kan berges,og heller ikke viser interesse for at noe skal løses.Ser rett og slett ikke ut som at hun skjønner at jo lengre dette pågår jo vondere er det iallefall for meg.Jeg skal jo fungere i arbeidslivet også,sånn det er nå er ting utrolig vanskelig.

 

Har du tenkt å kjempe for barna dine, eller er det greit at hun tar dem med seg? Lykke til uansett.

[Stein43]

Tross det jeg føler akkurat nå ,kan jeg ikke si annet enn at hun er en god mor som elsker barna sine.Selv om jeg mener hun gjør feil akkurat nå.Tross alt har de det kanskje bedre hos henne likevel,kan ikke være egoist her.Hun har sagt at jeg får tilbringe så mye tid jeg vil med barna,det må jeg kunne stole på.Vi elsker jo barna begge to.

[Glasscola2]

Jeg tror en terrapeut ville vært en god idé her. Det er noe som virkelig kan hjelpe på et forhold. Som sagt tidligere er barna viktigst, men hvilke kjønn er de? Om 5-åringen er en gutt vil jeg absolutt anbefale deg å prøve på en 50-50 eller 60-40 ordning, ikke noen kjip avtale om at du skal treffe barna dine annenhver helg. Har flere venner som har gjort dette, og det har ikke gått så veldig bra med dem. De har under hele oppveksten hatt mor, tanter, kvinnelige lærere og rett og slett ikke en mann de kan identifisere seg etter, og strebe mot. Dine barn trenger deg som en rollemodell så uansett hva som skjer; ikke godta noen elendig avtale!!

 

Ellers så må nok dette snakkes om. Jeg synes det høres ut som om du virkelig prøver! Du har gått i terapi, skiftet jobb og tilbringer mye tid i hjemmet og med barna og dette er noe du kan "bruke mot henne". At hun prioriterer hester og fester fremfor familien er forkastelig. Eller, litt feil formulert, men det er nå barna trenger de foresatte!! Det er ikke kjekt med skilte foreldre, men enda verre med foreldre som ikke samarbeider!

[reband]

det er litt trist men som du sa at den ene barne ditt hvet litt hva som har skjedd med forholdet syns han at du tar feil eller henne. altså hvem som har skylda i dette. hun burde ikke ta med barna selv hvis hun ikke bryr seg om dem akkurat nå og det ser ut som hun har funnet en annen.

da tror jeg ikke hun ville brydd seg noe særlig om barna i det nye stedet hun skal heller. og hvis du ikke hvet hvor hun skal flytte tenk om hun flytter til en annen fyr og blir sammen med han i stedet domper deg.

[Stein43]

Med hensyn til fysysk utroskap så tror jeg faktisk ikke at hunhar gjort det,ikke fordi jeg er godtroende men enkelt og greit fordi de nettene hun har vært borte har hun vært barnevakt for søstera si og har også hatt våre egne barn med seg også.Vi bor på el lite sted der alle kjenner bortimot alle så jeg tror faktisk jeg ville ha hørt det hvis så var tilfelle.Ikke dermed sagt at jeg ikke tror at hun tenker på en annen mann,noe må det jo være som har forårsaket denne brå forvandlingen.Når det gjelder barna ,i allefall den eldste så ser det ikke ut som han prøver å legge skylda på noen av oss.Han er naturligvis redd for hva som skjer og det gjør utrolig vondt å se ham slik.Prøver å snakke mest mulig med ham for å berolige ham og dysse ned situasjonen litt.Det rare med henne er at hun vil fremdelses avslutte forholdet,men har ennå ikke tatt noe skritt for å evt.finne en leilighet.Hun kan virke lei seg og kontaktsøkende i et øyeblikk for så å bli iskald i det neste.Jeg må vel innrømme at det har vært øyeblikk jeg har vært fly forbannet og sagt klart i fra om dette ,men siger sammen i fortvilelse når jeg blir alene etterpå.Forstår bare ikke tankegangen hennes,alt virker så krampaktig og forvirrende.

[pekaman77]

Hvis du fikk hjelp med sjalusiproblemene søk hjelp igjenn nå. Du bør få mange tolkninger av problemene og gå til aksjon. Prøv å tolke henne. Hvorfor kotaktsøkende og så kald etterpå. Du kommer ikke langt med å prøve de samme tingene om igjenn og igjenn. Det beste hadde vel vært om dere begge kunne vært døn ærlige og lagt alt på bordet og jobbet dere gjennom problemene. Men mange mennesker følger ikke denne logiken å vil ungå ærlig debat osv. Det kan derfor være bra med tolkning utenfra for å finne alternative metoder for hvordan man skal gå frem for å oppnå gode resultater. Psykolog eller noe i den retning. Husk også at selv om du føler deg ulykkelig nå så kommer lykken tilbake hvis du lar den. Et ødelagt forhold trenger ikke være domedag, men å få i gang en god ordning med barna blir viktig.

[Stein43]

Ja jeg fikk hjelp da jeg trengte det som mest,men for å kunne ta i mot den hjelpa du trenger i en sånn situasjon må du være villig til å yte max selv.Har foreslått terapi men dette avviser hun kontant da hun ikke trenger hjelp av utenforstående som hun sier.Dette er en helt annen innstilling enn da jeg gikk i terapi,da var det i orden med hjelp utenfra.Når det gjelder hva jeg har prøvd og ikke prøvd,vel har prøvd det meste for å nå inn til henne uten å presse henne.Vanskelig å kommunisere når den ene parten ikke vil.Prøver ikke å sverte henne men viljen til å løse opp i ting virker totalt fraværende for hennes del.For å være ærlig tror jeg faktisk jeg holder på å komme til et punkt der jeg mener at hun bør flytte ut snarest for alles del.

[ilpostino]

Med hensyn til fysysk utroskap så tror jeg faktisk ikke at hunhar gjort det,ikke fordi jeg er godtroende men enkelt og greit fordi de nettene hun har vært borte har hun vært barnevakt for søstera si og har også hatt våre egne barn med seg også.V

 

sikker på at hun ike bruker dette som en bullshit-unnskyldning for å overnatte hos noen andre men alikevel ha en god forklaring ovenfor deg? har selv hatt en samboer som var utro. på slutten av forholdet sa hun at hun skulle overnatte hos ei veninne en helg. dagen før (på torsdagen) fant jeg ut at hun hadde bestilt hotelrom ikke så langt unna hvor hun skulle overnatte med sin nye "flamme". selv om søsteren hennes er med på greia om at hun skal overnatte trenger ikke det være ssannheten. det er iallefall min erfaring med det.

 

kjipt at dette skjer med deg etter så lang tid. håper seg ting ordner seg for deg og barna.

[Stein43]

I så fall gjør hun det vanskelig for seg selv.Det eneste hun trenger å gjøre er å si at det er en annen så er hun kvitt meg.Jeg er nok ikke guds gave til kvinnen men har vel hatt noen sjanser til et sidesprang jeg også,dette kunne ikke falle meg inn i det hele tatt da utroskap for meg er simpelt og nedverdigende.Har hun en annen trenger hun bare å si det så kan jeg love at hun er kvitt meg for godt.Forstår ikke meningen med å trekke dette ut hvis alt er over.Har sagt til henne flere ganger at hun sparer oss begge for mye om hun bare sier ting som de er.Vondt når ting blir så fastlåst som dette,har ikke bare mistet den jeg er mest glad i (utenom barna selvfølgelig) men også min beste venn og den som støttet meg når ting buttet i mot.Har prøvd å være det for henne jeg også ,men ser at jeg ikke har lyktes noe særlig med det.Da jeg gikk i terapi traff jeg en del personer som fikk meg til å føle at det virkelig var håp for meg,der var menn som hadde banket kjæresten til blods på grunn av grunnløs sjalusi.Dette gav meg virkelig ny giv med å jobbe med meg selv,kunne disse personene greie å kontrollere seg selv kan alle.Jeg var en småfisk i den forsamlinga der,tross min sjalusi har jeg aldri lagt hånd på en kvinne.Det var nok psykisk jeg hadde såret henne,og ved flere ganger å starte slagsmål med andre menn ved å beskylde dem for å prøve seg på henne.Dette ligger flere år tilbake i tid ,men sier dette for å kanskje finne en forklaring på hvordan jeg såret henne.Forstår bare ikke tidspunktet dette skjedde på.ikke en eneste gang de siste 2 årene har jeg spurt hvor hun har vært eller med hvem.Så om dette er grunnen eller et påskudd er ikke godt å si.

[brutal_mann]

Jeg antar at hun egentlig har bestemt seg for å bryte ut, men så har du vert så "frekk" at du har fjernet enhver god grunn hun hadde. Du gikk i terpi, fikk den hjelpen du trengte og har blitt i bunn og grunn en kjernekar. Jeg ser ikke bort i fra at det plager henne. Om hun da i tillegg har vert utro (jeg spekulerer videre) så vil nok din personlighets forandring bare øke hennes dårlige samvittighet. Tankerekken følger så med at hun mest sannsynlig er under press fra sin søster (og muligens venninner) om å gå fra deg. For alle "vet" jo at du er en no good... Så der sitter kona di med sin elendige samvittighet, press fra allekanter og uten evner til å sette ord på alt hunføler. Det er terapi hun trenger, uansett hva som skjer.

 

Forøvrig så er ilpostino sitt innlegg noe jeg har sett titalls ganger i virkeligheten.

[Stein43]

Jo det er nok grunn til spekulasjoner her ja,hvis hun så absolutt vil avslutte forholdet så kan jeg ikke se noen grunn til å dra dette ut lenger.Har prøvd å nå inn til henne på alle måter for å få et klart svar på hva som er galt og hva som kan gjøres med det.Det er ikke din feil sier hun for så i neste øyeblikk å anklage meg for hvor kontrollerende jeg prøvde å være før.Synes bare selv at det var rart at hun ikke gikk den gangen det sto på som verst og ikke to år etter at jeg fikk hjelp med problemet,hun har ved flere anledninger de siste to årene sagt at jeg har gjort en kjempejobb hva angår både temperament og sjalusi.Forstår liksom ikke helt at dette skal skje nå så lang tid etter at ting ble så mye bedre(trodde jeg).Er dette en slags frihetstrang så ok,men det må da kunne gå an å være ærlig med det som skjer.Sitter med en følelse av at alt ikke er kommet frem i lyset her.

[Turtlis]

Du vet ikke hva du har før du mister det -er det noe som heter. Det er det mange som har fått erfare.

 

Kanskje hun med tid til komme krypende tilbake.

Mange tror gresset er grønnere på den andre siden...men de angrer!

Noen får endelig litt luft under vingene og trives med å farte rundt omkring.

 

 

Bruker hun mer tid i stallen og ute hos venner nå, i forhold til hva hun gjorde før denne bomben kom?

[Stein43]

Helt klart ja,men jeg har aldri klaget over at hun bruker mye tid i stallen.Det virker som om det er noe annet i tillegg her synes jeg.Hadde jeg bare klaget og kommet med sure oppstøt hadde jeg faktisk skjønt reaksjonen hennes.Har i grunnen mistanke om at det økonomiske er årsaken til at hun ikke har villet flytte ennå.Er ikke tjent med at det er grunnen hverken hun eller jeg.Selvfølgelig har hun ikke sagt at det er grunnen ,men hva kan det da være som gjør at hun ikke er ivrigere etter å finne ny leilighet.

[Beinet1]

Helt klart ja,men jeg har aldri klaget over at hun bruker mye tid i stallen.Det virker som om det er noe annet i tillegg her synes jeg.Hadde jeg bare klaget og kommet med sure oppstøt hadde jeg faktisk skjønt reaksjonen hennes.Har i grunnen mistanke om at det økonomiske er årsaken til at hun ikke har villet flytte ennå.Er ikke tjent med at det er grunnen hverken hun eller jeg.Selvfølgelig har hun ikke sagt at det er grunnen ,men hva kan det da være som gjør at hun ikke er ivrigere etter å finne ny leilighet.

 

Mulig hun ikke har mot nok til å ta "siste steget" samt at hun muligens også ser at hun ikke har råd til å flytte ut. Det innebærer sikkert at hun må kvitte seg med hesten osvosv.? Mulig hun bare venter på at du skal ta afære? Dette er uansett en utrolig trist sak som ikke er unik, synes synd på deg.

Jeg sitter selv i et forhold med to små barn og føler hvor vondt det er med tanke på barna de gangene jeg og kona har hatt en skikkelig krangel som ikke fører frem til noe positivt.

Jeg misuner dem som sitter i et forhold uten barn. Da er det bare å gjøre opp regninga og stikke. Tiden leger alle sår (og etterlater arr) og kvinnfolk finnes det nok av...